~ Redd for å dø? ~

[Livets datter]

Har du gjort deg opp noen tanker om det å dø?

Skremmer det deg å tenke på at du en dag skal ligge "under torva"?

Jeg synes nemlig det er en litt trist tanke, at jeg en dag ikke er noe mer, og det rike (forhåpentligvis) livet jeg har levd, skal gå i glemmeboken.

Ingen skal engang være klar over at jeg har eksistert....

[Barbie]

Det tenker jeg lite over.

Jeg er mer redd for å miste de jeg er glad i.. :cry:

[Kaktus]

Det tenker jeg lite over.

Jeg er mer redd for å miste de jeg er glad i.. :cry:

Jeg og.

[Milly:)]

Jeg er mest redd for å miste andre, men så er jeg redd for at de skal miste meg, på en måte... Det er så trist å tenke på at folk skal sørge over meg. Men jeg er ikke redd for å dø gammel, bare for å dø en tidlig død, der folk som holder taler i begravelsen sier "hun levde et altfor kort liv, og hadde så mange planer hun aldri fikk satt ut i livet". Slike begravelser er det tristeste jeg vet.

Forstår bare ikke helt de som tror på et liv etter døden, og derfor ikke er redde for å dø på samme måte. Hvis dere sitter i et fly som holder på å styrte, tenker dere da "ja, ja, jeg får et nytt liv uansett"...? Ok, det hørtes teit ut, selvfølgelig får dere vel panikk som andre, men likevel...

Nei, de fleste er da vel redde for å dø?

[Livets datter]

Ooops, hvorfor føler jeg meg plutselig som en selvopptatt, likegyldig bitch? Er selvsagt redd for å miste de jeg er glad i (spytter over høyre skulder, Gud forby).

Uansett tror jeg man får et mer naturlig forhold til døden med tiden. Kroppen forbereder seg sakte, men sikkert med alderen.

[Gjest Anonymous]

Jeg vet ikke akkurat om "redd" er det rette ordet, men faktum er i hvert fall at jeg har tenkt mer på det etter at vi ble gravide.

Altså: Ikke akkurat angst, mer tanker av typen "jeg får i hvert fall oppføre meg såpass pent at jeg lever til ungene er store nok til å klare seg selv..."

Med andre ord til de er...50? Min mor sliter i hvert fall fortsatt med å innse at gullungene er selvgående...

[Fakse]

Jeg er ikke redd for selve døden. Da tror jeg at man er borte, og at man ikke merker noe av det. Vil man bli husket får man leve sånn at man er verd å huske. Men det er heller ikke så viktig for meg å bli husket av andre enn de nærmeste.

Men jeg er redd for å dø, en vond og smertefull død. Og jeg er redd for at døden skal komme alt for tidlig, før jeg rekker å gjøre det jeg vil gjøre her i livet. For jeg tror bare vi har dette ene livet, og at det ikke er noe etterpå. Er redd for å dø fra mannen min og etterlate han sørgende, og dersom vi får barn vil jeg nok være redd for å dø fra dem. Tør egentlig ikke tenke tanken på å miste noen som står meg nært. Men vi mista mannen min sin bestemor, begravelsen var i går. Hun var en flott dame som jeg ble veldig glad i, og det var trist å miste henne selv om hun ble en gammel dame. Har tre besteforeldre selv som er i live, og jeg vet jo at det sansynligvis ikke er veldig lenge til jeg mister en av dem

[*Lillian*]

Jeg er ikke redd for å dø eller døden i seg selv.

Jeg er redd for å miste de jeg er glad i, også må jeg innrømme at jeg er (dessverre?) av den typen som er redd for å dø før jeg har fått opplevd nok, liksom... Vil oppleve mest mulig, men selvsagt mest mulig positivt, hehe...

Men når den dagen kommer at mitt fysiske liv skal svinne hen, så er det også helt greit. Det er perioder jeg ser mer fram til det enn at jeg er redd for ikke å få oppleve nok også...

Lillian

[Gjest Minnie Emmerdale]

Jeg er ikke redd for å dø men jeg er redd for hvordan det skal skje. Blir jeg kidnappet, voldtatt og torturert til døde, blir jeg liggende å blø ihjel i bilen etter en ulykke, blir jeg stukket ned med kniv.... sånne tanker er skumle.

Minnie

[Gjest Lea]

Jeg er ikke redd for å dø.

Tenker nesten aldri på det, jeg. Og når jeg først tenker på det, så er det liksom bare noe som kommer til å skje.

Er nok mer redd for å miste folk rundt meg.

[Livets datter]

En annen ekkel tanke er om man skulle dø "før tiden", uten å få ryddet opp i papirer, personlige ting, dagbøker. Det er ikke alt jeg vil at andre skal finne etter meg...

[Gjest Minnie Emmerdale]

Er nok mer redd for å miste folk rundt meg.

Det er jeg også år jeg tenker etter. Er bekymret for Caspian om dagen, han jobber aldeles for mye og sier at han føler seg veldig sliten.

Minnie

[Gjest care]

Jeg er heller ikke redd for å dø, selv om tanker på å ikke skulle være mer er trist. Er heller redd for måten jeg skal dø på. Er litt redd for sykdommer (kreft o.l og redd i fly). Men jeg er aller mest redd for å miste de som står meg nær. Det tenker jeg faktisk på ganske ofte. :cry: Men, egentlig vet jeg at det bare er slit av energi, man skal heller nyte tiden man har sammen og være snille og gode mot hverandre. Så liker jeg det noen sa en gang: bedre å gi blomster bort til venner og familie når de er levende, slik at de kan nyte den da.... :blunke:

[*Lillian*]

En annen ekkel tanke er om man skulle dø "før tiden"' date= uten å få ryddet opp i papirer, personlige ting, dagbøker. Det er ikke alt jeg vil at andre skal finne etter meg...

Det tenker ikke jeg på sånn. Jeg tenker heller at da kan folk få finne, for hvis de er så smålige at de dømmer meg først etter min død så er det deres problem og ikke mitt. Dessuten, hvis de finner visse personlige ting etter meg så kan de kanskje også forstå at det ikke er noen vits i å sørge eller noe, fordi kanskje for meg så vil døden være en befrielse?!

Lillian

[Gjest Lea]

Men Lillian: Er du ikke redd for at de da skal sitte igjen med en følelse som: "Jeg kunne ha gjort noe!" hvis de finner sånne ting da?

De dagen jeg dør vil jeg at alle skal vite at jeg har hatt et GODT liv og at jeg ikke bærer nag til noen.

Og om jeg i perioder har hatt det ganske så tøft, så vil jeg ikke at noen skal vite dette og kunne få dårlig samvittighet.

[*Lillian*]

Æsj, Lea, måtte du ødelegge min innsausa tankegang nå da?!?!

Vel, for å si det sånn.....I dagbøkene mine og alt anna så har jeg skrevet mange ganger at jeg bærer ikke nag til noen og at folk prøver å hjelpe meg men at det er ikke noe de kan gjøre. Så jeg tror faktisk at de som evt hadde funnet dem ville forstått. Forhåpentligvis....

Og forresten så er det jo liten vits i å få dårlig samvittighet?! Det er jo som når noen tar livet sitt, det, Lea.. Det nytter ikke å få dårlig samvittighet og få skyldfølelse etterpå, det er jo helt og holdent deres valg.

Hvorfor skal jeg leve på en løgn da? Det ser ikke jeg helt poenget i. Den dagen jeg er 80 år og sovner stille inn så skal folk sitte og si at "nåja, hun har iallfall levd et godt liv, da". Hvis jeg har hatt det godt i kanskje 20 av de 80 årene, hvorfor skal jeg da innbille folk at jeg har hatt et godt liv? Bare for at de skal leve videre i den troen?

Høres kanskje stygt ut av meg dette merker jeg, men det er faktisk slik jeg føler det.

Lillian

[Tjorven]

Jeg og.

Jeg også! Har selv opplevd døden på veldig nært hold da faren min gikk bort for 4 år siden. Etter det har eg vært ekstra redd for å miste moren min, som jeg bestandig har vært veldig knyttet til! Og naturligvis mannen min da!

[Gjest Vega]

Jeg er ikke redd for å dø - er faktisk litt nysgjerrig... :o

Men er redd for selve måten, bli liggende hjelpeløs osv....

Og er redd for å miste mine nærmeste.

For noen år siden mistet jeg en hvert år i nær familie - sykdommer, ulykker osv. Det varte i sju år. Var voldsomt - ble litt sånn; hvem er den neste... (Den siden av familien er ikke så stor, i alle fall ikke nå lenger.)

Når det gjelder dagbøker osv - så er jeg ikke redd for å la de ligge - jeg har ingen mørke hemmeligheter. Selv om jeg har trådd feil mange ganger.

[Skusla]

Jeg er ikke redd for å dø..

Det faktum at døden kan komme når som helst er noe jeg har innfunnet meg med, og som ikke skremmer meg.

Jeg har vel kanskje vært nærmere aspektet enn mange andre, og har vel måttet kjenne på følelsene om at det kan og vil skje enten i morra eller om 50 år.

Det jeg ER redd for er å ikke få oppleve de enkelte tingene som jeg drømmer om.

At pappa får gi meg bort på bryllupsdagen min, å få en baby, reise til spennende steder osv. Men også de små tingene.. Ting jeg aldri har gjort men alltid har hatt lyst til...

Når jeg dør vil jeg gjerne ha utviklet meg til å ha vært ett menneske som IKKE blir glemt. Men som blir snakka om og husket i mange generasjoner..

Jeg vil gjerne leve ett langt og spennende liv, hvor jeg kan skrive ned alle mine oppdagelser, reiser og tanker så videre familiemedlemmer kan lese... Det er hva som er viktig for meg..

Men selve døden, den er ikke så skremmende. Jeg har også den troen at jeg tror ikke på at vi ligger å råtner seven feet under.. KROPPEN vår gjør ja, men ikke sjela vår.

Jeg tror at den forflytter seg, enten i form av reinkanasjon eller at vi kommer til en annen plass.. Som oss.

Det er min trygghet i vanskelige tider. MIN tro..

Jeg har vanskelig for å tro på himmelen.. At jeg flakser avsted og banker på himmeldøren. ( eller om jeg er skikkelig uheldig flakser NED og banker på den ANDRE døren. Å der sitter en rødkledd mann, mye lik Saddam Hussein, med horn og høygaffel.. )

Sikkert mange som er uenig med meg her, mange som ikke tror noe skjer etter man dør, men det er også ok. Jeg søker trøst i å tro det. Å det hjelper faktisk!

[Gjest lurven]

jeg er mest redd for åleve jeg da

det er farlig asså