Sosiale problemer...?

[Gjest Gjest]

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil hen med dette. Jeg føler meg skikkelig mislykket og jeg er livredd for å ende opp som en gal kattedame uten venner og familie.

Nå har det seg slik at jeg er samboer og forlovet, og vi to har det kjempebra sammen. Problemet er rett og slett meg, jeg er ikke en sosial person og det har begynt å plage meg skikkelig.

Da jeg var liten likte jeg å forte meg hjem fra skolen, både for å se på TV og for å få anledning til å være alene hjemme sånn at jeg kunne gå rundt og synge for meg selv på full guffe. Jeg har aldri hatt problemet med å være alene. Jeg hadde venninner på barneskolen/ungdomsskolen som gjerne satt og ventet på nabojentene sine utenfor skolen i en time, bare for å slippe å gå alene hjem til døren. Jeg forstod dem aldri. Jeg så jo det å få gå tidlig hjem som en mulighet til å være tidligere hjemme. Jeg har alltid likt meg hjemme.

Nå har jeg flyttet til andre siden av Norge, og har kun kontakt med de gamle venninnene mine over telefon/internett, bortsett fra at de avogtil kommer på besøk. Det er kjempekoselig når de først kommer, men jeg synes det er ganske greit når de drar også.

Det ene problemet med meg er at jeg føler ikke jeg er noe god på smalltalk. Det ender med at jeg bare snakker om meg selv, og det er nesten som jeg ser det i øynene på dem jeg er med at de lider. Jeg avbryter og snakker bare om meg selv... Dette har gjort at jeg ikke tar kontakt med de få vennene jeg har fått her borte, for jeg føler meg som den idioten. Jeg liker heller ikke å gå på byn. Jeg elsker å dra på vors, men misliker meg ute på byn. Blant annet fordi jeg ikke tør å dra alene hjem midt på natten(ironisk, ikke sant?). Jeg bor langt fra de andre bekjente jeg har her i byen.

Det andre er at jeg er kjempekresen og ganske gjerrig. Jeg liker nesten ingenting på kafe og resturanter, så jeg vil ikke gå ut å spise hvis jeg ikke kjenner plassen og hvis jeg vet at det er dyrt, fordi jeg synes det er flaut å være så kresen. Jeg prøver selvfølgelig å smake, men det ender med at jeg brekker meg. Jeg kan heller ikke bruke 50 kr på en kopp kakao og et kakestykke. Jeg vil heller spare pengene mine til å dra på ferie sammen med samboeren, enn å spise overpriset mat som jeg ikke liker engang.

Jeg blir så sint på meg selv. I gårkveld satt det en jentegjeng i nabolaget og drakk vin og koste seg og jeg ble så utrolig trist og misunnelig. Jeg vil også ha besøk av venninner, men de fleste er på andre siden av landet, og de her føler jeg at jeg ikke har noe å snakke om med.

Jeg skulle ønske jeg hadde energi til å være ute en hel dag, løpe fra plass til plass og møte forskjellige mennesker, men det går ikke. Jeg ender med å komme med unnskyldninger for å slippe å måtte dra på byn/være med andre, og koser meg heller hjemme med en film på tv og en flaske brus.

Jeg vet fremdeles ikke hvor jeg vil med dette, men er det noen av dere som har noen tips til hvordan jeg skal bli bedre til smalltalken min? For det jeg først og fremst trenger er noe å prate om. Det er jo der problemene starter.

Takk for at du tok deg tid.

[Gjest Gjest]

Jeg ser det litt sånn at de tingene du egentlig føler du lever greit med - de er ikke noe problem selv om "samfunnet" kan finne på å diagnostisere det. Enkelt og greit. Det er ikke mer naturlig å være hypersosial og bablete, enn å trives i eget selskap.

Samtidig ser det ut som det er ting du kunne tenke deg å jobbe med, og det kan du jo ta alvorlig. Når det gjelder smalltalk er jeg ikke den beste læreren, men et par tre triks:

1) vær avslappet i sosiale settinger. Pust dypt og rolig, øv gjerne på pusteteknikk hjemme og før du skal noe sosialt. Er du avslappet er det lettere å ikke tenke hele tiden på sin egen utilstrekkelighet, og heller få øye på de andre som sitter der. Ikke tenk så mye på at du må si noe/noe riktig.

2) vær interessert i de rundt deg. Hva kan du tenke deg å spørre dem om? Gi komplimenter? Fokuser på dem, og still gjerne spørsmål som setter dem i gang å fortelle noe om seg selv (men ikke for personlig i første omgang, man må føle seg fram litt). De fleste liker egentlig å få snakke om seg selv (når det er de riktige tingene), så da har du det gående og kan stille bare et og annet spørsmål underveis.

3) lær, og vær oppmerksom på, litt vanlige koder og høflighet, som å sende rundt mat, hjelpe til å dekke av bordet, spørre om andre trives osv. Det gjør det også litt lettere i sosiale sammenhenger.

Når det gjelder det å være kresen - mitt beste tips er å prøve seg på forskjellige ting hjemme. Prøv flere ganger. Og ellers må du jo få lov til å bestille det du VET du liker, uten å klandre deg selv altfor mye for det. Overhør det om andre kommenterer det. Det er ikke så tøft å være kresen, samtidig er det jo verre å holde seg unna sosiale ting pga det. Gjerrighet - prøv å overvinne det også, hvis du ER gjerrig da. Ikke la andre spandere på deg uten at du gir tilbake osv.

[Gjest Gjest]

2) vær interessert i de rundt deg. Hva kan du tenke deg å spørre dem om? Gi komplimenter? Fokuser på dem, og still gjerne spørsmål som setter dem i gang å fortelle noe om seg selv (men ikke for personlig i første omgang, man må føle seg fram litt). De fleste liker egentlig å få snakke om seg selv (når det er de riktige tingene), så da har du det gående og kan stille bare et og annet spørsmål underveis.

Gjerrighet - prøv å overvinne det også, hvis du ER gjerrig da. Ikke la andre spandere på deg uten at du gir tilbake osv.

Hei og tusen takk for svar. Jeg kommer gjerne med mange komplimenter, og ser at det er vel tatt imot, men er redd for at folk tror at jeg bare smisker... Tingen er at jeg faktisk mener det jeg sier til dem, at de ser utrolig fine ut på håret, klærne er kjempefine osv. Jeg er ikke noe snill mot meg selv, det vet jeg. Jeg stresser mye for veldig lite, og er misunnelige på folk som jeg synes er penere, flottere, heldigere osv, enn meg. Det sier vel sitt at jeg er veldig usikker på meg selv. Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal bli sikker. Om det bare hadde fantes en oppskrift...

Jeg er ikke gjerrig på den måten, jeg spanderer ofte på andre, men liker ikke å bruke mye penger på meg selv eller på "unødvendige ting" som taxi, kaffe(liker ikke det engang da), dyr kakao osv. Jeg hater at folk spanderer på meg, da får jeg dårlig samvittighet og kan gå rundt i flere dager å tenke på det. Jeg liker ikke å skylde folk noen ting. Har en venninne som er veldig sånn "jeg har ikke penger selv, kjøp noe til meg du" og synes det er så ubeskrivelig frekt å bare kunne ta imot på den måten.

Jeg føler at jeg er helt fullstendig klar over problemene mine, men at jeg bare ikke klarer å gjøre noe med det:( Og nettopp det er jo et tegn på at jeg igjen IKKE er klar over probelmene mine, så det går i en vond sirkel.

Det knyter seg mest i magen når jeg må være med folk jeg ikke har noe å si til. Det er begrenset hvor mye jeg kan snakke om været... Jeg spør ofte(gjerne desperat), men føler at responsen aldri er god. Jeg kan spørre og spørre, men samtidig aldri få spørsmål tilbake. Hvorfor er det egentlig jeg som må holde samtalen igang hele tiden? Liker ikke folk å snakke med meg? Jeg hater å føle det slik. Samtalene med meg selv er som regel mye enklere...

[kristian82]

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil hen med dette. Jeg føler meg skikkelig mislykket og jeg er livredd for å ende opp som en gal kattedame uten venner og familie.

Nå har du jo heldigvis en samboer du er glad i og som det fungerer bra med da. Det er jo et stort pluss. Siden du har vært sånn fra du var liten så tror jeg det rett og slett handler litt om personlighet. Folk er jo ulike. I dag kan man få inntrykk av at noe er "feil" med en om man ikke er like sosial, interessert i å reise, gå på byen osv. - som tilsynelatende "alle" andre er. Men er jo mange som trives godt i eget selskap og som er "sånn som du er". Trikset da må vel kanskje være å prøve å finne andre som er like deg selv - langt lettere å få en god kjemi da. Det med smalltalk tror jeg handler mer om selvtillit. At du ikke er helt komfortabel og føler at praten går dårlig/at du kun snakker om deg selv. Det kan du jo prøve å jobbe med - f.eks. tenke ut noen emner å snakke om hvis du skal møte noen venninner eller andre bekjente på en cafe. Veldig trist å føle at en ikke har venner og ikke noe godt når en føler det stikker i seg - som du sa når du gikk forbi venninne gjengen som satt og koste seg og drakk vin. Tror jeg hadde fokusert på at du er heldig som har en samboer, og prøvd å fått opp selvtilliten litt generelt, og også prøvd å vært litt mer sosial - trening, cafe osv. (uten å slite deg helt ut) og sånn sett - på nett kanskje også - prøve å få noen nye venninner. Når du føler at det ikke er vits å ringe noen fordi du er sånn og sånn, så slå disse tankene fra deg og prøv å ring. Du har ingenting å tape og alt og vinne. Uansett lykke til, håper du får hatt et venninne party hos deg snart hehe.

Endret 18. juli 2009 av kristian82