There's a soulmate for everyone?

[Gjest Gjest_Liselotte_*]

Hvorfor er det slik at noen forelsker seg støtt og stadig, mens andre nesten aldri gjør det? Handler det bare om at noen har lett for å forelske seg, mens andre er mer tungstarta? Handler det om evne til å se det beste i folk? Handler det om at noen er altfor kritiske, mens andre er lite kritiske? At noen er skadeskutte, derfor ikke tør satse og ergo sitter forelskelsen langt inne? Handler det om innstilling? Handler det om å ta til takke med?

Er så lei av å høre at jeg er altfor kritisk, at jeg ikke gir folk en sjanse, at jeg avskriver folk før de har fått vist "hva de er god for". Ja, det skal mye til før jeg forelsker meg, før jeg føler at jeg og en mann (eller kvinne, for den saks skyld, dersom vi snakker om vennskap) virkelig er en match. Og jeg merker det ganske fort om det er noe å hente, det kan være snakk om få timer. Etter et første møte vet jeg alltid om det er noen vits i en second date.

Jeg tror rett og slett at for noen, "den gemene hop", "midtskiktet" (jeg mener ikke å la det bety noe negativt, men det er nå engang sånn at uansett hva man skal måle i et samfunn, så har man flest gjennomsnittlige mennesker), så finnes det veldig mange å ta av. De finner mange som dem, fordi de aller fleste befinner seg nettopp her. Så har man folk til høyre og venstre for "den gemene hop". Her er det rett og slett langt færre å ta av.

Det er ikke så mange der ute. Ikke for meg, i hvertfall. Jeg er rett og slett for ...sær? Men ikke sær på en negativ måte, mener jeg. Jeg stiller rett og slett store krav til et forhold, og dermed også til meg selv og partneren.

Jeg vet at det ikke er lov til å antyde at man har grunn til å tro at man kan stille større krav enn de fleste andre. Men jeg skyr middelmådigheten. Med det mener jeg ikke middelmådige mennesker, men mennesker som streber etter godt nok, streber etter middelmådighet.

[Gjest Hilde K S]

Hvorfor er det slik at noen forelsker seg støtt og stadig, mens andre nesten aldri gjør det?

Fordi man definerer begrepet forelskelse veldig individuelt.

[Steinar40]

I utgangspunktet føler jeg det på samme måte som deg når det gjelder meg selv.

Jeg har også alltid følt meg litt "sær" - altså at jeg ikke passer helt inn i "gjennomsnittet". Og det har sjelden vært noen fordel.

For å skryte litt av meg selv så tror jeg i hovedsak min "særhet" kommer av at jeg er intelligent og på innsiden mer følsom enn "gjennomsnittsmannen".

Samtidig er jeg faktisk en meget realistisk person med visse minste "krav" som altså ikke er lette å fravike.

Men om du også er realistisk når du skriver at du skyr middelmådigheten vet jo ikke jeg?

[Gjest Gjest]

Fordi man definerer begrepet forelskelse veldig individuelt.

Det var ikke temaet. Men la meg reformulere: Hvorfor finner noen mennesker så lett en partner, og så enda en, og så enda en, mens andre er på utkikk i årevis uten å finne noen?

[Cuckold]

Hvorfor er det slik at noen forelsker seg støtt og stadig, mens andre nesten aldri gjør det? Handler det bare om at noen har lett for å forelske seg, mens andre er mer tungstarta? Handler det om evne til å se det beste i folk? Handler det om at noen er altfor kritiske, mens andre er lite kritiske? At noen er skadeskutte, derfor ikke tør satse og ergo sitter forelskelsen langt inne? Handler det om innstilling? Handler det om å ta til takke med?

Er så lei av å høre at jeg er altfor kritisk, at jeg ikke gir folk en sjanse, at jeg avskriver folk før de har fått vist "hva de er god for". Ja, det skal mye til før jeg forelsker meg, før jeg føler at jeg og en mann (eller kvinne, for den saks skyld, dersom vi snakker om vennskap) virkelig er en match. Og jeg merker det ganske fort om det er noe å hente, det kan være snakk om få timer. Etter et første møte vet jeg alltid om det er noen vits i en second date.

Jeg tror rett og slett at for noen, "den gemene hop", "midtskiktet" (jeg mener ikke å la det bety noe negativt, men det er nå engang sånn at uansett hva man skal måle i et samfunn, så har man flest gjennomsnittlige mennesker), så finnes det veldig mange å ta av. De finner mange som dem, fordi de aller fleste befinner seg nettopp her. Så har man folk til høyre og venstre for "den gemene hop". Her er det rett og slett langt færre å ta av.

Det er ikke så mange der ute. Ikke for meg, i hvertfall. Jeg er rett og slett for ...sær? Men ikke sær på en negativ måte, mener jeg. Jeg stiller rett og slett store krav til et forhold, og dermed også til meg selv og partneren.

Jeg vet at det ikke er lov til å antyde at man har grunn til å tro at man kan stille større krav enn de fleste andre. Men jeg skyr middelmådigheten. Med det mener jeg ikke middelmådige mennesker, men mennesker som streber etter godt nok, streber etter middelmådighet.

Det som gjør dette innlegget interessant er at det på et vis kan sees som et tidsbilde, et portrett av en type kvinne det er svært mange av i vår del av verden. I våre dager er det veldig vanlig å føle seg uvanlig, og kvinner som har problemer med å finne den rette fordi de avskyr middelmådighet går det tolv av på dusinet.

[Gjest Gjest_Liselotte_*]

I utgangspunktet føler jeg det på samme måte som deg når det gjelder meg selv.

Jeg har også alltid følt meg litt "sær" - altså at jeg ikke passer helt inn i "gjennomsnittet". Og det har sjelden vært noen fordel.

For å skryte litt av meg selv så tror jeg i hovedsak min "særhet" kommer av at jeg er intelligent og på innsiden mer følsom enn "gjennomsnittsmannen".

Samtidig er jeg faktisk en meget realistisk person med visse minste "krav" som altså ikke er lette å fravike.

Men om du også er realistisk når du skriver at du skyr middelmådigheten vet jo ikke jeg?

Om jeg er realistisk? Om jeg er realistisk når jeg skyr middelmådigheten? Jeg vet ikke om jeg skjønner hva du mener.

Uten at jeg svarer på spørsmålet ditt, men med realistisk som stikkord: Jeg vet ikke om jeg er utpreget realistisk. Kanskje ikke, faktisk. De gangene jeg har møtt noen jeg virkelig har følt meg på nett med, har jeg nok vært blind for visse hindere, skjær i sjøen som kanskje ville gjort et eventuelt samliv vanskelig. Jeg er veldig intuitiv og merker fort om den andre personen og jeg snakker samme språk. Og alltid har nok den andre personen merket det samme. Men ofte er disse personene "sære" på sin måte; de har gjerne en del ballast og egenskaper som kan gjøre det vanskelig å leve tett sammen med en annen i en rutinepreget hverdag. Ofte er de søkende sjeler, impulsive følelsesmennesker. Jeg har nok tendenser til å være en sånn en selv, men samtidig er jeg fanget i A4-hverdagen på mange måter.

[Gjest Hilde K S]

Det var ikke temaet. Men la meg reformulere: Hvorfor finner noen mennesker så lett en partner, og så enda en, og så enda en, mens andre er på utkikk i årevis uten å finne noen?

Fordi noen er mer kresne enn andre?

Noen har ikke det sterke behovet for samhørighet som andre har?

Problemet er som oftes ikke å finne en partner, men Partneren?

[Gjest Gjest_Liselotte_*]

Det som gjør dette innlegget interessant er at det på et vis kan sees som et tidsbilde, et portrett av en type kvinne det er svært mange av i vår del av verden. I våre dager er det veldig vanlig å føle seg uvanlig, og kvinner som har problemer med å finne den rette fordi de avskyr middelmådighet går det tolv av på dusinet.

Gjør det? Jeg treffer dem aldri. Jeg har aldri diskutert dette temaet med noen før, overhodet. Jo, én gang, men da med en mann. Jeg tror ikke dette er en kvinnegreie. Jeg tror det også gjelder menn, en liten gruppe menn.

[Gjest Gjest]

Fordi noen er mer kresne enn andre?

Noen har ikke det sterke behovet for samhørighet som andre har?

Problemet er som oftes ikke å finne en partner, men Partneren?

Ja, men hvorfor er noen mer kresne enn andre?

Kanskje, kanskje kan behovet for nærhet variere, ja. Det kan jeg tro på.

Det siste du skriver, hva mener du her? At mens mange tar til takke med en partner, leter andre etter Partneren? Altså, det jeg lurer på er hvorfor enkelte finner Partneren så mye lettere enn andre.

Cuckold, jeg tror ikke at man kan bestemme seg for å forelske seg. Jeg har ikke bestemt meg for at jeg er så spesiell at jeg ikke må forelske meg i Per og Pål. Utgangspunktet mitt er at jeg faktisk ikke forelsker meg annet enn hvert 10. år, for å overdrive. Så leter jeg altså etter årsaken til det. Høna og egget, du vet.

[Gjest Gjest_Liselotte_*]

Det over var altså meg.

[Cuckold]

Det som gjør dette innlegget interessant er at det på et vis kan sees som et tidsbilde, et portrett av en type kvinne det er svært mange av i vår del av verden. I våre dager er det veldig vanlig å føle seg uvanlig, og kvinner som har problemer med å finne den rette fordi de avskyr middelmådighet går det tolv av på dusinet.

Gjør det? Jeg treffer dem aldri. Jeg har aldri diskutert dette temaet med noen før, overhodet. Jo, én gang, men da med en mann. Jeg tror ikke dette er en kvinnegreie. Jeg tror det også gjelder menn, en liten gruppe menn.

Nei, det ligger jo i kortene at alle vi som føler at vi er uvanlige først og fremst ser vår egen måte å være uvanlige på. Vi som lengter etter det kompromissløst ærlige ser alle andre som sauer. Men jeg skal gi deg rett i en ting: Dette gjelder ikke bare kvinner. Jeg lider selv av sykdommen. Men jeg har etter hvert erkjent at jeg nok ikke tilhører noen liten elite selv om jeg føler det på denne måten. Det er fortærende, men dette syndromet er faktisk svært utbredt.

Endret 28. juli 2009 av Cuckold

[Gjest Kavring]

Det var ikke temaet. Men la meg reformulere: Hvorfor finner noen mennesker så lett en partner, og så enda en, og så enda en, mens andre er på utkikk i årevis uten å finne noen?

Dette har jeg lurt på også. Noen må prøve og feile mange ganger, mens andre treffer blink gang på gang.

[Steinar40]

Om jeg er realistisk? Om jeg er realistisk når jeg skyr middelmådigheten? Jeg vet ikke om jeg skjønner hva du mener.

Uten at jeg svarer på spørsmålet ditt, men med realistisk som stikkord: Jeg vet ikke om jeg er utpreget realistisk. Kanskje ikke, faktisk. De gangene jeg har møtt noen jeg virkelig har følt meg på nett med, har jeg nok vært blind for visse hindere, skjær i sjøen som kanskje ville gjort et eventuelt samliv vanskelig. Jeg er veldig intuitiv og merker fort om den andre personen og jeg snakker samme språk. Og alltid har nok den andre personen merket det samme. Men ofte er disse personene "sære" på sin måte; de har gjerne en del ballast og egenskaper som kan gjøre det vanskelig å leve tett sammen med en annen i en rutinepreget hverdag. Ofte er de søkende sjeler, impulsive følelsesmennesker. Jeg har nok tendenser til å være en sånn en selv, men samtidig er jeg fanget i A4-hverdagen på mange måter.

Ja, jeg personlig er nok ikke vanligvis direkte impulsiv i hvert fall. Jeg er som sagt realistisk, jordnær og solid - stort sett. Og det at jeg ikke er så veldig impulsiv kan sikkert være en årsak til hvorfor jeg ikke forelsker meg lett.

Men når det gjelder deg og om du er realistisk, så tenkte jeg på om mannen må se ut som f.eks Johnny Depp, være millionær, inneha lederstilling, være ekstremt selvsikker osv osv - altså om du i utgangspunktet er fullstendig opphengt i en masse urealistiske fysiske krav som hindrer deg i å kunne se personligheten under?

Endret 28. juli 2009 av Steinar40

[Gjest Hilde K S]

Ja, men hvorfor er noen mer kresne enn andre?

Kanskje, kanskje kan behovet for nærhet variere, ja. Det kan jeg tro på.

Det siste du skriver, hva mener du her? At mens mange tar til takke med en partner, leter andre etter Partneren? Altså, det jeg lurer på er hvorfor enkelte finner Partneren så mye lettere enn andre.

Cuckold, jeg tror ikke at man kan bestemme seg for å forelske seg. Jeg har ikke bestemt meg for at jeg er så spesiell at jeg ikke må forelske meg i Per og Pål. Utgangspunktet mitt er at jeg faktisk ikke forelsker meg annet enn hvert 10. år, for å overdrive. Så leter jeg altså etter årsaken til det. Høna og egget, du vet.

Jeg tror noen rett og slett ikke gidder å lete lenger, grunnet behovet for nærhet.

Et annet clue, er at dersom man er over gjennomsnittlig intelligent, så ønsker man seg gjerne en partner som kan utfordre en litt. Da er massen av partnere betraketelig redusert, ikke sant? Når man så blar gjennom alternativene i denne massen, vil en del være utseendemessig inattraktive, en god del vil allerede være i et forhold (og intelligente mennesker holder seg unna de etablerte) osv. Det er rett og slett for lite å velge i.

I utganspunktet tror jeg enkelte "forelsker" seg i den første og beste som viser interesse for en. Da er det lett å gå fra forhold til forhold. Man stiller få krav og kan leve med den andre partens feil. Disse menneskene leter ikke etter det optimale, eller vet ikke hva som er det optimale. Dette er nok også årsaken til alle klagetrådene inne på samlivsforumet her. Ja, de har en partner, men til hvilken pris?

[Steinar40]

Nei, det ligger jo i kortene at alle vi som føler at vi er uvanlige først og fremst ser vår egen måte å være uvanlige på. Vi som lengter etter det kompromissløst ærlige ser alle andre som sauer. Men jeg skal gi deg rett i en ting: Dette gjelder ikke bare kvinner. Jeg lider selv av sykdommen. Men jeg har etter hvert erkjent at jeg nok ikke tilhører noen liten elite selv om jeg føler det på denne måten. Det er fortærende, men dette syndromet er faktisk svært utbredt.

Med det nicket ditt (Cuckold), så antar jeg at du ikke har noen større problemer med å pløye igjennom en del damer på veien eller? hehe

[Gjest Hilde K S]

Dette har jeg lurt på også. Noen må prøve og feile mange ganger, mens andre treffer blink gang på gang.

Hva er forskjellen på å prøve og feile mange ganger og det å treffe blink gang på gang?

Dersom man har truffet blink en gang, skulle det være unødvendig å treffe blinken flere ganger?

[Steinar40]

Jeg tror noen rett og slett ikke gidder å lete lenger, grunnet behovet for nærhet.

For utenom behovet for nærhet - så må vi ikke glemme alle de andre praktiske og materielle behovene som mennesket har.

[Polly Ester]

Dette har jeg lurt på også. Noen må prøve og feile mange ganger, mens andre treffer blink gang på gang.

Er ikke dette litt motstridende? Hvis man treffer blink gang på gang så har man vel ikke funnet den rette?

[Polly Ester]

...og der så jeg at Hilde hadde tatt tak i akkurat det samme som jeg reagerte på...

[Cuckold]

Cuckold, jeg tror ikke at man kan bestemme seg for å forelske seg.

Jeg tror faktisk man til en viss grad kan påvirke hvor lett man forelsker seg. Det handler litt om innstilling, avhenger av om man tror mange passer sammen eller om man har en forestilling om at det er svært uvanlig, at det er som å lete etter nåla i høystakken. Har man denne innstillingen tror man kanskje også at man vil vite det når man en dag står ansikt til ansikt med den rette. Om det ikke føles som et lynnedslag skal alt i hvert fall alt falle på plass.