Sure og vanskelige pasienter

[Gjest Gjest_meg_*]

Jeg blir litt overrasket over hvor mye mange mener helsepersonell skal finne seg i. Jeg jobber selv i helsevesenet med ulik grad av oppegående pasienter, noen er "klare" psykisk, andre ikke. Men felles for alle er at de må respektere oss ansatte (hvis de er psykisk istand til det, demente o.l kommer litt på siden).

Jeg er sjeleglad for at arbeidsplassen min har regel om at man IKKE godtar utskjelling (og det som værre er) fra pasienter. Når det evt forekommer blir det fulgt opp. Man skal IKKE tåle "hva som helst" selv om man jobber i helsevesenet (eller andre steder for den saks skyld).

Jeg mener også at man gjør pasienten en bjørnetjeneste ved hvis man ikke setter tydlige grenser ved overtramp. Det er jo heller ikke for pasientens beste at h*n "får lov" å behandle den ansatte på en ufin måte.

[Gjest Gjest_meg_*]

Jeg som skrev over. Det kom kanskje ikke godt nok fram, men vi ansatte skal selvsagt gjøre vårt beste for at pasientene skal ha det bra og ikke minst gi dem det de har krav på og vise respekt!

[Gjest Gjest_bebis80_*]

Jeg er helt enig i at det ikke er noen permanent løsning å godta utskjelling hver arbeidsdag. Mitt "triks" når jeg møter en pasient som skjeller meg ut eller er ufin på en annen måte, er å kanalisere tankene mine. Jeg velger rett og slett å se dem for meg slik de kan ha vært, og sett ut, som unge. Alle mennesker er formet av, og til dels et produkt av, sine omgivelser. Et gammelt menneske på sykehjem har etter all sansynlighet et langt større forsprang på livshjulet enn meg. Glede og sorg, forventning og fortvilelse, frustrasjon og nyskjerrighet, alle disse er følelser som oppstår på grunnlag av noe. Når men ikke lenger har sin faste samtalepartner (f.eks. ektefelle eller venn å diskutere og kommentere hendelser og følelser med, vil mange eldre i stedet lagre situasjoner og minner inne i seg. Når "guarden" svikter, eller for den sags skyld hukommelsen, forvitrer kanskje noen av de sperrene man en gang satt opp for å ikke la slikt gå utover andre. De kan ha mye usagt og usnakket inne i seg, og når det først slipper ut, er det kanskje ikke på en slik måte man ville kunne forutse eller ønske. Har nå jobbet 12 år som hjelpepleier. Møtt alle slags mennesker i alle slags livssituasjoner i jobbsammenheng. Fikk meg en "vekker" et av de første årene jeg jobbet; vi hadde en "sur og tverr og ufyselig" beboer ved sykehjemmet. Av ren pliktfølelse, stilte tre av oss pleierne opp i begravelsen hans, nokså sikre på å være de eneste der unntatt prest og graver. Kirken var overfylt. Sistemann hadde ikke kommet ut av kirka før førstemann hadde nådd graven. Presten holdt en nydelig tale som gav oss nye, ufattelige opplysninger om "vår" mann. En Milorgmann, høyt aktet og respektert av sine samtidige. En nasjonal helt. En mann som ikke hadde stiftet familie på grunn av egne sinsproblemer etter krigen. En som selv hadde tatt valget om null kontakt med gjenlevende venner, ville ikke bli sett hjelpesløs og siklende i rullestol. En som aldri åpnet seg for oss som var rundt ham. Senere fikk vi vite at en betydelig tastamentarisk gave var utstedt til oss "engler i hvitt" av denne mannen. moralen er: Som ansatt i helsevesenet må man tåle å møte ulike mennesker, med ulike uttrykksmåter. Man må tåle å bli skjelt ut, men har lov å si ifra når folk er urimelige. Når DU selv havner på sykehjem en gang i fremtiden, er det kanskje giktsmertene dine, ydmykelsen over ikke å kunne gå på do alene, savnet etter din døde mann eller tanken på alle tingene du skulle hatt ugjort, som gjør DEG til en "ufyselig gammel kjerring".

[Gjest TS]

Tusen takk for mange fine og reflekterte svar. Jeg skal legge meg dem på minnet!

[Gjest Gjest]

Til dej gjest_bebis80, det var et kjempe fint innlegg! Og jeg synes det du skriver er veldig fornuftig og noe til å ta til ettertanke. Jeg føler også at mange av de som er "værst" mot oss pleiere, er de som kanskje er deprimerte og ikke har det godt. De lar det da gå utover den som er der mest med de, og som de kanskje ser på som utenforstående. Jeg opplever ofte at om man setter seg ned med disse pasientene, så har de et ønske om å dø fordi de ikke har det noe godt. Og har også opplevd å få unnskyldning for måten de er på, men at de bare må få følelsene ut på en måte. Tror ikke det er personlig rettet i de fleste tilfeller.