~ Redd for å dø? ~

[Veslejenta]

Jeg er redd for å dø. Redd for å ikke få oppleve alt jeg har lyst til. Jeg har lyst til å være gammel og frisk slik som besteforeldrene mine og se tilbake på et langt og godt liv.

Når jeg opplever jevngamle bekjente dør i ulykker og lignende blir jeg så lei meg og samtidig så redd. Hvem er neste mann?

[Litago]

Det er en meditasjons-øvelse som går slik:

I am of the nature to get ill, I will not escape illness.

I am of the nature to grow old, I will not escape growing old.

I am of the nature to die, I will not escape death.

The Nature of Life is change, I will loose all of my relationships and all of my posessions.

Noe å tenke på?

Jeg er faktisk mer redd for å miste noen av mine kjære enn for selv å dø.

Mange nære rundt meg er allerede døde, og det har vært svært tungt og vondt å oppleve.

[Gjest Hilde K S]

Nei, jeg er ikke redd for å dø.

Men jeg er redd for mine nærmeste jeg også.

[Gjest Candyfloss]

Jeg må nok si meg enig med Lillian her. Sannheten skal komme frem, selv etter min død Jeg er ikke redd for å dø, men redd for å miste mine nærmeste.

[*Lillian*]

Tenkte meg faktisk nesten at du var enig med meg, Candyfloss :blunke:

Det er som du sier; en dag skal sannheten frem

Lillian

[Edie]

jeg er også enig med Lillian og Candyfloss her.

Er mine etterlatte smålige nok til å dømme meg etter hva jeg legger igjen, og ikke etter det vi har opplevd sammen, ja værsågod!

Ellers, jeg er ikke redd for å dø, bare håper det er lenge til den dagen kommer. men jeg er redd for å miste mennesker som betyr mye for meg.

[Bertha]

Som flere andre her, så er jeg også veldig redd for å miste noen som står meg nær. At det skal skje dem noe.

Jeg er vel egentlig mest redd for smerte :o, det vil si at når det en gang er min tur så håper jeg det ikke gjør vondt.

Hva folk måtte finne igjen etter meg er egentlig uvesentlig. Jeg kommer neppe til å oppfatte noe av reaksjonene likevel.

[Gjest Zirine]

Nei, ikke annet enn at jeg er bekymret for at jeg skal dø fra jentene for tidlig.

[Gjest Embla s]

jeg er heller ikke redd for å dø, men som mange andre her er jeg redd for måten. Tenker litt som Minnie akkurat der.

Kan ofte fortape meg i tanker om at alle jeg kjenner skal dø, hvem skal jeg overleve og hvem skal overleve meg, etc. Har ikke lyst til å "bli igjen" i allefall..

Er også litt redd for å dø fra de som er glad i meg. Men for eget vedkommende tror jeg ikke det spiller noen rolle. Er man død så er man død. Kanskje det er litt spennende til og med!

Det er egentlig litt facinerende, vi skal alle dø uansett om vi er uteliggere eller kongelige..

[Marianne]

Jeg er i utgangspunktet overhode ikke redd for døden, men er redd for å dø fra jentene mine for tidlig. Ellers er jeg veldig redd for å miste noen av mine kjære.

En kamerat av meg døde i en trafikkulykke og den samme morgenen hadde han og konen hatt en skikkelig krangel og det siste hun sa når han gikk ut døren var dra til h****** din s***** kødd. Og det var altså det siste hun noengang sa til mannen hun elsket over alt. Det har hun selvfølgelig slitt veldig med etterpå og jeg merker jeg har det i bakhodet ofte. Noe sånn skal ihvertfall ikke være det siste jeg sier til min elskede mann.

[Barbie]

Nå fikk jeg grøsninger,Marianne.

Nå lærte jeg at jeg aldri skal si noe sånt før mannen min går ut av døra.

Det var en tankevekker,det der!

[Marianne]

Nå fikk jeg grøsninger,Marianne.

Nå lærte jeg at jeg aldri skal si noe sånt før mannen min går ut av døra.

Det var en tankevekker,det der!

Ja det var en tankevekker for meg og når det skjedde og alle rundt oss.

Og etter at dette skjedde er det siste jeg sier til mannen min og ungene mine før jeg eller de går er at jeg er glad i de.

[nille-s]

jeg er redd både for å dø selv (selv om jeg skulle være gammel når det skjer, men det forandrer seg kanskje når man blir gammel) og for å miste de rundt meg. jeg vet ikke om noe annet enn livet, og syns tanken på at det skal ta slutt er helt uutholderlig. har tenkt sånn helt siden jeg var liten. trodde det var normalt, men virker som om de fleste her er mer avslappet i forhold til det. (det er jo den veien det går uansett, men jeg orker ikke å tenke på det)

[Gjest Poirot]

Jeg er ikke redd for å dø, er spennende å se hva som skjer. Og gleder meg til å treffe morfar! Er mer redd for måten.

Farmor er snart 90, og veldig klar for å dø. Hun er oppegående med sliten og susete i hodet. Hun sier hele tiden at hun ønsker å slippe, alle venner og familie (unntatt oss yngre) er døde. Så det er ikke sikkert at dere som er redde ser så ille på det når dere rett og slett ikke orker mer av det livet har å tilby.

[Gjest Trulselinemor]

Nei jeg er ikke redd for å dø. Det jeg tenker på er de som sitter igjen etter meg. Jeg har ikke lyst at de skal sitte igjen med sorgen og savnet.

Jeg har mistet 3 venninner på 3 år og jeg mistet søskenbarnet mitt som bare ble 36 år. Jeg vet at de pårørende nå sitter med mange ubesvarte spørsmål.

Jeg tenker litt på det i ny og ne, men redd er jeg ikke.

Kan være mange synes jeg er rar her, men det er slik jeg føler og tenker det.

[Suzy]

Er ikke redd for å dø - ikke i det hele tatt. Har tilllit til at livet mitt har vært bra når det skjer og at jeg har jobba hardt mye av det - så jeg regner med at døden kommer som en velfortjent hvil.

Er evig bekymra for hva som vil skje med datteren min om jeg skulle dø tidlig, men det begynner å gå over nå som hun er såpass stor.

Suz :blunke:

[OppNed]

Noen løse tanker rundt dette...

Er ikke redd, men bevisst over hvor avhengig jeg føler ungene er av meg. Har jo selv, på grunn av en så uendelig sterk kjærlighet til dem, knyttet dem veldig sterkt inn i meg selv, og er pinlig klar over at dette ville betydd en forferdelig vanskelig tid for dem. Greier ikke å slappe av med at andre enn meg selv skal mestre å holde track på alt hva de driver med, gi dem de riktige ledetrådene...Og dette er igrunnen det som bekymrer meg mest.

Bør vel slutte å røyke snart...

Elskling...jobber i en sånn risikofylt jobb, og har grepet meg selv i å løpe gjennom huset og ut på bilopppstillingsplassen i bare pysjen fordi han glemte å gi meg klem og kyss før han dro. Må le litt...ser sikkert helt dumt ut når jeg vifter med armene fordi jeg vil ha avskjedsklem og hviske noen puseord i øret hans før han drar.

Med ref til det Marianne skrev, så er det så viktig for meg å få denne gode følelsen når han drar. Selv om det kanskje er en idiotting...selv det å sette seg i bilen er jo en risikofylt ting å gjøre.

For min del, så håper jeg at jeg slipper å bli gammel og syk. Vil bare sovne når det passer sånn. Ikke bli pleietrengende og miste all fornuft.

[:-) anna]

Jeg er vettskremt for å dø. Burde sikkert snakke med noen fagfolk om det... men strengt tatt så tror jeg jo ikke at de kan redde meg da - så jeg ser ikke helt vitsen.

Jeg er nemlig så vanvittig glad i å leve. Synes det er så morsomt dette her, og kan ta mangfoldige runder til om sjansen skulle vise seg å være tilstede.

Og jeg er vettskremt for å dø fra sønnen min og mannen min. Og for at noe skal skje med noen av de jeg er så glad i.

Jeg og mannen min har forresten et luretriks: Om noe skulle skje med noen av oss så ville vi begge to hatet at det siste vi hadde sagt var noe stygt som ble frest frem i sinne. Så derfor har vi snakket om det og bedt om unnskyldning en gang for alle. Sånn at om noe skulle skje med meg rett etter en krangel, så vet mannen min at jeg ville at han skulle glemme de vonde ordene og vite at jeg elsket ham og at han gjorde meg lykkelig.

[xeyes]

Er ikke redd for å dø.. Det som plager meg er heller det hvis noen dør fra meg.. :cry: Kan sitte å tenke meg hva som "skjer" med dem, og det er ekkelt.. Er ikke synsk eller noe sånt, bare tankene som løper løpsk.

En ungdoms kjæreste av meg tok selvmord, det var utrolig vondt. Husker ikke hva det siste jeg sa til han var en gang, men det var iallefall ikke noe negativt :-? Hadde ikke kunnet forhindre det tror jeg..

Sier ofte til mannen hvor glad jeg er i han, og jeg får alltid kyss av han før han drar på jobb, det er en nødvendighet

[Gjest Kira]

Jeg er ikke redd for å dø.

Tenker nesten aldri på det, jeg.  Og når jeg først tenker på det, så er det liksom bare noe som kommer til å skje.  

Er nok mer redd for å miste folk rundt meg.

Samme her. Jeg tenker ikke noe over det, er man død, så er man død. Tenker mer på de rundt meg.