Barnet gråter/sutrer for ingenting

[Gjest Gjest]

Klart mor blir flau når barnet oppfører seg slik! Men det er ikke barnet sin skyld. Det er veldig viktig å ha fokus på. Det kan lett bli slik at man tenker "Herregud, for en drittunge", når man egentlig burde tenke "Stakkar barn som ikke får riktig veiledning av sine foreldre."

Måtte bare kommentere denne, det er så mange som tenker at det er barnets skyld, skjønner ikke hvorfor. Er det slik at en alltid føler mest sympati med foreldrene?

[AnonymBruker]

Hørest ut som en trasig oppvekst for jenta..

[Caramba]

Feks kommanderte hun meg til å være med henne ut å leke. Da jeg sa at jeg skulle komme etter om litt, men at jeg måtte vaske gulvet først, klikket det for henne! Hun sa til meg at "Du skal kommer her NÅ". Jeg forklarte henne at jeg ikke kunne enda, og da satte hun seg ned og grein! Da jeg gikk inn på stua, stoppet hun umiddelbart. Så kom hun inn i stua hvor jeg vasket og satt der og "grein". Jeg fortalte henne at hun ikke fikk oppføre seg slik, og da ble hun bare enda frekkere og sutra enda høyere.

Jeg tror min venninne kan ofte bli ganske sliten pga jentungen, men sier ingenting til meg. Jeg er sammen med henne og jenta minst en gang i mnd, og jeg tror ikke jeg husker en eneste gang jeg var vært hos henne uten at det har vært noe krøll med jenta.

Hun gråter forøvrig også hver gang hun faller. Hver gang hun kommer borti noe gråter hun. Hun later som hun har vondt.

Dette er utrolig frustrerende! Når jeg en gang får barn håper jeg jeg klarer å oppdra ham/henne til ikke å bli sånn! Men er det foreldrenes feil eller er det personligheten til barnet? Eller en miks av de to?

Det at hun ikke ville gå alene ut for å leke er ganske vanlig for 4-åringer, og at foreldrene "bare" skal vaske huset først er en rød klut for barna, for dem er det uendelig lenge til man er ferdig og kan være med dem. Når man har barn alene, så må man ofte "ofre" husarbeidet for å være sammen med barna, hvertfal når man skal ut på tur.

4-åringer er i en alder hvor grenser skal testes og hvor ting sies rett ut, sånn er det. At de sutrer mye mer ovenfor foreldrene enn feks i barnehagen er også veldig normalt.

Jeg vet av egen erfaring at man ofte synes andre barn er slitsomme og uoppdragne, særlig før man får sine egne... Jeg har tenkt det mange ganger selv om venners barn, før jeg fikk mine egne..... og lærte og svelge noen kameler. 4-åringen til vennina di hadde sikkert hatt veldig godt av å få seg et søsken, samt at foreldrene da får mye mindre tid til å skjemme bort sin eldste. Vinn-vinn for alle parter.

[Gjest Gjest]

Det at hun ikke ville gå alene ut for å leke er ganske vanlig for 4-åringer, og at foreldrene "bare" skal vaske huset først er en rød klut for barna, for dem er det uendelig lenge til man er ferdig og kan være med dem. Når man har barn alene, så må man ofte "ofre" husarbeidet for å være sammen med barna, hvertfal når man skal ut på tur.

4-åringer er i en alder hvor grenser skal testes og hvor ting sies rett ut, sånn er det. At de sutrer mye mer ovenfor foreldrene enn feks i barnehagen er også veldig normalt.

Jeg vet av egen erfaring at man ofte synes andre barn er slitsomme og uoppdragne, særlig før man får sine egne... Jeg har tenkt det mange ganger selv om venners barn, før jeg fikk mine egne..... og lærte og svelge noen kameler. 4-åringen til vennina di hadde sikkert hatt veldig godt av å få seg et søsken, samt at foreldrene da får mye mindre tid til å skjemme bort sin eldste. Vinn-vinn for alle parter.

Er uenig i at hun hadde hatt godt av og få seg søsken tror ikke det løser noe.

________

I dette eksempelet om og være med ut og leke kunne vel moren vært med en liten tur ut eller vært med og forslå lek til 4 åringen inne.. Hjulpet henne litt i gang for at det ikke skal være trasig for henne.

[Gjest Lena]

Hei, nå har jeg desperat søkt etter en løsning på hvordan vi skal takle vår 4-åring. Her ser jeg først og fremst etter en bekreftelse hva vi som foreldre gjør rett, og hva vi kan jobbe mer med. Uønsket adferd kan alltid forklares. Og kommer helt ann på hvilke grenser vi setter, og settingen. Slitne barn sutrer oftere vil jeg tro, iallefall gjør våres 4-åring det. Men nei er også et nei, og får konsekvens. Vi er kanskje ikke konsekvente bestandig, og signalene vi som foreldre gir barnet, blir tvetydig. Og samler forvirring, som igjen gir et forvirret barn som ber om grenser. Foreldrene har erfaringene, og ikke barnet. Tusen takk for mange gode råd!

Hilsen er sliten mor