Folk som ikke skjønner ironi

[Gjest Gjest_mann_*]

For min del gjør det ingenting at folk prøver og eventuelt feiler litt. Mennesker som byr på seg selv og ikke er så fryktelig selvhøytidelige, er mennesker jeg kan relatere meg til og dermed fort blir glad i. Dette skyldes muligens at min bestefar er litt på denne måten, og selv om humoren hans av og til kan være litt malplassert og falle på stengrunn, så er han den hjerteligste personen jeg kjenner. Jeg har nok muligens arvet noen av de samme egenskapene, men jeg klarer nok i større grad å skjønne når spøken og ironien sømmer seg eller ikke. Dog er jeg villig til å dra det hele forholdsvis langt dersom jeg finner åpningen.

Jeg ville aldri bare sett dumt på en person som oppriktig forsøker å være morsom men ikke lykkes. For meg har dette med sosial intelligens å gjøre.

Hvorfor er løgn/uærlighet positivt?

[Gjest Gjest_mann_*]

Folk som stadig forsøker å være morsomme, er veldig slitsomme å ha kontakt med(siden en bør/skal le/smile pga "sosial intelligens").

[*melis*]

Altså, jeg blir litt oppgitt av folk som ikke forstår vitsen me å le litt av ren høflighet av kommentarer de ikke synes er morsomme. For meg handler det ikke bare om folkeskikk men også empati. Hvordan ville dere følt dere viss dere feks. var i en situasjon dere følte dere litt usikre og smånervøse og forsøkte å dra en spøk for å lette på stemningen, for så å bli møtt med stygge blikk og evt. nedsettende kommentarer?

Det er ikke alltid jeg synes folk lykkes i å være morsomme, men da spanderer jeg i det minste en "vittig" kommentar tilbake for at vedkommnde ikke skal føle seg ille til mote. Det er ikke alltid det trenger å være så vannvittig morsomt, jeg synes folk skal ha for at de prøver, og jeg foretrekker vennlige folk med dårlig humor fremfor de som aldri tør eller er i stand til å slå en vits.

Endret 20. juli 2009 av *melis*

[Gjest Stjernedryss]

Altså, jeg blir litt oppgitt av folk som ikke forstår vitsen me å le litt av ren høflighet av kommentarer de ikke synes er morsomme. For meg handler det ikke bare om folkeskikk men også empati. Hvordan ville dere følt dere viss dere feks. var i en situasjon dere følte dere litt usikre og smånervøse og forsøkte å dra en spøk for å lette på stemningen, for så å bli møtt med stygge blikk og evt. nedsettende kommentarer?

Det er ikke alltid jeg synes folk lykkes i å være morsomme, men da spanderer jeg i det minste en "vittig" kommentar tilbake for at vedkommnde ikke skal føle seg ille til mote. Det er ikke alltid det trenger å være så vannvittig morsomt, jeg synes folk skal ha for at de prøver, og jeg foretrekker vennlige folk med dårlig humor fremfor de som aldri tør eller er i stand til å slå en vits.

Jeg er helt og fullt enig med deg. Klart man ikke trenger å true frem en latterkrampe når det ikke er morsomt, men man bør da smile litt og vise at man er med på spillet. Det er helt naturlig høflighet og interaksjon.

Hvis noen kommer med veldig dårlige vitser til meg hender seg jeg sier "den var tørr" etterfulgt av en liten latter fra begge. Dersom den som prøver å være morsom er frekk eller sårende blir det selvsagt noe annet, da trenger man ikke å le.

Ironi brukt i forum for å understreke et poeng er greit, da overdriver man gjerne litt for å vise hvor på jordet motparten sine argumenter er. Eller synes jeg lange innlegg i ironi blir litt for mye, samme med leserinnlegg i aviser o.l. skrevet i ironi, da virker man så besserwisser og negativ, så da foretrekker jeg heller innlegg hvor man skriver akkuratt det man mener.

Ellers synes jeg alltid det er greit å slå av en vits, men trenger ikke å være hypermorsom, og av og til slår det kanskje ann litt feil, men det er bedre det enn at alt skal være så alvorlig hele tiden.

[Gjest Gjest]

Morsomste er jo å ta dårlig ironi på alvor, og svare med en alvorlig mine.

[Gjest Gjest_mann_*]

Altså, jeg blir litt oppgitt av folk som ikke forstår vitsen me å le litt av ren høflighet av kommentarer de ikke synes er morsomme. For meg handler det ikke bare om folkeskikk men også empati. Hvordan ville dere følt dere viss dere feks. var i en situasjon dere følte dere litt usikre og smånervøse og forsøkte å dra en spøk for å lette på stemningen, for så å bli møtt med stygge blikk og evt. nedsettende kommentarer?

Det er ikke alltid jeg synes folk lykkes i å være morsomme, men da spanderer jeg i det minste en "vittig" kommentar tilbake for at vedkommnde ikke skal føle seg ille til mote. Det er ikke alltid det trenger å være så vannvittig morsomt, jeg synes folk skal ha for at de prøver, og jeg foretrekker vennlige folk med dårlig humor fremfor de som aldri tør eller er i stand til å slå en vits.

Jeg vil kun ha kontakt ærlige/direkte mennesker, uærlige/indirekte mennesker har jeg hatt nok kontakt med.

[Gjest høflig]

Altså, jeg blir litt oppgitt av folk som ikke forstår vitsen me å le litt av ren høflighet av kommentarer de ikke synes er morsomme. For meg handler det ikke bare om folkeskikk men også empati. Hvordan ville dere følt dere viss dere feks. var i en situasjon dere følte dere litt usikre og smånervøse og forsøkte å dra en spøk for å lette på stemningen, for så å bli møtt med stygge blikk og evt. nedsettende kommentarer?

Det er ikke alltid jeg synes folk lykkes i å være morsomme, men da spanderer jeg i det minste en "vittig" kommentar tilbake for at vedkommnde ikke skal føle seg ille til mote. Det er ikke alltid det trenger å være så vannvittig morsomt, jeg synes folk skal ha for at de prøver, og jeg foretrekker vennlige folk med dårlig humor fremfor de som aldri tør eller er i stand til å slå en vits.

Jeg ler ikke av alt, men jeg er heller ikke uhøflig fordi om jeg ikke liker en vits. Det finnes nemlig mellomting mellom å være forpliktet til å le av alt av ren høflighet og det å komme med spydige kommentarer.

[Vera Vinge]

Jeg syns det er direkte rart om det faktisk er sånn at noen her velger å stirre dumt på noen og evt. gå fra stedet når noen forteller en dårlig spøk. Jeg anser det hvertfall som normalt å trekke på smilebåndet for høflighetsskyld. Eller skal livet være så seriøst at man kun skal oppføre seg fullstendig i tråd med sine innerste følelser til en hver tid? Hva skjedde med å forholde seg til andre mennesker, og la ting gli noenlunde greit sosialt med folk man ikke kjenner så godt? Jeg er ikke personlig den største tilhengeren av tomprat, men takk og lov at jeg makter å si ting som ikke er 100% gjennomtenkte og ektefølte i blant, noe jeg mener er en forutsetning i visse situasjoner, for at ting skal gli mest mulig behagelig for alle parter.

Men jeg ler altså ikke høylytt av dårlige vitser. Jeg snakker om å i det minste smile litt. Et smil har da aldri skadet noen.

[tineline]

Jeg er en av dem som ikke skjønner ironi, men som skjønner det med en gang jeg ikke har skjønt det. Det blir ofte ganske morsomt på min bekostning, og det syns jeg er helt i orden. Folk ler godt når jeg må spørre "var det ironi?". Og jeg ler selv også, for det er jo litt teit å ikke forstå.

Men så var det det der med å snakke før man tenker, så ofte har jeg svart lenge før jeg har tenkt over kommentaren... Uansett føler jeg at jeg fungerer sosialt altså. Ironi er oppskrytt. Bedre å være morsom rett ut. =D

[generalen]

Jeg vil kun ha kontakt ærlige/direkte mennesker, uærlige/indirekte mennesker har jeg hatt nok kontakt med.

Er dette den store testen, om vi faktisk forstår ironi eller ikke?

Det er aldri snakk om å være uærlig, og "indirekte" er et høyst malplassert ord i denne sammenhengen. Det er snakk om å være høflig, da det er lett for andre å føle seg dumme om andre bare feier bort en spøk eller ser rart på dem, evt skjærer en grimase osv.

Men, what comes around goes around. Akkurat som du ikke vil ha kontakt med høffelige mennesker, vil ikke vi høffelige ha kontakt med de av motsatt oppfatning heller

[Gjest egotripper]

Jeg syns det er direkte rart om det faktisk er sånn at noen her velger å stirre dumt på noen og evt. gå fra stedet når noen forteller en dårlig spøk. Jeg anser det hvertfall som normalt å trekke på smilebåndet for høflighetsskyld. Eller skal livet være så seriøst at man kun skal oppføre seg fullstendig i tråd med sine innerste følelser til en hver tid? Hva skjedde med å forholde seg til andre mennesker, og la ting gli noenlunde greit sosialt med folk man ikke kjenner så godt? Jeg er ikke personlig den største tilhengeren av tomprat, men takk og lov at jeg makter å si ting som ikke er 100% gjennomtenkte og ektefølte i blant, noe jeg mener er en forutsetning i visse situasjoner, for at ting skal gli mest mulig behagelig for alle parter.

Men jeg ler altså ikke høylytt av dårlige vitser. Jeg snakker om å i det minste smile litt. Et smil har da aldri skadet noen.

Du skjønner det, idag er det så viktig at akkurat JEG får oppføre meg i tråd med mine innerste følelser hele tiden. Men husk det gjelder kun meg, JEG tåler ikke at andre gjør det.

[Kamikatze]

Jeg syns det er direkte rart om det faktisk er sånn at noen her velger å stirre dumt på noen og evt. gå fra stedet når noen forteller en dårlig spøk. Jeg anser det hvertfall som normalt å trekke på smilebåndet for høflighetsskyld. Eller skal livet være så seriøst at man kun skal oppføre seg fullstendig i tråd med sine innerste følelser til en hver tid? Hva skjedde med å forholde seg til andre mennesker, og la ting gli noenlunde greit sosialt med folk man ikke kjenner så godt? Jeg er ikke personlig den største tilhengeren av tomprat, men takk og lov at jeg makter å si ting som ikke er 100% gjennomtenkte og ektefølte i blant, noe jeg mener er en forutsetning i visse situasjoner, for at ting skal gli mest mulig behagelig for alle parter.

Men jeg ler altså ikke høylytt av dårlige vitser. Jeg snakker om å i det minste smile litt. Et smil har da aldri skadet noen.

Du skjønner - det er en grunn til at folk sitter på nett en herlig sommerdag, og ikke er ute blant solskinn, blomster og folk...

[Gjest Gjest_mann_*]

Jeg syns det er direkte rart om det faktisk er sånn at noen her velger å stirre dumt på noen og evt. gå fra stedet når noen forteller en dårlig spøk. Jeg anser det hvertfall som normalt å trekke på smilebåndet for høflighetsskyld. Eller skal livet være så seriøst at man kun skal oppføre seg fullstendig i tråd med sine innerste følelser til en hver tid? Hva skjedde med å forholde seg til andre mennesker, og la ting gli noenlunde greit sosialt med folk man ikke kjenner så godt? Jeg er ikke personlig den største tilhengeren av tomprat, men takk og lov at jeg makter å si ting som ikke er 100% gjennomtenkte og ektefølte i blant, noe jeg mener er en forutsetning i visse situasjoner, for at ting skal gli mest mulig behagelig for alle parter.

Men jeg ler altså ikke høylytt av dårlige vitser. Jeg snakker om å i det minste smile litt. Et smil har da aldri skadet noen.

Det blir noe ala faking i forbindelse med sex(noe kvinner gjør, misforstått omsorg/hjelpsomhet), det fører ikke noe godt med seg, bare usikkerhet, forvirring, misforståelser etc.

[Gjest Gjest_mann_*]

Er dette den store testen, om vi faktisk forstår ironi eller ikke?

Det er aldri snakk om å være uærlig, og "indirekte" er et høyst malplassert ord i denne sammenhengen. Det er snakk om å være høflig, da det er lett for andre å føle seg dumme om andre bare feier bort en spøk eller ser rart på dem, evt skjærer en grimase osv.

Men, what comes around goes around. Akkurat som du ikke vil ha kontakt med høffelige mennesker, vil ikke vi høffelige ha kontakt med de av motsatt oppfatning heller

Å le av/late som morsomheter(ironi) er morsomme, når de ikke er det, er uærlig.

Og hva så?

[Gjest Gjest]

Jeg synes ikke jeg opplever så mange tamme kommentarer som mange andre her. Men jeg forventer heller ikke at ironi alltid skal være morsomt. Det er jo bare en talemåte. Sjelden jeg svarer med å le av ironi, men kanskje heller med å nikke bekreftende, eller si noe som bekrefter ironien til den andre. For eksempel hvis noen sier at her så det jo nydelig ut, når det ser ut som en slagmark, så er jo det verken morsomt eller tamt, men bare en helt normal bruk av ironi.

[Kamikatze]

"Tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør", kom det tørt fra Jesus, der han hang nytorturert spikret til et kors. - Ikke spesielt morsomt, men stor ironi.

[Gjest Gjest_Anonym_*]

Hvordan reagerer dere når dere møter folk som ikke skjønner ironi i det hele tatt? For å ta et eksempel, man introduserer to stk Hansen for hverandre og sier med en liten latter at de jo sikkert er i slekt. Hvorpå den ene ser storøyd på deg og sier Halloooo? Hansen?? Det er jo tusenvis av folk som heter det!

Har faktisk opplevd lignende eksempler med flere. Og må innrømme at jeg sliter med å forholde meg til folk som aldri skjønner når man fleiper. Selv ikke i de aller enkleste tilfeller.

Personlig har jeg etter at jeg flyttet til østlandet innsett at østlendinger generelt er mindre mottaklige for ironi og sarkasme. Det går dem hus forbi i mye større grad enn det gjør for folk vest på. Denne tanken har jeg også delt med en venninne som har bodd i Oslo noe lengre enn meg, og hun er enig. (dette er helt generelt, så dropp å svare; jeg er østlending, jeg skjønner ironi..) Men dere har en helt annen form for humor, og ironi er ikke østlandets sterkeste side. Når det er sagt finnes det mange morsomme østlendinger - de bare vet det ikke selv :D

[Kamikatze]

Når det er sagt finnes det mange morsomme østlendinger - de bare vet det ikke selv :D

Det er derfor jeg i, om ikke full seriøsitet, så i alle fall litt småbrisen, synes at det bør være et minstekrav for forumsmoderatorer å enten være nordlenning eller vestlenning. Østlenninger bør gå opp til eksamen i humor- og språkforståelse først, mens sørlendinger rett og slett må totalforbys.

[Gjest Refleksjonia]

Etter å ha lest denne tråden kom jeg på følgende gullkorn av Piet Hein:

Den, som kun

tar spøg for spøg

og alvor

kun alvorligt,

han og hun

har faktisk fattet

begge dele

dårligt.

[Gjest Gjest_mann_*]

Personlig har jeg etter at jeg flyttet til østlandet innsett at østlendinger generelt er mindre mottaklige for ironi og sarkasme. Det går dem hus forbi i mye større grad enn det gjør for folk vest på. Denne tanken har jeg også delt med en venninne som har bodd i Oslo noe lengre enn meg, og hun er enig. (dette er helt generelt, så dropp å svare; jeg er østlending, jeg skjønner ironi..) Men dere har en helt annen form for humor, og ironi er ikke østlandets sterkeste side. Når det er sagt finnes det mange morsomme østlendinger - de bare vet det ikke selv :D

Å ikke respondere på ironi, betyr ikke at man ikke forstår ironi!