Hva kan gjøres med sjenerthet/usikkerhet?

[Gjest Usikker mor]

Høres ut som et litt dumt spørsmål da, men jenta vår på 3,5 år er forferdelig sjenert.

Når vi er ute på lekeplassen eller på besøk hos noen venner eller familie, så tør hun overhodet ikke å ta kontakt med noen.

Hun tar bare kontakt med barna hvis de er på hennes alder.

Hvis de er større, så ikke tale om.

Andre voksne er hun "redd" for. Det tok sin tid før hun stolte på tantene i parken og ble varm i trøya.

Og så "sutrer" hun en god del. Ikke skikkelig sutring, men hun begynner med den sutrestemmen sin når andre barn som er her på besøk, f eks min venninnes to barn og henne sønn går inn på rommet hennes og leker med lekene. Da løper hun til meg og begynner med denne stemmen.

Og tar denne gutten f eks sykkelen hennes, da blir det hyl og skrik. Jeg sier at hun bare skal ta tingene tilbake, f eks sykkelen, drikken sin osv, men hun tør ikke.

Nå kan jeg jo skjønne henne litt da når det gjelder denne gutten, for han blir skikkelig sint hvis han ikke får leke med det HAN vil og jeg så sist gang da han var her at jenta vår ble litt skremt av han når han ble sånn.

Men det er ikke bare han det gjelder. Det gjelder alle som tar hennes ting.

Jeg tror hun er grådig, og da mener jeg grådig usikker på seg selv.

Hun sitter som sagt alene på lekeplassen og tusler for seg selv. Hun har en venn i parken som hun leker med hver dag, men dette er også den eneste vennen hun har.

Hun tar ikke kontakt med noen med mindre det er barn på hennes egen alder. Men da studerer hun de en god stund på forhånd.

Jeg vil gjerne få bukt med denne usikkerheten hennes før skolen begynner.

Det er jo to år inn i tiden da, men jeg skulle ønske hun kunne være med frempå.

Sønnen vår er jo den rake motsetningen.

Jeg er redd for at hun skal bli mobbet på skolen og bli utstøtt.

Jeg vil ikke at hun skal måtte gå igjennom skoletiden som et mobbeoffer pga dette.

Hvordan går man frem når det gjelder dette?

Det nytter ikke å si at hun skal ta ting tilbake/spørre om å få de igjen hvis hun ikke liker at andre tar de, som f eks sykkelen hennes og dukkevognen hennes. Hun passer veldig på ting som er hennes, spesielt de store tingene. Også dukkene da. De små tingene spiller ikke så stor rolle.

Det er veldig frustrerendes for meg, for det er liksom ingen måte å løse problemet på.

[Leo]

Har akkurat snakket med lillebror, som var akkurat slik da han var liten. Nå har han en doktorgrad og jobber for "The Government" i USA...

La henne få lov til å være den hun er og støtt henne når hun er flink! Det går greit å ikke være superpopulær så lenge man kjenner sin egen verdi!

[Gjest Hilde K S]

Usikkerhet og sjenanse blir ofte bedre når barn har vært i park en tid.

Tror nok det er vanlig at så små barn ikke tar kontakt med større barn og ville ikke bekymret meg meg dersom hun er i stand til å skaffe venner.

Mange barn bruker litt tid før de blir varme i trøya på nye steder.

Sytestemmen derimot, den ville jeg jobbet for å bli kvitt.

Våre barn har hatt en kort periode hver med slik stemme. Vi ble fort kvitt det ved å si ; "Det høres ikke noe pent ut når du bruker en slik stemme. Prøv på nytt med den vanlige stemmen din, så skal vi se hva vi kan gjøre med saken" Funket fint det !

Når barn er så små er det ikke så ille med slik stemmebruk, men jeg har vært borti jenter på 7 år som ikke har blitt kvitt dette men snakket bare på den måten og det høres ikke pent ut i det hele tatt.

Når det gjelder mine / dine / låne / dele leker synes jeg at alle foreldre har et ansvar.

Det bør sies fra om at det skal deles og at man kan låne bort. Dette ernok også aldersbetinget og vil etter en periode gå over dersom de voksne griper inn.

Dette har jeg også sett noen grelle eksempler på ikke bli gjort. Etterhvert blir barn så store at de selv ikke ønsker å være sammen med barn som alltid skal leke det de vil og som ikke deler lekene og krever å få låne de lekene de ønsker når de er på besøk.

[Gjest Usikker mor]

Hun har gått i park i 18 mnd, så jeg kan ikke si at jeg synes det har blitt noe særlig bedre....

Når det gjelder lekene, og har vi besøk av andre barn og de tar opp en leke som ligger og slenger, så kan jenta vår komme med oppførselen "den får ikke h*n lov til å ta for den er min".

Jeg griper inn og sier f eks at den leken får h*n lov til å leke med nå og at den hadde ikke du akkurat nå, så da kan h*n få lov til å leke med den.

Du kan finne deg noe annet å leke med. Eller jeg finner noe til det andre barnet.

Krangler de om en og samme leke hele tiden, så tar jeg den vekk.

Sånn som når vi hadde besøk sist.

Vi har et thomas tog og denne gutten som var her, er jo helt hyper etter det.

Han tok det, greit nok. Men så la han det fra seg og en av mine unger tok det. Han så det og ble sint og stod og pekte og hylte.

Til slutt så stod det 2-3 unger og hylte om samme leken. Da tok jeg den bare vekk.

Vi prøver å få henne til å slutte med sutrestemmen, men det har ikke virket så langt.

Hun har hatt den stemmen siden hun begynte å snakke. Den kommer med en gang noe ikke går hennes vei......

Vi sier selvføglelig i fra om at hun er stor jente nå og at det er ikke fint når store jenter snakker sånn.

Med det resultat at hun blir ennå mer sint.....

Selv andre barn har kommentert henne. For lenge siden så var vi ute på lekeplassen og der er den en eldre gutt som går i hennes park.

Han begynte å prate i vei og sa at hun syter så mye og det gjorde ikke han, for han spør moren sin først og får han nei, så godtar han det o.l.......

Også sa han at moren hans er mer grei enn meg......

Da fikk jeg nesten bakoversveis, for han kjenner jo ikke meg, men han er jo bare en liten gutt.

Men jenta vår er sånn som dette hver eneste dag. Med sutrestemmen.

Vet ikke hvordan hun er i parken, men dette går ikke i lengden.

Jeg blir frustrert til tider og så bare la det gå sin gang med sjenertheten........jeg har prøvd det og ingenting har forandret seg.

Hvis vi får besøk og dette er folk hun ser sjelden, men hun husker de, så prøver hun likevel å gjemme seg bak meg hele tiden.

Holder seg i nærheten av meg hele tiden og de andre får ikke lov til å komme nær henne.

Prøver de det, så blir hun redd og begyner med sutrestemmen.

Jeg begynner å bli ganske lei, men det er jo feil av meg.

Jeg trodde parken skulle gjøre ting litt annerledes, men hun er fremdeles den samme nå som hun var når hun begynte, like usikker, like sutrete, like sjenert.........

[Gjest Anonymous]

Har akkurat snakket med lillebror, som var akkurat slik da han var liten. Nå har han en doktorgrad og jobber for "The Government" i USA...

La henne få lov til å være den hun er og støtt henne når hun er flink! Det går greit å ikke være superpopulær så lenge man kjenner sin egen verdi!

Jeg lar henne være den hun er og jeg støtter og roser henne når hun er flink.

Men lar jeg henne være den hun er uten å gjøre noe, så innebærer det sytestemme hele dagen for alltid et eller annet. Og i det siste så har hun blitt litt hjelpeløs. Vi skal ta av og på trusen, av og på skoene, av og på ditten og datten.......Gjør vi ikke det, så blir det hyl og skrik. Hun klarer disse tingene helt fint selv.

Hun tør jo heller ikke å gjøre ting før vi har gjort det/vist henne hvordan det skal gjøres og hun tør ikke å være alene med andre uten av vi er der.

F eks vi er i bursdagsbesøk. De andre barna skal opp til lekeplassen. Jenta vår blir med. Men så fort hun oppdager at vi ikke er med, så kommer hun strigråtende tilbake igjen......

Hun er ikke så flink til å skaffe seg venner på egenhånd. Hun har fått seg venner gjennom oss, fordi vi kjenner andre som har barn.

Ja ja, det går vel over.......Håper jeg......

[Marianne]

Heisann¨

Ja er ikke lett det der, men jeg tror unger stortsett må finne sin plass selv. De må lære seg å gjøre opp selv og mekle selv. Dette må du kunne ute blant venner og veldig greit at de begynner med det hjemme. Det skal være alvorlig dersom jeg legger meg oppi leken til ungene selv om de kommer springende av og til. Og det har lært de å ta ansvar selv. Den sutringen har vi og hatt en del av oppigjennom. Det eneste som fungerer på det syns jeg er at jeg hører ikke hva de sier når de snakker med sutretone. Dersom de vil snakke med meg og ha svar må de snakke uten den. Når hun minste står og sutrer for en bagatell ser jeg ut i rommet og sier til mannen. Hører du det bråket, vet du hva det er for noe?

Eneste som fungerer her ihvertfall.

[Gjest Tex]

La henne være.

Tror ikke du gjør ting bedre ved eventuellt å presse frem

selvsikkerhet som ikke er der.....

[Gjest Usikker mor]

La henne være.

Tror ikke du gjør ting bedre ved eventuellt å presse frem

selvsikkerhet som ikke er der.....

Presser henne ikke, jeg lar henne følge sitt eget tempo selvsagt.

Men jeg vil ikke at hun skal bli en av de barna som blir mobbeoffer på skolen og sånt. Det er det som bekymrer meg mest, når jeg tenker på hvordan hun er pr i dag.

Men det kan jo forandre seg i mellomtiden og at hun blir mer selvsikker helt av seg selv. Jeg får krysse fingrene:)

[Gjest Twigi ulogget]

Min yngste sønn var veldig forsiktig, torde ikke slippe meg av syne, bursdager var en pine!

Samtidig hadde han denne sutrestemmen - jeg holdt på å bli gal! Vi gjennomførte dette i familien (inkl besteforeldre. venner etc)

Når han sutret, sa vi bare "jeg forstår ikke hva du sier, snakk med gladstemmen". Det funket helt flott, og han sluttet veldig fort. Men da må du være konsekvent, og ikke la ungen sutre seg til trøst, eller goder av annet slag.

Min sønn hadde veldig godt av å gå i barnehagen, de var kjempeflinke til å lære ham å verbalt sette grenser. "Jeg vil ikke at du skal gjøre sånn". Han er vel en av de få som nesten ble oppmuntret til å ta igjen fysisk også - men dermed gikk han fra å være litt pysete til å bli en skikkelig og grei unge, som klarte å sette egne grenser.

...og den lykkelige slutten; nå er han 13, er alene på leir i sommer. Han er fortsatt litt stille, men mye tøffere, og trygg og rolig i alle sammenhenger.