Folk som ikke skjønner ironi

[*melis*]

Som nevnt her, så betyr det jo en del om man kjenner personene eller ikke.

Da jeg skulle flytte inn i ny leilighet, bar jeg inn to innrammede, gamle plakater av Munchs "Skrik" og "Madonna".

På vei inn møtte jeg to damer som stirret på bildene mine og jeg sa følgende:

"Ja, det er altså meg som har stukket av med disse berømte bildene, da- ikke si det til noen"- etterfulgt av en liten latter.

Damene trakk ikke på smilebåndet i det hele tatt og bare gikk.

Uhæ- følte meg teit da, gitt.

*Bilder av situasjonen i hodet*

[The Kitten]

Jeg sliter mer med folk som tror de har et ironisk tonefall når de i virkeligheten ikke har det.

[Gjest Gjest]

Det ville ikke jeg ha ledd av heller, bare sett rart på personen og gått videre.

Man trenger ikke å le. Det holder med å smile. Dersom man har forstått et poeng, er det normalt å vise det overfor den andre. Ved å se rart på personen viser du jo bare en arrogant holdning. Den Hansen-spøken blir jo ikke sagt for å være veldig morsom. Det er jo bare en måte å få samtalen til å gli. Dersom du viser et livløst ansikt, tror jo folk automatisk at du tar det alvorlig, eller kanskje blir fornærmet. Det er tegn på sosial intelligens å vise samtalepartneren at du har fortstått hva som er ment ved ansiktsuttrykk eller en replikk tilbake.

[Rosalie]

Jeg syns ofte at de fleste forsøk på ironi bare blir platt og teit, og da ser jeg bare dumt på personen mens jeg inni meg rister på hodet.

Ironi og sarkasme er rasende morsomt dersom man får det til, noe de færreste klarer.

[Gjest Gjest]

Jeg syns ofte at de fleste forsøk på ironi bare blir platt og teit, og da ser jeg bare dumt på personen mens jeg inni meg rister på hodet.

Arrogant.

[Rosalie]

Heller arrogant enn krampaktig komisk.

[Gjest Gjest_Titti_*]

Hadde ledd meg i hjel av den Munchbildekommentaren. ;-)

[Brand]

Ironi er en kunst de færreste behersker til fulle

Men de aller fleste klarer et blinkskudd nå & da.

[Gjest Gjest]

Ironi er en kunst de færreste behersker til fulle

Men de aller fleste klarer et blinkskudd nå & da.

Ante ikke at ironi skulle være en så komplisert sak. Og at det trenger å være så hylende morsomt. Er det ikke bare for å understreke et poeng eller overdrive litt? Man trenger vel neppe være profesjonell komiker for å driste seg på det.

[Gjest Gjest]

Hadde ledd meg i hjel av den Munchbildekommentaren. ;-)

Jeg også. Eller tror jeg hadde ledd meg i hjel av trynene på de nabodamene! :D

[Brand]

Ante ikke at ironi skulle være en så komplisert sak. Og at det trenger å være så hylende morsomt. Er det ikke bare for å understreke et poeng eller overdrive litt? Man trenger vel neppe være profesjonell komiker for å driste seg på det.

Nei, men jeg tror en del blander det å være spydig med å være ironisk.

Det er mange tilfeller på god ironi i denne tråden som jeg selv hadde ledd godt av.

Men en person som er 98% spydig og 2% ironisk oppfatter jeg bare som slitsom.

Personer som ikke oppfatter god ironi vil jeg kanskje si er unormalt selvhøytidelige, eller kanskje også svært utrygge på seg selv.

Men det er min mening

[Gjest Lommerusk]

.

Endret 24. august 2009 av Lommerusk

[Gjest gjestdeluxe]

Man trenger ikke å le. Det holder med å smile. Dersom man har forstått et poeng, er det normalt å vise det overfor den andre. Ved å se rart på personen viser du jo bare en arrogant holdning. Den Hansen-spøken blir jo ikke sagt for å være veldig morsom. Det er jo bare en måte å få samtalen til å gli. Dersom du viser et livløst ansikt, tror jo folk automatisk at du tar det alvorlig, eller kanskje blir fornærmet. Det er tegn på sosial intelligens å vise samtalepartneren at du har fortstått hva som er ment ved ansiktsuttrykk eller en replikk tilbake.

Vel, jeg ville ikke ha smilt vennlig til den kommentaren fordi den var bra, jeg synes den var tam.

Jeg ville nok ha smilt vanlig, fordi jeg pleier å smile og være vennlig, men akkurat til den kommentaren ville jeg bare ha uttrykt et "eh, emhm", som viser at jeg har hørt den, sett den, oppfattet den - og: ikke synes den var spesielt morsom.

Settingen blir en annen dersom kommentaren var ment for å holde samtalen i gang: da er det jo bare å småprate videre. - "Ja, fint vær i dag", osv.

:søvn:

Da viser man sosial intelligens samtidig som det er helt i orden å også vise at det ikke akkurat var min type humor. Via ansiktsuttrykk og tonefall, som en dessverre ikke får vist her. I beste fall ville jeg ha kommet med en kommentar tilbake:

- "Ja, nå vet de hvor de skal lete" eller liknende. En kommentar som sa ingenting.

[Gjest gjestdeluxe]

Ved å se rart på personen viser du jo bare en arrogant holdning.

Rart og rart...den kommentaren hadde ikke fått så veldig mye oppmerksomhet annet enn i denne tråden fra meg.

"Arrogant" er da en kompliment, hehe....

[Nika_83]

Hehe.. som ei venninne av min søster sa en gang:

"Ironi; hvem er det?"

(og hun tullet ikke!)

[Anaconda]

Hadde ledd meg i hjel av den Munchbildekommentaren. ;-)

jeg kjenner også litt på den!!

Ja vel, så er man vel noen ganger litt "uheldig" med kommentaren mtp å treffe spikeren rett på hodet, men bedre å ha litt humor enn å vær den tørrpinnen. (kjipt hvis sønnen til en av damene f.eks var mistenkt i saken - da har man liksom tråkket litt i salaten)

Jeg har ellers litt problemer med folk som bruker så mye ironi at jeg ikke klarer å ta de seriøst/ikke vet hvor jeg har vedkommende.

Sarkasme er derimot, i motsetning til ironi, helt forferdelig (a la O.Jespersen)

[Gjest Gjest_nassern_*]

Har en bekjent som misbruker sarkasme og ironi, så det er umulig å tro på henne når hun snakker sant. I vår spurte jeg om hvordan det gikk på studiene, da fortalte hun at hun skulle starte på et nytt studium. Siden jeg leste alt hun skrev med et tonefall som tilsa ironi, klarte jeg ikke tro på henne før hun ga meg en del deltaljer.

Blir kjempesliten av de som konstant er ironiske, ala "mhm, det var det jeg mente". Jeg blir så sliten. Veldig slitsomt tonefall, når det brukes på den måten.

Selv bruker jeg mest ironi blant ukjent ala "men jeg vet da alt" eller lignende. Gjør det bare fordi det er veldig morsomt å høre den smånervøse latteren etterpå

[Gjest Gjest_mann_*]

Hvordan reagerer dere når dere møter folk som ikke skjønner ironi i det hele tatt? For å ta et eksempel, man introduserer to stk Hansen for hverandre og sier med en liten latter at de jo sikkert er i slekt. Hvorpå den ene ser storøyd på deg og sier Halloooo? Hansen?? Det er jo tusenvis av folk som heter det!

Har faktisk opplevd lignende eksempler med flere. Og må innrømme at jeg sliter med å forholde meg til folk som aldri skjønner når man fleiper. Selv ikke i de aller enkleste tilfeller.

Må man le(kunstig), når man forstår morsomheten, men ikke synes den er morsom?

[Gjest Gjest_mann_*]

Man må vel bare innse at folk har forskjellig form for humor. Og ja, det finnes folk som ikke forstår ironi. Jeg må selv tilstå at jeg kanskje ikke alltid skjønner at folk er morsom dersom jeg ikke kjenner vedkommende.

Enten synes du at folk er morsomme, eller så synes du det ikke, om du kjenner dem eller ikke har vel ikke noe å si?

[Gjest Gjest_mann_*]

Man trenger ikke å le. Det holder med å smile. Dersom man har forstått et poeng, er det normalt å vise det overfor den andre. Ved å se rart på personen viser du jo bare en arrogant holdning. Den Hansen-spøken blir jo ikke sagt for å være veldig morsom. Det er jo bare en måte å få samtalen til å gli. Dersom du viser et livløst ansikt, tror jo folk automatisk at du tar det alvorlig, eller kanskje blir fornærmet. Det er tegn på sosial intelligens å vise samtalepartneren at du har fortstått hva som er ment ved ansiktsuttrykk eller en replikk tilbake.

Er det et tegn på sosial intelligens å late som andre mennesker er morsomme(jeg liker ikke løgn, ikke hvite løgner engang).