There's a soulmate for everyone?

[Gjest Stjernedryss]

Neida, men hvis du føler at det er et stort problem - noe det virker som du gjør - så hadde det sikkert vært lurt å pratet med noen.

Jeg har pratet med noen tidligere. Har vært hos psykolog, og fått utredning for adhd hos psykiater, i tillegg fått medisiner. Likevel er det visse ting man bare må lov med, livet kan ikke bare være jobb, det må være lov å stoppe opp litt og akseptere at ting rett og slett ikke kan bli helt sånn man ville ønske.

Jeg skjønner hva Liselotte mener på mange måter. Selv har jeg vært kjempedeprimert selv. Ikke de typiske depresjonene som varer en periode og som går over igjen, men mer en konstant klump i magen som merkes mer eller mindre hver dag avhengig av ytre påvirkninger.

[Gjest Gjest_Liselotte_*]

Føler du at det er negativt?

Uten at jeg er psykolog så ville jeg gjette på at du har en medfødt predisposisjon for å være sensitiv og at det kan ha blitt forsterket i oppveksten av ulike årsaker.

Men har det gått lenger enn depresjon noen gang da?

Mulig dere vennene har funnet hverandre igjennom det som har vært felles. Men det vet jo ikke jeg.

Nei, jeg kan ikke tenke meg å være uten sensiviteten min. Så får jeg bare ta med svingningene som følger med. Jeg var en skarp unge på alle måter, og sensibel allerede den gangen.

Ikke noe annet enn depresjon, nei. Og de gangene jeg har vært nede i gropa, har det alltid vært konkrete ytre faktorer som man relativt enkelt kunne identifisere. Men det er klart, når døra først står åpen for én problematikk, er den også åpen for eventuelle andre...

Vennene mine, mine deprimerte venner ( ) er "sanket" på ulike vis, vi har ingenting til felles annet enn at vi har truffet hverandre i mage, hode og hjerte.

[Steinar40]

Jeg har pratet med noen tidligere. Har vært hos psykolog, og fått utredning for adhd hos psykiater, i tillegg fått medisiner. Likevel er det visse ting man bare må lov med, livet kan ikke bare være jobb, det må være lov å stoppe opp litt og akseptere at ting rett og slett ikke kan bli helt sånn man ville ønske.

Jeg skjønner hva Liselotte mener på mange måter. Selv har jeg vært kjempedeprimert selv. Ikke de typiske depresjonene som varer en periode og som går over igjen, men mer en konstant klump i magen som merkes mer eller mindre hver dag avhengig av ytre påvirkninger.

Ja, noe må en jo faktisk bare akseptere i livet og prøve å gjøre det beste ut av det.

Har du fått påvist proteinintoleranse (hyperpeptiduri)? For noen kan omlegging av kostholdet være en viktig faktor i behandlingen, sammen med fysisk trening leser jeg.

[Steinar40]

Nei, jeg kan ikke tenke meg å være uten sensiviteten min. Så får jeg bare ta med svingningene som følger med. Jeg var en skarp unge på alle måter, og sensibel allerede den gangen.

Ikke noe annet enn depresjon, nei. Og de gangene jeg har vært nede i gropa, har det alltid vært konkrete ytre faktorer som man relativt enkelt kunne identifisere. Men det er klart, når døra først står åpen for én problematikk, er den også åpen for eventuelle andre...

Vennene mine, mine deprimerte venner ( ) er "sanket" på ulike vis, vi har ingenting til felles annet enn at vi har truffet hverandre i mage, hode og hjerte.

Ja, så lenge du har det under bra kontroll så er det jo ingen fare

Har du noen eksempler på disse konkrete ytre faktorene som forårsaker depresjon?

[Gjest Gjest_Liselotte_*]

Ja, så lenge du har det under bra kontroll så er det jo ingen fare

Har du noen eksempler på disse konkrete ytre faktorene som forårsaker depresjon?

Åjada. Men ikke her.

[Gjest Stjernedryss]

Ja, noe må en jo faktisk bare akseptere i livet og prøve å gjøre det beste ut av det.

Har du fått påvist proteinintoleranse (hyperpeptiduri)? For noen kan omlegging av kostholdet være en viktig faktor i behandlingen, sammen med fysisk trening leser jeg.

Nei jeg har ikke sjekket for proteinintolleranse, men jeg har betrakelig sunnere kosthold nå enn jeg hadde når jeg var yngre. Trening osv hjelper så klart, likevel er det nok en del ting som er umulig å forandre helt på.

[Steinar40]

Åjada. Men ikke her.

Okay. Du ser jo mailen min og får velge selv om du vil konversere mer eller ikke

Men det er jo da høyst usikkert hvem - om noen - virkelig kan gi deg det du føler at du trenger. Du har jo spesielle "behov" eller "krav" for å si det sånn.

Jeg må bare innrømme at jeg ikke har vært borti noen som deg før - så jeg aner jo ikke hva jeg kan og ikke kan. Det forstår du også

[Steinar40]

Nei jeg har ikke sjekket for proteinintolleranse, men jeg har betrakelig sunnere kosthold nå enn jeg hadde når jeg var yngre. Trening osv hjelper så klart, likevel er det nok en del ting som er umulig å forandre helt på.

Ja, noe må man bare akseptere i livet - sånn er det. Jogge litt er bra - det gjør jeg Og var jeg deg hadde jeg sjekket ut dette:

Man er ved proteinintoleranse ikke i stand til å bryte ned melke-proteinet kasein eller hvete-produkt-proteinet gluten. Den norske legen Karl Ludvig Reichelt har vært sentral i forskningen om peptidenes virkning i kroppen.

[Gjest Stjernedryss]

Ja, noe må man bare akseptere i livet - sånn er det. Jogge litt er bra - det gjør jeg Og var jeg deg hadde jeg sjekket ut dette:

Man er ved proteinintoleranse ikke i stand til å bryte ned melke-proteinet kasein eller hvete-produkt-proteinet gluten. Den norske legen Karl Ludvig Reichelt har vært sentral i forskningen om peptidenes virkning i kroppen.

Jeg har hørt om det, men tror det gjelder mest ved autisme. Dessuten er det vel en alternativ behandlingsmåte?

[Steinar40]

Jeg har hørt om det, men tror det gjelder mest ved autisme. Dessuten er det vel en alternativ behandlingsmåte?

Det står bare at for noen kan omlegging av kostholdet være en viktig faktor i behandlingen av ADHD, og et godt alternativ hvis man har fått påvist proteinintoleranse. Kan jo ikke skade å sjekke det ut men du gjør som du vil selvfølgelig

[Gjest Stjernedryss]

Det står bare at for noen kan omlegging av kostholdet være en viktig faktor i behandlingen av ADHD, og et godt alternativ hvis man har fått påvist proteinintoleranse. Kan jo ikke skade å sjekke det ut men du gjør som du vil selvfølgelig

Tja, jeg kan jo nevne det for legen neste gang jeg er der.

[Gjest Gjest_OsloMann]

Jeg er svært intuitiv, det tror jeg kanskje ligger i bunnen. Jeg leser omgivelser og personer veldig godt. Jeg har behov for å kunne formidle og kommunisere uten å bruke så mange ord.

Hehe, nå skal du sikkert si noe om "kvinnfolk!", men den mer intuitive måten å kommunisere på har jeg opplevd med både kvinner og menn. Ergo finnes det flere som meg, og jeg vet at jeg må ha det slik i et nært forhold. Og da mener jeg ikke den type kommunikasjon som et eldre ektepar har tillagt seg gjennom femti års samliv.

Jeg blir inderlig trist av banalitet. Å bli utsatt for en episode jeg opplever som fullstendig banal, kan sette meg ut i lang tid.

Jeg er utrolig vàr for stemning og miljø. Fysiske omgivelser påvirker meg veldig. Andres humør og sinnstemning smitter veldig lett over på meg. Det kan være et problem.

Disse tre momentene stemmer veldig bra for meg også.

[Gjest Gjest_Liselotte_*]

Okay. Du ser jo mailen min og får velge selv om du vil konversere mer eller ikke

Men det er jo da høyst usikkert hvem - om noen - virkelig kan gi deg det du føler at du trenger. Du har jo spesielle "behov" eller "krav" for å si det sånn.

Jeg må bare innrømme at jeg ikke har vært borti noen som deg før - så jeg aner jo ikke hva jeg kan og ikke kan. Det forstår du også

Jeg aaaner ikke om du har vært borti noen som meg, og det vet vel ikke du heller. Fordi du ikke vet hvem jeg er, og jeg ikke vet hvem du er.

Ordet spesiell sprenger seg stadig vei her, men jeg vet ikke om det er det riktige. Jeg vet ikke om det har noe navn, heller. Jeg vet bare at det er sjelden jeg treffer soulmates og at jeg ser at mange andre ser ut til å treffe noen straks de løfter blikket.

Så ja, høyst usikkert hvem som kan gi meg det jeg trenger. Forresten blir det feil å formulere det sånn. Ingen skal "gi" meg noe. Vedkommene skal bare være, og så skal det være riktig. Det forutsetter nok at vedkommende er slik og sånn.

Disse tre momentene stemmer veldig bra for meg også.

Men jeg er knakende god på å ta meg sammen. Jeg overkjører meg selv og fungerer optimalt, uansett. Det er både bra og dårlig. Jeg kjenner noen som har det på samme måten, men som ikke er i stand til å undertrykke og (for en tid, i hvertfall) overkjøre sine egne følelser, sin egen stemning. Som liksom nekter å tilpasse seg og kjører helt sitt eget løp. Impulsive som fy, agerer på måter andre ikke skjønner. "Som om fanden tok ham", som en uforstående fyr sa om en venn av meg, da han oppførte seg temmelig irrasjonelt, i denne fyrens øyne. Sånn er ikke jeg. Jeg legger bånd på meg, kanskje litt for mye.

[Gjest evol]

Jeg er en av de som er litt spesielle og dermed tror at det kanskje kan være en av årsakene til at jeg sliter med å finne noen. Jeg har aldri hatt mange venner, og har generellt vanskelig for å komme nært inn på folk. Jeg vil gjerne ha nære venner, men jeg får det ikke helt til. Jeg har også en del meninger som skiller seg fra flertallet, og det var nok ikke uten grunn at læreren min kallte meg for "kjerringa mot strømmen". Utover det gjør jeg egentlig det jeg kan for å være normal/passe inn, så jeg skiller meg ikke ut med klær, interesser osv. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har vært misunnelig på personer som har et gjennomsnittelig liv med opp og nedturer, men som de likevel trives med. De siste par årene har jeg blitt mer bevisst på at livet er her og nå og at man må prøve å nyte det litt, selv om ting er ganske så annerledes fra hvordan man kunne tenkt seg det, og hvordan man trodde det skulle bli. Jeg prøver å gjøre det beste mulig ut av dagene, og selv om jeg savner en partner hver eneste dag blir jeg sjelden forelsket i noen, og jeg har i hvertfall ennå ikke opplevd å være skikkelig forelsket i noen som er det tilbake. Håper jeg møter en "soulmate" en dag jeg også, men på mange måter instiller jeg meg mer og mer på at det er mulig å få til et ok liv alene også.

Bortsett fra det med å bli kalt "kjerringa mot strømmen" av læreren (jeg var veldig flink og stille på skolen), kjenner jeg meg veldig igjen i dette.

Har egentlig hele livet hatt en følelse av å være annerledes og ikke passe inn, og har grublet mye på hvorfor jeg har den følelsen. Jeg har også følt meg ganske deprimert i perioder. Og har vært misunnelig på de som ser ut til å passe bedre inn og være mer gjennomsnittlige. Har alltid hatt venner, men aldri veldig mange.

Jeg har tenkt det samme som ts, at det er vanskeligere for de som ikke er helt gjennomsnittlige å finne noen de passer sammen med. Generelt synes jeg det er lettere å finne gutter jeg har kjemi med enn jenter (synes det er vanskelig å finne gode venninner også), og jeg har ofte kommet godt overens med intelligente, men litt nerdete gutter. Som venninner av meg synes er rare, men som jeg synes er utrolig interessante og morsomme og prate med. Det betyr vel kanskje at jeg er litt sånn selv. Men siden det ikke har vært noen tiltrekning der, har det kun blitt vennskap. Selv om jeg noen ganger har tenkt at jeg kunne fått det veldig bra med noen av disse guttene.

Hva som er løsninga på dette vet jeg ikke. Jeg har prøvd å bli mer bevisst på å oppsøke det jeg er mest interessert i og blir glad av å gjøre. Og satse på at sjansen for å møte likesinnede er større da.

Nå har jeg imidlertid møtt en gutt med både tiltrekkende personlighet og utseende, men vet ikke ennå om han ser på meg som noe annet enn en venn.

[yggdrasil]

Hvorfor er det slik at noen forelsker seg støtt og stadig, mens andre nesten aldri gjør det? Handler det bare om at noen har lett for å forelske seg, mens andre er mer tungstarta? Handler det om evne til å se det beste i folk? Handler det om at noen er altfor kritiske, mens andre er lite kritiske? At noen er skadeskutte, derfor ikke tør satse og ergo sitter forelskelsen langt inne? Handler det om innstilling? Handler det om å ta til takke med?

Jeg tror det handler mye om hvor kresen man er tror alle har en liste over ting som de ubevisst ser etter. F.eks vil en som ser etter mørkt hår, pen rumpe treffe mange fler potensielle "forelskelser" enn en som har mer krevende ønsker.

Jeg blir ikke så ofte forelsket nettopp fordi jeg sjelden møter en som er riktig for meg. Foruten at det er en jeg tenner på fysisk, så har fellesnevneren de gangene jeg har vært forelsket vært at han er smart, han må være i stand til å diskutere ting på et relativt høyt nivå. Være opptatt av samfunn/politikk. Gjerne kunne noe jeg ikke kan. Det er ikke ofte jeg treffer en sånn mann, ideelt sett skal det også skje på et tidspunkt hvor det passer for oss begge (og han skal bli forelsket i meg selvfølgelig)

[Gjest Gjest_OsloMann]

Men jeg er knakende god på å ta meg sammen. Jeg overkjører meg selv og fungerer optimalt, uansett. Det er både bra og dårlig. Jeg kjenner noen som har det på samme måten, men som ikke er i stand til å undertrykke og (for en tid, i hvertfall) overkjøre sine egne følelser, sin egen stemning. Som liksom nekter å tilpasse seg og kjører helt sitt eget løp. Impulsive som fy, agerer på måter andre ikke skjønner. "Som om fanden tok ham", som en uforstående fyr sa om en venn av meg, da han oppførte seg temmelig irrasjonelt, i denne fyrens øyne. Sånn er ikke jeg. Jeg legger bånd på meg, kanskje litt for mye.

Er visst forresten ingen som hittil har påtalt at tittelen på tråden henspiller på en sang av Natasha Bedingfield.. ? Som jeg alltid biter meg merke i, når den dukker opp på radioen... Og at den er nøyaktig to år gammel denne måneden...

[Steinar40]

Jeg aaaner ikke om du har vært borti noen som meg, og det vet vel ikke du heller. Fordi du ikke vet hvem jeg er, og jeg ikke vet hvem du er.

Ordet spesiell sprenger seg stadig vei her, men jeg vet ikke om det er det riktige. Jeg vet ikke om det har noe navn, heller. Jeg vet bare at det er sjelden jeg treffer soulmates og at jeg ser at mange andre ser ut til å treffe noen straks de løfter blikket.

Så ja, høyst usikkert hvem som kan gi meg det jeg trenger. Forresten blir det feil å formulere det sånn. Ingen skal "gi" meg noe. Vedkommene skal bare være, og så skal det være riktig. Det forutsetter nok at vedkommende er slik og sånn.

Nei, det blir jo bare spekulasjon her Ingen vet hvordan noen reagerer på en annen. Og vanligvis har vi ikke all denne skriftlige bakgrunnsinformasjonen heller før vi møter et annet menneske. Men jeg tror ikke du skal ta betegnelsen soulmate så bokstavelig - det er nok et mye misbrukt uttrykk. De fleste mennesker er veldig praktiske og synes det stort sett rekker med det. Kan man leve i sammen og ha nytte og litt glede av hverandre så er det hovedsaken. Barn er også veldig viktige sammenbindende faktorer i sammenhengen selvfølgelig.

[Gjest Gjest_Liselotte_*]

Er visst forresten ingen som hittil har påtalt at tittelen på tråden henspiller på en sang av Natasha Bedingfield.. ? Som jeg alltid biter meg merke i, når den dukker opp på radioen... Og at den er nøyaktig to år gammel denne måneden...

Det var selvfølgelig den sangen jeg hadde i hodet da jeg skrev tittelen.

Ikke en sang jeg liker utpreget godt, men den gikk mye på radioen mens jeg har smurte skiver i vår.

Nei, det blir jo bare spekulasjon her Ingen vet hvordan noen reagerer på en annen. Og vanligvis har vi ikke all denne skriftlige bakgrunnsinformasjonen heller før vi møter et annet menneske. Men jeg tror ikke du skal ta betegnelsen soulmate så bokstavelig - det er nok et mye misbrukt uttrykk. De fleste mennesker er veldig praktiske og synes det stort sett rekker med det. Kan man leve i sammen og ha nytte og litt glede av hverandre så er det hovedsaken. Barn er også veldig viktige sammenbindende faktorer i sammenhengen selvfølgelig.

Er de fleste mennesker praktiske, i hovedsak? Da føler jeg meg enda mer spesiell... Å orke å leve sammen og ha nytte og "litt" glede av hverandre, ligger milevis unna det jeg krever av et forhold. Jeg tar betegnelsen soulmate stup alvorlig og klin bokstavelig, for jeg har møtt noen, og akkurat en sånn vil jeg dele livet med.

[Steinar40]

Det var selvfølgelig den sangen jeg hadde i hodet da jeg skrev tittelen.

Ikke en sang jeg liker utpreget godt, men den gikk mye på radioen mens jeg har smurte skiver i vår.

Er de fleste mennesker praktiske, i hovedsak? Da føler jeg meg enda mer spesiell... Å orke å leve sammen og ha nytte og "litt" glede av hverandre, ligger milevis unna det jeg krever av et forhold. Jeg tar betegnelsen soulmate stup alvorlig og klin bokstavelig, for jeg har møtt noen, og akkurat en sånn vil jeg dele livet med.

Ja, jeg tror at jeg har rett i at folk flest er i hovedsak mest praktiske.

Når det gjelder soulmate så må jeg bare innrømme at jeg ikke kan svare deg fordi jeg vet rett og slett ikke.

[Gjest brutal_mann]

@LiseLotte

Skaff deg en bruker! Deg har jeg seriøst lyst å gå på date med

@Resten

Noen av de som aldri forelsker seg gjør dette av mer eller mindre ubevisste valg.

Forskjellige erfaringer i oppvekst og ellers i livet, kombinert med en genetisk disposisjon, gjør at en rett og slett skrur av motakeligheten for å la seg forelske.

Noen av oss har stålkontroll på nettopp den mekanismen og slår den helt av. En kan samtidig som en slår av denne la seg frustrere over at en aldri møter noen. Dette fordi en ikke er bevisst sitt valg om å avstå, samtidig som en har et behov for å elske og bli elsket. Denne konflikten kan i enkelte tilfeller føre til ytterlige psykologiske utfordringer.

Om en ser disse trekkene hos seg selv kan en gå inn i denne tilstanden på et mer bevisst og detaljert vis enn om en bare gjør dette ubevisst. Er en klar over hva en savner i livet, og hvordan en ønsker å bli sett (elsket) og hvordan en selv ønsker å se (elske) andre, blir denne tilstanden mye mer variert og mye vanskeligere for utenforstående å oppdage. Tilstanden blir også mye vanskleigere å forklare. Mye fordi en må ta frem og vise de såreste punktene en har i sjelen sin.

Jeg tror at de fleste som aldri forelsker seg har en evne til logikk og rasjonalitet som ligger over gjennomsnittet. Samtidig som disse menneskene er varest for å blottlegge seg. Sjelelig nakenhet er en forutsetning for uselvisk, lidenskapelig og bånn ærlig kjærlighet. Det er få forundt å være sterke nok og bevisste nok (på seg selv og partneren) til å leve et liv med denne for for å elske.

De som hele tiden "forelsker" seg føler jeg ikke virkelig elsker. De opplever en rus, en rus som er relativt lett å trigge. Men som ikke stikker spesielt dypt. Noe som fører til at disse menneskene lettere "shopper rundt" etter en ny partner (rus).

Mellom disse ytterpunktene finner vi den grå massen og majoriteten av alle par. det er de som finner noen de liker godt nok, som det er nok glade i og som de har nok felles (fremtidsdrømmer) med. de lever sine liv mer etter hva samfunnet "forventer" at en skal gjøre og er rimelige fornøyde med dette. De lever stille fredelige liv uten mye dramatikk.

Hvilket liv vil en ha, og hvilket liv tør en leve? Det er i bunn og grunn spørsmålet.