Ubevisst, men samtidig bevisst.

[Melo]

Ja her sitter jeg da.. Skal egentlig jobbe nå i helgen, men er helt utslitt av alt.

Skal prøve å skrive ned litt for å få litt orden på alle tankene i hodet mitt

Er ny her og har lest litt igjennom noe av det dere andre har skrevet, og skjønner det ikke bare er meg som tenker så mye! Det er godt å vite..

Skal prøve å begynne fra begynnelsen. Husker ikke så mye fra barndommen min, flyttet en del og har skilte foreldre som ikke tåler trynet på hverandre. Ofte tror jeg at jeg er grunnen til det. De er bare to helt forskjellige personer og jeg vet ikke hvor jeg står henn i forhold til dem. Jeg har alltid vært en slags kasteball mellom dem, de kritiserer hverandre gjennom meg. Har mistet respekten for dem og har ikke "god kontakt" med noen av dem. Men jeg bare smiler med og later som ingenting. Er kjempe glad i dem begge og vil dem ikke noe vondt derfor har jeg heller ikke fortalt mye av det jeg går gjennom for tiden til dem. Vil ikke skuffe dem, vil ikke være den svake jenta deres.

Jeg har ikke hatt noen fæl barndom, hatt folk rundt meg som er glad i meg og som kun vil mitt beste. Men føler det alltid har vært noe som har manglet, og det skammer jeg meg egentlig over. For jeg har jo hatt det fint.

For noen mnd siden, rett etter jul, gjorde jeg det slutt med kjæresten min gjennom 4 år. De første to årene var kjempe hærlige og vi var kjempe forelsket. Men etter hvert så mistet jeg følelsene for han, noe han ikke skjønte. Prøvde å få det bedre, men han åpnet aldri øynene for meg. Han var aldri med mine venner eller min familie. Så derfor mistet jeg kontakten med "min" side. Vi var alltid hos hans venner og familie. Så jeg ble sterkt knyttet til dem og ville ikke miste dem. Derfor ble jeg hos han mye lenger enn det som var best for meg. Jeg hadde absolutt ikke sex lyst, for han tente meg rett og slett ikke. Men jeg hadde sex med han for hans skyld. Noe han visste, men ikke gjorde noe med. Følte han utnyttet meg på det groveste, og at jeg var for svak til å stå imot. Føler jeg har mistet sex-lysten for alltid nå!

Iløpet av de 2 siste årene med exen begynte jeg gradvis å gå ned i vekt, noe som ble oppdaget på en helse kontroll i forbindelse med jobben her i vinter. Har også søvnproblemer, vanskelig for å falle i søvn. Men sover til langt utpå dagen.

Da jeg var i samtale med sykepleieren på jobben skjønte hun at jeg hadde en hel del med fortrengte følelser og tanker, at jeg gikk ubevisst ned i vekt og hadde en BMI på 17. Jeg har alltid vært liten og tynn, så jeg hadde ikke merket noe. Men hadde fått en del komentarer på at jeg var blitt så tynn, men tenkte aldri noe på det. Har også hatt perioder med selvskading bare for å føle noe. Siden jeg ikke hadde følelser for exen, og jeg hadde ekstremt dårlig samvittighet for det. Var kjempe vanskelig for meg å gjøre det slutt med han.

Jeg ble henvist til psykolog, og med mye frem og tilbake skal jeg begynne hos den 3 psykologen nå. Den første var kun midlertidig gjennom jobben, den andre likte jeg ikke (har vanskelig for å åpne meg), og nå skal jeg altså til den 3. som legen min henviste meg til.

I det siste har jeg blitt mer bevisst på å gå ned i vekt. Og jeg har utviklet en spiseforstyrrelse. Jeg har ikke lav selfølelse, men lav selvtillitt. Jeg er redd for at tallet på vekten skal gå oppover. Noe som det har begynt å gjøre nå siden jeg har begynt å spise faste måltider etter lang tid med "uviten" spising. Men siden jeg har begynt å spise har jeg også begynt å kaste opp maten igjen. Nå er jeg lei av det og har gått tilbake til å spise minimalt. Sover lenge for å slippe å spise. Jobber skift så har heldigvis mulighet til det.

Sjefen min vet hvordan jeg har det, og en god kollega av meg også. Det hjelper meg veldig. Har også venner som vet det, men føler jeg pynter ganske mye på det. Liker ikke snakke om meg, har alltid vært en hjelpe person for andre. Andre kommer alltid først.

Men føler jeg har gitt opp å kjempe. Alt har gått så langt, lenger enn det jeg ville. Har alltid følt at jeg kan snu det når jeg vil. Men begynner å gå opp for meg hvor vanskelig dette er. Alt handler om mat, liker ikke spise forran folk. Liker ikke å bli mett. Vil helst stenge meg inne og være alene som jeg fortjener.

Ble litt uoversiktelig dette her. Men godt å få det ut. Forbanna mat, kunne vi ikke bare levd uten?