Nok er nok! ("Spiseforstyrrelse")

[Gjest Jente17år]

Hei hei og god kveld

I besluttsomhetens stund skriver jeg dette innlegget som et slags løfte for dere - enhver plan er lettere å gjennomføre når flere vet om den og kan bli "skuffet" når den ikke blir fulgt.

For å ha sagt det: jeg skriver spiseforstyrrelser i anførselstegn fordi jeg ikke har vært hos noen lege og fått denne diagnosen, men ufra responsen jeg har fått her inne, og erfaringene mine med meg selv og kroppen min, vil jeg tippe at jeg ikke har vært langt unna anoreksi. (Refererer til noen av innleggene mine her inne, hvis noen vil se hva jeg mener.)

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=426275

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=426526

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=427461

"En eller annen gang må dette ta slutt, håper noen kan sette en grense snart, noe må skje, noe må gjøres", er tankene som ubevisst flyter rundt i hodet mitt. Men det slo meg plutselig. En eller annen gang, når skal den gangen være, hvis ikke nå? Hvem skal sette en grense, om ikke jeg? Noe må gjøres - ja, da må jeg se og få gjort noe da! Uansett hvor glade de rundt meg er i meg og vil at jeg skal ha det bra og ikke ha det på denne måten, er det til syvende og sist innstillingen min som er avgjørende. Jeg er fanget i en ond sirkel av mine egne tanker og handlinger, og det er bare jeg som kan finne nøkkelen til utgangsdøra til sirkelen, selv om jeg kan få hjelp til å lete, er det kun jeg som kan låse opp døra og komme meg ut. Betryggende tanker som "hvis dette fortsetter kan jeg bare gå til en psykolog, så kommer det til å bli bedre" bidrar bare til å utsette beslutningen om å få en slutt på dette. Det gir meg en falsk trygghet, en nødløsning som kan brukes i verste fall. Men jeg er dumsnill hvis jeg tror at selve det å gå til en psykolog vil gjøre saken bedre. Uansett hvor mye hjelp jeg får av all verdens psykologer, er det til syvende og sist jeg selv som må bestemme meg for at dette skal ta slutt.

Og nå har jeg bestemt meg. Og for å markere beslutningen, har jeg feiret med et grovt knekkebrød med brunost. Skrekk og gru, karbohydrater bare en time før leggetid, og *grøss* hele to skiver brunost som består av "300 % fett og 500 gram sukker per 100 gram brunost"! Guess what? Jeg var sulten, og det føltes godt å få noe ned magesekken. Hvis jeg skal ignorere samvittigheten (og det regner jeg med at jeg må den første tiden av "prosjekt-gjennopprett-den-gamle-og-lykkelige-meg"), føltes det såå godt med knekkebrødet med fryktede karbohydrater, med brunost på, som jeg ikke har unnet meg selv på flere måneder.

Uansett hvor dumt det høres ut, så gjorde dette knekkebrødet at jeg så et glimt av den gamle meg, og forsto at det er sånn jeg egentlig er, og den eneste måten å bli lykkelig igjen på, er å bli megselv igjen. Jeg er lei av å gå på do og gråte når jeg er på besøk og får servert en rett som inneholder fløte. Jeg er lei av å sulte meg gjennom en hel dag og være stolt over megselv når alt jeg har fått i meg på jobb er et eple, selv om jeg er svimmel av sult. Jeg er lei av å bli glad når jeg ser at jeg ikke lenger veier 50 kg som jeg gjorde for noen måneder siden, men 44 kg (jeg er 160 cm høy). Glede er en følelse jeg absolutt ikke bør kjenne når jeg ser på denne drastiske vektnedgangen!

... Hvis bare disse modige og revolusjonære tankene var noe som hjernen min var gjennomfuktet med. Desverre er hjernen altfor neddopet av tidligere tanker, negative følelser, dårlig samvittighet og tvangstanker, og uansett hvor sterk fornuften og lysten til å bli frisk igjen er, kommer veien til å bli lang og vanskelig. Derfor håper jeg på litt respons og støtte fra dere, og kanskje dette innlegget til og med motiverer noen andre ulykkelige sjeler i onde sirkler av mat, trening og kalorier, til å bryte seg ut av denne sirkelen.

Og hvis (eller, skal jeg være optimistisk og si "når"?) jeg klarer det, skal jeg kjøpe meg en fin, ny, ordentlig bra mobil! Mobil er en "stor" ting for meg, men dette spiseforstyrrelse-problemet er veldig stort for meg, og jeg mener at det er en passende belønning. Jeg skal klare dette, koste hva det koste vil!

God natt! Nå skal jeg legge meg så jeg er uthvilt til joggeturen i morgen tidlig, etterfulgt av et sunt og deilig måltid Ikke fordi jeg skal brenne kalorier og gi kroppen en falsk metthetsfølelse og snylte den for kalorier, men fordi jeg trenger utholdenheten til å drive med min yndlingssport, fordi jeg trenger overskuddet jeg får av trening, og fordi gleden ved å leve et sunt og aktivt liv, burde være større enn gleden over at vektnåla peker nedover!

[Gjest Gjest_Ida_*]

Veldig bra ! Skulle det butte i ny og ne så ta frem denne tråden som en fin påminnelse til deg selv om at du har faktisk bestemt deg for å spise normalt - ikke anorektisk. Du vil aldri tilbake.

[Chanel.No5]

Godt å kunne lese slike tråder også, varmer! Dette utsagnet passer til deg:

"Vi må tro på at en forandring er mulig for at forandringen skal kunne skje "

Bare fortsett med disse tankene, dette klarer du !

Endret 24. juli 2009 av Lotte27

[yoga]

Hei ts

Dettter er lesing som varmer mitt hjerte!!

Hold oss gjerne oppdatert om hvordan det går fremover med deg.

Den bestemmelsen du har tatt er så viktig, for med en slik bestemmelse til grunn så går nok jobben litt lettere.

Jeg har gått veien før deg, og jeg kan med hånden på hjertet si at vært eneste vonde måltid fremover, hver eneste dag du føler du får litt mer energi er virkelig verdt det!

Du har mye godt som ligger og venter på deg.

[Gjest farge]

du har kommet utrolig langt:=)

men jeg vil gjerne oppfordre deg til å ta konktakt med fastlegen og få henvisning til psykolog - for spiseforstyrrelser er noe som er såpass alvorlig at man ikke kan bli helt kvitt det selv. faktisk kan man aldri bli helt totalt kvitt det - men det er egentlig ok!

trikset er vel kanskje å akseptere at det avogtil vil være tilstede, istedetfor å fornekte det eller "kjempe" mot seg selv.

det at du kan motivere deg slik er jo så utrolig bra!

tilbakefallet vil nok komme avogtil - enten i form av tanker eller handling, og terapi kan hjelpe deg til å oppdage tegnene tidligere - og dermed avverge dem i en tidligere fase.

er kjempeglad på dine vegne - hipp hurra:=)

[Gjest farger]

du har kommet utrolig langt:=)

men jeg vil gjerne oppfordre deg til å ta konktakt med fastlegen og få henvisning til psykolog - for spiseforstyrrelser er noe som er såpass alvorlig at man ikke kan bli helt kvitt det selv. faktisk kan man aldri bli helt totalt kvitt det - men det er egentlig ok!

trikset er vel kanskje å akseptere at det avogtil vil være tilstede, istedetfor å fornekte det eller "kjempe" mot seg selv.

det at du kan motivere deg slik er jo så utrolig bra!

tilbakefallet vil nok komme avogtil - enten i form av tanker eller handling, og terapi kan hjelpe deg til å oppdage tegnene tidligere - og dermed avverge dem i en tidligere fase.

er kjempeglad på dine vegne - hipp hurra:=)

jeg husker forresten det riga-innlegget og svarte deg der under samme gjestenavn.

så glad nå:=)

[Gjest Jente17år]

Tusen takk for støtte! Alle svarene jeg har fått på de forskjellige innleggene mine har hjulpet meg så mye mer enn dere tror! Jeg leser de når ting er som verst, og finner støtte i dem. Jeg er glad at jeg fant kvinneforum, dere er så snille Og takker være at jeg har åpnet meg her, har jeg også åpnet meg for noen nære venner, og ved å sette ord på dette, har jeg selv innsett mye mer enn jeg hadde gjort hvis alt dette hadde forblitt tanker. Jeg har hørt 1000 ganger at det hjelper å sette ord på følelser, og nå har jeg erfart det også

Nå er jeg virkelig redd. Jeg har lest litt på internett, og kommet over en liste over typiske symptomer hos en som har anoreksi, og jeg hadde hvertfall 90 % av de symptomene! Jeg har tenkt over at jeg ikke har følt meg på topp i det siste, men ikke knyttet det direkte til spisingen min. Jeg føler meg svimmel, våkner om nettene av at kroppsdeler sovner, er ofte kald på hender og føtter, og har ofte lavere kroppstemperatur enn jeg har pleid å ha (alt dette kan ha med dårlig blodomløp å gjøre, som er et kjennetegn for en person med anoreksi). Jeg har heller ikke hatt mensen på flere måneder, og har gått ned veldig i vekt. De psykiske kjennetegnene på en erson med spiseforstyrrelser, og at jeg kjenner meg igjen der, tror jeg jeg har gjort veldig kjent med innleggene mine, så det trenger jeg nok ikke å nevne engang

Tenk at jeg kjenner meg så igjen i beskrivelsen av en psykisk sykdom som for noen måneder siden virket helt usansynlig at jeg skulle få! Jeg som var den livsglade jenta som alle missunte fordi jeg stappet i meg godteri og smilte fra øre til øre og fortsatt var tynn. "Mye vil ha mer" er det et uttrykk som heter, jeg tror jeg var ganske fornøyd med meg selv, men ville "bare" ha en flat og perfekt mage, også skulle alt bli så fint så. Det er utrolig hvordan uskyldige tanker kan utvikle seg til noe så alvorlig!

Men pappa er veldig bekymret for meg og har prød å si det til meg mange ganger, og nå snakket vi litt sammen, og jeg skal til legen, så fort som mulig (vi skal bort på ferie snart, så helst før det, så jeg kan bruke ferien til å jobbe med spiseproblemene mine selv, etter å ha snakket med en lege om det). Men jeg vet ikke om pappa egentlig tenker "spiseforstyrrelser", ikke direkte. Han tenker mer fysisk sykdom enn psykisk, i tillegg til det at han sier at han blir helt trist av å se hvor lei meg jeg virker hele tiden, noe jeg ikke gjorde før. Men godt å vite at han bryr seg

Men hvordan skal jeg få temaet spiseforstyrrelser på bane hos legen min? Jeg tror at det som kommer til å skje, er at jeg kommer til å nevne alle småtingene som feiler meg, og at de blir sett på som problemer som ikke henger sammen, og jeg kommer til å nikke og smile når legen sier at jerntilskudd er tingen, og det som skal gjøre alt bra (for eksempel). Jeg er veldig pinglete når det gjelder å si fra til leger, jeg er bare nikkedukke og håper på at legen skal lese tankene mine, noe jeg selvfølgelig skjønner at ikke er mulig!

[Gjest Jente17år]

Søkte på google, beef jerky er tørket oksekjøtt

Jeg pleier ofte å bare ta et glass varm melk til kveldsmat, men det er kanskje litt lite hvis du er sulten. Ellers synes jeg det er godt med eggeretter! Mat med mye fiber går ikke helt for meg på kveldene, magen jobber så lenge med det at jeg ikke får sove på grunn av alle lydene

[Gjest Jente17år]

Herregud hva er det jeg driver med, jeg skulle jo svare på en helt annen tråd, men så svarte jeg på min egen Bare overse innlegget over, dere:)

[Relativista]

Du har ennå selvinnsikt. Det er bra. Det som ikke er så bra, er at denne selvinnsikten kan forsvinne, når sultingen tømmer monoaminene i hjernen.

Jeg fant noen spennende ting i en psykiatribok fra 2003.

Pure restricting anorexia tends to develop in women who premorbidly are perfectionistic, rigid, socially insecure, dependent, and fear autonomy. Many of these women meet the diagnostic criteria for obsessive-compulsive personality disorder, and a few also meet the criteria for obsessive-compulsive disorder. Malnutrition further amplifies these traits! Malnutrition also causes depression, which itself also can amplify these traits.

(...) anorexic patients are more likely to be overly enmeshed with their families, (...)

Family functioning:

Family studies describe several common features in families of patients who present with eating disorders. Mothers of restricting anorexics most often are described as intrusive, dominating, overprotective, critical, socially introverted, and phobic. In contrast, fathers of restricting anorexics habe been described as passive, submissive, emotionally sensitive, and withdrawn, often overshadowed or belittled by the patient's mother. As a couple, the parents tend to be overprotective and overambitious in their expectations for their children, expecting obedience and superior performance. Even when this hasn't been explicitly stated, patients often recall this as having been "a given." As a family, members of such households tend to be rigidly enmeshed, lacking skils in conflict resolution, and interested in maintaining the current emotional homeostasis.

Adolescents who become anorexic may therefore be quite ambivalent about the independence that comes with reaching adulthood. This ambivalence likely results both from their underlying obsessive-compulsive personality features and from an upbringing that fostered dependence and behavioral inhibition. (..)

Up to 75% of anorexic women report having engaged in excessive physical activity prior to the initiation of dieting. Therefore exercise may be more than just another way to lose weight; it may play an important role in itself in triggering the onset of the eating disorder.

(..)Regardless of why the patient with anorexia started fasting, ultimately the behavior itself becomes the patient's major problem, since it becomes self-perpetuating. In other words, regardless of any initial triggering factors, one might say that the anorexic patient starves herself today primarily because she starved herself yesterday

[Gjest Blondie65]

Gratulerer med en veldig viktig både innsikt og avgjørelse.

Kan du ha noen med deg til legen som du stoler på og som kan snakke for/med/om deg? Eller kanskje du kan skrive ut denne tråden og vise til legen?

Uansett - be om henvisning til en som er ekspert på spiseforstyrrelser - det er egentlig alt du trenger be om.

Jeg blir litt glad når jeg leser at du har tatt en avgjørelse og et valg. Tror det kan være lurt å snakke med din far om spiseforstyrrelser og søke støtte hos han for du kommer til å trenge det.

Masse lykke til!

[yoga]

Lykke til hos legen Kjenner jeg blir stolt av deg, jeg, selv om jeg ikke kjenner deg.

Hvis du nevner symptomene dine, en av dine foreldre er med, og legen i tillegg mest sannsynlig ser at du er mager og blek, skal du ikke se bort i fra at også legen kan få 2+2 til å bli 4.

Det er godt du tar tak i det nå, for venter du lenger blir nok symptomene dine bare verre og verre for hver dag..

[Gjest Jente17år]

Relativist1: oi, skummelt! Jeg vil ikke at dette skal holde på i mange år sånn at det til slutt går ut over barn og familie! Jeg har en fantastisk kjæreste nå, og jeg vil ikke gi opp "alt" fordi jeg en gang var dum og ville få en helt flat mage!

yoga: Kanskje sant, men saken er at jeg ikke er ordentlig mager og blek holdt jeg på å si Det er hvertfall ingen som har kommentert det. Jeg tror jeg er mer eller mindre normal (begynner kanskje å bli mindre), men jeg er ganske sikker på at jeg er så bevisst på megselv og kjenner megselv så godt at jeg kan si at jeg ikke ser ut som en person med anoreksi. Da regner jeg med at flere hadde kommentert et og reagert på det. Den eneste personen som har kommentert dette (ikke kommentert på en slem måte selvfølgelig, bare på en bekymret måte) er kjæresten min. Og han kjenner meg veldig godt, bedre enn en lege gjør. Men kanskje jeg skal spille kortene mine skikkelig og ta på meg en tights og en stram topp eller noe, også droppe sminken Hoho. Eller å ta på meg en topp med hull over ribbeina, sånn at legen ser at de stikker ut! Neida, det var tull (PS, bare for å ha sagt det også: ribbeina stikker naturlig ut på meg, e har gjort det så lenge jeg kan huske, så det har nok mer med genene enn med spiseforstyrrelser å gjøre)

Hvis legen spør hvor mye jeg veier, hva svarer jeg da? Morgenvekten, med lite klær og null mat i magen, eller en midt-på-dagen-vekt med klær og smykker på? Har egentlig aldri vært sikker på når man skal veie seg, og det er jo ganske naturlig at man veier seg selv og ikke klærne også...

[Gjest Blondie65]

Man veier seg om morgenen - og man skal veie seg bare en gang i uken. Jeg tror du med fordel kan la legen veie deg og kaste vekten du har hjemme - for godt.

Men jeg gjentar det jeg sa før: ha med deg noen som er inforstått med at du har en spiseforstyrrelse og kanskje det også er lurt å notere ned hva du skal si til legen på forhånd. Det er viktig at du blir sendt videre til en spesialist på dette slik at du kan få bukt med de følelsene som styrer kroppsbildet og matinntaket ditt.

Fortsatt lykke til.

[yoga]

yoga: Kanskje sant, men saken er at jeg ikke er ordentlig mager og blek holdt jeg på å si Det er hvertfall ingen som har kommentert det. Jeg tror jeg er mer eller mindre normal (begynner kanskje å bli mindre), men jeg er ganske sikker på at jeg er så bevisst på megselv og kjenner megselv så godt at jeg kan si at jeg ikke ser ut som en person med anoreksi. Da regner jeg med at flere hadde kommentert et og reagert på det. Den eneste personen som har kommentert dette (ikke kommentert på en slem måte selvfølgelig, bare på en bekymret måte) er kjæresten min. Og han kjenner meg veldig godt, bedre enn en lege gjør. Men kanskje jeg skal spille kortene mine skikkelig og ta på meg en tights og en stram topp eller noe, også droppe sminken Hoho. Eller å ta på meg en topp med hull over ribbeina, sånn at legen ser at de stikker ut! Neida, det var tull (PS, bare for å ha sagt det også: ribbeina stikker naturlig ut på meg, e har gjort det så lenge jeg kan huske, så det har nok mer med genene enn med spiseforstyrrelser å gjøre)

Hvis legen spør hvor mye jeg veier, hva svarer jeg da? Morgenvekten, med lite klær og null mat i magen, eller en midt-på-dagen-vekt med klær og smykker på? Har egentlig aldri vært sikker på når man skal veie seg, og det er jo ganske naturlig at man veier seg selv og ikke klærne også...

Ok, men skal noen av de som står deg nærmest bli med deg til legen? Hvis de skal det, kan dere jo kanskje sammen prøve å formidle situasjonen? Kan jo når dere kommer inn til legen, si at dette er en vanskelig tematikk for deg, og at du derfor tillater den som er med å snakke litt for deg? For eksempel....?

Jeg tror nok du kommer til å møte en god forståelse hos legen din

Hvis legen spør etter vekt, så kan du oppgi morgenvekta. Men som blondie sier så kast den vekta, og la legen/behandler følge den opp i stedet. Det er ikke normalt å veie seg flere ganger i uken/per dag.

[Gjest Gjest]

Jeg tror det er veldig lurt å skrive ned de tankene en mener det er viktigst at legen får vite om, og som man også frykter det kan bli vanskelig å ta opp dersom legen ikke spør direkte. Det har i hvert fall jeg erfart at fungerte bra Les gjennom de gamle innleggene dine, kopier det som er mest relevant og ta det med til legen. Kjempefint at du får tatt tak i dette på et så tidlig tidspunkt, både at du innser mye selv og at folk rundt deg bryr seg

[Gjest Gjest_81]

Hei:)

Jeg har den motsatte spiseforstyrrelsen av deg, nemlig tvangsmessig overspising. Det er en forferdelig lumsk denne og. Man føler seg tvunget til å spise mer og mer helt til man er syk og kvalm... Jeg tror at motivasjonen bak alle spiseforstyrrelser er den samme... nemlig å kontrollere følelsene sine. Det er vel tre år siden jeg skjønte selv at jeg hadde spiseforstyrrelse, og begynte og jobbe med meg selv.

Ville egentlig bare dele et av mine viktigste redskaper med deg. Jeg kjenner etter i følelsene og kroppen min hvor bra jeg har det med meg selv først. Jeg har nemlig ei grense inni meg for når jeg spiser selv og når det er spiseforstyrrelsen som velger for meg. For tre år siden valgte spiseforstyrrelsen i 100% av tiden, og dette var helt jævlig. Man skulle tro at det var den store overvekta som gjorde/gjør at det føles så forferdelig men det er nesten bare følelsen av tvang/tap av kontroll. Tipper det er akkurat likt for deg bare du føler deg tvunget til IKKE å spise. Jeg bestemte meg for at siden jeg "ikke bestemte selv" hvordan jeg skulle spise, fikk jeg heller kjenne godt etter hvordan jeg følte meg når jeg hadde spist. Det kjentes skikkelig pyton. Resultatet for meg etter å gjøre dette en tid var at jeg det ble lagret masse negative forventninger til å spise så mye og feil mat. Etter tre år nå, er det jeg som spiser i 85% av tilfellene, ikke spiseforstyrrelsene. Må presisere at det handler om å komme til det stedet i seg selv der det føles deilig å spise ting som er bra for kroppen, og i en mengde som passer for meg. Jeg føler mye EKTE glede ved å spise nå, for jeg spiser frukt, grønt, rent kjøtt, grovt brød og vann. I tillegg har jeg funnet stor glede ved å gå turer med høyt tempo tre-fire ganger i uka.

For deg tror jeg du må kjenne på hvor vondt det er å ikke ha noe mat i kroppen. Det høres ut som det knekkebrødet med brunost var første gang på lenge at det ikke var spiseforstyrrelsen din som valgte for deg. At nå kan du begynne å kjenne hvor mye det skader deg og følelsene dine å spise så feil, og etterhvert kan du bruke disse erfaringene til å veie opp for alt tankekjøret som sier at du ikke skal spise. At du har et bilde inni deg av hvordan det var før spiseforstyrrelsen begynte er også en enorm ressurs, for du høres ut som ei flott og reflektert jente:)

Hvis jeg kommer under den grensa hvor jeg bestemmer selv, kan jeg gjøre andre ting så jeg føler meg bedre. F.eks. ta et fotbad, treffe venner, gå på kino, pynte meg, rett og slett noe jeg føler meg bra av. Det er også veldig viktig å få ventilert ut vonde følelser, ved å snakke med noen, rope, være skikkelig sinna, sette grenser for hvordan folk er mot deg. Finn deg noen som du kjenner er glad i deg, og be om en klem i ny og ne. Be om kjærlighet, for de fleste føles det godt å gi det bort også!

Ønsker deg lykke til, og tror det kan komme mye godt ut av å snakke med en psykolog. Det er rett og slett farlig å spise alt for lite, og av denne grunn ber jeg deg instendig om å oppsøke lege, og få sjekket helsa med omfattende blodprøver osv.

Hvis du trenger noen å "prate" med kan du få mailen min:)

Klem

[Gjest sf-monster]

hei=)

du er utrolig sterk, det skal du ha.

jeg leste tråden din og ble inspirert...

litt om meg,

spiseforstyrrelser i 9 år, alle typer, har svingt mellom 44 og 84 kg, er 155 cm.

kroppen min er sterk, men jeg har vært litt for slem med den, jeg har pådratt meg lavt stoffskifte og har problemer med lukkemuskelen og sult/metthetsfølese er lite tilstedeværende, magen generelt er ustabil. jeg veier meg hver dag og humøret legges etter vekta.

jeg har faktisk kommet til et punkt, jeg hater kroppen min og jeg vet jeg ikke vil bli fornøyd noen gang. jeg tenker at når jeg når det og det tallet, da blir ting bedre, men det gjør jo ikke det, for det er jo ikke tallet det kommer an på, det er følelsene og tankene bak, og de er jo ikke blitt bra bare fordi man når et tall.

jeg går fast hos ernæringsfysiolog. hun ber meg om å kaste vekta, noe jeg er veldig skeptisk til, men jeg vurderer faktisk å inngå en avtale med henne, om at jeg kan komme en gang i uka å veie meg hos henne og ikke hjemme.

vel, du er i alle fall utrolig sterk og har bein i nesa, som jeg skjønner har du ikke vært syk så lenge. det er best å komme seg ut av dette før man virkelig sitter i saksa.(ikke at du ikke har det vanskelig, det tror jeg du har, men når det går over for lang tid er man helt hjernevasket og jo mer man vil jo vanskeligere er det) men jeg vil absolutt anbefale deg å få hjelp ved siden av, det er beintøft å bli frisk, men vil du så vet jeg at du klarer det.

jeg har også lest mye i Finn Skårderud sin bok Sterk/Svak. det er en selvhjelpe bok for deg og pårørende, kan være noen tips der!

LYKKE TIL!!!

[lilla91]

(Jeg er som sagt Jente17år, jeg som startet dette innlegget)

Nå trenger jeg noen støttende og trøstende ord fra dere... Føler ikke det går i det hele tatt... Jeg er i syden og skal være her i 2 uker, kjempefint hotell, deilig deilig vann, ingenting kunne blitt bedre sånn egentlig, men likevel bekymrer jeg meg over at jeg får i meg for mange kalorier, jeg vet ikke hva mat inneholder, jeg kommer til å miste kontrollen over hva jeg spiser og putter i meg til en viss grad, og jeg får heller ikke trent på 2 uker... Det er strålende vær ute, og alt jeg har lyst til å gjøre er å legge meg under dyna og gråte, gråte, gråte og gi helt opp, for jeg føler ikke at jeg kommer til å klare å komme meg ut av dette helvettet, jeg føler ikke at jeg har sterk nok... Jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre, jeg har bare lyst til å gi opp. Samtidig som lysten på mat er sååå stor at dere aner ikke, jeg kunne spist absolutt alt! Jeg har så lyst på is at jeg bokstavelig talt kunne begynt å gråte... Jeg blir så frustrert av at jeg må ha kontroll over det jeg spiser, og at jeg samtidig ikke lenger kan ha det, ikke i like stor grad. Og i tillegg til dette så har jeg altså så lyst på all slags mulig mat, og jeg blir helt deprimert med tanken på at mat er alt jeg kommer til å tenke på og drømme om de neste ukene, mat er høydepunktene mine i løpet av en dag, og likevel har jeg dårlig samvittighet når jeg spiser... Uansett hva det er...

Også får jeg så dårlig samvittighet ovenfor familien min som vil at dette skal bli en fin ferie mens jeg saboterer alt med mitt dårlige humør, men det verste er at jeg ikke kan noe for det, selv om dette høres dumt og bortskjemt ut...

Hadde vært godt med noen trøstende ord av dere nå Føler meg så håpløs og at jeg kaster bort livet mitt på dette. Dag for dag forsvinner, og alt jeg vil er å komme meg gjennom dagene, istedenfor å nyte de. Føles som om jeg alltid venter på noe, men jeg vet ikke hva...

[Gjest Blondie65]

Trening: Hva kaller du svømming da? Kom deg ut i bassenget / sjøen og svøm.

Men verden går ikke under av 14 dager uten trening. Den gjør virkelig ikke det. Jeg vet at det er anderledes inne i hodet ditt, men du må vende deg til tanken om at verden består selv om du ikke har trent.

For å kompensere litt for disse følelsene, hva med å gjøre en avtale med noen familiemedlemmer at dere går tur langs stranden? Er god trim det.

Når det gjelder mat: jeg kan ikke hjelpe deg så mye her annet enn med det som måtte finnes av almennkunnskap: kroppen trenger regelmessige måltider hver dag. Du kan med andre ord unne deg en frokost, lunjs, middag og kvelds hver dag. Du er også på ferie og med til ferie hører is. Noe godt å drikke hører også med. Alle rundt deg spiser og drikker og deres verden går ikke under. Ja jeg vet fortsatt at det ikke er sånn inne i hodet ditt, jeg prøver bare å hjelpe deg til å se verden rundt deg og ikke bare lytte til tankekjøret inne i hodet ditt.

Uansett ønsker jeg deg en stor og god klem! Nyt ferien - hører du? NYT FERIEN!