Sorg..

[Gjest Gjest_Line_*]

Nå sitter jeg og hulker.. Tårene triller og jeg klarer ikke å slutte å gråte!

Jeg har alltid vært en følsom person, helt siden jeg var liten (er 19 år nå), men føler nesten at det blir "verre og verre". Jeg gråter som bare det nå, fordi jeg har lest litt innpå dette forumet om dere som har mistet deres kjære.

Jeg orker ikke tanken på det. Jeg kommer ikke til å takle det!!! Jeg har et veldig godt og nært forhold til mamma og pappa og ikke minst farmor og farfar som nå er over 80 år begge to. Da farfar kom på sykehus og lå før døden (halvt år siden) klarte jeg ikke gå på skolen, eller spise nesten. Jeg gråt nesten hele tiden og var livredd for å miste han. Han overlevde heldigvis.

Men tanken på at de en gang blir borte, og at det gjerne ikke er lenge til holder jeg ikke ut med. (Det gjør helt vondt å skrive det, og jeg får nesten ikke puste for jeg gråter sånn nå!!!)

Jeg har aldri mistet noen av mine kjære, unntatt en katt som jeg har hatt siden jeg var 4 år. Den sto meg faktisk veldig nær og jeg slet når vi måtte avlive den. Jeg gråt og gråt og jeg savner han enda (nå 1 år siden). Kan til og med felle en tåre når jeg tenker på pusen..

Jeg er så fryktelig redd for å miste noen jeg er glad i at det er helt forferdelig. Jeg kan ikke en gang tenke på hvor stor sorg jeg vil komme til å få. Jeg kommer ikke til å klare å leve ordentlig. Når jeg sørger og er lei meg spiser jeg ikke, og tenker at ingenting spiller noen rolle lengre. Jeg gråter helt til jeg spyr..

Hvordan takler dere å miste en mamma? kjæresten deres? bestevenninnen?

Tanken på å aldri se dem igjen? Jeg vil heller dø selv sånn som jeg ser det nå!

Kondolerer så mye til dere alle som ha mistet noen dere er glad i. Føler virkelig med dere

[Gjest Gjest]

Hei:)

Jeg har selv mistet noen, men ikke så "nærme" som familie eller venner/kjærste. Ja, når jeg tenker på hva jeg hadde gjort hvis min kjærste hadde dødd hadde jeg også tenkt slik som du tenker.

Forøvrig kan det nesten virke som om du har det litt sterkere enn andre, tenker du for eksempel mye på dette? Kanskje det hadde hjulpet å gå til en psykolog? Jeg har i mange år selv vurdert dette, og når jeg først gjorde det hjalp det godt (jeg hadde vel noen andre problemer, men det kan ligne litt - angst for å være alene, angst for å miste noen, jeg kunne faktisk tenke tanker som "tenk om dette er den siste gangen jeg ser han" når kjærsten skulle kjøre en tur på butikken!).

Selvfølgelig er man redde for menneskene man har rundt seg, men man skal ikke være så redd at det hemmer deg, og setter deg helt ut..

Håper noe av dette var forståelig

[mirami]

Nå sitter jeg og hulker.. Tårene triller og jeg klarer ikke å slutte å gråte!

Jeg har alltid vært en følsom person, helt siden jeg var liten (er 19 år nå), men føler nesten at det blir "verre og verre". Jeg gråter som bare det nå, fordi jeg har lest litt innpå dette forumet om dere som har mistet deres kjære.

Jeg orker ikke tanken på det. Jeg kommer ikke til å takle det!!! Jeg har et veldig godt og nært forhold til mamma og pappa og ikke minst farmor og farfar som nå er over 80 år begge to. Da farfar kom på sykehus og lå før døden (halvt år siden) klarte jeg ikke gå på skolen, eller spise nesten. Jeg gråt nesten hele tiden og var livredd for å miste han. Han overlevde heldigvis.

Men tanken på at de en gang blir borte, og at det gjerne ikke er lenge til holder jeg ikke ut med. (Det gjør helt vondt å skrive det, og jeg får nesten ikke puste for jeg gråter sånn nå!!!)

Jeg har aldri mistet noen av mine kjære, unntatt en katt som jeg har hatt siden jeg var 4 år. Den sto meg faktisk veldig nær og jeg slet når vi måtte avlive den. Jeg gråt og gråt og jeg savner han enda (nå 1 år siden). Kan til og med felle en tåre når jeg tenker på pusen..

Jeg er så fryktelig redd for å miste noen jeg er glad i at det er helt forferdelig. Jeg kan ikke en gang tenke på hvor stor sorg jeg vil komme til å få. Jeg kommer ikke til å klare å leve ordentlig. Når jeg sørger og er lei meg spiser jeg ikke, og tenker at ingenting spiller noen rolle lengre. Jeg gråter helt til jeg spyr..

Hvordan takler dere å miste en mamma? kjæresten deres? bestevenninnen?

Tanken på å aldri se dem igjen? Jeg vil heller dø selv sånn som jeg ser det nå!

Kondolerer så mye til dere alle som ha mistet noen dere er glad i. Føler virkelig med dere

Mistet min mor for 2 år iden, uventet, det var knallhardt.Trodde aldri jeg skulle klare hevrdagen igjen, men det gjør man,savnet og sorgen er der, men man lærer å leve med det. Vondt er det å miste sine nærmeste og selv er jeg livredd for å dø fra mne barn, spesiellt nå i disse svinetider.Har alvorlig lungesykdom og kan heller ikke vaksineres grunnet eggeallegi(vaksinen er laget av det)- derfor er det større risiko for meg.Men, man rår ikke over livet.

Men, det jeg ville i at før eller senere opplever man at en av ens nærmeste dør og det er en tøff og tung tid,enda tenker jeg på min mor hver eneste dag,vet hun slipper lidelser,men ville så gjerne hatt lengre tid med henne her hos oss,men sorgen er bleknet mye mer enn ør, men savnet vil allid være der.

[Gjest Vampen]

Det å miste de man er glad i er dessverre en naturlig del av livet..

Mine verste tap har vært min farfar og min ufødte sønn. Om noen hadde spurt meg for noen år siden hvordan jeg hadde taklet å miste et barn, så hadde nok svaret vært at "det hadde jeg ikke klart.. jeg tror ikke jeg hadde overlevd". Det er nå 3 år siden min sønn kom til verden i øredøvende stillhet, og jeg er her ennå.. Jeg lever, og ikke bare det, jeg har et godt liv. Selvfølgelig har det vørt tøft og vanskelig, det første året var jævlig.. Men, sakte men sikkert lærer man seg å leve med sorgen og savnet. Sorg kan sammenlignes med et sår. I starten blør det mye, det er stort og gapende.. Etterhvert blir det til et arr. Man vet at det er der, men det blør ikke lenger, og det gjør ikke vondt hele tiden.

Uansett hvor mørkt og vondt det virker, så vil livet en dag bli bra igjen. Vi mennesker er skrudd sammen på en underlig måte, vi er sterkere enn vi tror, og vi har en utrolig evne til å komme oss på beina igjen..

Du vil helt garantert oppleve både tap og sorg i livet ditt.. det vil vi alle. Men jeg er like sikker på at du også vil klare det. Du vil komme deg gjennom det. Man glemmer aldri, til det er minnene for mange, og noen spesielle dager, årstider eller anledninger vil kanskje alltid være litt sårt.. Men livet i sin helthet blir bra igjen. Den knusende sorgen er noe som tilhører den første fasen i sorgprosessen.. Jeg vet ikke om tiden leger alle sår, men den er uansett en god venn på veien videre i livet.

Om jeg skal gi deg et råd, så blir det å prøve å skyve slike tanker unna. Vi vet uansett aldri hvordan slike ting blir før vi står midt oppi det. Og det hjelper deg ikke å slite deg ut med å tenke på det..

Om dette er noe som virkelig plager deg, så sier jeg meg enig med den over her at det kanskje kan hjelpe å snakke med en psykolog? Det kan kanskje hjelpe deg av å finne ut av ting..

Lykke til!

[Gjest Gjest]

Du har fått fine og lærerike svar her av noen som har opplevd sånn sorg som alle gruer seg til og frykter. Jeg har ikke opplevd å miste noen veldig nære selv, men har et tilfelle av veldig alvorlig sykdom i nærmeste familie (en ung person), og min samboer har mistet flere nære det siste året. En stund trodde jeg ikke jeg kom til å takle det faktisk, og tankene surret og gikk. Men det går an å få litt kontroll over tankene sine, og fokusere mer positivt. Nå tenker jeg mest at vi vet jo ingenting på forhånd noen av oss, at vi må gjøre det beste ut av det vi har (nå), ha det hyggelig sammen og ha energi til å være sammen. Triste beskjeder vil komme, det hører med til livet, men vi aner jo ikke om det er vi som dør først engang! Det å være med en alvorlig syk person er for eksempel ikke så lammende som jeg hadde trodd på forhånd, det er både "som før" og det kan være "dypere" fordi vi er mer bevisste på å få mer ut av det vi har, vi er mer tilstede.

Og vi lærer utrolig mye gjennom sorgen og gjennom erfaringene, så vi kan også se på det som en mulighet til å utvikle oss - bli sterkere, klokere og i stand til å gi mer i stedet for å bli utmattet av redsel eller ikke tørre å binde oss til noen fordi vi er redd for å miste dem. Så nå føler jeg at jeg "står i det" selv om det er dramatisk.

Men jeg har også kjent på noen av de følelsene det virker som du har, hvor alt bare er skremmende og negativt. Det er kanskje det at nå tillater jeg meg å slippe til følelsene, kjenne på dem. Man må tillate seg å sørge når noe først skjer, og man må tillate seg å være glad selv om noe KAN skje, eller etter at noe har skjedd. Når sånne redde tanker overmanner meg nå, prøver jeg å tillate meg å slippe dem videre også - for jeg vet at det ikke kommer noe godt ut av å være redd. Det hjelper å puste dypt og kjenne hvor i kroppen følelsen sitter, hver gang du puster ut, prøver du å "løse opp" området hvor det er vondt.

Kanskje du trenger hjelp til å snu tankegangen din? Psykolog kan være verdt å prøve. En venn av meg fikk mer hjelp av å gå til en filosof da han var i samme type krise.

[Gjest Gjest_trist_*]

jeg mistet en av mine nærmeste veldig brått for en tid tilbake. Før dette var jeg utrolig redd døden, trodde aldri jeg ville klare om noen av mine nærmeste døde fra meg. Men det sjedde. Jeg gråt, og gråt, og gråt, alt føltes så utrolig urettferdig. Men jeg har en flott familie, som alle støtter hverandre, vi kom oss gjennom det verste sammen. Savnet og sorgen er fortsatt sterk, men jeg kommer meg videre. Jeg har begynt å minnes alt det gode vi hadde sammen, alt som vi har gjort oppigjennom årene, alle gode minner. Så gråter jeg litt, og drar på grava med blomter, og sitter der en stund, og bare er der.

Jeg hadde som sakt aldri trodd jeg ville klare dette, jeg har klart det. Å det er noe man må, livet må gå videre.

[Gjest Gjest]

du bør tenke at du er heldig som har de fortsatt og heldig for alle gleder og minner de har gitt deg- for resten av livet!

jeg har ingen besteforeldre, og jeg har heller aldri opplevd noen av de. jeg mistet de før jeg var født og den siste når jeg var 1 år. de ble aldri mer enni 50 årene. så alt for tidlig! jeg er nå 26 år.

jeg har et savn, et savn av å aldri hatt besteforeldre. jeg hører daglig om venner, venninner og kollegaer som snakker om sine besteforeldre.

skulle ønske jeg hadde hatt sjansen til å få minner med de.

jeg mistet min pappa på fredag. han sovnet stille inn. kreften spiste han opp.

og jeg skal si deg en ting, at noen ganger håper man på at de slipper å lide mer.

det høres helt forferdelig ut å si det, men når man ser sin kjære pappa ligger å lider og skjærer grimaser 24/7 av smertene.

og verken morfinplaster, smertepumpe, epidural, og x antall tabletter hjelper han. ja da må man bare stå å bevitne et smertehelvete. når du hører ordene "jeg orker ikke mer..." det er vondere enn selve sorgen. man føler seg totalt hjelpesløs!

så er det en ting som står i hodet ditt hele døgnet! "La han få slippe!!"

det er det som er så ekstra sårt nå oppe i hele sorgen og savnet. han led så fryktelig mye. og vi klarte ikke å hjelpe han! kreften spiste opp skjelettet hans. han lå der med 7 brudd i kroppen, og flere kom.

sorgen og tapet er stort og uerstattelig, men jeg vet at han ikke vil at vi barna skal sørge oss i hjel.. han vet at vi vil klare oss videre, selvom han hadde så utrolig mye mer å leve for.

så når jeg får barnebarn vet jeg at de aldri får oppleve det å ha en morfar.

men det er enda værre å ikke ha en pappa... det er utrolig unatrulig å miste sin pappa i 50 årene. men vi rår dessverre ikke over livet og døden.

det er bedre å ha elsket og ha tapt, enn aldri å ha elsket!

så jeg annser deg som utruolig heldig som fortsatt har så mange som lever. og at dine besteforeldre har blitt så gamle. de har faktisk levd livet sitt og utretta det som er å utrette, og alt er nå bare pluss, av det som kommer videre.

man kan ikke gå daglig å være redd for å miste de, for det vil skje, en dag.

men du vet ikke av hvilke omstendigheter. hvis det er en sykdom som de lider av og som bare går på og ikke blir frisk av, ønsker du at de skal få slippe.

så vær glad for hver dag du får med de.

[Gjest Utlogget]

Jeg mistet farfaren min da jeg var 12 år, farmoren min da jeg var 14 og mormoren min da jeg var 19. Morfaren min har jeg aldri sett. Jeg har bare foreldrene mine igjen, og nå er tilstanden til moren min alvorlig etter et fall hun hadde ifjor hvor hun falt ned tre meter og brakk ryggen og knuste litt av hjerneskallen.

Hun har bare hatt problemer, og ingen leger klarer å finne ut hva det er. Det siste nye er at hun kan ha myelomatose... Hvis hun har det- vil jeg miste henne også. Jeg er VELDIG GLAD i moren min, og jeg kommer til å slite helt forferdelig hvis hun dør. Hun er ikke så gammel. :'-(

[Gjest Gjest_trulte_*]

Jeg føler jeg begynner å få litt peiling på sorg etterhvert.. mistet både kjæreste/samboer, alle besteforeldre (Hvor jeg vokste opp hos en av de, og var veldig nær alle besteforeldrene), venner, venner av familien og nå i det siste mamma.

Mange lurer nok på hvordan jeg overlever. Men man gjør altså det..

Mentaliteten vår har ofte forsvarsverk.

Da samboer døde så følte jeg først at livet var over, hele fremtiden min var borte. Så oppdaget jeg at jeg hadde folk rundt meg som var glade i meg og ville meg godt, min mormor og mamma som de aller nærmeste, og selvsagt også min far og bror. Jeg følte ansvar for å ta vare på livet mitt for deres skyld.. og etterhvert så jeg også at jeg burde ta vare på livet mitt for min egen skyld. Og at livet var verdt å leve.

deretter døde mormor av kreft, jeg hadde et svært nært forhold til henne, jeg bodde sammen med henne og mamma fra jeg var 3.. jeg synes igjen det hele var veldig tøft.. men tok meg sammen for mammas skyld. Etter en stund begynte ting å bli lettere igjen.. og livet ble virkelig bra..Jeg begynte å knytte nærmere bånd til gamle venner og ikke minst familie jeg kanskje ikke sto så nær fra før av- en måte å omjustere livet på. for når folk blir borte må man skape ny verdi og bygge opp..

Nå er altså også mamma død- en enorm omjustering. De tre som har stått meg aller nærmest er borte.. og jeg er tvunget til å ommøblere i livet mitt igjen.. men det skal gå.. men det er klart det er tøft! Man får ikke mer enn man tåler sier noen.. det er ikke alltid sant.. men det finnes alltid en vei å prøve å komme seg på beina igjen.