Hva med respekten for livet?

[Gjest Zirine]

Jeg har et ambivalent forhold til dette med abort. Et argument for abort går på kvinnens rett til å bestemme over egen kropp. Det er vel og greit, i utgangspunktet. Det jeg har litt større problemer med er hvordan vi, på prinsipielt grunnlag ser på livet - på menneskeverdet. Det kan synes som om at vi verner om og har respekt for livet, så lenge det er ønsket. Hvis det ikke er ønsket, vel ...

La oss se litt nærmere på hva som skjer.

I Japan har de reddet et premature barn helt ned i uke 21,6 - det overlevde. I dag kan du i enkelte tilfeller - hvis det er fare for morens liv og helse - ta abort også etter uke 12. Det gjennomføres aborter også i uke 20 - dog ikke mange, men det gjøres. Det gjøres med begrunnelsen: fare for morens liv og helse. Innenfor definisjonen "morens liv og helse" ligger mors fysiske helse, men også mentale helse - dvs. barnet kan være helt friskt. Mor kan også få abort etter uke 12 hvis barnet viser seg å lide av Downs. Grensen for når vi kan ta liv og den nedre grensen for når vi kan redde et liv, den skrumper inn mer og mer og møtes snart ... det er vanskelig å akseptere for meg.

Men tilbake til menneskeverdet. Det er et stort paradoks her. La oss gå til sykehuset. I det ene rommet setter man alle ressurser inn på å redde et barn i uke 21. Mor og far står er vitne til en hjerteskjærende redningsoperasjon - redd vårt kjære barn. I det andre rommet tar man bort et liv i uke 0-20 (også senere hvis det foreligger særskilte grunner for dette).

Skulle dette barnet som er ønsket, og som det settes inn ressurser på å redde, tilfeldigvis dø, så vil det få en prest, et navn og en verdig begravelse. Mennesker vil sørge og vi vil minnes dette lille barnet som ikke fikk leve opp.

... i det andre rommet slenges barnet i en søppelsekk og havner i søpla. Det er fakta.

Jeg reagerer på den manglende respekten vi har for livet. Jeg reagerer på at for mange så er et liv kun betydningsfullt hvis det er ønsket. Og jeg reagerer også til en viss grad på at vi kan få lov til å bestemme over et liv - bare fordi vi er kvinner. Det er god nok begrunnelse å si at "det passer ikke - jeg skal ta utdannelse", det er god nok begrunnelse å si "et barn passer ikke inn i livet nå" ... det er god nok grunn .... vel, alt er i og for seg god nok grunn.

Og det gjør meg trist. Veldig trist. Hvor er respekten for livet?

[Gjest Vega]

Jeg er for selvbestemt abort - har aldri hatt en abort selv - men det fødes mange nok barn som ikke blir tatt vare på. Vil på ingen måte tilbake til strikkepinnen.

Dersom jeg ble gravid og ikke ønsket barnet - eller kunne ha det - ville jeg kanskje i stedet vurdert adopsjon, framfor abort. Dette gjelder meg personlig. Men jeg vet ikke - pga at jeg ikke har vært i den situasjonen. Det kan hende jeg hadde tatt abort.

Burde kanskje blitt kjørt en kampanje for å få en holdningendring - altfor mange slurver med prevensjon.

Men å få innvilget en abort kun fordi barnet har Downs syndrom eller lignende - synes jeg er ganske forkastelig. Å tvinge kvinnen til å bære fram et foster om hun er uvillig - har vist seg å ikke være så veldig smart - mange tyr til illegal abort.

[Gjest Vega]

Burde ikke vært ultralyd som skviser ut de som ikke er s.k. perfekte - fikk ikke fram meningen min helt ...

[Achmed]

Zirine, det jeg leser av innlegget ditt, er at det enten må være forbudt å ta abort, eller lov å drepe den vanskelige tenåringsdatra di. Et menneske er per definisjon levende fra det tidspunkt en sædcelle og en eggcelle smelter sammen. Fra dette tidspunktet og fram til gen-miksturen parkerer tøflene, kan vi snakke om et liv.

Problemet ditt er, etter hva jeg kan lese (det er sent, så det kan hende at jeg blingser) at grensen for når et liv kan reddes, og når det er lov å ta abort møtes. Dette problemet tror jeg sannelig vi må dra ut i en enda videre suppe. Som sagt er et barn per definisjon et liv ikke lenge etter at man har hatt litt halmhopping. Det er neppe noe som sier at utviklingen innen medisinen skal stoppe, så sannsynligvis vil man kunne redde mindre og mindre spedbarn etter hvert som tiden skrider fram. Sannsynligvis vil man ved ett tidspunkt ikke bare ta et liv ut fra mors kropp og fostre det opp herfra, men også kunne skape et barn helt uten fysisk kontakt mellom mennesker.

Da lurer jeg på hva du synes. Vil du på det tidspunktet da ikke ville kunne ta abort i det hele tatt fordi barnet faktisk er så levende at det hadde kunnet overleve utenfor mors liv? Er det mulig å tallfeste hvor levende et menneske er?

Jeg mener vi bare er nødt for å sette en grense. Vi kan ikke definere hvor levende et menneske er,(siden dette er en digital størrelse), men vi kan se på hvor mye fosterets organer er utviklet, og det er vel nettopp det som er gjort med dagens abort-grenser. Vi må holde utenfor mulighetene til å utvikle et foster videre, og isolert sett se på om fosteret hadde klart seg på egenhånd utenfor mors mage på det aktuelle tidspunktet.

[Gjest Zirine]

Problemet mitt er at disse to grensene faretruende nærmer seg hverandre. Den øvre grensen for når du kan ta abort og den nedre grensen for hvor tidlig man faktisk kan redde et barn. Dette er et problem for meg, fordi det må da stå klart for alle at vi nå ikke lengre snakker om et embryo, men et barn. Et levende og friskt barn med fingre, tær, med vitale organer i behold som vi bestemmer ikke skal få leve opp. Er det slik at et liv ikke får verdi før det kommer ut av morens kropp - mens det er inni kroppen er det faktisk rettsløst? Hvem skal verne om det ufødte liv? Ingen? Har det ingen rett?

Det andre som er et problem for meg er respekten vi har for liv. For selv om vi går nedover til 12 uke og befinner innenfor grensen for når vi kan få innvilget abort uten at abortnemden er inne i bildet, så behandler vi disse fostrene forskjellig. De som er ønsket, men likevel dør, får en verdig begravelse, en prest - de som ikke er ønsket men som man tar bort - de slenges i en søppelpose på sykehuset. Og jeg spør meg selv: har ikke livet en verdi når det ikke er ønsket?

[Gjest Vega]

Det bør kanskje diskuteres HVOR tidlig man i det hele tatt skal gå inn for å redde et foster på et tidlig stadium - hvor mange ressurser som skal settes inn. Det er nok av dem som trenger behandling, og lange ventelister - innen kreftbehandlingen, og ellers.

Jeg synes kanskje man skal prioritere de som allerede er her - og ikke holde fostre kunstig i live i månedsvis...

Men det er mitt syn.

[Gjest Poirot]

Jeg synes det er litt trist at vesten bruker så mye ressurser på å redde barn som egentlig ikke er levedyktige, når andre barn i verden kan slippe blindhet og meslinger for en promille av beløpet. men det er lett for meg å si, som ikke har mistet et lite barn.

Synes man må se på realiteten. og realiteten er at kvinner i utsatte situasjoner vil skade seg selv alvorlig hvis de ikke får utført abort. Dette må man ta på alvor. og derfor må kvinnen få bestemme (ikke en mann).

Er selv i en situasjon der jeg kan få ta fostervannsprøve hvis jeg blir gravid, og jeg må si jeg ikke liker å ha dette valget. Man riskierer abort ved å ta prøven, man riskierer å få vite at barnet ditt er sykt (her er det ikke snakk om at barnet vil dø uansett, men alt fra litt lam til død). g hva gjør man så, hvis partneren (som ikke har barnet inne i seg) ikke ønsker et handikappet barn?

[Gjest Zirine]

DP

Du konkluderer med at det er greit å ta liv, bare grunnen er god nok?

[Gjest Poirot]

Må bare si at jeg kjenner til familier der det har vist seg at deres handikappede barn er en følge av merkelig arv hos forledrene. Kjenner noen med 2 slike barn som krever ekstremt mye.

Hvem er vi til å bestemme at disse skal pålegges å få slike barn/mer enn ett, hvis det kan unngås? Jeg vet hva slikt døgnarbeid koster en familie.

[Nilma]

Må bare si at jeg kjenner til familier der det har vist seg at deres handikappede barn er en følge av merkelig arv hos forledrene. Kjenner noen med 2 slike barn som krever ekstremt mye.

Hvem er vi til å bestemme at disse skal pålegges å få slike barn/mer enn ett, hvis det kan unngås? Jeg vet hva slikt døgnarbeid koster en familie.

Hvis man er i en situasjon der sannsynligheten for å få barn med slike problemer er stor, er det kanskje bedre alternativ å ikke få barn / adoptere enn å ta livet av dem som ikke er perfekte? Det er da ingen som pålegger noen å få barn i det hele tatt.

[Gjest Poirot]

Det er jo selvfølgelig en mulighet.

Hva hvis man allikevel blir gravid ved et uhell?

[Joplaya]

Greit å ta liv bare grunnen er god nok?

Alt er relativt.

I dag, med de tanker, erfaringer, forutsetninger og meninger jeg har, kan jeg si at jeg aldri ville tatt abort. Dette kan endres over tid.

For andre er det eneste rette nettopp det å ta abort. For noen er det ikke det eneste rette, men kanskje det eneste valget for å kunne fortsette det livet de trenger å leve for å kunne overleve tilværelsen.

Det å redde et foster i uke 21-26, er det riktig da? Risikoen for at dette fosteret, den babyen blir født med "feil" og sykdommer er stor. Hva om man får en baby, et barn som aldri kan få et fullverdig liv? Men kan man velge å ikke ta denne sjansen? Hvordan kan man velge bort sjansen til å redde ditt barn som du har tenkt på, drømt om, gitt liv til så lenge?

Gråsonen er stor. Der er følelser, press, meninger, tanker, ideer, drømmer, liv, sjanser, risikoer. Og der er ingen angrefrist, man må leve med det valget en har tatt.

[Gjest Zirine]

Må bare si at jeg kjenner til familier der det har vist seg at deres handikappede barn er en følge av merkelig arv hos forledrene. Kjenner noen med 2 slike barn som krever ekstremt mye.

Hvem er vi til å bestemme at disse skal pålegges å få slike barn/mer enn ett, hvis det kan unngås? Jeg vet hva slikt døgnarbeid koster en familie.

Jo, jeg vet det er krevende, men å hjelpe disse familiene/foreldrene med avlastning og økonomisk støtte er da være et samfunnsansvar. Bør vi ikke heller bygge ut disse ordningene istedenfor å kvitte oss med problemet (de handicapede barna). Hvor perfekt skal man være for å få lov til å leve? Hvor perfekt skal man være for at man har en verdi i samfunnet?

[Nilma]

Det er jo selvfølgelig en mulighet.

Hva hvis man allikevel blir gravid ved et uhell?

Det er et fryktelig vanskelig spørsmål, og det må jo være en grusom situasjon å komme opp i. Likevel, som Zirine sier, det har noe med respekten for liv å gjøre. Jeg synes at et hvert liv fortjener en sjanse.

(Og selvfølgelig bør mest mulig legges til rette for familier med handikappede barn, slik at familien slipper valget mellom å slite seg ut eller fjerne barnet.)

[Gjest Zirine]

Hva om man får en baby' date=' et barn som aldri kan få et fullverdig liv? [/quote']

Store skader på barnet som gjør at det aldri kan få et fullverdig liv, det er nå en ting og det kan forstås at man velger bort disse barna - av hensyn til dem selv. Men i dag kan man velge bort barn med Downs og det er betenkelig. De fleste kjenner folk med Downs - kanskje har vi gått i klasse med noen, kanskje har vi søsken, kanskje er vi nabo med noen, men felles for de fleste som har møtt mennesker med Downs er at de virker så utrolig lykkelige og positive. Her er det antagelig unntaker, men poenget mitt er at denne abortgrunnen kan absolutt ha et fullverdig liv - og et lykkelig liv. Men like fullt kan vi velge det bort.

[Nilma]

poenget mitt er at denne abortgrunnen kan absolutt ha et fullverdig liv - og et lykkelig liv. Men like fullt kan vi velge det bort.

..for ikke å snakke om alle barna som tas bort fordi foreldrene har slurvet med prevensjon, "det passer ikke nå pga. jobben min / utdannelsen min / jeg er for ung / jeg er for gammel".

Jeg synes det er skremmende og veldig, veldig trist.

[Joplaya]

Enig i at barn med downs har all rett til sitt liv.

Men for enkelte kan dette være det verste som kan skje.

Jeg sier ikke at jeg er positivt innstilt til at man kan velge å ta dem bort, heller tvert imot.

Men for de som virkelig trenger det (av grunner jeg ikke vet om) er kanskje dette det alternativet de velger fordi det er det som er rett for de?

Tanken på å få barn med downs er skremmende, selv når en vet om alle gleder og positive sider som følger med et slikt barn. Jeg vet jeg kunne taklet det. Men hva med de som tviler på sin egne krefter, kunnskaper, kompetanse, følelser, tanker. Hva om de tror de ikke kan elske dette barnet, og de tror det så sterkt at de føler de vet de ikke kan elske barnet. Alle vil vel unngå at et barn ikke blir elsket?

Noen velger sikkert abort også fordi det er det "letteste".

Jeg synes ikke det er riktig. Men det er deres valg. Og av grunner jeg ikke helt er klar over synes jeg det er riktig at man har et slikt valg.

[OppNed]

Kanskje vi skal skille litt her, på årsaker til at folk velger abort...

Det er fort gjort å hoppe innpå et generaliserende spor, i dette spørsmålet. Og spørsmålet rundt abort er ikke generelt. Det er tvert imot uhyggelig individuelt.

Så individuelt at det faktisk er veldig vanskelig å ha et clean-cut syn på det.

Jeg velger å tro, at de som velger dette som en løsning, selv er i stand til å ta denne beslutningen basert på sine egne opptrukkede linjer for hva som er rett og galt.

Tannløst, kanskje, men det fungerer. Det er så fort gjort å gå i felle. Især gjelder dette folk som ikke har vært i en situasjon hvor dette fortonet seg som et reelt valg. Det blir så mye synsing, følelser, ideologi, etikk, moral, religion sauset inn i hva man synes og ikke synes om akkurat abort, at jeg er redd våre syn fort farves av følelser som ikke nødvendigvis er gjeldende i den som tar dette valget.

Jeg greier vel ikke helt å dy meg fra tanken på hvorvidt enkelt nettopp IKKE burde satt barn til verden, noe som også farver mitt syn på dette. Jeg synes vel, oppriktig talt, at det er såpass mange mennesker rundt omkring som trenger hjelp at dette overskygger mine følelser over hvorvidt et embryo er et barn eller ikke. Kynisk, kanskje.

Når det gjelder dette med å velge bort et barn FORDI det har Downs, har feil kjønn etc, så hopper jeg automatisk inn på et annet spor. Og synes dette blir feil valg å ta. Når man først har kommet så langt i prosessen som at man faktisk har tatt en bestemt beslutning på at man vil HA et barn. Synes, i slike tilfeller, det blir feil å velge det bort på grunn av at dette ble feil barn. Dette blir, i min verden, to vidt forskjellige ting.

[VesleBråka]

I abortdebatten så har jeg tatt standpunkt om å ikke diskutere når er et embroyo et liv med rettigheter, og hvorvidt moren er mer verdt enn barnet. Jeg har fokusert på at abort alltid har skjedd og alltid vil skje; mennesket tar kontroll over sitt liv, og det reelle valget er mellom strikkepinner og kirurger. Ikke hvorvidt barnet har rett til å leve.

Jeg er litt redd for at hvis jeg tar en slik refleksjon, så kommer det ikke noe fornuftig ut av det.

[Nilma]

I abortdebatten så har jeg tatt standpunkt om å ikke diskutere når er et embroyo et liv med rettigheter, og hvorvidt moren er mer verdt enn barnet.

Hvorfor ikke diskutere det? Om du personlig ikke vil diskutere det er du selvsagt i din fulle rett, men jeg skjønner ikke helt hvorfor man ikke skulle kunne diskutere dette temaet.

Jeg har fokusert på at abort alltid har skjedd og alltid vil skje; mennesket tar kontroll over sitt liv, og det reelle valget er mellom strikkepinner og kirurger. Ikke hvorvidt barnet har rett til å leve.

At noe alltid har skjedd og alltid vil skje betyr ikke at det er riktig, ei heller at man ikke skal diskutere det eller forsøke å endre det