En av de nettene

[Kiyo]

Nå skulle jeg egentlig ikke vært våken, skal på jobb kl 6, men dette har blitt en av de nettene hvor man heller begynne å tenke for mye på en bestemt ting. Så jeg håper å skrive om dette vil hjelpe (samt "god natt" teen jeg sitter med).

Det har seg slik at jeg for litt over 2 mnd siden tilfeldigvis kom over en side på nettet som handlet om dyskalkuli (for de av dere som ikke vet hva det er så er det kort fortalt en versjon av dysleksi bare at det dreier seg om tall/matematikkvansker og ikke skrive/lesevansker). Jeg hadde aldri hørt om dette før nå i en alder av snart 20. Jeg trengte ikke lese gjennom mer enn halve "symptom" listen for å kunne konkludere med at jeg har dyskalkuli. Følelsene jeg følte der og da var blandet. Alt fra sinne, tristhet, lettelse og glede. Ting falt plutselig på plass.

Jeg har siden ungdomsskolen hatt problemer med matematikk og alt annet som omhandlet tall. Det startet ganske smått men ettersom mattefaget økte i vanskelighetsgrad datt jeg bare mer og mer av. Jeg som hadde vært flink i alle andre fag, og som ikke hadde hatt merkbare problemer med noe før da begynte å få spørsmål fra mattelæreren om hvorfor jeg ikke hang med. Så jeg endte opp med å havne i en gruppe for de som trengte litt ekstra hjelp med matte (egentlig var det en gruppe hvor de tok bråkmakerne som ikke brydde seg om skole generelt men plasserte meg like godt sammen med de), uten at det faktisk hjalp noe særligt. Dette tærte noe enormt på selvtillitten og hjalp ikke noe særlig med at jeg alltid fikk kommentarer som "du leser vel tydeligvis ikke nok", "pugg mer" og "du kan hvis du bare vil" fra foreldre og lærere.

Måten jeg håndterte problemet mitt med matte etter 1 år var ved å prøve å forsvinne i bakgrunnen. Jeg sluttet å be om hjelp og prøvde for harde livet å unngå alt av spørsmål om matte i timene og hjemme. Å måtte komme fram til tavlen for å løse en oppgave endte ofte med at jeg følte meg kvalm lenge etter. Karakteren var overlevbar, mest sannsynlig pga jeg var såpass flink i alle andre fag at lærerne valgte å "overse" litt av vanskene mine.

Det hele ble verre på videregående. Første året var matte obligatorisk og vi fikk valget mellom x-matte og y-matte (hvor x er den vanskeligste versjonen) etter første halvår. Jeg har vokst opp med familie som mente at hvis man ville skaffe seg en god utdannelse som ledet til en godt betalt jobb så kom man ikke utenom matematikk, og dessverre var jeg påvirket av dette så jeg unnlot å ta fag jeg virkelig likte og i tillegg ikke slet med. Jeg valgte da selvsagt x-matte. Jeg prøvde meg på kjemi og fysikk på andreåret, men valgte å gi opp fysikken fordi depresjonen over å ikke mestre regning tok enormt mye energi ut av meg.

På begynnelsen av videregående var jeg optimistisk på hvordan det skulle gå. Men uansett hvor mye jeg pugget, fulgte med i timene og spurte lærerne om hjelp (ikke var det særlig mye hjelp å få heller) så ville ikke noe som dreide seg om regning feste seg. Og når jeg satt med kjemi og matte-prøver med karakterer fra 1- til 2+ så ble jeg møtt av de samme komentarene som på ungdomsskolen. "Du kan hvis du vil" og "Da pugger du ikke nok".

Jeg ble regelrett deprimert av å være i timene og prøvde å ignorere fagene så mye som mulig. Ofte ble frustrasjonen så stor at jeg måtte gå på toalettet for å ikke begynne å gråte i matte og kjemi timene. Gråtingen gjorde jeg heller hjemme når jeg satt med leksene og ikke klarte en eneste oppgave. Til slutt så sluttet jeg å prøve å forstå. Gav opp og ignorerte og skjulte problemene mine til en større grad. Frustrasjonene og depresjonene pga matten og kjemien gikk uten tvil utover prestasjonen og karakterene min på de andre fagene jeg hadde. Jeg var tom for energi og holdt meg mye hjemme på fritiden i perioder.

Ting ble ikke særlig lettere på 3.året hvor jeg valgte kun å fortsette med kjemien. I det minste var læreren jeg fikk det året mye greiere enn han fra 2.året som kunne komme med spydige kommentarer når jeg rakte opp hånden for å få hjelp og ofte var all hjelpen jeg fikk at han pekte på en del av formelen/regnestykket og sa "kikk nærmere på det". Jeg husker det ennå alt for godt, det svir like mye hver gang man tenker på det

Jeg klarte selvsagt å komme opp i kjemi eksamen på 3.året. Besto så vidt og fikk 2. Ren barmhjertlighet fra sensoren. Ellers har jeg kun 2'ere i kjemi og matte. Gikk nok ut på ren barmhjertlighet de også.

Så nå sitter jeg igjen med fag som trekker ned gjennomsnittet mitt. Fag av den typen jeg tydeligvis ikke var ment til å kunne forstå. Lettelsen stor av å ha funnet ut om dyskalkuli, men frustrasjonen er for øyeblikket større over at ingen kunne ha fortalt meg om det tidligere så 6 år av livet mitt kunne vært enklere.

Uansett hvor mye jeg prøvde å skjule og ignorere problemene mine så føles det som at i hvertfall minst en person kunne ha tenkt på dyskalkuli. Jeg husker faktisk å ha spurt mattelæreren min fra videregående om det fantes noe som gjorde at man ikke helt klarte å forstå tall. Nei, det fantes da ikke noe sånt, det er bare tull og tøys at ingen kan lære seg noe så enkelt som matte fikk jeg til svar. Det var vist motivasjonen min det var noe galt med, viljen min som gjorde at jeg ikke helt ville lære sa alle.

Føler meg sviktet samtidig som jeg er sint på meg selv for at jeg ikke kunne finne det ut selv. Så mye følelser at jeg ikke får sove.

Men jeg skal til fastlegen på torsdagen hvor jeg skal be om å bli henvist til PPT. Å kunne få dyskalkuli fastslått på svart og hvit vil kanskje kunne hjelpe meg med å bearbeide alle følelsene.

Beklager at det ble så langt, jeg måtte bare få det ut. Erfaringer og vennlige ord er hjertlig velkommen.

[Marikke]

Jeg synes ikke du skal være sint på deg selv. Man vokser opp med "sannheter" som er innprentet fra man er liten. Selv har jeg "alltid visst" at det viktigste i hele verden er en god utdannelse og en god jobb. Venner, kjæreste og alt sosialt kommer i andre rekke. Og i likhet med deg har jeg hatt noen våkenetter og vært sint på mamma og pappa og meg selv fordi jeg har latt mine egne ambisjoner gå foran alt annet.

Men foreldrene våre gjør så godt de kan, og jeg for min del må bare velge å tro at de hele tiden har villet mitt beste. (Jeg merker at det er vanskelig å skrive dette, for det har ikke sluppet taket ennå.)

Hvis du har vokst opp med vissheten om at man må ha matte for å gjøre det bra her i verden, så skjønner jeg godt at du har prøvd og prøvd og ikke gitt opp. Og det er ikke din skyld.

Jeg synes det er fint at du tar kontakt med PPT. Håper du treffer like hyggelige mennesker der som jeg gjorde. Der får du helt sikkert svar på mange av spørsmålene dine.

Og bare sånn på siden av det hele: Har du vurdert å bli forfatter? Jeg er imponert over hvor godt du skriver midt på natta!

[Gjest Gjest]

Jeg synes ikke du skal være sint på deg selv. Man vokser opp med "sannheter" som er innprentet fra man er liten. Selv har jeg "alltid visst" at det viktigste i hele verden er en god utdannelse og en god jobb. Venner, kjæreste og alt sosialt kommer i andre rekke. Og i likhet med deg har jeg hatt noen våkenetter og vært sint på mamma og pappa og meg selv fordi jeg har latt mine egne ambisjoner gå foran alt annet.

Men foreldrene våre gjør så godt de kan, og jeg for min del må bare velge å tro at de hele tiden har villet mitt beste. (Jeg merker at det er vanskelig å skrive dette, for det har ikke sluppet taket ennå.)

Hvis du har vokst opp med vissheten om at man må ha matte for å gjøre det bra her i verden, så skjønner jeg godt at du har prøvd og prøvd og ikke gitt opp. Og det er ikke din skyld.

Enig i dette. Det er rart hvor utrolig stor plass det får - det éne man ikke får til. Selv om du sikkert ofte prøver å ikke tenke på det, og prøvd og prøvd å mestre det, tar det opp mye av kapasiteten din og preger synet ditt på deg selv. Det er lett å se at du ikke er dum, du skriver klart og reflektert blant annet. Men du har kanskje trodd selv at du er dum, og du har ikke fått noen forståelse for at det er noe du ikke får til. Kjempefint at du tar kontakt med PPT, håper de kan hjelpe deg

Sånn helt generelt tror jeg det er viktig å tillate seg å kunne gi slipp på de tingene vi ikke er flinke til, med mindre vi ser at det går framover når vi jobber med dem og at vi har noen oppnåelige mål. Ikke minst gi slipp på de negative og fordømmende tankene vi har ovenfor oss selv fordi det er noe vi ikke har klart, for de tar så mye energi, uten at de fører til at vi lykkes noe bedre.

[Kiyo]

Takk for svar. Må si at jeg er litt forbauset over at noen faktisk orket å lese gjennom alt. Det har liksom samlet seg så mye som bare måtte ut. Jeg klarte faktisk å sovne med en gang etter at jeg skrev innlegget. Utrolig hvor lett det er å betro seg til fremmede på et forum mens man er anonym.

Jeg har ikke vurdert å bli forfatter Marikke (ikke siden jeg var 8 år ihvertfall), men skal studere språk. Eneste grunnen til at karaktersnittet mitt ikke er fullstendig ødelagt er vel fordi at mine vansker med tall og regning har gitt meg en fordel med språk, selv når jeg var skolelei og deprimert i perioder av 6 år. Er språk jeg skal basere meg på resten av livet og aldri mer måtte utsette meg for matematikk utenom det absolutt nødvendige I enkelte tilfeller lærer man av sine feil

[Gjest Gjest]

Jeg er en "gammel" mann som har måttet leve med regnevansker hele livet mitt.

Vi hadde ikke noe bedre ord på det, men det er vel det samme som du sliter med.

Tallene betyr liksom ikke det samme for meg som for andre, jo jeg kan se at de står det og klarer og identifisere hva tall dette er , men de betyr ikke noe for meg.

Merkverdig men sant.

Jeg slet med dette i hele oppveksten og ble sett på som han dumme, han som var litt kort i hodet og så videre.

Livet mitt ble da til at jeg måtte bli håndtverker for matematikken skilte meg ut og gjorde at jeg nok ikke fikk en akademisk utdannelse som mine søsken.

Som du sier, noe fikser du for det, du har fått det med språk, og det kan jeg bekrefte om du ikke fikser tall har du gjerne en styrke i språk.

Det er et kjent fenomen. Buk styrken din, velg bort det du ikke klarer. Støtt deg på at andre klarer det og vær god i det du virkelig kan og har lett for.

Det har jeg gjort, og mine søsken som er akademikere misunner meg som kan ta med hele min familie på reiser til utlandet hvor jeg lett fanger opp nye språk.

Jeg ble i mitt liv mester i et håndtverksfag, jeg fikk en kone som kunne dette med tall og vi har til sammen klart oss godt. Nå går livet greit.

Ikke mist nattesøvnen, bli kynisk utnytt situasjonen til ditt beste.