Gravid/Abort

[Gjest Gjest]

Hei.

Jeg er gravid og 6 uker på vei. Jeg er usikker på hva jeg skal gjøre videre. Jeg er i et forhold som har vart i 3 1/2 år, og vi har det veldig, veldig fint sammen. Vi er i midten av 20-årene, begge to. Han er uten tvil min bedre halvdel.

Nå er ikke dette planlagt. Jeg har gått på pillen. Hans første tanke er at han ikke er klar for det, men han vil støtte meg, uansett. Jeg tror på det, men samtidig klarer jeg ikke å få bort tanken om at han ikke kan støtte meg 100% når han ikke er klar for det. Det er det han føler nå, men om det forandrer seg underveis, eller når barnet hadde vært født, at han hadde følt det samme, han hadde følt det verre eller kanskje han hadde syntes at det var det fineste som kunne skje, det er vanskelig å si noe om nå.

Jeg vet at det er jeg som må ta et valg, men samtidig vil jeg at vi skal finne ut av det sammen. Selv er jeg usikker. Jeg vet at jeg vil ha barn. Ikke bare for at en baby er en baby, men jeg ønsker det med personen som betyr all verden for meg. Jeg vet bare ikke akkurat nå.

Jeg vil ikke at han skal føle at han må være der for meg, hvis jeg beholder barnet. Jeg er kanskje litt redd for det, men jeg er også kjent for å tenke det verste. Jeg vil heller ikke ta abort hvis jeg er usikker, for hans del, og angre meg ihjel etterpå. Jeg vet heller ikke om jeg hadde taklet det å gå gjennom en abort.

Vi skal snakke med Amathea. Jeg håper at det kan hjelpe oss.

Hvis det er noen som har noen ord, kom gjerne med det, enten du har vært i samme situasjon, gravid og beholdt barnet, gravid og tatt abort eller du bare har lyst å gi et pip. Jeg tar imot alt med takk.

[Gjest TS]

Hvis innlegget passer bedre i et annet underforum, bare til å flytte det.

[Gjest Blondie65]

Hvor mange barn er det egentlig som er 100 % planlagt, der foreldrene kan si med hånden på hjertet at de var 100 % klare?

Det er selvsagt dere som må finne ut av dette sammen, ikke du alene. Når mannen sier at han støtter deg 100 % uansett hva du velger, hva mener han? Hvis dere nå velger å bli foreldre, hva innebærer det for dere, er dere klar for det dette betyr? Det er DET som er spørsmålet.

Å få et barn er en stor omveltning i livet. Mange har klart dette helt utmerket og forholdet har vokst på det - selv om det verken var planlagt eller man var klar for det.

Selv om jeg er for selvbestemt abort og aldri vil stille spørsmål ved hvorfor noen velger den løsningen så ville jeg likevel stilt meg selv spørsmålet: nå er jeg gravid, hva om jeg fjerner dette barnet og ikke kan få barn i fremtiden. Hva da?

Hvis det å få barn en gang er et ønske dere begge har - men det ikke var en del av planen akkurat nå, bør dere da kanskje revurdere planen i forhold til de faktiske forhold dere står overfor nå?

[Gjest TS]

Når jeg skrev at jeg vil ikke at han skal føle at han må være der for meg, skulle jeg lagt trykk på må være der for meg. Jeg vil at han skal være der for meg fordi han vil det isåfall.

[Gjest TS]

Blondie65: Jeg quoter deg ikke. Jeg velger heller å svare deg på denne måten.

Først og fremst, tusen takk for gode ord. Det setter jeg stor pris på. Det er veldig fint å kunne få input fra uteforstående. Det er ingen som vet om det, bortsett fra oss to som det gjelder. Det skal også bli fint å snakke med Amathea.

For å svare på det første spørsmålet ditt, jeg tror ikke at det er noen som kan si at de er 100% klar for det de står ovenfor, uansett om det er planlagt eller ei. Hvis det er det, må det være ganske få.

Om vi er klar det dette betyr, det er det vi ransaker oss selv for nå.

"nå er jeg gravid, hva om jeg fjerner dette barnet og ikke kan få barn i fremtiden. Hva da?" - Kort og fortalt, det vil være et stort tap. Det er ikke så enkelt som de få ordene, jeg har tenkt på det, tenker mer på det og jeg vil nevne det når vi snakker sammen om det senere.

Det å få barn en eller annen gang i livet er et ønske jeg har. Han vet ikke hva han ønsker.

Det å få frem alt, det er umulig.

Hvis jeg hadde tatt abort, kanskje det hadde gått greit. Kanskje det hadde vært forferdelig der og da og en stund etterpå, men jeg kunne levd med valget. Kanskje det hadde spist meg opp innvendig. Kanskje jeg hadde angret veldig mye. Kanskje.

Hvis jeg hadde beholdt barnet, tror jeg at vi kunne tilpasset oss etterhvert som det hadde vært behov for det og litt til. Jeg tror vi kunne klart det. Vi har bygget et sterkt og godt grunnlag i forholdet vårt. Vi er realister begge to, selv om vi liker å drømme, men vi tror ikke at vi lever i en film hvor alt går bra, uansett, happy ending, og at man ikke trenger å jobbe med det for at det skal fungere. Det er ikke så lett. Livet er ikke så lett. Det er vel det som er livet.

[Gjest Blondie65]

Livet er ikke lett nei, og det er sannelig ikke alltid ting går som det er planlagt.

Jeg ønsker dere lykke til med valget dere har foran dere, la det bli en prosess der dere tillater dere å slenge på bordet de tingene dere begge frykter mest f.eks. han: tap av frihet - du: mulighet for å angre på aborten - etc. Hvis dere greier å heve takhøyden og likevel beholde sakligheten der dere føler dere kan diskutere disse tingene fritt så kan dere kanskje også komme frem til et svar dere begge to står 100 % for. Det må jo være målet?

[Gjest Gjest_Tine_*]

Tror du at du kan takle livet som alenemor, dersom det viser seg at barn blir for mye for ham?

[Gjest Hilde K S]

Tror du at du kan takle livet som alenemor, dersom det viser seg at barn blir for mye for ham?

Eller at han kan takle livet som alenefar dersom det blir for mye for henne?

[Gjest Hilde K S]

Og jeg tror, at dersom man skal ta abort, så må det være et valg man er 100% sikker på helt fra man opdager at man er gravid. Det blir vanskeligere og vanskeligere dess mer man tenker på hvordan hverdagen med et barn ville bli.

[Gjest Hilde K S]

Og om alle par som valgte å få barn, tenkte nøye gjennom hva som ville skje dersom de en eller annen gang skulle splitte opp, så ville det vært mange barn som ikke ble født.

[Gjest TS]

Til deg som spurte om jeg hadde taklet å være alenemor. Man har ingen garanti i livet, for noe som helst, egentlig. Man kan ikke vite om man kommer til holde sammen i mange år fremover eller til og med livet ut, men man kan håpe på det. Det er ingen grunn til å la være og leve, å tørre og ta sjanser og gå for det man ønsker. Det er det som er saken her, vi må finne ut hva vi ønsker. Det er ikke bare jeg, hvis jeg vil være sammen med ham, noe jeg vil av hele mitt hjerte, det er vi, eller han, jeg og vi. Og så dette barnet da. Jeg vil ikke ta valget alene, selv om det er jeg som kvinne som har rett til det og har det siste ordet, jeg vil at vi skal gjøre det sammen. Hvis jeg måtte takle å være alenemor, ja, da hadde jeg gjort det, men det er ikke noe jeg ønsker. Det er vel ingen som ønsker det.

Hilde_K_S: Ja, det er vanskelig, og jeg er ikke 100% sikker på noe som helst.

Vi skal til Amathea i morgen. Jeg håper jeg er mer sikker, enten eller, når det er overstått. Det er ihvertfall bra for oss begge to at vi kan få en nøytral part til å høre på hva vi har å si.

[Gjest TS]

Nå har vi vært hos Amathea.

Det ble satt opp en for og imot liste, for begge alternativer, og pratet litt rundt det. I tillegg ble det satt opp en slags graf, fra 0 til 10, hvor 0-1 var for abort og 9-10 var for å beholde barnet. Han befinner seg på 1. Jeg befinner meg på 6, men egentlig på 9. Jeg er på 6-tallet fordi jeg tar hensyn. Hvis jeg beholder barnet, vil han befinne seg på 10. Dette fordi han vil ta ansvar, gjøre det rette, og fordi han er glad i meg og har tro på oss. Det er litt motsigelser ute og går her, fordi han egentlig er for abort.

Jeg føler at jeg har tapt, uansett;

Hvis jeg beholder barnet, føler jeg at jeg gjør noe han ikke vil eller ønsker, at jeg på en tvinger på ham papparollen. Jeg vet jo ikke om han hadde forandret seg underveis, hvis han hadde vært med på UL eller kjent spark. Det kan godt hende, men ingenting er sikkert.

Hvis jeg tar abort, jeg er usikker og kommer til å angre veldig mye etterpå, er jeg redd jeg gjør det mest for hans del. Jeg tenker en del på dette med abort. Hvis det er det som skjer, om jeg kommer til å tenke på det hver gang jeg ser en gravidmage, babyvogn, et lite barn, når dagen for termin hadde kommet eller når h*n skulle vært ett år.

Vi fikk også spørsmål om hvordan vi tror begge alternativene kommer til å påvirke forholdet vårt. Det kommer nok til å påvirke oss, men hvordan eller i hvor stor eller liten grad, det kan ingen forutsi. Man må være obs på det, snakke sammen og jobbe med det. Hele tiden. 24/7. Uansett hva som kommer til å skje. Jeg er ikke så langt på vei enda, men det nytter ikke å skyve det fra seg. Tiden går altfor fort til det.

Jeg aner virkelig ikke fra eller til. Jeg er forvirret, og det er vondt. Vi skal tilbake til Amathea for å snakke mer om det. Jeg vet ikke om det kommer noe ut av det, men det gjenstår å se.

Vi er veldig glad i hverandre, og vi er enig i at vi har et sterkt og godt forhold. Vi krangler ikke. Vi har god kommunikasjon mellom oss. Det er "bare".. dette her.

[Gjest Gjest]

Hvis du skal ta abort så må du ikke være i tvil. Hvis du kommer til å angre så kan det påvirke livet ditt i veldig stor grad.

[AnnaBanana]

Hei.

Jeg er gravid og 6 uker på vei. Jeg er usikker på hva jeg skal gjøre videre. Jeg er i et forhold som har vart i 3 1/2 år, og vi har det veldig, veldig fint sammen. Vi er i midten av 20-årene, begge to. Han er uten tvil min bedre halvdel.

Nå er ikke dette planlagt. Jeg har gått på pillen. Hans første tanke er at han ikke er klar for det, men han vil støtte meg, uansett. Jeg tror på det, men samtidig klarer jeg ikke å få bort tanken om at han ikke kan støtte meg 100% når han ikke er klar for det. Det er det han føler nå, men om det forandrer seg underveis, eller når barnet hadde vært født, at han hadde følt det samme, han hadde følt det verre eller kanskje han hadde syntes at det var det fineste som kunne skje, det er vanskelig å si noe om nå.

Jeg vet at det er jeg som må ta et valg, men samtidig vil jeg at vi skal finne ut av det sammen. Selv er jeg usikker. Jeg vet at jeg vil ha barn. Ikke bare for at en baby er en baby, men jeg ønsker det med personen som betyr all verden for meg. Jeg vet bare ikke akkurat nå.

Jeg vil ikke at han skal føle at han må være der for meg, hvis jeg beholder barnet. Jeg er kanskje litt redd for det, men jeg er også kjent for å tenke det verste. Jeg vil heller ikke ta abort hvis jeg er usikker, for hans del, og angre meg ihjel etterpå. Jeg vet heller ikke om jeg hadde taklet det å gå gjennom en abort.

Vi skal snakke med Amathea. Jeg håper at det kan hjelpe oss.

Hvis det er noen som har noen ord, kom gjerne med det, enten du har vært i samme situasjon, gravid og beholdt barnet, gravid og tatt abort eller du bare har lyst å gi et pip. Jeg tar imot alt med takk.

Jeg ble uplanlagt gravid og var redd og veldig usikker i starten om hva jeg skulle gjøre. Ikke minst fordi sambo helst ikke ville ha barn nå. Men jeg valgte å beholde og alt har ordnet seg fint, har foresten termin i disse dager, så nå er det veldig spennende. Det er du som bestemmer, og en ting må bare sies, det passer aldri perfekt å få barn. Du skal ikke ta abort for hans del, da vil du angre i etterkant. Det har jeg gjort selv før da jeg ble gravid med eks-kjæresten min, og jeg slet veldig etterpå. Jeg sliter med hele opplevelsen enda. Jeg gjorde det fordi han ønsket det-ikke meg. Så du kan si jeg har litt erfaring med begge delene.

Det eneste rådet jeg kan gi er å gjøre det DU ønsket, gjør du noe annet vil d slite på deg.

Uansett hvilket valg du tar håper jeg det er det rette for deg!

Lykke til

[Gjest Blondie65]

Hvis du skal ta abort så må du ikke være i tvil. Hvis du kommer til å angre så kan det påvirke livet ditt i veldig stor grad.

Dette er jeg helt enig i. Er du i tvil - ikke ta abort.

Samtidig: dette har også med holdninger å gjøre. Hvis du velger å ta abort må du også få den hjelpen du trenger for å klare å leve med denne avgjørelsen. Dvs. at barnevogner, gravidemager og 1-2-3- osv årsdager for termin ikke affiserer deg i hverdagen fordi det ikke angår deg.

Jeg har selv dessverre mistet muligheten til å få barn da jeg måtte foreta en operasjon som gjorde dette umulig. For meg var det grusomt tungt FØR operasjonen, men jeg var i den "heldige" situasjon at jeg ikke hadde noe valg - jeg måtte. Jeg måtte da også bestemme meg for at jeg ikke kunne la andres foreldrelykke få innvirkning på min hverdag. Og dette har jeg holdt. Det er kun en sjelden gang i mellom jeg fremdeles blir trist pga dette - men aldri i sammenheng med andres babylykke.

Jeg tror dere kan ha stor nytte av en ny samtale med Amathea fordi tankene deres også modner etterhvert. Han her kjæresten din, har han noen gode kamerater som er fedre som kan "reklamere" litt - dvs. snakke med noen som har valgt å bli far og som trives i rollen på tross av store omveltninger?

Uansett hva dere velger så tenker jeg på dere og ønsker veldig mye lykke til med avgjørelsen.

[Kakee]

Det ser ut som om du virkelig ønsker barnet, og da hadde jeg beholdt, hvis jeg var deg..

[Klematis]

Høres ikke ut som noen hyggelig situasjon det her

Jeg synes dere høres ut som dere er fornuftige, voksne og velreflekterte begge to. Veldig bra at dere klarer å diskutere dette uten å sette dere helt i hver deres skyttergrav.

Etter hva du forteller så høres det ut som om du kommer til å slite uendelig mye mer med en abort enn han kommer til å gjøre med å få et barn (det tror jeg vel er tilfelle for de aller, aller fleste). Og han sier det jo selv også med å si at han skal gå 100% inn for oppgaven om dere velger å beholde.

Som andre over her sier, mange barn er ikke planlagt og det er veldig langt mellom de som ender opp med å angre på at de fikk dem allikevel! Jeg synes heller ikke du skal se på at du tvinger papparollen på samboeren din. Med mindre du med vilje har unnlatt å bruke prevensjon han trodde du brukte, så er dere like ansvarlige for at det ble en graviditet utav det. Se på det andre veien, er det noe bedre å 'tvinge' deg til å ta abort? Jeg tror som sagt sjansen for å angre på en abort er relativt stor, mens sjansen for å angre på å ha fått et barn er nærmest lik null!

Må bare si at jeg er totalt for selvbestemt abort, men dette virker bare ikke som en situasjon hvor JEG ville valgt det. Men valger er selvfølgelig helt opp til dere!

Lykke til med valget! Håper dere blir enige om en løsning som dere kan leve med begge to.

[rådløs78]

Det er et vanskelig valg du må ta. Du vet at jeg akkurat har tatt det samme valget.

Du skriver lite om grunnene til at han ikke vil beholde barnet. Jeg skriver ikke det for å oppfordre deg til å legge det ut her, men bare for å spørre om det er grunner som du kan forstå eller om det er mer uklare grunner som at han ikke føler seg klar for det.

For meg hjalp det å tenke rasjonelt. De praktiske grunnene ble det avgjørende for meg, selv om jeg under andre omstendigheter uten tvil hadde valgt annerledes. Hos deg virker det som om situasjonen er en annen. Det er flott at dere er så flinke til å kommunisere sammen, og jeg håper at du snart klarer å finne den løsningen som er riktig for deg. Synd at du ikke er registrert, jeg skulle gjerne ha sendt deg en pm. Lykke til.

[Gjest TS]

Jeg vil bare komme med en liten oppdatering. Jeg er 11 uker på vei (12 uker førstkommende lørdag), og skal beholde. Jeg klarer ikke noe annet. Selv om jeg hadde ønsket abort, vet jeg ikke om jeg hadde klart det. Jeg har kommet så langt på vei nå. Det gjør det på en måte verre. Jeg vet at det er noe inni meg som vokser dag for dag.

Det har ikke vært lett. Det har vært alt annet enn lett. Det kommer ikke til å bli det heller. Nå vet vi i det minste hva vi har å forholde oss til, istedetfor å ikke vite hva som skjer.

Det jeg føler på nå, det er at jeg er redd for at jeg skal føle at jeg er alene. Jeg håper at vi blir to om å føle glede etterhvert. Kanskje det blir bedre når man har fått venne seg til tanken, for det er ikke bare bare, det er en stor ting.

Jeg vet ikke hvordan det blir fremover, det blir sikkert regnværsdager og solskinnsdager, men jeg håper at vi finner ut av det sammen. Vi er trossalt veldig glad i hverandre.

[Gjest TS]

Akkurat nå lurer jeg på om det er vanlig å få en slags etterreaksjon når valget er tatt.

Grunnen til det er fordi han har trukket seg tilbake, ned i mørkets avgrunn og latt seg selv bli der. Han vil drikke whisky, røyke (noe han har begynt med nå - røykefri en god stund) og sove. Jeg føler at jeg ikke får noen støtte. Det er både tungt og vondt.

Jeg håper at det er en forbigående fase, og at han vil "våkne" fra det.