Sær? Rar?

[Gjest Gjest]

Er det bare jeg som synes det er en smule merkelig å fremstille seg selv som "rar"? Nå til dags er jo alle rare uansett, og da blir det vel normalen? Hvorfor tror mennesker som normalt sett fester, har familie, er med venner, studerer/jobber/trygdet og har hobbyer/interesser osv osv osv at akkurat de er så spesielle og sære? Vitner det ikke om at man er ganske selvopptatt og at man lever i sin egen boble? At det man forenkler andre mennesker og gjør seg selv mye mer kompleks? Ingen kan da vite hva som rører seg i dypet til andre, og andre er vel som regel like omfattende som de selv.

Elsker folk å lulle seg inn i en slags verden hvor alt de gjør er så spesielt og unikt? Vi er alle mennesker, alle har samme behov, man bare får de dekket på ulike vis.

Dette er vel kanskje noe som er en selvfølge for en god del av befolkningen, men jeg vil bare vite hva folk tenker rundt dette. Kanskje jeg bare har misoppfattet holdninger rundt meg?

[Gjest Gjest]

Jeg har tenkt mange av de samme tankene...

Jeg er så A4 som det går an å bli, og opplever at jeg er den som lever utenfor normalen. Dette fordi de færreste ønsker å leve et A4 liv, og gjør hva de kan for ikke å leve på den måten, derfor er jeg den som skiller meg ut ved å ønske å være A4.

"Normalen" har i løpet av årene blitt "avviket".

[Gjest Gjest]

Tja, jeg synes egentlig de fleste er litt sære jeg, at de har sære sider. Er man veldig A4 og har "bare" A4-verdier (type ny, velstelt plen og ny bil er de største målene i livet og man snakker aldri om alvorlige ting) er man definitivt sær, synes jeg. Og bor man hjemme i en alder av 30 er man sær. Synes man det er greit å ikke etablere seg, og leier lite/billig i voksen alder og bruker resten av pengene på seg selv - reiser eller dataspill, er man sær. Er man sånn at man holder hagen velstelt for naboens skyld og ikke tør hilse på folk i butikken, men likevel benytter enhver anledning til å si noe stygt om tilfeldige forbipasserende - da er man sær. Har man fem barn og lite inntekt er man kanskje sær. Får man sitt første barn når man er 45 er man sær. Får man barn når man er 20, og fortsetter å feste i samme klær som da man var 15, er man sær

Jeg har møtt mye forskjellige folk oppgjennom, yrkesmessig fordeling fra kunstnere, sykepleiere, leger, sosialarbeidere, håndverkere, bønder, filmfolk, musikere, akademikere til bankfolk, med ditto varierte levemåter, og jeg synes alle har sære sider selv om de fleste fungerer normalt nok. Og jeg synes ikke de gruppene som pr definisjon kanskje "skal" være særere enn andre, er det.

[Gjest Gjest]

Er det bare jeg som synes det er en smule merkelig å fremstille seg selv som "rar"?

Hvis du synes det er merkelig, så har vel den personen rett i at han er rar da vel?

Jeg synes for det meste det er positivt å være litt rar eller sær. Greit nok å være som "alle andre", hvis man virkelig har valgt det selv og ikke er en etterdilter. Men hvis du ser på trådene her på kg så er "er jeg rar/sær" blant de vanligste (og dermed minst sære? ) spørsmålene. Og de som spør er som regel ute etter bekreftelse på at de ikke er rare eller sære.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Hvis du synes det er merkelig, så har vel den personen rett i at han er rar da vel?

Jeg synes for det meste det er positivt å være litt rar eller sær. Greit nok å være som "alle andre", hvis man virkelig har valgt det selv og ikke er en etterdilter. Men hvis du ser på trådene her på kg så er "er jeg rar/sær" blant de vanligste (og dermed minst sære? ) spørsmålene. Og de som spør er som regel ute etter bekreftelse på at de ikke er rare eller sære.

Jeg synes gjerne det er omvendt - de er ute etter bekreftelse på at de er sære/uvanlige. Men de er de jo sjelden. Jeg oppfatter det som en trend at man skal være uvanlig, og at alle er så "uvanlige" at de er kliss like. For min del skal det ihvertfall mer til enn et hemmelig bryllup i utlandet eller sans for heavy metal før jeg synes folk er rare. Det er absolutt ikke noe galt i å være ulik normen, men jeg tror man ofte overvurderer sin egen unikhet og undervurderer andres.