Kan mor nekte far 50% samvær?

[Gjest Gjest]

Er det noen grunn til at det ikke idømmes 50/50?

Foreldre som skal ha delt omsorg må samarbeide om absolutt alt. For eksempel skal de dele alle utgifter til barnet. Da bør de helst klare å bli enige om hvilket nivå man skal ligge på i fritidsaktiviteter, og hvor dyr vinterdress man trenger.

En rettssak er ikke akkurat fremmende for samarbeidsklimaet. Derfor er det også i det nye lovforslaget svært begrenset hvilke situasjoner man kan idømme det. Jeg regner med at slike situasjoner for eksempel vil være at man har 50/50 i dag, og at det fungerer sånn noenlunde.

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Nå sitter ikke du med mer informasjon enn jeg har lagt ut her, så du kan spekulere i det vide og det brede så mye du orker. At han ønsker 50/50 nå, har fælt lite med meg å gjøre. Men for all del, tro hva du vil.

Du det innlegget gikk ikke direkte på din sak. Det gikk på generell basis og du evner ikke å se det. Du vil ikke se hva som er resultatet av hva dere er i ferd med å sette igang. Du vil ikke. Istedetfor så tar du det personlig og rett på din egen sak, som du tror er så spesiell - dette gjør noe med settingene rundt dette barnet som er vondt i alle leire. Uansett hva ditt formål er - så er barnet skadelidende. Men det passer selvfølgelig ikke i ditt hodet.

Kom deg opp av skyttergraven og ta til deg den info du får istedet

[LaFemme]

..

Endret 25. august 2009 av LaFemme

[Gjest Gjest]

Resultatet hvis vi ikke setter i gang noe nå blir nok mye verre i lengden enn hvis vi får meklet til oss 40/60 (etterhvert 50/50 forhåpentligvis) og han er hos oss oftere. Det er det ikke noen tvil om, så vær forsiktig med å være så bastant om ting du ikke har all fakta om.

Uansett er dette meningsløst å krangle om, så jeg sier meg ferdig her.

Takker for svarene jeg har fått!

Må si meg enig med jomfrua. Om problemet er så stort som du skal ha det til her, så bør jo far være kar nok til å be om daglig omsorg. For da løser ikke 50/50 noe som helst.

[Far til 2]

Du sprer ofte feilinformasjon, men det er sjelden man tar deg i direkte løgn, sånn som nå.

Loven er ikke vedtatt. Det kan fortsatt ikke idømmes 50/50.

Derfor har jeg også satt spørsmålstegn bak datoen.

[Far til 2]

Jeg sitter ofte igjen med mange spørsmål etter slike innlegg.

Dette barnet har altså hele sitt liv levd med samværsdeling på annenhver helg. Hva har forandret seg nå som gjør at far er ett bedre alternativ til 50/50 lørsning? Hvis far har sett all denne ustabiliteten hos dette barnet - hvorfor har han ikke tatt ansvar tidligere?

Hva kom først?

Ble dere ett par og sammen begynte å finne en ordning dere synes kan fungere for dere og derav så dere denne ustabiliteten osv?

Du nevner far er i full jobb, eier leilighet og har bil..........ikke noe av det har noe med ansvar for barn å gjøre. Og hvis far og har gått og sett at mor ikke har tatt ansvar - hvorfor har han da ikke gjort noe før?

Tenk litt nå hvor motivasjonen for å starte en slik sak egentlig er.

En slik sak vil bli krig.

En slik sak vil tære på deg og barnets far.

En slik sak vil gjøre livet til 7 åring vanskelig.

Det er liksom så greit å si at mor ikke samarbeider. Men det du egentlig sier i dette innlegget er at mor ikke sier det samme som dere. Hun synes ikke deres forslag er bra - det er ikke det samme som å ikke samarbeide. Hun har like mye rett til å ha sine meninger og standpunkt som dere. Det har ikke noe med samarbeid å gjøre.

Tenk før dere setter igang noe!!

Jeg har diskutert med deg så mange år nå jomfrua, at du bør huske eksemplet fra f.eks. min sak hvor det å endre omsorgsløsning er en prosess som er vanskelig om du ikke har klare indikasjoner på at noe burde vært bedre for barnet. I mitt tilfelle vet du bl.a. at "fagfolkene" ikke engang ønsket å vurdere bevisene mine så lenge jeg ikke gikk til domstolene.

I dette tilfellet er det enkelt å henvise til bostedsadresser såfremt mor har meldt flytting de gangene hun faktisk har flyttet. Og ts sier jo også at rettsak ikke er det første de vil benytte.

Dessverre finnes det bostedsforeldre som ikke vurderer barnas beste når de motsetter seg alternative samvæe-/omsorgsløsninger. Etterhvert håper jeg det vil fremtvinge seg en prsksis som tilsier at det er BARNETS beste som skal bli ivaretatt, og at omsorgsløsningen bør innkludere FORELDRENES egnethet.

Frem til dette skjer må en fortsette å kjempe for det en tror på, med de lovlige midlene en har.

Endret 23. august 2009 av jolie

[Far til 2]

Kanskje hun ikke vil ha 50/50 pga økonomien?

Hun taper jo på det!

Dette er vel avhengig av som er er politisk korrekt å si.

En bekjennt av meg ble for noen år siden intervjuet som alenefar av P2 ? (NRK).

Han ble bl.a. spurt om hva som var den største forskjellen fra å være samværsforelder (som han hadde vært i flere år).

Han svarte da at den største forskjellen var at han nå hadde fått vesentlig bedre økonomi (en forskjell på 7000,-/år). Dette svaret ble elegant klippt bort fordi det ikke var politisk korrekt svar.

[Far til 2]

Må si meg enig med jomfrua. Om problemet er så stort som du skal ha det til her, så bør jo far være kar nok til å be om daglig omsorg. For da løser ikke 50/50 noe som helst.

Kansje ts og barnets far tenker mer på barnets ønsker og behov enn på foreldrene. Da vil ofte 50/50 være et alternativ som fremtvinger samarbeid.

Idag er det dessverre slik at foreldrene ikke behøver å samarbeide. Dette er basert på 2 forskjellige utgangspunkt.

a) Bostedsforelder (mor) ønsker ikke å tilby barnet en slik løsning "fordi far er en drittsekk".

b) Samværsforelder (far) ønsker ikke å tilby barnet en slik mulighet "fordi mor er en drittsekk".

I begge tilfellene går det på foreldrenes tanker om tidligere kjæreste/ektefelle og ingenting på barnets behov for mest mulig samvær/omsorg fra begge foreldrene. Dette sier en hel del om hvilket fokus vi som voksne har mhp barnet og barnets behov etter samlivsbrudd.

[Gjest Gjest]

I mitt tilfelle vet du bl.a. at "fagfolkene" ikke engang ønsket å vurdere bevisene mine så lenge jeg ikke gikk til domstolene.

Nei, selvsagt ikke!

Hvis far ikke er mer bekymret for barna enn at han ikke orker å ta belastningen med en rettssak - hva mener du egentlig at andre skal foreta seg?

Endret 23. august 2009 av jolie

[Far til 2]

Nei, selvsagt ikke!

Hvis far ikke er mer bekymret for barna enn at han ikke orker å ta belastningen med en rettssak - hva mener du egentlig at andre skal foreta seg?

En sosionom på familerådgivningskontoret informerte mor og meg om at FAR ALDRI VINNER OMSORGEN OM OMSORGEN OM MOR ØNSKER Å HA DENNE ALENE. Jeg trodde på dette utsagnet (fordi jeg hadde sett hvordan så mange bekjente/naboer ble presset til å gi oppkampen for barna).

Det sies at en som forelder skal søke å unngå konflikt. Å gå til rettsak blir sett på som å søke konflikt, og mange foreldre blir derfor sett på som uegnet til daglig omsorg om de søker slik konflikt. Rettsak er derfor ikke det middelet en bør bruke i første omgang. Når vi i tillegg vet at andre etater som egentlig skal ivareta barn ikke engang undersøker saken blir det veldig vanskelig. Når politiet henlegger saker uten å undersøke dem får de kritikk og blir møtte med frstrasjon. Ikke minst når det foreligger bevis for hva som har skjedd. På KG er det imidlertid ikke mulig å kritisere eller vise samme frustrasjon som det politiet møter når de ikke gjør jobben sin.

Endret 23. august 2009 av jolie

[Gjest gjestdeluxe]

men mor har satt seg på bakbeina og nekter.Hun mener det ikke ville være bra for han for han må "tilpasse seg" (tilpasse seg til hva sier hun ikke).

Vi ringte familievernkontoret tidligere og forhørte oss om hvordan vi kunne få 50% men de mente dette var noe vi måtte ordne oss imellom.

Hva gjør vi da når mor nekter å samarbeide?

I de tilfellene partene ikke klarer å komme fram til en avtale, finnes det vel andre instanser som kan hjelpe til - jeg tror kanskje dere må få en dom:

- Forliksrådet (gratis tilbud i alle kommuner)

- I siste instans en rettsak

Det er klart at pappen skal få være sammen med barnet sitt 50% av tiden. Det er best for barnet (dersom barnet har det like bra (eller bedre) med faren som med moren).

Det er ingen selvfølgelighet at moren skal kunne kreve å ha deres felles barn 100% av tiden.

[Gjest Blondie65]

I de tilfellene partene ikke klarer å komme fram til en avtale, finnes det vel andre instanser som kan hjelpe til - jeg tror kanskje dere må få en dom:

- Forliksrådet (gratis tilbud i alle kommuner)

- I siste instans en rettsak

Det er klart at pappen skal få være sammen med barnet sitt 50% av tiden. Det er best for barnet (dersom barnet har det like bra (eller bedre) med faren som med moren).

Det er ingen selvfølgelighet at moren skal kunne kreve å ha deres felles barn 100% av tiden.

I barnerettssaker er det ikke forliksrådet som gjelder. Det er først mekling på famililevernkontoret, deretter utenomrettslig mekling i regi av retten før eventuell rettsak.

[Gjest MinaMarie]

Som noen har sagt tidligere så må far gå til sak for ny samværsløsning hvis han og mor ikke blir enige om samværet.

Når det er sagt så synes jeg personlig, med de få opplysningene du har gitt - at mye ligger til rette for 50/50 samvær. Dere bor nærme hverandre, barnet har skole og venner i gangavstand:)

Jeg vet ikke hvorfor mor har flyttet så mange ganger - men jeg tenker at hun har gjort livet ganske så ustabilt for både gutten og seg selv. I tillegg til at han har måttet venne seg til et nytt lite søsken og nå skal det alltså komme en til.

Jeg tenker at gutten kan ha godt av å få være mer hos far nå, og få knytte sterkere bånd i en fart som er tilpasset han i et hjem som kanskje vil bringe han litt mere ro og fred enn han har hatt sammen med mor inntil nå(?)

Hvis far og du er stabile og gutten trives hos dere, og dere bor så nært, så kan jeg ikke finne et eneste argument mot å ihvertfall prøve en 50/50 ordning.

Barn trenger begge foreldre - lykke til:)

[jolie]

Tråden er ryddet iht KGs regler.

-jolie, mod

[Gjest MinaMarie]

Det er tross alt ett tankekors at samværsordningen skal opp til vurdering når en av partnerene har fått seg ny partner.Hvorfor har ikke den foreldren gjort noe med sitt ansvar tidligere?

Kan ikke denne foreldren greie å stå i ett ansvar alene og ser nå at nå går det for nå er jeg to?

Ikke minst uroen det lager i settinger rundt barn. Hva det påfører barn at det skapes disse usikkerhetene i de forskjellige settingen. For det gjør det. Det skaper helst sikkert stress hos den foreldren som har ansvaret og det skaper stress hos den foreldren som holder saken gående. Og dette er dårlig setting for barn. Og barn lider i slike settinger.

Det er det ihvertfall ikke tvil om - og igjen og igjen kjører de voksne på ofte fordi de vil ha mer tid. Dekke opp sine behov.

Jeg sier ikke at det er slik i alle forhold men veldig ofte ser jeg her ikke at folk skaper problematikker som ingen har sett/gjort noe med før - og plutselig så er de de eneste og den reddene engelen for dette barnet.

Det er også ganske eiendommelig at det som oftes er kvinnelige partnere som kommer inn i bildet og det er de som fører pennen. Mannlige partnere er flinkere til å se hvilken part de er og ikke er i saken. Og derav skaper det ikke alle disse konfliktfylte settingene som barna må leve med.

Har du noen statistikk på at det som oftest er den nye, og den kvinnelige partneren som setter igang ønsket om ny samværsordning?

La oss si at du er rett, hvorfor tror du det er slik da?

Jeg vet ikke, men kan spekulere litt utifra egne og venners erfaring:)

Mange menn vet faktisk ikke hvilke rettigheter de og deres barn har, og vår kultur lærer oss at mor er best for barnet, derfor går de utifra det.

I tillegg tror mange at ettersom mor har vært mest hjemme med barnet så har hun rett til å bestemme.

I vår kultur forventes det at mødre kjemper for barna med nebb og klør, dette er ukjent grunn for for menn, de vet ikke hvordan man gjør det, og de tror ikke at de har rett til det - derfor gir de seg, eller lar mor bestemme.

Mødre snakker så pent om barnets beste, om barnets følelser og tanker, om det indre - dette er ofte ukjent grunn for far - han er kanskje mer opptatt av å leke med barnet, hive det i lufta, ta det med på fisketur.. Vi vet hva som ansees som viktigst ifølge vår kultur..

[Gjest MinaMarie]

Jeg kom til å trykke "svar" før jeg var ferdig..

Du sier at mannlige partnere ikke skaper konfliktfylte settinger, hvis du mener i forhold til samværskonflikter så har jeg gitt noen muligheter i innlegget ovenfor.

Men ca 90% av mødrene har hovedomsorgen for barna, da er det ikke mange stefedre som har grunn til å pushe partneren til sak om samvær.

En eller annen statistikk sier at det som oftest er kvinnen som går, og at mannen ikke skjønte noe før han fikk beskjeden om at hun vil gå. Det kan bety at hun har tenkt, bearbeidet og planlagt endel ting i forkant, og at mannen ikke tenker klart pga av sjokket - og dermed må bruke tid for å hente seg inn, takle sorgen, og så tenke omsorg og samvær.

Og hvorfor er det isåfall så mange kvinner som ypper far til sak om mer samvær for sitt barn? Tja, kanskje de ser det som ekskona er blitt blind for - men som hun en gang må ha sett da hun valgte akkurat denne mannen som far til sitt barn - at han faktisk er en god far og at barnet trenger han;)

Jeg tenker at det optimale for alle barn er å ha far og mor like mye - en far og en mor som respekterer hverandre - og som skjønner at vi har hver våre ting å go barnet - ting som den andre parten ikke kan gi - fordi det blir gitt ikraft av det kjønnet man har:)

JA til et ugangspunkt med 50-50, så kan man heller vike ifra det og i riktig retning om det ikke fungerer for barnet:)

[Gjest MinaMarie]

[Gjest Gjest]

Jeg er etter gammelt inne på Kg, og ser at enkelte debattanter ikke har endret seg; de er ikke videre. Diskuterer det samme. Stemødre er noe herk. Overse det, stå på for hva du mener er rett og sist men ikke minst: lykke til for barnets skyld.