Dårlig selvtillit

[Gjest Gjest]

Vet ikke helt hvordan jeg skal legge frem dette for ikke å virke sær kanskje..

Men, jeg er en jente på 26 år, studerer, har samboer og barn.. Føler at jeg burde ha bedre selvtillit enn det jeg har. Noen ganger synes jeg det er greit, men som oftest er jeg reservert, blir fort flau, tør ikke snakke med folk, ta initiativ, prøver å gjøre meg usynlig osv. Jeg er så lei av å ha det sånn fordi det hemmer meg på skolen, i arbeidslivet, i forholdet, og i livet generellt, særlig der det har med andre mennesker å gjøre!

Ser jo andre på min alder har mye selvtillit og virker så glade og fornøyde, mens jeg er i dårlig humør, trist og uttrykker ingen positivitet.

Jeg har spiseforsyrrelser og har nå et par kilo for mye som hemmer meg, og jeg er treningsnarkoman og føler jeg må trene 4-5-6 dager i uken ellers blir jeg i dårlig humør. Jeg planlegger alt rundt når jeg får trenet, selv når det gjelder jobbing. Her begrenser jeg jobbdager til et minimum for å forsikre meg om at jeg får trenet.

Vil bare være glad og optimistisk igjen!

[Gjest Gjest_naja_*]

Hei:)

Får du behandling for spiseforstyrrelsen? Den påvirker deg nok en god del både fysisk og psykisk, jeg har aldri hørt noen med spiseforstyrrelser si at de har god selvtillit.

Jeg er et år yngre enn deg og har heller ikke verdens beste selvtillit. Men behandling, kognitiv terapi og antidepressiva, hjelper meg mye. Jeg har også slitt med spiseforstyrrelser og kjenner igjen dette med å bruke trening som flukt fra det vanskelige. Trening er jo bra, men ikke når man blir så avhengig av den.

[Gjest ts]

Har hatt spiseforstyrrelser i 10 år og prøver å spise ganske normalt, selv om det noen ganger blir for mye og noen ganger for lite. Når det gjelder behandling har jeg gått til flere psykologer, samtaletimer hos lege, anti-depressiva to ganger, men det er ikke noe som har hjulpet. Har fått tilbud om innleggelse en gang, men turte ikke. Nå er det vanskelig og jeg har ikke lyst til å begynne på noe nytt behandligsopplegg igjen.

[lottomillionæren]

Noen ganger er man bare nødt til å ta det vonde med roten. Kanskje trenger du mer intens behandling eller en annen type enn hva du har fått før?

Noen ganger kan det være vanskelig å finne "den rette" behandleren.

Livet handler om å finne sin plass og gjøre det beste ut av det man har fått - slik at dagene blir meningsfulle for en selv. Et dårlig selvbilde pga vektproblemer/spiseforstyrrelser kan ødelegge den beste.

Jeg håper du får hjelp slik at du kan trives og bli glad i deg selv.

Endret 20. juni 2009 av lottomillionæren

[Gjest Gjest_naja_*]

Kan godt forstå at du ikke har spesielt lyst til å begynne på noe nytt behandlingsoppleg, særlig ikke når det ikke har hatt noen virkning før. Jeg har nok hatt litt flaks der, fordi jeg har hatt to behandlere som virkelig klarte å hjelpe meg til å se ting litt annerledes. Spiseforstyrrelsen er jeg nesten frisk av, og det hadde jeg ikke trodd var mulig for noen år siden. Så det går an. Og jeg kan i hvert fall med sikkerhet si at en sånn lidelse får deg til å tenke ting om deg selv som egentlig ikke stemmer. Så den dårlige selvtillitten din skyldes ikke at det er noe galt med deg.

Jeg vet dessverre ikke om noen snarveier til bedre selvtillit, det er en langvarig og slitsom jobb uansett. Jeg fikk beskjed en gang om å skrive ned positive ting jeg opplevde (eks komplimenter, venninner som viser at de bryr seg osv.) og ha det som ei verktøykasse. Meninga var å bruke disse nedskrevne, hyggelige tingene til å ender negative tankemønstre og følelser istedet for å spise mye/lite eller trene. Den gangen syntes jeg det føltes alt for dumt og klarte ikke å skrive ned noe som helst. Men jeg merker at det hjelper å tenke nøye over og huske de gode tingene istedet for å grubler over alt som er eller kan oppfattes negativt. Jeg har alltid vært flinkest til å ta med meg ting i den siste kategorien og bare feie bort det som kan være positivt med meg. Og hvis man bare ser negative ting, er det ikke så merkelig at man får dårlig selvtillitt. Nå prøver jeg å lære meg å gjøre det motsatte. Dette høres så lett ut når man skriver det, men jeg vet jo at det er det ikke.

[Gjest ts]

Det er noe av det jeg skulle ønske at jeg klarte å gjøre: gjøre det beste ut av livet og godta meg som jeg er..men det er vanskelig. Og jeg føler jeg ikke har fått ro, pga. "indre stress" og omgivelsene, og tid til å ta ordentlig tak i dette.

Samtidig er det også vanskelig når ikke er noen som skjønner hvordan jeg har det.. Familien min vet ikke særlig mye, samboeren min vet jo litt, men det er ikke mye han kan gjøre heller. Føler mye press for å være god nok for "svigerfamilien" min..det plager meg mye at de ikke vet noe om hvordan jeg har det fordi det er mye mas derfra og mye press om jobbing..(har ekstrajobb sammen med en av dem). Vil ikke at de skal tro jeg er lat og jobbsky, fordi det er egentlig stikk motsatt..jeg må bare få trent først og så kan jeg jobbe..