Nok er nok! ("Spiseforstyrrelse")

[yoga]

Heisann.

Det høres veldig deilig ut med en ferie i syden nå. Været her hjemme er jo ikke akkurat helt på topp. Men det å være på ferie med sf kan virkelig være en prøvelse.

Jeg vil prøve å skrive til den friskere, motiverte delen i deg, og øsnker ikke å trigge sf`en din. Det er en ordentlig balansegang, men jeg gir det et forsøk.

Det at kroppen din skriker etter mat nå, er et tydelig tegn på at du er underernært! Altså et tegn på at kroppen din ikke får i seg nok mat. Det du kan gjøre for å bedre dette er å spise mer. I syden er dte jo så mange gode matretter- salater, omeletter, kjøtt- fiskeretter, som vil gi kroppen din det den trenger.

Det er ingen krise at du i 2 uker ikke har oversikt! Virkelig ikke! Hva er det verste som kan skje?

Hva med å bruke disse 2 ukene også som en øvelse på en hverdag uten sf?

Dette kan høres banalt ut for veldig mange (kanskje deg også, men jeg mener ikke noe vondt med det): hva om du i disse ukene spiser det resten av familien din spiser, prøver å legge fra deg sf`tankene. (jeg vet det nærmest kan være umulig), også ser du hva som skjer? Liker du ikke det som skjer, så har du oversikten du nå så sårt trenger hjemme, og du kan ta den opp igjen når du er kommet hjem.

Altså som et lite prøveprosjekt disse ukene..

Hvordan har det gått hos legen, forresten?

Håper du raskt oppsøker h*n når dere kommer hjem. Du skal ikke måtte behøve å ha det så vanskelig.

[AnAnAss]

Jeg vet det høres litt merkelig ut, men det at du ikke har kontroll over kaloriene er bare positivt. du skal ikke bry deg som hvor mange kalorier du spiser, du er på ferie, du skal kose deg, du skal spise til du er sprekkmett og ser gravid ut. det er det man gjør på ferie ,hehe.

men viss du virkelig plages av å ete usunnt og mye, og føler deg bedre med å spise "sunnere" så kan du jo gjøre det, selv om jeg vil anbefale deg å prøve å legge litt på deg viss du er undervektig (?). Men du trenger som sagt ikke begynne med det når du er på ferie, for de første ukene vil være tøffe (selverfart) .

Viss du spør deg selv spørsmålet: Vil jeg være tynn og ulykkelig? eller vil jeg spise meg mett og god, eller få en finere formfull kropp og ha et godt liv?

Du må begynne og ete mer, og etterhvert vil du erfare at det ikke er så farlig å ete "usunt" som du tror. Du legger ikke merkabrt på deg om du så hadde spise 10 000 kalorier en dag.

det som kan hjelpe er å bare følge litt med på hva for eksempel en av de andre i familien din (som kanskje har et normalt forhold til mat?) eter, og følge det litt. Du bør jo helst ete litt mer en de da viss du er undervektig

[lilla91]

Relativist1: Nå leste jeg gjennom det du hadde kopiert inn, og satte meg ordentlig inn i det (hadde litt dårlig tid til bussen og diverse sist, så jeg skumleste bare), og fikk helt sjokk da jeg leste om det med familieforholdene. Det er helt skummelt, men alt stemmer! Både mamma og pappa og selve familiesituasjonen! Det er nesten så jeg har lyst til å vise dette til dem, men det blir nesten for flaut, at de skal lese alt jeg har skrevet på kvinneguiden Jeg har heller ikke lyst til å beskylde dem for at jeg sliter med mat, det er jo til syvende og sist min egen feil...

[Sia444]

Jeg har slitt med alvorlig anorexi i snart 10 år. Og jeg er så stolt av deg for å innse at du har ett problem så raskt. Jeg nektet å gå til lege og psykolog i over ett år. Tilbrakte flere år på sykehus.

Unner ingen dette og skulle ønske at jeg hadde innsett tingenes tilstand litt før.

Det var en periode veldig vanskelig for meg å takle familien min av mange årsaker, men vi har jobbet oss gjennom det og selv om de nok har gjort en del feil opp igjennom er det også jeg som er ansvarlig for mye av det syke jeg har funnet på. Nå har vi ett veldig bra forhold, selv om vi bor på forskjellige sider av landet. Jeg har lært meg å være åpen om hvordan jeg har det og de aksepterer at jeg er som jeg er. Men det tar tid.

Håper at du klarer å komme deg gjennom denne turen og at ting roer seg ned når du kommer hjem.

Og jeg anbefaler deg absolutt å gå til psykolog og få hjelp.

Jeg forsto ikke at jeg trengte det og gikk bare fordi jeg måtte i begynnelsen. Nå ni år senere vet jeg ikke hva jeg skulle gjort uten han. Men ting tar tid og det er viktig å få behandling fortest mulig for det er en alvorlig sykdom som det er vanskelig å bli frisk av.

Ønsker deg lykke til.

[Gjest Gjest]

Jeg har heller ikke lyst til å beskylde dem for at jeg sliter med mat, det er jo til syvende og sist min egen feil...

Dette har du rett i, men samtidig kan det være en ahaopplevelse å se hvordan det henger sammen. Man lærer ofte mønstre hjemme som kan utvikle seg i lite hensiktsmessig retning (fordi de har "funket" i en eller annen sammenheng, også fortsetter vi å bruke dem), og disse går det an å avlære når man får hjelp og/eller skjønner at det kun er tillært.

Uten å si noe sikkert, men ut fra innlegget til Relativist1 og egen erfaring, så tenker jeg feks at det å ha en mor med slike egenskaper som beskrives, gjør at en kan slite med å finne trygghet i seg selv; overbeskyttelse gjør at en tror en ikke klarer seg ellr kan ta avgjørelser selv, intrusiv (invaderende?) gjør at en trenger å skape seg private rom på tildels sykelige områder i stedet for de naturlige (fordi de naturlige grensene dine ikke respekteres) osv. Man skaper private rom der foreldren(e) ikke har oppmerksomheten sin... Jeg har aldri hatt spiseforstyrrelser heldigvis, men jeg kjenner igjen foreldreegenskapene fra beskrivelsen og vet at jeg utviklet endel rar atferd for å få "være i fred". Og alle har jo et visst behov for kontroll over sitt eget liv, og når man ikke har ro/selvtillit nok til å føle den kontrollen i vanlige ting, tar man den over noe annet - som mat.

Det som er viktig er at du ikke bruker dette som en unnskyldning for at ting har gått litt skeis, men at du bruker det for å forstå mønstrene og hvor de kan brytes. Dette kan en psykolog mye om

[lilla91]

Oi, her var det jo flere svar enn jeg hadde sett!

Faar prove aa skrive ned alt jeg vil faa sagt, og ikke glemme det her i den utrolige varmen (37 grader, jeg smelter!! :O)

yoga: Var egentlig ikke saa veldig mye fornuftig jeg fikk ut av legen, hun sa bare at det var viktig at de fulgte opp meg, saa jeg sakl tilbake etter ferien. Det var visst ikke noe veldig farlig med meg, bare litt lavt blodtrykk og litt lav vekt. Jeg har symptomer som tyder paa anoreksi, saa jeg tror hun mente at neste gangen jeg er der, saa skal jeg snakke med noen. Altsaa psykolog-liknende. Haaper jeg klarer aa aapne meg, slet litt med det naa og sa imot megselv, at jeg egentlig ikke er saa unormal eller tenker saa mye paa mat (som jeg gjor i virkeligheten).

Herregud jeg merker at jeg ikke klarer aa ordlegge meg vanlig i denne varmen! Kanskje jeg bare skal gaa og lese en bok...

Men hvertfall, i dag har jeg svomt kanskje 500 meter og trent styrke paa rommet mitt. Tror den ideen om aa prove aa spise normalt er en veldig veldig god ide, men jeg er redd jeg ikke klarer det fullt ut. Jeg kan selvfolgelig prove, og ikke bare gi opp.

Og fin tanke det der, at vil jeg vaere tynn og ulykkelig, etter normalvektig og glad og lykkelig som for? Det er virkelig en tankevekker, men jeg er redd jeg har passert stadiet hvor fornuft og tanker (naar det gjelder mat og trening) er det samme. Og dette haaper jeg virkelig jeg kan snu. Jeg har saa utrolig lyst til aa kunne spise godteri og kaker (i fornuftige mengder selvfolgelig, de mengdene har aldri vaert ufornuftige, jeg har aldri vaert noe i naerheten av overvektig, det eneste er en liten klump paa magen som jeg saa utrolig gjerne ville faa bort...). Jeg har saa utrolig lyst paa en is i varmen, men jeg vet at hvis jeg spiser en is, vil jeg ikke engang kunne kjenne smaken, fordi jeg vil vaere saa fokusert paa hvor usunt det er, det er nesten saa jeg kjenner at jeg kaldsvetter naar jeg tenker paa aa spise noe "usunt". Men det jeg tror mange "normale" mennesker ikke skjonner naar det gjelder tankegangen min, er hvorfor jeg ikke bare kan spise en usunn ting i ny og ne. Det er jo bare aa ta den og putte den i munnen, tenker de. Men det er noe helt annet det handler om, det handler om alle de uutholdelige tankene som folger med. Det er selvfolgelig fullt mulig aa spise usunt, godt er det ogsaa. Men det er rett og slett ikke verdt det, for tankene mine og den daarlige samvittigheten straffer meg for dette i veldig lang tid etter at ugjerningen har blitt gjort.

Jeg var med kjaeresten min forrige uke, og vi snakket ordelig om dette. Da hadde jeg en daarlig dag og folge at dette ikke hadde noen ender, og han provde a forstaa meg, selv om jeg skjonner at det er veldig vanskelig. Vi tenker jo totalt forskjellig. Ved aa hore om hans, og andre menneskers forhold til mat, merker jeg at jeg tenker i helt andre baner. Jeg tenker rett og slett spiseforstyrret. I mange tilfeller skjonner jeg ikke engang megselv, jeg har satt meg normer og regler, og den lille utskeielse er forbudt. Sosteren min kuttet en tomat med en kniv med smorrester paa, og av rene prinsipper kastet jeg den biten av tomaten som fikk litt smor paa seg. Det var helt ubetydelige mengder, men likevel klarte jeg ikke aa faa megselv til aa overse dette...

Her om dagen kranglet nesten jeg og pappa. Han satt med taarer i ;ynene og saa paa at jeg spiste frokosten min, uten en smule sukker eller en bit smor, bare en "steril" frokost. Det er fint at han bryr seg og bekymrer seg, men jeg mener han overreagerer. Det er ingen som sier at man maa spise sukker og smor, dette er ikke kostholdsveien til Nirvana. Og naa nettopp saa jeg at dette ikke hadde noe sammenheng med noe av det andre jeg skriver

Jeg vet ikke hvor jeg vil med aa fortelle dere alt dette, det eneste jeg vet er at det foles mye bedre naar jeg har tomt meg her, det er som aa skrive en dagbok, bare at noen "passer paa" at tankene mine ikke blir for ekstreme. Dere er gode aa ha, dere hjelper meg antageligvis mye mer enn dere tror Hvert eneste ett svar varmer sjelen min Takk!

[Sia444]

Jeg synes det er veldig bra at du har funnet ett sted der du kan skrive ned det du tenker og føle deg trygg.

Å kunne skrive og vite at noen leser det og bryr seg kan ikke undervurderes.

Da jeg var syk var jeg medlem på en del engelske forum for spiseforstyrrelser og det hjalp meg mye, og jeg fikk masse venner i tillegg.

Det er godt å høre at du gjør så godt du kan med spisinga på ferie, vet det er vanskelig for deg.

Det er veldig vanskelig å bryte disse tankegangene dine med en gang men prøv hvis du kan. For en is er ikke farlig selv om det føles slik nå.

Og når du kommer til legen igjen kan du også ta med ett brev med tankene dine hvis du føler at det er vanskelig å få sagt det du vil. Vet det er mange som har gjort det slik.

Håper du har hatt en fin dag i sola, prøv å kos deg så godt du kan.