Samvær...

[Gjest *mamma*]

Eh, her svarer du egentlig selt, DINE krav... dette handler ikke om hva du syns er komfortabelt.. men om hvor mye pappa og barn får mulighet til å være sammen. Og dette med at barnet er hos besteforeldre/tanter/onkler.. ofte må samværsforeldre faktisk gjøre det slik for at barna skal få vært en helg hos besteforeldre osv.. og det kan faktisk være flott for barna. Skjelden noen reagerer på at mor lar barn være hos sine foreldre når hun skal noe annet, men det gjør jo vanligvis ikke så mye, fordi mor stort sett alltid har så mye mer samvær med barna at det spiller mindre rolle...

Som hos oss, mor lar vårt barn være hos sin mor i en uke, mens hun drar på ferie med typen, mens om far lar barnet sove over hos sine foreldre "sluntrer han unna" samvær.

Jeg synes dine innlegg bærer preg av at du syns det er slitsomt å forholde deg til eksen, og dermed lar det gå utover barnet. Jeg skal ikke uttale meg om hva far gjør i denne i situasjonen, siden jeg vet så lite om det, men det unnskylder uansett ikke at du snakker om "dine krav". Det handler om hva barnet har krav på. Merkelig at dere driver å flytter så langt fra hverandre uansett. Høres for meg ut som at ingen av dere er helt villige til å sette barnet først.

Ja, hvorfor kan ikke jeg tilrettelegge litt bedre for meg selv og jentungen, når jeg har brukt så lang tid på å tilrettelegge for HAN? Å si at jeg ikke er villig til å sette barnet mitt først er helt lavmåls. Det er jo nettopp det jeg har gjort hele veien - tilrettelagt slik at hun skal få et best mulig forhold til faren sin, og være der mest mulig. Men det går ikke ann å sette lås på en av foreldrene når det først kommer til et samlivsbrudd. Hvorfor skal han kunne kreve at jeg ikke kan flytte en time vekk, når han gjør det selv?

Skjønner at det ikke er lett å få svar på det man spør om her inne, siden det er litt vanskelig å vise hele sammenhengen.

Men, folk får tolke som de vil!

Og det er ikke det at jeg reagerer på at jentungen er hos besteforeldrene, jeg reagerer når jeg finner ut hvor ofte og HVORFOR... Det er når jeg får vite hvorfor mine varsellamper lyser...

[Gjest Gjest]

Jeg lurer ikke på omfang av samvær. Jeg lurer på hvorvidt du mener det er slik at mor skal kunne nekte far mer samvær, og hvorvidt det er slik at ved uenighet så er det mor som har det avgjørende ordet.

Når du sier at du har vært fleksibel i forhold til vanlig samvær, så lurer jeg også på hvorvidt du mener det er gitt at det er far som skal ha samvær i det hele tatt, og ikke daglig omsorg.

Poenget mitt er selvfølgelig ikke at du ikke har rett i din framstilling av saken eller at jeg mistror deg på noe som helst vis. Jeg bare lurer på om du overvurderer dine juridiske rettigheter som mor kontra fars rettigheter (som begge egentlig bare er barnets rettigheter).

Men så lenge han aksepterer dine forslag er jo alt i skjønneste orden. Fint at dere fant en løsning!

Fordi, som i denne saken, er det som oftest MOR som fatter omfanget av at barn SKAL ha rutiner og stabilitet. Og at barnet skal kunne forutsi sin egen hverdag. Denne faren her er sannelig ikke den eneste som gjentatte ganger bryter avtaler og setter bort ungen til andre når han egentlig skal være tilstede selv. Og denne typen adferd begynner gjerne lenge før bruddet er et faktum...

så får nå bare PK`erne krangle til de spyr om fars rettigheter.

[Gjest Gjest]

Ja, hvorfor kan ikke jeg tilrettelegge litt bedre for meg selv og jentungen, når jeg har brukt så lang tid på å tilrettelegge for HAN? Å si at jeg ikke er villig til å sette barnet mitt først er helt lavmåls. Det er jo nettopp det jeg har gjort hele veien - tilrettelagt slik at hun skal få et best mulig forhold til faren sin, og være der mest mulig. Men det går ikke ann å sette lås på en av foreldrene når det først kommer til et samlivsbrudd. Hvorfor skal han kunne kreve at jeg ikke kan flytte en time vekk, når han gjør det selv?

Skjønner at det ikke er lett å få svar på det man spør om her inne, siden det er litt vanskelig å vise hele sammenhengen.

Men, folk får tolke som de vil!

Og det er ikke det at jeg reagerer på at jentungen er hos besteforeldrene, jeg reagerer når jeg finner ut hvor ofte og HVORFOR... Det er når jeg får vite hvorfor mine varsellamper lyser...

Altså, du har tatt hensyn til far, og ikke til barnet? Vel, det er ikke sånn jeg ser på det, jeg syns du har prøvd å ta hensyn til barnet. Hvis du skal tilrettelegge for barnet må du jo la barnet treffe far... syns dette handler om at du gjerne vil tilrettelegge for deg selv.

At far flytter bedrer ikke at du flytter vel? Det er ikke noe bedre eller værre prioritering, saken er jo at barnet får lenger avstand mellom dere, og det er jo synd for barnet.

Og altså, det virker som du har styrt mye av mengden samvær, siden dere begynte med 60/40, husk at barnet har betydelig mindre samvær med far enn med deg.. og så innskrenket du det til mindre, selv om det er litt mer enn såkalt "vanlig samvær" (som forøvrig er latterlig lite og på vei ut heldigvis), så ser de jo far mye mindre enn deg.

Når far har samvær så er det uansett ikke din sak å legge deg borti om barnet er hos far eller hans familie, da er barnet hans ansvar. At barnet er hos besteforeldre er ikke noen grunn for at du skal begrense samvær med far.

Hvis du mener du alltid har tilrettelagt for at barnet skal ha mye samvær med far, ja, så fortsett med det da vel. Det er jo det som er bra for barnet. At du blir lei av å samarbeide med far er ikke til gode for noen. Sett gjerne krav til at han overholder avtaler, men begrens ikke kontakten! Kanskje du burde la være å legge deg så veldig opp i hvordan far velger å gjennomføre samværene, det er ikke din rett til å styre.

[Gjest *mamma*]

Altså, du har tatt hensyn til far, og ikke til barnet? Vel, det er ikke sånn jeg ser på det, jeg syns du har prøvd å ta hensyn til barnet. Hvis du skal tilrettelegge for barnet må du jo la barnet treffe far... syns dette handler om at du gjerne vil tilrettelegge for deg selv.

At far flytter bedrer ikke at du flytter vel? Det er ikke noe bedre eller værre prioritering, saken er jo at barnet får lenger avstand mellom dere, og det er jo synd for barnet.

Og altså, det virker som du har styrt mye av mengden samvær, siden dere begynte med 60/40,dette var noe som ble "avgjort" av mekler på det tidspunktet, ikke MIN avgjørelse. Vi ville i utg.p. ha 50-50. Noe vi ògså gjennomførte et par uker, fram til FAR kom og sa at han ikke ville ha 50% lenger. husk at barnet har betydelig mindre samvær med far enn med deg.. og så innskrenket du det til mindre, selv om det er litt mer enn såkalt "vanlig samvær" (som forøvrig er latterlig lite og på vei ut heldigvis), så ser de jo far mye mindre enn deg.

Når far har samvær så er det uansett ikke din sak å legge deg borti om barnet er hos far eller hans familie, da er barnet hans ansvar. At barnet er hos besteforeldre er ikke noen grunn for at du skal begrense samvær med far.det er jeg fullt klar over, men som jeg skrev over - det er når jeg finner ut HVORFOR, jeg blir frustrert!

Hvis du mener du alltid har tilrettelagt for at barnet skal ha mye samvær med far, ja, så fortsett med det da vel. Det er jo det som er bra for barnet. At du blir lei av å samarbeide med far er ikke til gode for noen. Sett gjerne krav til at han overholder avtaler, men begrens ikke kontakten! Kanskje du burde la være å legge deg så veldig opp i hvordan far velger å gjennomføre samværene, det er ikke din rett til å styre.

Igjen - skjønner at det er vanskelig for folk å se "det hele bildet" her, siden det er mye mer historie...

[Gjest *mamma*]

Fordi, som i denne saken, er det som oftest MOR som fatter omfanget av at barn SKAL ha rutiner og stabilitet. Og at barnet skal kunne forutsi sin egen hverdag. Denne faren her er sannelig ikke den eneste som gjentatte ganger bryter avtaler og setter bort ungen til andre når han egentlig skal være tilstede selv. Og denne typen adferd begynner gjerne lenge før bruddet er et faktum...

så får nå bare PK`erne krangle til de spyr om fars rettigheter.

TAKK!

[Gjest salma]

Jeg er HELT for at mor og far skal ha like rettigheter i forhold til sine barn, når de ikke bor ilag.

Men det er ikke dette som er poenget med innlegget mitt heller.

Og ja, det er flott at vi har komt til en løsning.

Ok, da tror jeg vi havner på samme side av gjerdet

Jeg tror at jeg skjønner poenget ditt. Og jeg mener jo, at når en forelder er uansvarlig og skaper ustabile forhold for barnet, så er det den andre forelderens ansvar å kompensere på ett eller annet vis for det. For eksempel ved å minimalisere påvirkningen gjennom lite samvær.

(Jeg har faktisk selv nektet far samvær fordi samværet var skadelig og potensielt farlig for barnet, men det er jo en helt annen diskusjon. Nevner det bare for å vise at jeg forstår din frustrasjon.)

Endret 14. august 2009 av salma

[Gjest K]

Kjære deg,

jeg synes det virker som du har gjort det du kan for at far og barn skal få være sammen. Men barn trenger forutsigbarhet og trygghet, og ved å bryte og gjøre om på avtaler, stresser man barnet unødig. Mine barn synes sånn er veldig slitsomt.

Nå vet ikke vi hele historien, men jeg skjønner at det ligger mer bak at du nå har satt "hardt mot hardt" - og utifra det du har delt med oss, synes jeg det virker veldig veloverveid og fornuftig.

Selvsagt er samvær med begge foreldrene like viktig, men det skal kunne gjennomføres på en ordentlig måte og det gjøres det helt klart ikke her. Lykke til og håper dette gjør det enklere for dere alle tre, spesielt din datter.

[Gjest Gjest_Siss_*]

Jeg har vært i din situasjon for en tid tilbake. Far brøt omtrent alle avtaler og hver gang han skulle feks hente barna kom han nesten alltid en time eller mer etter avtalt tidspunkt. Det var hjerteskjærende å se hvor lei seg barna ble da pappa ikke kom eller pappa kom et par timer for sent.

I helgene han hadde barna, var de stort sett hos alle andre - farmor, kjæreste, onkel, venner, naboer. Jeg synes det er kjempe bra at de får et godt forhold til besteforeldre og familie, men de uttrykte selv ønske om å få være mer sammen med pappa.

Jeg prøvde alt: snakke alvor med han flere ganger, skrive mailer, skriftlige avtaler med hente - og leveringstidspunkt, snakke med hans familie og kjæreste (uten å blande meg for mye.... Det er jo som noen skriver her, ikke min sak om barna er hos farmor ved samvær hos far. Men da det ble regelen og ikke unntaket følte jeg for å si noe - og farmor var faktisk enig med meg og glad jeg tok det opp....), levere og hente selv (men risikerte da ofte å stå med barna utenfor en låst dør...). Vi hadde utallige meklingstimer og det var ikke før jeg tok grep og si at slik kunne vi ikke ha det, at vi til slutt måtte gjøre om og far fikk dessverre mindre samvær. Det var jo ikke noe jeg ønsket i utgangspunktet, men situasjonene var virkelig uutholdelig.

Jeg tror mange her uttaler seg uten egentlig vite hva de snakker om. De som ikke har følt på skuffelsen og frustrasjonen til barna. De som ikke har trøstet gråtende og hysteriske barn når far ikke kommer. Folk roper høyt om fars rettigheter med en gang, men dette gjelder da ikke det. Og bør ikke gjøres om til en slik diskusjon. Problemstillingen hadde vært lik om det hadde vært mor som brøt avtaler. Dette gjelder barnas rettigheter.

Lykke til TS, du har gjort det eneste rette!

[Gjest gammel årgang]

I slike diskusjoner virker det som om far er offer for mors vrede over et eller annet. Det ser ikke ut til at mange mødre faktisk kommer til et punkt en gang hvor de ser at barna lider av at samvær med far blir uforutsigbart og vanskelig. Fedre er ikke bestandig ofre for mors humør, det er ofte far selv som er uansvarlig og ikke ser sitt barns beste.

Den som har hovedomsorgen plikter faktisk å passe på at barnet har det bra, også hos samværsforelder. Når en ser at barnet da lider, så plikter man å gripe inn. Om dette er å endre på samværsmengde eller å nekte samvær helt kommer jo an på. Det samme gjelder selvfølgelig motsatt vei, at samvær kan økes om dette er det beste.

Når enkelte i samme innlegg sier at barnet skal til far og har krav på mye samvær, men samtidig unnskylder en far som i hele samværet har barnevakt for barnet da lurer jeg. Selvfølgelig må barnet også treffe annen familie. Men samvær med far er vel nettopp det, det å være sammen med far. Ikke kjæresten til far eller annen familie. Og trenger far virkelig så mye barnevakt bør han kanskje ikke ha så mye samvær.

En som ser barnet i slike ting og gjør det den kan for at hverdagen skal fungere best mulig for barnet og seg selv - gjør dette for barnet. Det er barnet som skal være i fokus, ikke stakkars far som eventuelt mister en natt.