Nabobarna invaderer hagen

[Gjest Nabokjerringa]

Jeg er i ferd med å bli skrullete her og trenger litt råd.

Vi har to barn på fire og sju og naboen har unger på (snart) seks og sju. Vi bor i hus med stor hage, i et fredelig nabolag.

Naboungene er for så vidt snille og relativt greie barn, rent bortsett fra at de krever mye oppfølging og voksenkontakt. De maser veldig og respekterer ikke grenser. En god del av tiden synes vi det er koselig å ha de her, og vi er veldig glade for at ungene våre har venner, men det blir rett og slett så alt for mye av det.

Naboungene er her nemlig hver dag og hele tiden. Og da mener jeg hele tiden. I helgene kan de være hos oss fra ti - elleve om morgenen til sju åtte på ettermiddagen. Kun med korte matpauser innimellom.

De står på gårdsplassen og venter når vi kommer hjem fra jobb, og blir her til vi sender de hjem. Og om vi sender de hjem fordi vi f.eks skal spise tar det maks 20 minutter før de er tilbake. Og da er det heller ikke slik at det er bare å gi en beskjed om at de skal hjem. De spør hvorfor de ikke kan være hos oss, de argumenterer med at de bare kan leke i hagen så lenge, og de bare overhører og spør om noe annet "hva skal dere ha til middag i dag". Så en hjemsending krever at man insisterer fire eller fem ganger på at de faktisk SKAL hjem nå. Det preller av som vann på gåsa, og etter tjue minutter er de altså der igjen. Og det hjelper liksom ikke samme hva vi sier. Det enest som hjelper er faktisk å reise bort eller at de er borte.

Det samme gjelder om ungene våre ikke er hjemme. Da kommer de hvert tiende minutt for å spørre om de er hjemme igjen nå. Med samme prosessen for mas og spørring hver eneste gang. (Og om vi ikke åpner opp så kommer de rundt huset for å kikke inn gjennom vinduene/sjekke verandadøra. Jeg har opplevd å finne en av de i stua etter å ha kommet inn verandadøra, jeg hadde ikke hørt han ringe på fordi jeg var i dusjen)

Det mest slitsomme er likevel at de er her hele tiden og at de bråker og herjer mye. Vi må rett og slett passe veldig på om ikke ting skal ødelegges, eller kastes ut over, eller om ikke hele nabolaget skal terroriseres av høylydt roping. Foreldrene der borte synes visst at det er helt greit at ungene er borte hjemmefra mesteparten av tiden. Og det skjønner jeg jo. Det er sikkert veldig fredelig i deres hage. Men i vår hage er det desto mindre fredelig. Det er skrik og skrål hele tiden. Det hadde ikke gjort noe om det var av og til, men det er hver dag.

Og nå kjenner jeg at jeg er mektig lei av å fungere som SFO for naboens unger.

Vi setter jo pris på at de trives hos oss, og vi innser jo også at de kanskje trenger noen gode voksne i livet sitt. Men det blir for mye rett og slett. Og jeg sliter med å få sagt fra. For det er jo ikke slik at vi ikke vil ha de her i det hele tatt. Men ikke hver dag. Og ikke hele tiden. Vi er også leie av at vi blir de som må sette grensene hele tiden. Vi gjør jo ikke annet. mens foreldrene der borte bare ser en annen vei. Vi føler oss rett og slett invadert i eget hjem.

Men hvordan si fra til foreldrene, uten at det blir oppfattet som at vi er dritt lei av ungene deres? Hvordan få naboungene til å respektere de grensene vi setter, uten at det betyr at vi på bruke all fritiden på å oppdra andres barn i tilegg til våre egne?

Det er heller ikke noen god løsning å sende våre unger dit bort. Yngstemann hos oss blir fem i år, og jeg stoler rett og slett ikke på at foreldrene der passer på. De passer jo ikke på sine egne unger, så hvorfor skulle de se etter mine?

Men jeg må få gjort noe for nå merker jeg at jeg begynner å mislike disse ungene og ikke greie å være rettferdig mot de. Og det vil jeg jo være for de er jo barn. Og jeg merker også at ungene våre er i ferd med å merke at jeg og faren er dritt lei av nabobarna. Og det vil jeg jo ikke for det er jo vennene deres.

[Gjest Gjest]

Det er bare en ting som hjelpe, og det er å si fra til foreldrene. Invitert dem over på kaffe, si som det er at dette er ubehagelig å snakke om fordi... si at dere er glad for at barna er venner, men at det føles som du har fire barn noen ganger - noen ganger, ikke alltid...si at det er vanskelig for dere å si fra, da dere er redd for å ødelegge forholdet deres, vær åpen på det. Noe annet vil ikke funke. Du ser jo selv at det ikke funker å si fra til barna. Da er foreldrene veien å gå.

Det er ingen som kan trylle dem bort, og hvor ubehagelig det enn er, så eneste dere kan gjøre er så si fra.

[Gjest Gjest_xxxx_*]

Velkjent problemstilling!

Har vært der.

Jeg gikk til naboene og sa klart, men hyggelig i fra om at det er DERE som skal fortelle barna at de skal respektere MINE grenser.

Når jeg sier at dine barn skal hjem, så vil jeg ikke måtte diskutere det.

(kort fortalt)

Ikke riktig at nabodame skal bli nabokjerringa, nei!

Ikke riktig at barna skal bli ofrene heller - og ikke vår jobb å oppdra andres barn.

Nå sier jeg enkelt og hygglig at nå er det nok for IDAG, f.eks - og de respekterer det...

Jeg var riktignok rød i ansiktet og skjelven i stemmen men likefullt "hyggelig men streng". Man får bare trekke pusten og plante bena i bakken og sette grensene sine. Lykke til.

[Gjest Gjest]

Hovedinnlegget kunne nesten h avært skrevet av meg. Holder også på å bli sprø av naboungene, og vi har nå satt klare grenser.

Har prøvd forsiktig å prate med foreldrene, men det har hjulpet lite. Tror faktisk ikke de har oppdragelse på ungene i hele tatt. Vi har nå derfor begynt å fortelle ungene hvilke regler som gjelder hos oss, så får de gjøre nett som de vil andre steder.

Hos oss får de nå bare lov å leke i hagen når våre barn er der sammen med de.

Når de ikke lyer sier jeg at de ikke får være her mer, og sender de hjem/ut av vår hage.

Når de banker på flere ganger etterhverander,typisk hvert tiende minutt, når våre barn ikke er hjemme, sier jeg fra at de ikke trenger å banke på mer før i morgen (eller når barna kommer hjem) og at vi ikke kommer til å åpne døren om de fortsetter.

Jeg snakker like tydelig til de som til mine barn. Argumenterer med at i vårt hus er det faktisk ikke lov til... selv om de får lov hjemme.

Vet ikke om dette var til så mye hjelp, men det er hvertfall slik vi har løst det.

[Malama]

Kluet er nok å ta en prat med de voksne naboene, det er deres jobb å oppdra sine barn, ikke din. Så et skal du ikke være tvunget til å gjøre heller.

[Vodecka]

Tror mange kjenner seg igjen i dette innlegget, ja...

Her hos oss er det heldigvis sånn at de bytter på å være her og hos naboen. Jeg har god kontakt med foreldrene og de skjønner hva jeg mener når jeg sier (litt spøkefullt) at nå skal mine barn til faren i helga, så nå vil jeg ha ungefri!

Jeg tar naboungene på samme måte som mine egne, strengt og rettferdig. Så de skjønner når jeg sier nok er nok.

Forstår deg veldig godt når ikke du orker å være "naboenes SFO" og syns du burde bli strengere og si når de ringer på for ørtende gang at "nå må dere vente til i morgen, for nå skal vi ha litt aleinetid"!

[Gjest nabodama igjen]

Takk for svar. Jeg har snakka med nabodama, og hun vet ikke sine arme råd for ungene er jo på samme måte hjemme som hos oss. Men hjemme svarer de i tillegg frekt, og tar heller ikke et nei for å være et nei. Samme hva det er snakk om. Og de forsvinner bort til oss selv om de får uttrykkelig beskjed hjemme om at de skal holde seg hjemme. Skjønner at hun er fortvilet, og jeg forstår faktisk hva hun snakker om. For jeg har opplevd selv hvordan beskjeder preller av som vann på gåsa der i gården.

Jeg må bare være strengere enn jeg er i dag tror jeg. Si at "nå har dere vært nok hos oss for i dag. Nå kan dere gå hjem."

Men guri meg så lei jeg kan bli.

[Ulrikke]

Så godt at du har mamma'n på din side, i det minste!! Da kan det jo hende dere kan samarbeide og virkelig slå dere sammen for å få dem til å droppe den verste kveruleringen!

Håper dere "får tilbake" hagen deres litt framover!

[Gjest aa]

Jeg må bare være strengere enn jeg er i dag tror jeg. Si at "nå har dere vært nok hos oss for i dag. Nå kan dere gå hjem."

Men guri meg så lei jeg kan bli.

Har unger selv som kan være veldig intense og mange ganger blir jeg sliten og lei av mine egne.

Jeg mener du helt grei kan si fra til naboungene at nå synes du at de har vært lenge nok på besøk og at nå vil du at de skal gå hjem. Si at nå vil du ha det litt stille rundt deg. Vær klar og tydelig, men prøv å si det uten å virke sur og sint (selv om du har veldig lyst).