Sure og vanskelige pasienter

[Gjest Gjest]

Jeg jobber deltid på sykehjem, og der møter jeg mange forskjellige mennesketyper. Noen er bare søte og snille, andre er tverre, sure og frekke, klager på ALT og er stygge i munnen. (Det dreier seg ikke om demente pasienter.) Hva man enn gjør og sier til dem, så er det galt, og ingen pleiere er flinke nok for dem. Dere som jobber innen helsevesenet, hvordan takler dere pasienter som er så sure og sinte at dere nesten gruer dere for å gå inn til dem?

[Muldvarp]

Det er desverre noen av dem man møter ja. Du må rett og slett la det prelle av og ikke ta deg nær av det.

Gå inn på pasientrommet og gi den beste pleien du kan gi. Konsentrer deg om den jobben du skal gjøre og ikke bry deg om den vanskelige pasienten.

Heldigvis er det ikke alle som er slik

[Gjest Gjest]

Selvfølgelig skal du bry deg om mennesket. Det rådet over her ved å bare fokusere på stell og ikke mennesket var ikke særlig empatisk.

Tenk etter. Hva er det som gjør mennesker sinte, vanskelige og frustrerte- hvordan kan vi forstå dem, ivareta dem uten å stigmatisere dem?

Først når dere knekker denne koden er dere egentlig kompetente nok til å takle utfordringen.

[Gjest Kavring]

Jeg lar det gå inn det ene øret og ut det andre, jeg overhører det rett og slett. For jeg vet at jeg gjør en mer enn god nok jobb.

Som regel pleier jeg bare og smile og telle til ti, så sant jeg ikke føler de virkelig trår over streken.

Har vært et tilfelle hvor en pasient begynte å klå, og selv om jeg sa stopp, så ga han seg ikke. Da ble jeg sint og spurte om han ville sitte på do resten av dagen, siden han ikke kunne gå selv, men da ba han om unnskylding.

En annen gang svarte jeg faktisk en pasient frekt tilbake. Hun ble lettere og ha med å gjøre etter det.

Vi må dessverre tåle en del dritt vi i helsevesenet.

[Gjest Gjest]

Selvfølgelig skal du bry deg om mennesket. Det rådet over her ved å bare fokusere på stell og ikke mennesket var ikke særlig empatisk.

Tenk etter. Hva er det som gjør mennesker sinte, vanskelige og frustrerte- hvordan kan vi forstå dem, ivareta dem uten å stigmatisere dem?

Først når dere knekker denne koden er dere egentlig kompetente nok til å takle utfordringen.

Joda, klart jeg reflekterer rundt dette! Jeg bryr meg om pasientene og skjønner godt at de føler behov for å ta ut frustrasjonen en plass, men jeg forventer faktisk at psykisk friske mennesker skal klare å unngå den verste drittslengingen. Som sagt, jeg prøver virkelig, men når INGENTING er bra nok og alle forsøk på å oppnå dialog og gjensidig forståelse blir møtt med frekke og sure kommentarer, da blir man lett oppgitt.

[Gjest Gjest]

Helt seriøst så har dere over her ingenting å gjøre i helsevesenet. Dere forstår jo ikke menneskelig adferd i det hele tatt- alle mennesker har egen intigritet, syke eller ikke- det er en grunn for at de er der de er. Hva med å ta en till i journalen for å finne mer ut om dem dere skal ta vare på?

Er jo nettopp derfor dere er der.

Grensesetting i møte med menneker er veldig viktig men å slenge ut kommentarer som " hvis du klår så får du sitte på do " er vel så uproffosjonellt jeg kan tenke meg. Hva oppnår en med slik kommunikasjon?

[Gjest Gjest]

Joda, klart jeg reflekterer rundt dette! Jeg bryr meg om pasientene og skjønner godt at de føler behov for å ta ut frustrasjonen en plass, men jeg forventer faktisk at psykisk friske mennesker skal klare å unngå den verste drittslengingen. Som sagt, jeg prøver virkelig, men når INGENTING er bra nok og alle forsøk på å oppnå dialog og gjensidig forståelse blir møtt med frekke og sure kommentarer, da blir man lett oppgitt.

Vel, hvorfor tror du ingenting er bra nok?

[Gjest Kavring]

Helt seriøst så har dere over her ingenting å gjøre i helsevesenet. Dere forstår jo ikke menneskelig adferd i det hele tatt- alle mennesker har egen intigritet, syke eller ikke- det er en grunn for at de er der de er. Hva med å ta en till i journalen for å finne mer ut om dem dere skal ta vare på?

Er jo nettopp derfor dere er der.

Grensesetting i møte med menneker er veldig viktig men å slenge ut kommentarer som " hvis du klår så får du sitte på do " er vel så uproffosjonellt jeg kan tenke meg. Hva oppnår en med slik kommunikasjon?

Selvfølgelig leser vi om pasientene og hva for sykdommer og lidelser de har!

Mener du jeg bare skal la han fortsette å klå fordi han er på rehab. på et sykehjem? Han er ellers klar i hodet. Jeg lar meg ikke tråkke på bare for han er en gammel mann som ikke klarer å gå!

Men er det en pasient som er sur og tverr, og som faktisk har en grunn til å være det, så blir det annerledes. For eksempel at han har fått kreft, og han venter bare på å dø. Da kan jeg mer enn villig ta i mot drittslenging, siden jeg forstår at sånt er vanskelig å takle.

[Gjest Gjest]

Selvfølgelig leser vi om pasientene og hva for sykdommer og lidelser de har!

Mener du jeg bare skal la han fortsette å klå fordi han er på rehab. på et sykehjem? Han er ellers klar i hodet. Jeg lar meg ikke tråkke på bare for han er en gammel mann som ikke klarer å gå!

Men er det en pasient som er sur og tverr, og som faktisk har en grunn til å være det, så blir det annerledes. For eksempel at han har fått kreft, og han venter bare på å dø. Da kan jeg mer enn villig ta i mot drittslenging, siden jeg forstår at sånt er vanskelig å takle.

Nei, ingen skal finne seg i å bli klådd på- men det finnes kloke måter å sette grenser på.

Mennesker som venter på å dø har jo forferdelig angst, deprimerte og vil tro en del av dem ikke er i stand til å tenke rasjonellt- noen av dem har jo i tilegg ekstreme smerter. Bør få skikkelig hjelp/terapautiske samtaler/ prest etc for å takle følelser. Mulig de får det enkelte steder også.

[Gjest Gjest]

Vel, hvorfor tror du ingenting er bra nok?

Jeg kunne skjønt det hvis det bare var jeg som opplevde disse tingene, men her snakker vi om en pasient som klager på ALLE pleierne og som har veldig urealistiske forventninger, jeg kan ikke utdype det siste punktet nærmere på grunn av taushetsplikt.

[Gjest Gjest]

Jeg kunne skjønt det hvis det bare var jeg som opplevde disse tingene, men her snakker vi om en pasient som klager på ALLE pleierne og som har veldig urealistiske forventninger, jeg kan ikke utdype det siste punktet nærmere på grunn av taushetsplikt.

Forstår dere, likevel går det an å "bryte ett slikt mønster" hvis det virkelig plager dere. Likevel, mennesker som klager på alt og alle er ofte ensomme og dypt deprimerte. Hva med forandring i rutiner? ville kartlagt litt for å se om det var noe som kunne endre mønsteret.

[Gjest farge]

Jeg pleide å gi dem som var uhøflige , bare det helt nødvendige og bare hvis de ikke oppførte seg ufint . Hvis de skjelte eller kalte meg kallenavn , så gjorde jeg det klart for dem at de måtte roe seg ned før de fikk hjelp av meg .

Når de roet seg ned fikk de den hjelpen de trengte .

[Hildegard]

Selv om man jobber i helsevesenet har man krav på å bli møtt med folkeskikk og respekt, på lik linje som pasientene forventer å bli møtt med nettopp det.

[Q-Tip]

Det er sjelden personlig ment, og man lærer folk å kjenne etterhvert.

La det gå inn det ene øret og ut det andre, oppføre seg profesjonelt og ikke gjøre noe vesen ut av munnbruken.

Går de virkelig over streken er det noe annet, men generelt sett er slike verbale utsagn greiest å bare overse.

[Gjest Gjest]

En slik jobb krever mye tålmodighet og empati. Pasienten har lov til å være frekk mot oss. Vi har ikke lov til å være frekk tilbake. Min erfaring er at hvis jeg møter krevende pasienter med respekt, så får jeg stort sett respekt tilbake - også fra demente pasienter.

[Gjest Gjest]

Det spørs jo hvor i helsevesnet en jobber og.

Har selv jobbet som en del av en institusjon. (ikke som hjelpepleier ol)

Det var rundt 60 pasienter som bodde der permanent.

Noen er snille og greie, andre kan være skikkelig ufyselige og så er det alt i mellom.

Det har og noe med personlighet å gjøre.. se ut i samfunnet,, en har alle typer der ute også.

Hvordan takler du klengete folk ute ?

Selvfølgelig blir det jo anderledes når en bor på et sted og ikke "kan komme seg noe vei". Men værenåten forandrer seg jo ikke tross i at de er syke\ eldre\ skadet ol. De har bare mindre plass å være på og ting blir lagt mer merke til.

Ofte svært ensom, frystrert over at de er der, ønkser oppmerksomhet og da blir det deres måte å handle for å få denne oppmerksomheten.

Husker vi hadde spessielt en dame, fy så sinna hun var, ufyselig i kjeften og rimelig hardhent\ farlig om en kom for nær. Få pratet med henne.

Jeg tok litt tid med denne damen så snart jeg hadde tid. Viste seg at hun hadde svært dorlig syn, mye smerter og følte seg utrolig ensom. Ingen hadde TID til å ta en rolig prat med henne, alle stresset videre iløpet av 5 min.

Hennes måte med å holde fast personer, klype dem var for å få dem til å bli,,, litt lengre.

Flere års med frustrasjon med at hun ikke følte seg bedre selv og ikke kom videre hadde gjort henne depreimert, sinna og frustrert, noe som ga seg sterkt utslag i humøret. Få hadde tatt seg tid til å prate med damen, så frurstrasjonen ble bare større og større med årene.

Da jeg traff henne første gang var hun vel det en kan betegne som "ikke mye go\hold deg unna"

Etter en del mnd. hvor jeg tok mer og mer kontakt og brukte litt lengre tid på henne en vanlig ble hun svært hyggelig mot meg.

Viste seg og at ingen av familien hennes hadde vært der på utrolig mange år.

Og det gikk ikke veldig lang tid før damen satt å ventet på at jeg kom. Hun respekterte at jeg også hadde andre oppgaver også jeg selvfølgelig måtte gjøre men viste og jeg tok meg 20 min til et fast klokkeslett som bare var "hennes tid".

(brukte gjerne deler av matpausen min)

Damen strålte opp vær gang hun så meg og mot meg var hun aldri frekk og ekkel da hun skjønte at jeg tok meg litt tid med henne.

Vet ikke hvordan det går med damen i dag. Vikariatet mitt gikk over etter noen år og det var ikke jobb¨å få der etterpå desverre.

Men det kan jo kanskje ligge litt slike ting i "bakgrunnen" på enkelte som er "ufyselige". Kanskje de ikke er like ufyselige bare en har tolmodighet og tar seg litt tid.

Men selvfølgelig... i dag føles det som en har mindre og mindre tid pr passient. Synes det er utrolig synd. Siden de fleste ikke har VALGT å være på institusjoner det er et onde av nødvendighet pga.helsa.

[Babyrus]

Jeg jobber ikke innenfor helsevesenet og har aldri gjort det, men har hatt mange andre jobber bl.a innenfor butikkbransjen. Her er det akkurat likt som i helsevesenet - noen er sure kunder, andre er blide. Du kan sette deg selv i hvilket som helst yrke med menneskekontakt og du vil finne samme problemstillingen.

Det er bare èn eneste ting du kan gjøre om du vil beholde jobben, og det er å være tålmodig. Med tålmodighet skjer ting mye lettere. Du må overse måten de sure klientene snakker til deg på eller uttrykker seg. Du må bare tenke at det er nok værre for dem å være sure og grettne, enn det er for deg som må takle slike personer. Kunden/klienten har alltid rett, husk det!

[Gjest Flode]

Jeg setter meg ned å sier no sånn som at jeg ser at pasienten er sint og at jeg kan forstå hvis dette er frustrasjon over det påtvingte hjelpebehovet de dessverre er nødt til å godta. Så sier jeg at hvis de vil prate har jeg tid til det. Hvis de heller vil snakke med noen andre i personalgruppa kan jeg være behjelpelig med å gjøre dette mulig. Så sier jeg at av respekt for pasienten har jeg forsøkt å oppfylle pasientens ønsker utfra de rammene jeg har. Nå har det seg slik at jeg også må be om denne respekten tilbake for å kunne gjøre jobben min på en god måte, men at måten pasienten snakker til meg på gjør dette vanskelig... Også sier jeg no sånn som at hvis pasienten også kan gjøre et forsøk på se at jeg har begrensede ressurser og heller kan bruke energien sin på å uttrykke seg på en ordentlig måte hva den ønsker tror jeg at hverdagen til oss begge blir bedre, ved at vi samarbeider. Så gjentar jeg det jeg startet med at jeg kan forstå hvis dette er frustrasjonen som snakker og at jeg har tid hvis pasienten ønsker å snakke... Hvis pasienten ikke ønsker å snakke der og da, går jeg inn senere på dagen evt dagen etter, setter meg ned (viser at jeg har tid) og innleder en samtale om vær og vind for å se om pasienten tar iniativ til å snakke om det da. Selvfølgelig er det ikke alltid man har tid til dette ifølge "tidsskjema", men da tenker jeg sånn at hva f... gjør vel det om fru. Jensen ikke får dusja idag, at frokosten blir servert litt senere eller at jeg må ta ti minutter fra pausa mi, hvis det kan hjelpe å gjøre morgendagen litt lettere for oss begge...

Noen ganger hjelper det andre ganger ikke...

[Gjest Gjest]

Forstår dere, likevel går det an å "bryte ett slikt mønster" hvis det virkelig plager dere. Likevel, mennesker som klager på alt og alle er ofte ensomme og dypt deprimerte. Hva med forandring i rutiner? ville kartlagt litt for å se om det var noe som kunne endre mønsteret.

Vel. Det finnes de som tror at alle andre har det så mye bedre med alt her i livet og ikke kan fatte og begripe hvorfor ikke de kan komme rett til himmels uten å slite det minste grann.....dette gjelder også syke.

[Gjest Gjest]

Jeg jobber ikke innenfor helsevesenet og har aldri gjort det, men har hatt mange andre jobber bl.a innenfor butikkbransjen. Her er det akkurat likt som i helsevesenet - noen er sure kunder, andre er blide. Du kan sette deg selv i hvilket som helst yrke med menneskekontakt og du vil finne samme problemstillingen.

Det er bare èn eneste ting du kan gjøre om du vil beholde jobben, og det er å være tålmodig. Med tålmodighet skjer ting mye lettere. Du må overse måten de sure klientene snakker til deg på eller uttrykker seg. Du må bare tenke at det er nok værre for dem å være sure og grettne, enn det er for deg som må takle slike personer. Kunden/klienten har alltid rett, husk det!

Enig med deg.

Vil tro ALLE som jobber med\for mennesker og er i et serviseyrke erfarer slike ting.

Har selv jobbet i helsevesnet, kjøkken på hotell, kantiner, andre kjøkken, som servitør, butikker mm.

Til og med på et lager var det kunder å forholde seg til. Også en tid da jeg jobbet som "vaskekjærring" i mine ygre dager.

Likt for alle steder er at en jobber med mennesker og får alle varianter av oppførsel og "krav". Mennesker er forskjellige og det får ettervært god erfaring med.

Spesielt som servitør får en høre at "kunden har altid rett". Der er det mye rart en opplever må jeg bare si. Kunder som kjefter det langt opp i gokk, klår og er ufine. Og stedet en jobber for er SVÆRT opptatt av at det ikke skal bli noe "episode" som kan skape dorlig rykte for stedet. En må bare takle det og finne løsninger for hva og hvordan en håndterer slike ting.

På barer med fulle folk opplever en og slike ting. En full person som går litt "amokk" skriker og kanskje ser etter en dring han aldri har bestilt og blir rasende for det. mm

En må vise ro og tålmodighet og av og til være svært så oppfinnsom for å løse situasjonen best mulig.

Slik er det og innen helseetaten, siden det er mennensker en jobber med.

Har selv vært passient og har kjent på følelsene av frustrasjon og kamp for å nå frem med det ene og det andre. Midt oppi alt har jeg nok antakelig i gitte situasjoner vært både irritert og sinna for ikke å nå frem. Og spesielt i de tilfeller en ikke blir trodd eller får forståelse. En reagerer. Desværre skjer det også mot feil personer også. Dorlig gjort ja,, men der og da tenker en ikke på det.

Er menneskelig å reagere slik også.

Enkelte pleiere snudde bare ryggen til og gikk. Andre var frekk og "brutal". Mens andre lyttet og forsøkte gjøre noe. Av og til var det nok at "noen" tok seg tid til å lytte, forstå og kanskje komme med tips og ideer. Uavhengig i hva en fikk gjort\ ikke gjort, roet en seg ned bare med at noen tok seg litt tid. Må bare si de sistnevnte var de en får mest tillitt til og ønsker seg i en slik "hjelpesløs"situasjon.

Tålmodighet, ro, forståelse, smil kommer en svært langt med i et vært yrke vil jeg tro.