gravid etter ett år i jobben?

[Gjest Turi]

Jeg syns samme regler gjelder for menn som for kvinner jeg.

Men siden det fortsatt er kvinner som tar ut største delen av permisjonen med de fleste barn, vil det være sterkere signaleffekter av valg vi gjør.

[Veronal]

Kvinner som deg ødelegger enormt for mer seriøse unge kvinner som ønsker inplass i arbeidsmarkedet uten å ønske seg barn med det første.

Minnie

Minnie og andre som synes det er for tidlig å begynne å prøve etter ett år i stillingen - hvor lenge synes dere nedkomsten bør drøye for det er absolutt akseptabelt? 2 år? 3 år?

Jeg er usikker selv - tidligere var jeg fast bestemt på at ingen prøving skulle skje før etter tidligst 2 år i fast stilling. Etter nærmere 2 år i en fast stilling i det offentlige fikk jeg plutselig tilbud om drømmejobben i det private, og byttet. Jobben viser seg å være drømmejobben også , og jeg trives utmerket. Jeg er 29 år, og for første gang har eggstokkene raslet litt. I tillegg presser min mann på, for han ønsker ikke å være for gammel når vi får barn (han er noen år eldre enn meg) i tillegg til at han også vurderer å bytte jobb. Når det i tillegg er slik at vi kommer til å dele permisjonen 50% mellom oss blir det plutselig 2 personer hvis arbeidsgivere det skal klaffe for. Vi har nå funnet ut at fødsel etter 2 år i stillingen må være akseptabelt - så vi starter prøvingen i april neste år.

[Gjest Anonymous]

Jeg ville aldri i livet ofret meg for en jobb. Jeg har erfart at ingen arbeidsgiver er så lojale at de fortjener en slik lydig arbeidstaker.

Forøvrig kan jeg si at jeg syntest jeg var kjempeheldig som hadde fått meg jobb da jeg PLUTSELIG oppdaget at jeg var gravid. Da var jeg tre måneder på vei, og hadde vært i min nye stilling omtrent like lenge. Jeg hadde nemlig vært arbeidsledig før jeg fikk meg jobb. Tror nok mange stusset litt over dette..men alle mine kolleger var glade på mine vegne. Dette er da også en av de beste arbeidsplassene jeg har hatt.

Dessverre ble det ikke til at jeg begynte der igjen, da min samboer da ikke ville flytte på seg. Vi bodde nemlig hver for oss da jeg ble gravid..og jeg ville jo egentlig ikke bo alene heller. Han kunne imidlertid utmerket godt ha flyttet med meg da han ikke var stedsbunden til jobben.

[Gjest celine]

Nå er det faktisk sånn at det er trygdesystemet som betaler for permisjonen din, inntil 6G. Noen bedrifter dekker resten hvis kvinnen tjener over dette. Så noen gedigen utgift blir det neppe, og de firmaene som får utgifter ved at de dekker mellomlegget har selv valgt dette nettopp for å være en attraktiv arbeidsplass for kvinner i fruktbar alder.

Tiger

Hva med jobben som den permitterte skulle ha utført da??

De må jo betale noen andre for å gjøre den. I mange tilfeller må arbeidsgiver kontakte vikarbyrå for å få folk fort nok, og det er dyr hjelp! Dessuten trenger jo vikaren opplæring...

Man må også beregne ekstra tid på arbeidsoppgavene da vikaren ikke er så trent i jobben som den faste.

Man får heller ikke bare utgifter til permisjonen i mange tilfeller. Noen er i dårlig form under svangerskapet og sykmelder seg en eller flere ganger i løpet av graviditeten. Arbeidsgiver betaler jo også for dette de første 16 dagene av hver sykemeldingsperiode.

Slike ting går hardt utover økonomien til små eller mellomstore bedrifter, så er budsjettet stramt, ansetter man heller en mann i utgangspunktet.

Siste gjest:

Du har kanskje hatt feil type arbeidsgivere, men uansett har det ikke noe med arbeidsgiveren å gjøre. Man bør jo liksom skaffe seg en karriere selv også, og da må man jo sende signaler om at man er villig til å satse..

Syns imidlertid du virker tankeløs og umoden i måten du har taklet ting på både overfor din arbeidsgiver og i familieplanleggingen ellers.

Det er dessverre ansvarsløse kvinner som deg som ødelegger for oss andre som vil noe..

Selv om jeg er grunnleggende enig med Minnie , syns jeg det blir feil å legge skylden på arbeidstaker alene. Arbeidsgiver burde ha et såpass nyansert bilde av virkeligheten, slik at han ikke skjærer alle kvinner over en kam. Man bør kunne stille krav til en leder, ellers har han ærlig talt ikke noe i en lederstilling å gjøre.

[Gjest Turi]

Jeg ville aldri i livet ofret meg for en jobb. Jeg har erfart at ingen arbeidsgiver er så lojale at de fortjener en slik lydig arbeidstaker.

Det er jeg enig med deg i.

Men ved å være lojal som arbeidstaker (liker ikke "lydig" - ingen har pålagt meg noe), så får jeg gode referanser, et godt rykte, og en lettere vei videre i arbeidslivet.

Det er rent egoistisk, jeg tror det er få som mener dette er av hensyn til arbeidsplassen som sådan. Den er ikke en levende organisme, og den er nådeløs om nødvendig. Men av hensyn til kolleger, ledere, og altså mest av alt: eget ettermæle, men også andre unge kvinners rykte - er det noen av oss som mener at man skal jobbe en stund i en ny jobb før man planlegger graviditet.

Hvor lenge? Det kommer an på arbeidsplassen, stillingstypen, arbeidsoppgaver, ansvarsmengde, etc.etc.

[Lula]

Jeg er enig i at det er spekulativt å skaffe seg jobb kun for å få fødselspenger. Det finnes de som gjør dette, men det er da ikke det som er saken for den som startet tråden.

Vedkommende spør faktisk om hvordan det vi oppfatter at man FORSØKER å bli gravid etter 1 år i jobben. Dette tyder da i mine øyne på at man bryr seg og ikke tar lett på dette. Da synes jeg det blir drøyt å skrive at man gjør det kun for å få fødselspenger, ødelegger for andre jenter etc.

Jeg synes helt klart at man bør være i en ny stilling en stund før man forsøker å få barn. MEN, et år er da en stund, og man blir ikke nødvendigvis gravid med engang. En evt. graviditet er ikke unnagjort på null-tid heller. Altså vil vedkommende i dette tilfellet i "verste fall" være i stillingen i mer enn 1,5 år. Ikke at jeg synes dette er veeeldig lenge, men folk er i ulike situasjoner, og det vet en seriøs arbeidsgiver.

Jeg har kolleger som har blitt gravide etter både 8 mnd. til 1 år inn i ny stilling. Så vidt jeg vet har ingen av disse "spekulert" i graviditet for å få fødselspenger. Ikke føler jeg at de ødelegger for meg og andre jenter uten barn heller. Her hvor jeg jobber blir det utelukkende tatt positivt når noen blir gravid. Jeg jobber i seriøst konsern, der ledelsen VET at de ansatte er dyktige og flittige og strekker seg svært langt for jobben. Derfor er dette ikke noe problem i "min" verden.

Men det er klart at det kan være en annen kultur andre steder. Både når det gjelder hvordan de ansatt og arbeidsgiver forholder seg til slike saker.

[diddi]

Sissan, det tror jeg jaggu ikke at det er mange bedrifter som gjør. Så det er en flotte arbeidsvilkår de har i din bedrift.

Men jeg ønsker lykke til med bryllup og prøving.

Småbarnsmødre som trives i jobben sin er en mye mer stabil arbeidkraft enn disse streberne. Jeg er helt sjokkert over nyansatte som i løpet av tre år har hatt tre forskjellige arbeidsplasser. De bør ha rimelig god grunn for dette, dersom jeg hadde vært sjefen som skulle ansette dem. Jeg ville tenkt at de forsvinner nok fort herfra.

På min jobb er det nesten bare jenter på 28-34 år. Og sjefen gleder seg over hver graviditet. Vi får inn en vikar, som aldri slipper ut igjen! :D

Nå skal vi få nye vikarer, og mulighetene for forlengelse er nok absolutt tilstede!!! Når man ansetter kvinner i denne alderen er det noe man må rekne med, og heller utnytte fordelene av.

Ett år er mer enn nok tid. Det tar 9 måneder før fødselen skjer, og det går nok sikkert et helt år, inkludert litt prøving. Da har du vært ansatt i to år. Det er da ingen som bør reagere noe på det.

Og mange er jo av den oppfatning at det bli barn etter et bryllup.

Det er absolutt ikke å utnytte noe som helst, med mindre man gjør som en annen her beskrev; å jobbe akkurat 6 mnd, for så å si opp etterpå. Eller enda verre: ha et års omsorgspermisjon i tillegg, og i denne perioden arbeide et annet sted (evt starte opp eget firma). Vi har hatt en slik en på jobben. Det ble en del tisking i gangen. Men når resten av arbeidsstokken er så stabil, er hver unge en gave.

[Gjest Anonymous]

Jeg skrev det første innlegget, og er takknemlig for engasjementet!

Jeg vil gjerne understreke at jeg selvfølgelig ikke tok jobben for å opparbeide meg rett til fødselspenger. Jeg fikk jobben som en av hundre søkere. Det er en attraktiv, godt betalt jobb, og jeg ønsker å fortsette å jobbe her framover.

Ledelsen spurte om jeg hadde barn, under intervjuet. Jeg svarte at jeg hadde samboer, og at vi ikke hadde planlagt NÅR vi skulle få barn, men at vi begge ønsket å få det engang. Som 27 åring med samboer var det ingen overraskelse for dem, tror jeg. Men jeg hadde altså ikke planlagt graviditet (eller bryllup!) da jeg ble ansatt.

Da jeg ble ansatt ønsket jeg å bevise at ledelsen hadde tatt et riktig valg ved å velge meg. Jeg har fått veldig god tilbakemelding fra flere hold, så det er jeg fornøyd med at jeg har klart!

Jeg jobber ikke i et økonomisk presset firma. Ledelsen har akkurat vedtatt å betale differansen mellom 6G og medarbeidernes lønn ved fødselspermisjon. (Jeg tjener under 6G, så det berører ikke meg uansett) Arbeidsstokken her er generelt veldig lojal, det er lite sykefravær, og mange har vært ansatt i firmaet mellom 10 til 20 år! De har altså en langsiktig personalpolitikk.

Ledelsen vil måtte sette inn vikar for meg. Det er imidlertid en jobb hvor folk er vant til å jobbe freelance, og kan være produserende fra første dag.

Hm... vi tenker fortsatt. Det er selvfølgelig ikke hensynet til arbeidsgiver som alene er utslagsgivende i forhold til valget vi kommer til å ta. Men det er en av faktorene vi ønsker å ta hensyn til.

Takk for all støtte!

[Gjest Turi]

Slik situasjonen din er, kan jeg ikke se at annet enn at dere kan sette i gang prøvingen :D

Når andre ting er på plass da selvsagt...

Lykke til!! Prøving er moro!!

[Atmi]

Dersom du tok jobben for t tjene opp fødselspenger, som ymtet frempå tidligere i tråden her, er det jo forkastelig og utnytting av arbeidsgiver, men det tror jeg de aller fleste er enige i. Dersom du har en fast jobb og har lyst å bli gravid ser jeg ikke noe problem med dette enten du har vært annsatt ett eller ti år jeg da. Men det som er, er at dersom du er i vikariat vil det nok antageligvis eller i hvert fall i veldig mange tilfeller gjøre sjansene dine til å få fast jobb myye mindre. Som arbeidsgiver er det ikke særlig attraktivt å annsette småbarnsmødre mitt i "lage masse barn" perioden.

Det er kanskje ikke moralsk riktig sett fra alle ståsted, men det er nå likevel et faktum at dem som annsetter stort sett ønsker seg stabil arbeidskraft.

Men - der er ingen grunn til å tro at du verken er på vikariat i ønske om fast jobb eller at du begynte jobbe bare for å oppnå fødselspenger. Derfor syns jeg at du skal bli gravid med verdens beste samvittighet jeg