Dere som har vokst opp med alkoholiserte foreldre,

[Gjest TS]

Jeg har vokst opp med en alkoholisert far. Han var det man kaller periodedrikker, og hadde derfor lange perioder hvor han var helt edru. Ellers var han ivrig på flaska i julebordsesongen, nyttår, og ferier ellers i året. For meg har det ødlagt de aller fleste reisene jeg har vært på gjennom oppveksten. Far var som oftest snill mot oss barna, men var direkte vemmelig mot min mor. Slo, brølte og truet henne. Som liten var det alltid like forvirrende å se far være super grei mot oss, og så smelle til mor i neste øyeblikk. Nå hører det med til historien at min far nå har fått kontroll over alkoholen, og vi har det bra som familie i dag.

Likevel tror jeg at disse opplevelsene har formet meg mer enn jeg våger å tro. Jeg er avholds, har aldri smakt en dråpe alkohol eller rørt andre rusmiddler. I tenårene møtte jeg svært lite forståelse blant mine klassekamerater som ofte lurte på hvorfor jeg aldri drakk. Selv synes jeg ikke det er så gøy å måtte forklare meg for gud og hvermann: "jo, du skjønner, min far drakk mye før." Det er liksom en historie jeg kun deler med mine aller nærmeste. Jeg sliter også mye med å oppholde meg rundt mennesker som er beruset. Lukten av alkohol får det til å vri seg i magen, og jeg har mest lyst til å stikke av. Dette gjør jo at jeg alltid blir den som aldri kommer på fester, som folk ser på som rar og usosial. Jeg blir den ingen gidder å bruke tid på å bli kjent med..

Så det jeg lurer på er om det finnes andre her på dette forumet som kjenner seg igjen? Som har den samme bagasjen med seg, som vet hvordan det føles? Hvordan har dere det i dag?

[Gjest Utlogget]

Hei

Jeg er også oppvokste med en alkoholisert far. Han er ikke periodedranker, men drikker hele tiden. Min far er desverre ikke edru i dag heller.

Jeg kan huske den tiden da far begynte å drikke. Jeg var 7 år, og far måtte kjøpe seg øl på onsdager fordi dette var lillelørdag, og så fredag, lørdag, søndag fordi det var weekend osv.

I begynnelsen var far snill selv om han drakk, men etterhvert som årene gikk, ble han ikke den snille pappaen lengre. Han slo mamma ofte etter vi barna hadde lagt oss, og jeg begynte å sove med radio på for ikke å høre bråket.

Det har vært en del episoder opp gjennom, hvor far en gang skulle skyte oss alle. Jeg måtte ringe politiet for at de skulle komme å hente våpenet. ( far likte å gå på jakt)

Jeg har sittet på med far i bilen der han har vært full. Jeg hadde ikke noe valg.

Jeg våknet opp sent en kveld mamma ikke var hjemme av at det brant hjemme hos oss. Da var jeg 13 år tror jeg.

Jeg ringte politiet julaften en gang fordi han slo oss og trampet på julegavene under treet.

Jeg husker jeg alltid var ærlig med vennene mine om at sånn var det hjemme hos oss. Etterhvert mistet far jobben, og da husker jeg at jeg fortalte nye venner at far er alkoholiker og sikkert sitter å drikker når jeg skulle ha med disse vennene hjem.

I dag er jeg 33 år, og føler jeg har kommet meg videre i livet.

Jeg har litt kontakt med far. Han og Mor ble skilt da jeg var 16. Mor skulle skåne oss barna for en skilsmisse mens vi var små, men da jeg var begynt på videregående spurte jeg henne om det virkelig var slik hun ville leve livet, og at vi nok kom til å få det mye bedre om far flyttete ut. Jeg er glad mor hørte på meg.

Jeg har ikke problemer med at folk drikker i dag, men jeg har problemer med å forholde meg til fulle folk, om jeg ikke har drukket selv.

Jeg tar meg selv en fest ett par ganger i året, og har ikke fått noe avmakt for alkohol i så måte.

En annen ting dette har påvirket meg på er at jeg ikke takler at samboeren min drikker. Jeg føler ett enormt svik om han kommer hjem full fra f.eks julebord, eller om han tar seg en øl i sommervarmen på en hverdag uten at jeg vet det på forhånd. Dette kommer nok av oppveksten min desverre.

Ellers så er jeg av den oppfatning at man må komme seg videre i livet, og ikke dvele ved en vond barndom. Jeg kan ikke gjøre noe med den alikevel. jeg får heller ta tak i situasjoner som jeg kan gjøre noe med,og det prøver jeg å leve etter.

Håper det går bra med deg, og at du greier å tenke framover i livet, du har mange fine år du kan ta kontollen over vet du.

[Donpedro]

Vil gi dere begge en klem jeg. Slikt skulle man virkelig vært forskånet fra å oppleve.

[Gjest farger]

vel, mine foreldre ruset seg mest på andre ting - men alkohol var også inni bildet.

jeg er ikke avholds, men har alltid vært obs på å ikke drikke flere ganger i uken(som mange andre medstudenter gjorde).

i tenårene var jeg ganske preget, mye vonde minner som kom tilbake - som bl- a gjorde at jeg ikke orket se på filmer med mye vold og narkorelatert handling.

hadde også problemer med narkomane tiggere fordi det gav så mange tanker om oppveksten og vonde følelser og minner.

nå har jeg forsåvidt ikke "problemer" med det, jeg ser jo tydelig forskjell på forbruk og misbruk. går gjerne på byen osv.

men jeg oppsøkte også tidlig terapi for voksne barn av rusmisbrukere, og hadde mye hjelp av dette. jeg gjorde det for å ikke bli mer preget av oppveksten enn nødvendig, og for meg hjalp det.

hadde en ekstrem oppvekst også da, var ikke bare rusmisbruk som var problemet.

mange får hjelp via alanon(tror det heter det) som er en støttegruppe for vosnek barn av alkoholikere.

en slags avart av AA/NA for voksne barn som ikke ruser seg selv.

det passet ikke for meg, men jeg vet det passer for mange andre:=)

[Gjest Gjest_Maria_*]

Hei. Jeg er også vokst opp med en far som var alkis og en mor som var pillemisbruker. Min far "forsvant" når han drakk utenom når han avertil kom hjemom og bråkte, trua og knuste ting. Min mor lå i en evig rus på sofaen slått ut av piller.Var mye redd som barn og skamma meg over å være ulik andre.Dette prega meg ved at jeg fikk sosial angst og depresjoner. Sliter enda med dette i en alder av 29 år. Tror enda jeg er mindre verd enn andre.Har et normalt forhold til alkohol, dvs en gang i blandt nyter jeg en eplecider eller tar meg en fest. Men, noe jeg ikke takler er eldre menn som er fulle, lukter alkohol og sinna folk som er truende. Min bror gikk det verre med, han endte opp som rusmisbrukende og alvorlig sinnslidende.

[frøken13]

Hei TS!

Tror det du opplever er veldig normalt for barn av alkoholikere/rusavhengige. Jeg kjenner til flere som kan fortelle lignende historier om hvordan foreldres alkoholproblem i oppveksten har preget dem også som voksne.

Jeg har selv ikke opplevd rusmisbruk i oppveksten, men har vært kjæreste med to som var rusavhengige. Etter at jeg har vært sammen med disse to har jeg merket at min toleranse for fulle eller rusa folk har blitt veldig lav. Jeg kan føle meg svært uttrygg når jeg treffer gutter som er "litt for" fulle og ser sinte ut. I tillegg har jeg merket i det siste at jeg kan ha ganske kort lunte overfor den nåværende kjæresten min hvis han er full og ikke jeg, at jeg nærmest føler avsky for han når han er full, selv om jeg vet at han ikke er alkoholiker.

Jeg fikk god støtte i Al-Anon, som ble nevnt i en post tidligere her. Det jeg fikk i Al-Anon, som jeg oppfatter at du også søker, var et fellesskap med andre som hadde opplevd mye av det samme som meg, og som jeg kunne lære av ved å lytte til deres historier. Man kan velge selv om man ønsker å si noe selv på møtene.

Ta en titt på sidene til Al-Anon i Norge, jeg legger ved linken til gruppeoversikten, men det finnes mye informasjon på sidene, telefonnummer og forslag til litteratur bl.a.

Noen av gruppene heter Al-anon VBA (Voksne Barn av Alkoholikere) og har spesielt fokus på de som har vokst opp med alkoholisme/narkomani, men det er også flere i de vanlige Al-Anon gruppene som er voksne barn av alkoholikere.

Mange gode tanker til deg, du er ikke alene :klem:

[Gjest Gjest]

Faren min er alkoholiker. Jeg og mamma bodde bare sammen med han til jeg var tre år, han fungerte "normalt" da. De siste seks årene har det bare blitt verre og verre med drikkingen, men han innrømmer selv at han har et problem og har flere ganger vært til avrusning.

Jeg begynte å drikke i konfirmasjonsalderen, men aldri mer enn at jeg ble i fin form. Mer brisen enn dritings... Nå er jeg 25 år og har ikke vært full siden jeg var 19. De siste årene har jeg tatt et glass vin en kveld i blandt, eller et par drinker når jeg har vært ute. Men jeg blir bare mer og mer avholds, og begynner å bli klar over at det har mye med pappas alkoholisme å gjøre. Før trodde jeg ikke at det hadde en sånn påvirkning på meg, men det har det..

Jeg liker ikke å være i nærheten av fulle mennesker lenger, misliker at kjæresten drikker og har nesten utviklet et hatforhold til alkohol.

Selv har jeg ikke drukket på nesten ett år.

Jeg har vært bekymret for pappa så lenge jeg kan huske. Det er det verste nå. Hvis det går mer enn en uke mellom gangene jeg hører fra han og jeg ikke får svar hvis jeg sender melding eller ringer, så kan jeg banne på at han drikker igjen.

Har så mange følelser... Sinne, redsel, uro, lettelse når jeg hører det går bedre og tristhet når jeg hører at det går dårlig.

[Snill]

Tragisk, men like fullt av de viktigeste trådene jeg har sett på lenge. Bør være til ettertanke for noen og enhver å få servert slike historier...

[Gjest Gjest]

Jeg har vokst opp med en far som var alkoholiker(tørrlagt nå, men røyker daglig hasj...). Jeg var som liten veldig engstelig for ham, redd for at han skulle dø fra meg. Redd for at han skulle slutte å puste når han sov...Vi hadde veldig lite penger fordi pappa er uføretrygdet (han gikk på sosialen for inntil ca 10 år siden). Jeg fikk derfor ikke være med på ting som de andre barna fikk være med på som fritidsaktiviteter og leirskole. Pappa prøvde alltid å bagatellisere drikkinga, sa at alle drikker jo litt alkohol, det er bare sunt..Jeg tror det er på grunn av oppveksten min at jeg ble sammen mes en rusmisbruker da jeg var 19. Pappa brydde seg ikke om at jeg var sammen med ham, tvert i mot, de pleide av og til å røyke hasj sammen...en dag måtte vi på sykehuset, pappa hadde fått betennelse i bukspyttkjertelen, en vanlig sykdom for alkoholikere. Jeg var kjempesint, men følte jeg ikke kunne være det. Hvem kan være sint på en som er syk? Noe godt kom det ut av dette, han sluttet å drikke! Selv har jeg klart meg bra, har snart fullført en utdannelse på høyskolenivå. I fjor gikk jeg på en kraftig smell, har hatt permisjon fra skolen ett år pga angst/alvorlig depresjon. Måtte begynne på antidepressiva og hos psykolog, som jeg nå snart skal avslutte. Har blitt mye bedre nå. Angående alkohol og andre rusmidler er jeg avholds fra dette. Hater fyll og rus, men også glad for at jeg ikke drikker da det jo er en litt større sjangs for at barn av alkoholikere selv skal utvikle et misbruk. Sånn, da har jeg skrevet litt om min oppvekst med en alkoholisert far, det er ihvetfall ingen dans på roser, men skal innrømme at det har gitt meg en styrke jeg ikke visste jeg hadde. Jeg har reist meg fra alvorlig depresjon, har tatt en utdannelse og er i ferd med å starte et normalt liv

[Gjest Gjest]

Jeg er oppvokst med en far som var alkoholiker.

Han var periodedranker. Han kunne drikke det som var i slutten av periodene (som varte i 2-3 måneder), rødsprit, parfyme, you name it.

Han drakk til han lå i senga og tisset seg ut og bæsjet seg ut. Han var fullstendig gal i fylla, ropte og skrek at Satan kom snart og hentet han, knuste ting, slo mamma.

Det eneste jeg husker fra barndommen, var at jeg var redd. Jeg gikk og var redd absolutt hele tiden, med en stor klump i magen. Når han var edru var han kontrollerende, stresset og hadde ikke evnen til å vise kjærlighet.

Jeg gjorde de mest utrolige ting for å få pappa til å bli glad i meg. Jeg kunne f.eks stå ved siden av sofaen i en time og vente på at han skulle komme og hvile middag (når han var edru), for da visste jeg at han ville be meg om å hente puten hans. Da gjorde jeg det, og så kanskje han ville se på meg og si takk..

Når han var edru gikk jeg i konstant angst for at han skulle sprekke. Hvis han var noen minutter for sent hjem etter jobb, fikk jeg en fryktelig hjertebank og ble kvalm og svimmel.

Jeg kunne høre på måten han åpnet ytterdøra på om han var full eller ikke. Han tok LITT hardere i dørhåndtaket om han var full.

Mamma var alltid lei seg, og det var kanskje noe av det verste. Hun sa ikke så mye, var stille og kjeftet ikke, men hun var så trist i øynene sine. Jeg kjenner når jeg skriver nå at hjertet banker fortere og at jeg må "stenge av".

Når jeg ble eldre, skulle jeg "berge" alle jeg kom over. Jeg ble sammen med en narkoman da jeg var 14 år. Han slo meg helseløs. Jeg hadde ingen grenser. Jeg visste ikke hva som var normalt å tolerere eller ikke fra andre.

Livet mitt har vært ufattelig turbulent. Hadde jeg skrevet om alt jeg har vært ute for ville ikke folk ha trodd meg.

Jeg har gått rundt med en konstant følelse av indre uro og skyld. Det mangler liksom en bit inni meg. Jeg har gått i terapi og jobbet utrolig mye med meg selv, men likevel blir jeg aldri "hel" og trygg hverken på meg selv eller andre. Alle forhold har gått i vasken.

Jeg har valgt menn som ikke er snille med meg, uansett hvor bevisst jeg har prøvd å være på det. Nå er jeg uføretrygdet p.g.a alle mulige kroniske sykdommer.

Vi er 5 søsken, og 4 av oss er uføretrygdede. En p.g.a angst, 3 p.g.a kroniske sykdommer, bl.a alvorlige smertelidelser.

[Gjest Gjest]

Jeg over her igjen. Pappa drakk seg ihel da han var 56. Da var jeg 24.

[Gjest Gjest]

Jeg er oppvokst med en far som var alkoholiker.

Han var periodedranker. Han kunne drikke det som var i slutten av periodene (som varte i 2-3 måneder), rødsprit, parfyme, you name it.

Han drakk til han lå i senga og tisset seg ut og bæsjet seg ut. Han var fullstendig gal i fylla, ropte og skrek at Satan kom snart og hentet han, knuste ting, slo mamma.

Det eneste jeg husker fra barndommen, var at jeg var redd. Jeg gikk og var redd absolutt hele tiden, med en stor klump i magen. Når han var edru var han kontrollerende, stresset og hadde ikke evnen til å vise kjærlighet.

Jeg gjorde de mest utrolige ting for å få pappa til å bli glad i meg. Jeg kunne f.eks stå ved siden av sofaen i en time og vente på at han skulle komme og hvile middag (når han var edru), for da visste jeg at han ville be meg om å hente puten hans. Da gjorde jeg det, og så kanskje han ville se på meg og si takk..

Når han var edru gikk jeg i konstant angst for at han skulle sprekke. Hvis han var noen minutter for sent hjem etter jobb, fikk jeg en fryktelig hjertebank og ble kvalm og svimmel.

Jeg kunne høre på måten han åpnet ytterdøra på om han var full eller ikke. Han tok LITT hardere i dørhåndtaket om han var full.

Mamma var alltid lei seg, og det var kanskje noe av det verste. Hun sa ikke så mye, var stille og kjeftet ikke, men hun var så trist i øynene sine. Jeg kjenner når jeg skriver nå at hjertet banker fortere og at jeg må "stenge av".

Når jeg ble eldre, skulle jeg "berge" alle jeg kom over. Jeg ble sammen med en narkoman da jeg var 14 år. Han slo meg helseløs. Jeg hadde ingen grenser. Jeg visste ikke hva som var normalt å tolerere eller ikke fra andre.

Livet mitt har vært ufattelig turbulent. Hadde jeg skrevet om alt jeg har vært ute for ville ikke folk ha trodd meg.

Jeg har gått rundt med en konstant følelse av indre uro og skyld. Det mangler liksom en bit inni meg. Jeg har gått i terapi og jobbet utrolig mye med meg selv, men likevel blir jeg aldri "hel" og trygg hverken på meg selv eller andre. Alle forhold har gått i vasken.

Jeg har valgt menn som ikke er snille med meg, uansett hvor bevisst jeg har prøvd å være på det. Nå er jeg uføretrygdet p.g.a alle mulige kroniske sykdommer.

Vi er 5 søsken, og 4 av oss er uføretrygdede. En p.g.a angst, 3 p.g.a kroniske sykdommer, bl.a alvorlige smertelidelser.

Ufattelig trist

[Gjest Gjest]

Min far var alkoholiker,men var aldri fæl mot noen av oss,han ble mer sentimental da han drakk.Han var tørrlagt de siste 7 årene han levde,det er jeg glad for

Jeg hadde en periode tidligere da jeg drakk mye og ruste meg på andre ting,men skjønte at jeg var på vei i gal retning, så jeg tok meg sammen og kutta dette. Jeg kjenner trangen til å ruse meg når jeg føler livet går meg imot,men jeg har ansvar for andre liv nå,dette gjør at jeg står imot trangen.

Jeg tar meg en fest av og til,kanskje 4 ganger i året,er ikke så glad i alkoholsmaken i seg selv. Liker ikke fulle folk når jeg selv er edru,og ikke alltid heller når jeg er full selv. Jeg er nok mer var på andres drikkevaner en mange andre,tror ikke jeg kunne hatt en samboer/kjæreste som drakk hver helg.

[mjau-mjau]

Jeg har også en alkoholisert far...

Rekker ikke fortelle om det nå, men ville bare lagre denne i mine innlegg. Jeg kommer tilbake...

[Snill]

Jeg gjorde de mest utrolige ting for å få pappa til å bli glad i meg. Jeg kunne f.eks stå ved siden av sofaen i en time og vente på at han skulle komme og hvile middag (når han var edru), for da visste jeg at han ville be meg om å hente puten hans. Da gjorde jeg det, og så kanskje han ville se på meg og si takk..

Utrolig! Utrolig bra forklart! Jeg kan ikke formulere hvorfor, men denne beskrivelsen satte seg, og kommer til å sitte, lenge!

[Gjest Gjest]

Mine foreldre har heldigvis aldri hatt noe alkoholproblem, men jeg har i voksen alder hatt mye å gjøre med en nær slektning som definitivt har det, og kan skrive under på at det ikke er moro, og jeg tør nesten ikke å tenke på hvordan det er å vokse opp med alkoholiserte foreldre. "Min" alkoholiker blir aggressiv i fylla, heldigvis ikke fysisk utagerende, men verbalt aggressiv og kan komme med de styggeste anklager. Jeg har tatt avstand fra henne nå, men jeg tror aldri jeg kommer til å glemme hvordan det er å sitte på andre siden av stuebordet og se henne sitte med pekefingeren løftet mot meg og hatet lysende ut av øynene mens hun lirer av seg stygge ord og meningsløse beskyldninger helt til hun blir så full at hun ikke lenger klarer å få frem et ord. Dagen etter er alt tilsynelatende glemt, helt til neste gang. Jeg vet ikke om hun virkelig HAR glemt det hun har sagt, eller om hun bare later som.

Jeg har som følge av dette hatt noen runder i tenkeboksen når det gjelder mitt forhold til alkohol, som alltid har vært beskjedent. Jeg kan drikke en god del på fest (og jeg fester ikke akkurat hver måned, for å si det sånn) for jeg blir heldigvis ikke aggressiv, bare litt mer pratsom og blid enn vanlig. Og jeg har aldri vært så full at jeg ikke har hatt kontroll over hva jeg har gjort eller ikke husket noe dagen etterpå, og har ingen planer om å bli det heller. Jeg takler også greit å være rundt fulle folk så lenge de ikke er aggressive eller kranglete, men hvis de blir det, blir jeg fort nervøs og utilpass. Jeg vurderte en periode å bli avholds, men kom fram til at det ville være å overreagere litt, og jeg tror ikke jeg vil ha noen problemer med at en framtidig kjæreste drikker, så lenge han har et moderat inntak. Men når jeg får barn, kommer jeg til å være ekstremt restriktiv med å drikke alkohol mens de er til stede - ingen barn skal behøve å se foreldrene sine beruset, selv om jeg som sagt ikke blir aggressiv i fylla.

[Gjest gjest- silje]

Jeg har også en far som er periode alkoholiker.

Jeg har ingen minner av at han bodde hjemme, noe jeg burde ha mtp at han flyttet ikke ut før jeg var 6år.

Moren min sier at han var veldig voldelig når han drakk, og at han skjemte oss ut foran hele bygda, med brøling og slikt.

Jeg tåler ikke at folk hever stemmen, da knyter magen seg sammen og jeg kjenner at jeg ikke får puste.

Har begynt å hyperventilere når folk rundt meg har kranglet (pinlig).

Kan bare gå på fest hvis jeg er sammen med folk jeg kjenner.

Drikker litt selv, ei øl eller to.

Tåler sprit veldig dårlig.

Har ofte uro inni meg. Som om hjertet banker fortere og jeg må trekke pusten dypt for å puste skikkelig.

Klarer ikke å sitte for mye i ro, da synker humøret mitt fort og jeg blir skikkelig deppa.

Stoler ikke på mange heller, bare to stk.

Er egentlig veldig åpen person,kan snakke om alt med jenter, men ikke mannfolk, blir veldig nervøs i nærheten av mannfolk, og klarer ikke å være i et rom alene med en ukjent.

Er ofte veldig hoven rundt hankjønn, når jeg ikke kjenner dem.

Dette er ikke noe jeg tenker over til daglig, jeg har akseptert at jeg nok altid vil ha litt ettervirkninger etter faren min sin oppførsel.

Jeg fungerer i jobb, en jobb som jeg kanskje aldri skulle klart med tanke på urolighet og slikt, men har overlevt det første halve året og blir stadig flinkere og mindre urolig.

Jeg kan ta meg en fest en gang i blant, så lenge mannen min er med så går det grett.

Har drevet med diverse rus for 7år siden, men kom meg vekk og har ikke sett tilbake på det siden.

[Gjest Gjest]

Hei.

Jeg er oxo oppvokst med en alkoholisert far.

min far drakk vær kveld og gjør det forsatt.Han har gjort det så lenge jeg kan huske.

når vi var små ble han ofte sint og tok tak i oss.så vi var vel egentlig konstant redd han.vi visste vel aldri når vi kunne få oss en ørefik fordi vi visste aldri hva som gjorde at han ble sint.Han var ganske uberegnelig si det sånn.

Ungdomsårene var vel heller ikke så enkle.vi var typisk ungdommer som utforskert verdenen vi.

Ifølge far var jo inget bra eller riktig i din omkrets.Var man hjemme en kveld kunne han komme inn for da og krangle om ting du hadde gjort for uker siden som du da hadde gjort galt.

Han sluttet aldri med ørefiker osv før du var såpass voksen så du tørte og ta igjen.

Min far har alltid drukket men har fungert i jobb i alle år faktisk.Han drikker kun på kvelden.Og da har man jo en god ynnskyldning på at man er jo ikke alkoholiker.

nå idag som jeg har blitt godt voksen er vi gode venner og han er en snill far.

Alkoholmessig har jeg alltid tatt meg en fest.Og jeg kan bli ganske på snurr,men jeg vet alltid hva jeg gjør.

folk som blir dritings føler jeg avsky for.

Har en sambo som drikker mer på fest enn det jeg føler er ok.da føler jeg avsky og blir ganske så kvass ett par dager.

at man drikker til man snøvler og deretter sovner er bare motbydelig!

[Solskinnsbolla]

Hei

Jeg er også oppvokste med en alkoholisert far. Han er ikke periodedranker, men drikker hele tiden. Min far er desverre ikke edru i dag heller.

Jeg kan huske den tiden da far begynte å drikke. Jeg var 7 år, og far måtte kjøpe seg øl på onsdager fordi dette var lillelørdag, og så fredag, lørdag, søndag fordi det var weekend osv.

I begynnelsen var far snill selv om han drakk, men etterhvert som årene gikk, ble han ikke den snille pappaen lengre. Han slo mamma ofte etter vi barna hadde lagt oss, og jeg begynte å sove med radio på for ikke å høre bråket.

Det har vært en del episoder opp gjennom, hvor far en gang skulle skyte oss alle. Jeg måtte ringe politiet for at de skulle komme å hente våpenet. ( far likte å gå på jakt)

Jeg har sittet på med far i bilen der han har vært full. Jeg hadde ikke noe valg.

Jeg våknet opp sent en kveld mamma ikke var hjemme av at det brant hjemme hos oss. Da var jeg 13 år tror jeg.

Jeg ringte politiet julaften en gang fordi han slo oss og trampet på julegavene under treet.

Jeg husker jeg alltid var ærlig med vennene mine om at sånn var det hjemme hos oss. Etterhvert mistet far jobben, og da husker jeg at jeg fortalte nye venner at far er alkoholiker og sikkert sitter å drikker når jeg skulle ha med disse vennene hjem.

I dag er jeg 33 år, og føler jeg har kommet meg videre i livet.

Jeg har litt kontakt med far. Han og Mor ble skilt da jeg var 16. Mor skulle skåne oss barna for en skilsmisse mens vi var små, men da jeg var begynt på videregående spurte jeg henne om det virkelig var slik hun ville leve livet, og at vi nok kom til å få det mye bedre om far flyttete ut. Jeg er glad mor hørte på meg.

Jeg har ikke problemer med at folk drikker i dag, men jeg har problemer med å forholde meg til fulle folk, om jeg ikke har drukket selv.

Jeg tar meg selv en fest ett par ganger i året, og har ikke fått noe avmakt for alkohol i så måte.

En annen ting dette har påvirket meg på er at jeg ikke takler at samboeren min drikker. Jeg føler ett enormt svik om han kommer hjem full fra f.eks julebord, eller om han tar seg en øl i sommervarmen på en hverdag uten at jeg vet det på forhånd. Dette kommer nok av oppveksten min desverre.

Ellers så er jeg av den oppfatning at man må komme seg videre i livet, og ikke dvele ved en vond barndom. Jeg kan ikke gjøre noe med den alikevel. jeg får heller ta tak i situasjoner som jeg kan gjøre noe med,og det prøver jeg å leve etter.

Håper det går bra med deg, og at du greier å tenke framover i livet, du har mange fine år du kan ta kontollen over vet du.

Det virker som om du har klart deg tålelig bra. Leser her, og får inntrykk av, at du hele veien har vært åpen om det(Du fortalte det åpent til venner feks) Jeg lurer på om det er den åpenheten som har gjort at du har klart deg så bra?

[Gjest Utlogget nå]

Uff dette ble langt ser jeg, men slik er det: Min var var periodedranker. Jeg hadde konstante magesmerter som barn, fordi jeg var redd, hele tiden. Han ble voldelig når han drakk, og det var ofte meg det gikk utover, fra jeg var 4 år og oppover. Han fyllekjørte med min bror (broren min var da 2 år), skulle liksom passe på oss mens mamma var på jobb, men lå og sov ut rusen til 4-5 på ettermiddagen. Da jeg var 5-6 år gammel og sulten lagde jeg suppe til middag (begredelige greier) og vekket han, da fikk han faktisk dårlig samvittighet.

Til slutt tok mamma oss ungene med og flyttet bort, men han lovet bot og bedring og de prøvde på nytt. Jeg husker jeg kom hjem fra skolen og huset var rasert, vinduer knust, møbler knust - da forlot mamma han for godt. Han ringte stadig og kom med trusler, politiet kunne ikke gjøre noe. Barnevernet ba henne ikke overlate oss til han, men politiet sa at hun ikke kunne nekte. Jeg ville ikke at noen skulle vite hvordan jeg hadde det hjemme, og holdt derfor en viss avstand til andre på min alder. Da jeg var 16 fikk vi en telefon om at han hadde blitt funnet død (mest sannsynlig som en følge av drikkingen).

Det tok enda noen år før jeg turde å åpne meg ordentlig for andre, og å fortelle noe som helst. Jeg smakte alkohol for første gang da jeg var 18, og hadde, kanskje pussig nok - et "normalt" forhold til alkohol (festet, drakk - men langt fra like ofte som enkelte gjevnaldrende).

I dag er jeg mor til to, og har en fantastisk samboer. Jeg takler ikke alkoholikere, og når vi til neste år skal gifte oss kommer vi til å ha et lite bryllup for å slippe å invitere mennesker som tidligere har ødelagt feiringer med alkoholismen sin. Jeg har ogå blitt "kaldere" når det gjelder misbrukere, jeg føler med dem - men jeg orker ikke å ta på meg byrden med andres misbruk. På tross av hvordan min far var -han var fremdeles min far, og jeg var redd for han ,redd for at noe skulle skje han. Min bestemor ringte meg da jeg var 10-12 år og ba meg ringe han og si "jeg er så glad i deg , kan du ikke slutte å drikke, jeg er redd for deg etc" og brukte oss (barna) når hun kunne for å nå til han, og redde han. Hva som skjedde med oss virket revnende likegyldig. Heldigvis var det ei i familien som jobbet i barnevernet som sa klart i fra at "de ungene har fått nok".

Det har gått bra med meg, jeg har en god utdannelse, bra jobb, og en flott familie. Men jeg er bitter på enkelte i familien som ikke gjorde noe som helst for oss da vi trengte det, snarere tvert i mot - og jeg orker ikke å være ansvarlig for andres misbruk. Jeg har ikke dårlig samvittighet for ikke å invitere alkoholikere til mitt hjem , til min familie. Jeg synes jeg har brukt opp kvoten min.