~ Redd for å dø? ~

[Gjest Anonymous]

Jeg liker ikke tanken på å dø, av den grunn at jeg har så mye mer jeg vil oppleve - og at jeg hverken vil miste de jeg er glad i, eller at de skal miste meg.

Er nok aller mest bekymret for at familien min skal miste meg (!). Det er noe naturstridig med foreldre som må gå i sitt barns begravelse. Det skal ikke være slik.

Vel.

Uansett, dette er ikke noe jeg går og tenker på ofte.

Men, det er den tanken som får meg til å feste sikkerhetsbeltet hver eneste gang (og forsikre meg om at alle i min bil også gjør det), slakke ned på farten når det er dårlig føre, ikke hoppe i strikk (), og ikke kjøpe meg motorsykkel.

Og så videre.

Nå er jeg ung.

Når jeg blir gammel derimot, håper jeg at jeg kan tenke tilbake på de årene jeg er midt oppi nå, og ikke angre på noe.

Da tror jeg det er greit - alle har vi vår tid.

Tror det er nok av Caramel etter 90 - 100 år (ambisjoner, ja! ) uansett, så da skal hun se seg godt fornøyd. :D

Angående tanken om at "ingen vet jeg har eksistert" - hvis jeg lever godt nå, vil alle de som er glade i meg, huske på meg.

Etter dem er det heller ikke noe poeng i meg for noen videreføring av min person.

[Gjest Gjest]

Det er jeg også år jeg tenker etter. Er bekymret for Caspian om dagen, han jobber aldeles for mye og sier at han føler seg veldig sliten.

Minnie

←

[Gjest King James II]

Har du gjort deg opp noen tanker om det å dø?

Skremmer det deg å tenke på at du en dag skal ligge "under torva"?

Jeg synes nemlig det er en litt trist tanke, at jeg en dag ikke er noe mer, og det rike (forhåpentligvis) livet jeg har levd, skal gå i glemmeboken.

Ingen skal engang være klar over at jeg har eksistert.... 

←

Og dø er ikke noe som skremmer meg. Hvorfor vere redd for det som man vet vil komme. Vi skal alle dø og det burde vi godta.

Jeg ser ingenting tristi i og dø. For meg er det en ny begynelse men dette kommer av at jeg tror på liv etter døden. Eller jeg tror ikke vi dør jeg tror bare vi går inn i en aen tilstand som vi kaller døden.

Om alle i verden glemmer meg og ingen vet at jeg har levd. Er ikke dette noe jeg bryr meg om. Jeg vil heller gå i glemme boka en og bli en misforståt historisk person

Ligge under torva. Jeg gir blaffen i hvor de gjør av tøyet ( Kroppen ) jeg er sjelen og den lever videre. For alt jeg bryr meg kan de brenne kroppen min og urinere på den det er bare et plagg.

Om jeg dør i morgen eller om 80 år betyr ikke noe for meg....For meg er døden bare en overgang til et nytt liv.

Men jeg håper at jeg kan leve i kroppen ivhertfall til jeg er rundt 75 år..Jeg synnes det er et langt nok liv jeg.

Endret 27. april 2006 av King James II

[Gjest Miloine]

NEI, jeg er ikke redd for det, men tenker mest på de som blir tilbake når det skjer.