"Sunn" eller lykkelig?

[Gjest Gjest_Alex_*]

Ser endel innlegg her inne for tiden som handler om å være besatt av å ha kontroll over seg selv, angående trening og kosthold. Tenkte litt igjennom dette. Man vil trene og spise sunt for å føle seg bra, se bra ut, og ha et sunt og lykkelig liv. Men hva fører egentlig alle disse tvangstankene med seg? Ja, kanskje man føler seg bra i det øyeblikket man kommer svett inn fra en "herlig" treningsøkt (som man skyr som pesten), eller velger å ikke spise den pølsa, som alle på grillfesten stapper i seg med et stort smil om munnen og godt humør i hjertet. Men er dette virkelig noe som fører til at man føler seg bra på lang sikt? Hva legger man i definisjonen "føle seg bra"? Jeg har en følelse av at denne definisjonen ikke lenger er ensbetydende med å være lykkelig, men (for å sette det på spissen) være ulykkelig. Man presser seg selv til de ytterste ting for å føle seg bra og se bra ut, uvitende om at resultatet faktisk er noe helt annet enn målet i seg selv.

Jeg mener at å være lykkelig er det viktigste for helsa. Winston Chuchill var en lubben man som røykte og drakk konjakk hver kveld, men levde et langt og lykkelig liv. Da noen spurte han hva som var hemmeligheten bak hans lange levedager, svarte han enkelt: "Jeg røyker min favorittsigar, og koser meg med et glass konjakk hver kveld".

Dette oppfattes som langt ifra sunt, men poenget var at han var lykkelig med det, og dette merket kroppen.

Kanskje Winston Churchill burde være beundret ikke bare på grunn av hans politiske innsats, men hans usunne (men likevel langt sunnere enn mange her inne som sliter med tanker om konstant kontroll over seg selv), livsstil, og lykken det førte med seg?

[Gjest Gjest]

Et av paradoksene er nok at mange har som utganspunkt at de kjenner seg ulykkelige, og begynner å lete etter lykke ved å sette seg et eller annet mål - og det målet er gjerne et "sted" de ikke har vært, f eks 10 kg mindre eller noe annet i samme baner. Man tror på en måte at man må bli noe annet enn det man er nå for å være lykkelig. Samtidig vet man faktisk ikke hva man leter etter hvis man ikke har kjent på lykkefølelsen i andre sammenhenger og forstått noe om hvorfor man var lykkelig der og da. Så hvorfor skal man kunne finne det med de metodene?

Nå mener jeg selv at både trening (i moderate mengder ) og forholdsvis sunt kosthold er med på å gjøre meg glad, men jeg har til en viss grad kjent på kroppen at det er stor forskjell på å gjøre noe fordi man føler man "bør eller må", og fordi man har lyst fordi man unner seg kroppen å ha det godt. Det er ganske mange eksperter som sier at man må begynne med å virkelig akseptere seg selv der man er NÅ, kjenne på hva man setter pris på (av både kropp og personlighet, og ytre ting som interesser, venner, mat) og føle at man vil seg selv godt, hvis man skal få til en livsstil eller livsstilsendringer som er varige og hvor man faktisk føler seg bra. Det tror jeg er veldig riktig.

Jeg er forøvrig ikke helt med på å hedre Churchills vaner, for han drakk ikke bare én konjakk om kvelden, og jeg tror også mye avhengighet føles negativt selv om man prøver å kose seg med det. Men skjønner poenget ditt