Angst

[Gjest Gjest_jente23_*]

Hei.

For å gjøre en lang historie kort har jeg opplevd mye dritt i fortiden som gjør at jeg har slitt VELDIG mye med angst og sliter fremdeles, men er under behandling.

Jeg er sykemeldt og har vært det lenge og begynner så smått å tenke fremover.

MEN jeg kjenner at angsten hemmer meg mye fortsatt. Har angst for angsten på en måte. Jeg tror vel aldri man blir helt frisk fra angsten, det er liksom en del av meg. Men jeg vil vel lære meg mere og mere å mestre den.

Jeg har gjort MYE dumt som jeg angrer på i løpet av livet så langt på grunn av angsten. Er vel egentlig angsten som har tatt overhånd og fått meg til å gjøre dumme ting som feks. å ikke dukke opp til avtaler, "forsvunnet" fra jobb og aldri kommet tilbake, (har derfor en cv som er helt j*****, veldig synd), droppet ut av studier pga eksamner, (sykt kjipt å ha studielån på noe som ikke eksisterer), osv osv... listen er lang.

JA jeg kan takke meg selv og angsten for at ting er blitt som de er blitt. Nå har jeg fått skikkelig angst bare får å gå ute på gaten fordi jeg er så redd for å møte noen fra fortiden, en jeg har jobbet med, en gammel sjef, eller en x-venn jeg trakk meg unna, alle fordi angsten gjorde at jeg ikke maktet. Og ikke greide fortelle det til noen. Hva sier man om man møter noen kjente!? Bor i stor by så sjansen er jo der hele tiden.

Vil så gjerne ut av de vonde tankene og angsten og frykten som spiser meg opp hele tiden. Vil så gjerne videre, men føler ting er blitt så rotete :S

Har noen her inne opplevd det samme? Eller noen som sliter med mye angst og ikke ser helt hvordan man skal komme seg ut av det? Vet ikke om det er så mye å gi råd på her, men jeg trenger og ønsker meg en, eller flere å dele erfaringer med

Kan gjerne sende mail o.l. også. Min største drøm er vel egentlig å få en venninne som har/har hatt mye angst, slik at man har en som forstår seg virkelig godt!!

[Gjest lille_kvinne]

Det der var nesten som å lese mine egne tanker.

[Gjest Gjest_jente23_*]

var det? så fint å vite at noen forstår, og så leit at du også føler det sånn

[Gjest lille_kvinne]

Jeg har gått i behandling i lang tid og er mye bedre.

Men nå som jeg er bedre så har jeg angst for det jeg har gjort mens jeg hadde angst som gjør at enkle ting som å dra til visse steder i byen blir vanskelig.

Vi er nok ikke alene, men det er så lett og tenke at ingen vil forstå om du prøver og forklare grunnen til fortiden.

[Gjest Gjest_jente23_*]

Ja, helt enig. Det er sånn jeg også føler det, også dukker det liksom opp hindringer på veien mot å bli bedre. Det er så slitsomt... Føles ut som det aldri helt vil slippe taket. Men ja, det er iallefall fint å vite at man ikke er alene!

Føler at redselen er ekstremt tydelig på meg, men det er jo ikke sikkert den er det...

Hvordan takler du om du møter noen fra "fortiden", om det har skjedd da? Jeg ser for meg en heftig rødmetokt og ord som går i stå!! WÆÆÆ!!!!

Klemmer til deg også, takk for at du svarte

[Gjest lille_kvinne]

Heldigvis har jeg sluppet et sånt møte til nå.

Behandleren min kaller det sosial angst at jeg ungår steder og situasjoner hvor jeg har måtte face noe sånt.

Er både enig og uenig i det, for sosial angst har jeg hatt og da turte jeg ikke gå ut døren en gang. Nå er jeg i det minste ute, jeg bare gjør alt jeg kan for å unngå en sånn konfrontasjon.

Tenker som deg jeg å, at jeg ville stått der rødmende og vrikket utilpass fra en fot til en annen og ikke klart og si noe.

Innimellom når jeg må gå forbi steder jeg vet jeg kan støte på folk fra fortiden blir jeg helt satt ut. Får svettetokter, blir svimmel og titter rundt meg i et sett og prøver og gjøre meg mest mulig usynlig.

Har heldigvis en utrolig stor støtte i de nærmeste venninnene mine og mamma.

Har gang på gang spurt om de ser det på meg, men er ingen som legger merke til noe.

Men følelsen av at folk ser det er alikevel der, og den er nesten like ekkel som angsten selv.

[Gjest Gjest_jente23_*]

Helt enig. Vi har jo slitt med sosial angst og vet hva det er. Men psykologen har nok noe rett også. Men for oss er det jo en seier bare å være ute å gjøre forholdsvis normale ting så man skal ikke henge seg så mye opp i hva man unngår akkurat nå synes jeg. Men det må vel bli et tema før eller siden for at man skal bli "frisk".

Det er meget godt å ha støtte, jeg har også støtte fra mamma og samboeren min. Men merker at det er vanskelig for han å forstå. Vennene mine vet lite, jeg er ikke så flink på å dele følelser. Hadde jeg gjort det hadde jeg jo ikke hatt noen å være redd for å møte

Men kan jo ikke akkurat flykte til et annet land og begynne på nytt heller... Eller, man KAN, men det er jo mest ønskelig å føle seg trygg hjemme!

Ønsker deg iallefall masse lykke til videre!

[Gjest Gjest]

Jeg var veldig plaget med angst.

Sosial angst, helse angnst, angst for angsten og ikke minst panikkangst.

Trodde ikke jeg skulle klare å bli bedre.

Den konstante følelsen av "tungehet" og frykt for det aller meste. Uro, søvnløshet, kribling i kroppen, hjertebank og krampe for det aller minste.

Bare - tanken- på spessielle ting kunne sette igjang et anfall.

Var så ille at jeg ikke klarte gå ut av døren hjemme. Redd for å være sammen med flere folk (holdt med 1 eller to tross i at di var famile\ naboer\ venner) og redd for å være alene.

Kan vel si jeg fryktet det meste.

Panikkanfallene "overumplet meg" ofte flere ganger om dagen.

Måtte unngå enkelte temaer, de satte igang anfall av angst eller panikkreaksjoner. Kunne ikke engang tenke på disse temaene eller se noe som kunne minne om dette.

Var så ille til tider at jeg bare lå i sengen og "ba" om å få slippee dette hel@£$.

MEN jeg har klart å komme ut av det og fått det bedre med meg selv.

For en noen uker siden var jeg på fly og båtreise sammen med flere hundre andre personer. Flyplass med flere tusner, store rom, små rom, køer og det hele.

Tross i at jeg tidligere hadde panikk for fly, for folk, for trange rom og store rom med masse folk,,, gikk det utrolig bra. Merket faktisk ingenting til angsten eller panikken.

Forteller dette for å gi håp og tro på at det går an å komme ut av det.

Men det er en lang kamp og med mye vilje for å komme videre.

Bare for 1 år siden hadde det vært helt utenkelig å dra på en slik tur. Hadde fått helt hette bare med å gå ut av huset.

Det beste er at jeg har klart meg uten medisiner, uten psykolog (var hos en men hun hjelp meg ingenting). Det har kun gått på viljen til å komme meg "på bena" selv. Tvinge meg til å tenke popsitivt, snu alle negative tanker.. Fy,, det var tøft i starten,, de første mnd. men etter tid ble det lettere og lettere.

Tror det viktigste av alt er at jeg har tatt mer kontroll på mitt eget liv. Lært å si nei og sette grenser for hva jeg ønsker og ikke ønsker. Gjort dette i MIT tempo. Har JEG følt jeg har mestret ting har jeg gjort det, har JEG følt at jeg kunne gå "et skritt til" har JEG gjort det. Ikke latt andre styre eller presse meg..(selv om enkelte har forsøkt bla. behandlere\lege)

Jo jeg har opplevd mye "grums". Både som stammer fra tidlige barneår og frem til i dag. Siste tiden før det smalt opplevde jeg et marerittlignende "greier" over flere år som tok fra meg all kraft, energi og viljestyrke. Umenneskelige ting. Det har vært utrolig tøft og krevd mye energi å komme seg på bena igjen. Men det har gått.

Merker ennå jeg har tendenser til helse angst til tider, men langt i fra slik det har vært. Er naturlig sjenert, så den biten tror jeg aldri vil bli helt borte.

Men panikkangsten har jeg ikke merket noe til på over 1\2 år (utrolig deilig)

Vet en kan få tilbakefall, men da vet jeg og at jeg kan krabbe meg på bena igjen. Da er det lettere å jobbe når en vet at det går.

Begynn i det små og jobb i ditt eget tempo. Ha tro på deg selv og at du vil greie å komme videre i DITT tempo. Ta små skritt et for et.

Ikke tenk på at som du ikke mestrer, ikke klarer ikke orker osv., men fokuser på de tingene du mestrer. Selv om de kanskje er bare småting i starten. Gled deg over vær seier, små mål og fremgang uansett hvor små de kanskje kan virke for andre. Det er DINE seire, DINE mål, DIN fremgang.

Det går lettere ettervært tro meg.

Jeg HAR vært på bunnen og kommet opp igjen. Det har vært en lang kamp men jeg er stolt av å si at jeg har klart det. Skulle jeg få tilbakefall, så vet jeg nå at jeg kan komme opp igjen.

Og det vil jeg tro gjelder for de fleste, så lenge en klarer å finne tro på seg selv.

Ønsker deg lykke til

[Gjest Gjest_jente23_*]

Er det forresten noen her inne som vet om et annet forum for psykisk helse? Har ikke inntrykk at dette er noe som snakkes så veldig mye om her..

[Gjest Gjest_jente23_*]

Kjære gjest,

jeg vil si GRATULERER SÅ MYE TIL DEG!! Det er helt utrolig hva du har greid og hvordan du har greid det!! Det gir virkelig håp om at ting KAN bli bedre, så tusen takk for at du delte erfaringer

Jeg vet så godt at det er viktig å ikke gi opp. Jeg vet så godt at jeg ikke er mislykket og at jeg kan om jeg vil. Men noen ganger det er bare så vanskelig å liksom skulle være så happy bare for at man har greid å gå på butikken.. Det føles liksom så meningsløst! Men skal prøve å fokusere andre veien! Det er jo ikke noe annet enn å trosse angsten og øve seg. Det er sykt tøft, men jeg vil jo greie det jeg også!

Masse lykke til videre på ferden til deg også, vær stolt av deg selv.

[Gjest Gjest]

Kjære gjest,

jeg vil si GRATULERER SÅ MYE TIL DEG!! Det er helt utrolig hva du har greid og hvordan du har greid det!! Det gir virkelig håp om at ting KAN bli bedre, så tusen takk for at du delte erfaringer

Jeg vet så godt at det er viktig å ikke gi opp. Jeg vet så godt at jeg ikke er mislykket og at jeg kan om jeg vil. Men noen ganger det er bare så vanskelig å liksom skulle være så happy bare for at man har greid å gå på butikken.. Det føles liksom så meningsløst! Men skal prøve å fokusere andre veien! Det er jo ikke noe annet enn å trosse angsten og øve seg. Det er sykt tøft, men jeg vil jo greie det jeg også!

Masse lykke til videre på ferden til deg også, vær stolt av deg selv.

Vær glad og happy forde du har greid det Det ER en seier, det ER en fremgang.

Det er akkurat slike "små" tin ting en må se på som en seier i starten, slike små ting som for andre ( og kanskje en selv) ikke virker som et fremskritt.

Jeg brukte 5 mnd på å komme meg i en butikk og gjett om jeg måtte jobbe mye med meg selv før det gikk greit. Første turen var et he@£$ med hjertebank, krampelignende annfall og en puls som ikke lignet noe. Var helt svett da jeg gikk ut,, med bare en liter lettmelk i hånden. Men det VAR en seier, jeg hadde greid det og det helt på egen hånd.

Neste tur gikk litt greiere,, og turen etter enda bedre. Så et tilbakeslag hvor jeg ikke fikk handlet noe og gikk rimelig raskt ut før jeg hadde fått gjort noe som helst. Vente... så prøve igjen... osv. Men i sitt eget tempo uten press fra andre.

Nå går det greiere,,, men det tok sin tid en må "bare" ta det i det tempo som er greit for seg selv. Gå ut når det ikke går,, ikke legge "listen" for høyt. Og forsøke ikke ta det som et nederlag om en ikke greier gjennomføre. Men forsøke ta ALT som en greier positivt... en kom til butikken,,, en kom inn døren til butikken,, en fikk hentet en vare,, en fikk betalt og gått ut.

Små små ting for andre,, men se på det som en seier selv om en kanskje ikke greide gjennomføre alt en kanskje hadde planer om før en dro.

I starten hadde jeg problem med å gå ut døren hjemme,, aner ikke hvor mange ganger jeg sto på innsiden og ønsket å gå ut uten å klare lukke opp døren å gå ut. Har ikke tall for hvor mange ganger før jeg gjorde det før jeg kom meg ut på trappen utenfor døren. Det gikk faktisk uker.

Så var det å komme seg til postkassen... Er ikke mer en 50 m kanskje,, men det føltes uendelig langt i starten.

En FØLER seg utrolig svak og "dum" som ikke makter å gå dit. Føler frykt og en kropp som stritter i mot alt den kan bare å gå den korte strekningen.

For det ER slik å ha angst. En hvet ikke hva det er før en har opplevd det på kroppen selv. INGEN andre som ikke har slike erfaringer selv vet hva det er og hvorden det føles. For andre virker det helt "sykt"\ "urealistisk" men har en angst er det veldig reelt.

Er akkurat slike "småting" en skal glede seg over. Se på som positivt og ikke ta som et nederlag at en ikke greier,, ikke i dag,, men senere,, i morgen kanskje prøver en igjen. Når en har greid det er det nye mål, små mål,, for så å gå videre.

En må bare ikke sette så store mål for seg selv at "nederlaget" blir så stort at en blir "låst" helt og ikke klarer å se det positive.

En MÅ ha tolmodighet og ta små skritt om gangen. I alle fall er det min erfaring.

Ikke se på det som misslykket om det ikke går -helt- slik du planla, se heller på DET du greide.

Hilsen gjest ovenfor.