sosial angst

[Gjest Gjest_jerry_*]

jeg tror jeg opplevde et akutt sosial angst tilfelle for noen dager siden. jeg kom i en situasjon som jeg er i hver dag kanskje 100 ganger, og som er like skummel som å snakke med en venn om været (altså IKKE særlig skummel) og jeg bli så nervøs og satt ut at jeg bare måtte gå. jeg ble skjelven, stammet og følte at jeg rødmet. det var helt grusomt. resten av dagen gikk ganske fint, jeg tok alt veldig med ro og prøvde å være så avslappet jeg klarte. det funket ganske bra, men jeg var fortsatt sjelven. med det syntes ikke, og jeg klarte å holde det bra i sjakk.. senere samme dag var jeg i en butikk for å stille et lite spørsmål, og mens jeg sto i kø ble jeg så nervøs at jeg vurderte å gå. men jeg tvang meg heldigvis til det. det var skummelt, men gikk fint. jeg er vanligvis lite redd for å være en kunde som spør og graver mye, jeg vil ha ting som jeg vil og at folk skal forstå hva jeg mener (uten å være uhyggelig).

i dagene i etterkant har det gått greit. er litt nervøs av og til, men jeg konsentrerer meg om å slappe av og å ikke stresse. jeg tror det bare var en midlertidig greie, men det var virkelig grusomt. og jeg hadde null kontroll over det første anfallet. -jeg så det virkelig ikke komme! jeg vurderer om det kan ha vært en reaksjon på at jeg var veldig stresset den dagen, det var litt kaos på jobben og jeg er vanligvis veldig avslappet og ikke vant med stress på denne måten.

det som er det rare er at jeg vanligvis er en selvsikker person. (noe jeg nå setter sprøsmålstegn ved, kansje jeg bare har gått runt og trodd det...?) jeg har mange venner, er fornøyd med meg selv og er sosial. syns det er kjempespennende å møte nye folk, og blir gjerne med kolleger og treffer vennegjengen deres som jeg aldri har hilst på før osv uten å ha med meg noen andre kjente. bare for å ta et eksempel. sånt tyder jo ikke på sosial angst, og folk kommenterer av og til at jeg er så "sprek" som gjør sånt. har aldri vært noen usikker person, litt usikker i en periode på ungdomsskolen fordi jeg følte meg annerledes, og det var jeg (men hvem er vel ikke det, altså både usikker og annerledes..) men det bar jeg neppe preg av. har aldri blitt mobbet. i skoleårene var jeg alltid populær, følte meg dog som en outsider, men jeg ble jo alltid inkludert i aktiviteter. i dag er jeg veldig komfortabel med den jeg er. jeg er en orginal person og lar det synes, og er stolt og glad for det!

det var godt å få skrevet ned dette. har snakket med noen venninner om det, de lo og ble overrasket, men samtidig forsto de at det var ekkelt og at det faktisk skjedde, og jeg lo med de. hva annet kan man gjøre? dette er bare ikke meg! har noen opplevd noe liknende? burde jeg gå til legen? tips for å bli kvitt dette? jeg vet at hva jeg skal gjøre i dagene fremover er å være oversosial, slik at jeg "venner" meg til folk. men det blir neppe store endringen, derfor er jeg ganske bekymret for at dette har skjedd! angst ligger forresten i familien og det syns jeg er skummelt! men min filosofi er at man KAN styre sin egen psyke, jeg likner ellers ikke på de med disse plagene i min familie, jeg er mye mer energisk, sosial og positiv.

[Gjest Gjest_kine_*]

Jeg har også opplevd noe lignende, og trodde og det var sosial angst. Men problemet med den teorien er litt den samme som din, jeg er også et utadvendt og sosialt menneske - faktisk mange hakk mer utadvendt og sosial enn hva som er "normalt".

Etter å ha lest litt rundt tror jeg heller det er såkalt panikkangst. Det kan komme som lyn fra klar himmel. Jeg har bare opplevd det i sosiale situasjoner og knyttet det derfor til det, men tror altså nå at det ikke er sosial angst. Jeg frykter alltid at det skal innslå igjen, for en stund fikk jeg det relativt ofte.. Et virkelig stort problem jeg har er at det er en spesiell person som ALLTID gir meg denne angsten. Jeg rødmer enormt, svetter, stammer.. Uten noe spesiell grunn, det er ikke noe spesielt med han. Det som er spesielt er vel bare at jeg føler han ser jeg rødmer, og da rødmer man jo bare mer. Men det stemmer også med panikkangst, fordi man har lett for å huske hvilken situasjon man fikk panikk i og dermed påføre seg panikk igjen når man er der. Jeg knytter altså angst til denne personen og prøver derfor å unngå han så godt jeg kan. Får hjerteklapp når jeg ser han på gata og har gjemt meg i et par tilfeller.

Dette skal man ikke gjøre da, man skal liksom oppsøke situasjoner man får angst i. Dessverre funket ikke dette så bra for meg heller, f eks fikk jeg oftere og oftere angst i jobbsituasjon jo mer jeg jobbet. Sluttet faktisk til slutt pga dette (var bare en ubetydelig deltidsjobb som jeg egentlig hadde tenk å slutte i uansett).

Jeg vet ikke helt hva man skal gjøre med det. Om du googler det så finner du flere råd, blant annet det med å oppsøke situasjoner du får angst i, og prøve å få kontroll over de kroppslige reaksjonene. For de er jo helt irrasjonelle. En annen ting er medisinering, antidepressiva skal visst fungere på panikkangst. Og kognitiv terapi eller annen psykologisk behandling.

Det finnes også flere forum på nettet for folk med sosial angst/panikkangst, men jeg satt igjen med en følelse av at alle hadde det enormt mye verre enn hvordan jeg har det (og tror du har). Det var faktisk bare litt skremmende lesning, jeg ble redd for at angsten skulle utvikle seg. Og det er angsten for å få angst som er verst og den man må forsøke å kontrollere!

Det hjalp litt å fortelle det til et par stykker, selv om de og lo det litt vekk. Jeg som er så selvsikker liksom.. folk forstår ikke helt hvordan ei som tilsynelatende takler det meste superfint plutselig kan holde på å dø av flauhet i en helt vanlig sosial situasjon. Jeg har til og med opplevd det med nære venner når vi har snakket om "været".. man blir liksom bevisst på at man plutselig er varm i hodet, føler at de legger merke til det, og da blir man enda varmere..

Har ikke hatt det på en stund, jeg prøver hardt å ikke tenke på det rett og slett. Og lurer på om det faktisk hjelper, å innbille meg selv at jeg slett ikke har noe angst. Har ikke møtt han fyren som alltid utløser det hos meg på en veldig god stund da.. håper på en måte jeg aldri gjør det igjen heller! Men på en annen side så hadde det å møtt han UTEN å rødme eller stamme gjort meg sikker på at jeg har kommet ut av dette her. For det er som sagt angsten for å få angst som virkelig går litt utover hverdagen, ikke bare de få anfallene man får.

Det beste er nok å snakke med en psykolog, men jeg har aldri gått så langt. Jeg håper bare det er noe jeg har i en fase av livet, slik som klaustrofobi og flyskrekk som jeg også har hatt men ble kvitt. Kanskje man alltid må ha angst for et eller annet i livet, hehe.

[Skogtussa]

Når du var i denne folkemengden og når du stod i køen; hva var det du ble redd for? Ble det bare for mye for deg, og angsten kom som kastende på deg? Eller var det mere at du følte deg overvåket, alle så på deg, målte deg opp og ned, og lignende? Følte du deg ille til mote blant de rundt deg?

Slik jeg syns du beskrev situasjonen, så tror jeg også som Kine, at du hadde et anfall av panikkangst, og ikke sosialangst..

[Gjest Gjest]

Sosial angst er ikke noe som plutselig oppstår i en akutt situasjon hvis du aldri før har kjent snev av det. Klart, hvem som helst kan utvikle sosial angst, f.eks etter en periode med mye stress og isolasjon. Men som de andre sier her hadde du nok heller et panikkangstanfall, eller et "vanlig" angstanfall. Det dukker opp uten noen tydelig årsak der og da, og kan oppleves veldig skremmende. Men det er heldigvis ikke farlig. Kanskje var du ekstra sliten den dagen, og kroppen var litt ekstra var for alle menneskene og stresset?

Du trenger ikke å få et nytt anfall. Det er viktig at du ikke flykter unna ting av redsel for å få et nytt anfall. I mellomtiden kan du prøve å øve deg på å puste dypt og rolig og kjenne at du har kontroll over pusten. Vær bevisst pusten din. Den betyr alt, og om du skulle få et anfall igjen, så vil du kanskje kunne klare å styre det ved å fokusere på pusten. Det er sånn jeg har klart å overvinne denne angsten. Jeg er ikke lenger redd for å få anfall, fordi jeg vet at jeg klarer å "puste" det ferdig. Angst er ikke farlig, men kroppen reagerer som om det er noe farlig.

Veldig mange vil en en eller annen gang oppleve angst som oppstår helt uforklarlig. Dette trenger ikke bety at du skal fortsette å ha angst. Det kan være et engangstilfelle. Men det som har lett for å skje, er at når man først har hatt et sånt anfall, så vil man gå rundt og være redd for å få et nytt, og man vil forbinde butikken med angst, og unngå denne butikken. Dette vil bare forsterke angsten og gjøre mulighetene større for å få et nytt anfall. En veldig ond sirkel. Etterhvert unngår man flere og flere steder, og angsten får fortsette å øke.

Vet det er vanskelig, men prøv å lev så normalt som mulig. Skulle du få et nytt anfall, vil du takle det. Husk å fokuser på pusten.

Og skulle det føles veldig vanskelig, så er det selvfølgelig lurt å ta en prat med legen din. Søk på panikkangst på nettet og les litt om hva du selv kan gjøre.

Lykke til, dette kommer til å gå bra! Ta vare på deg selv og se på om det er noe du kan endre på, om du kan prøve å la være å stresse f.eks. Angst er som regel et tegn på at noe ikke helt stemmer.

[Gjest ts]

Når du var i denne folkemengden og når du stod i køen; hva var det du ble redd for? Ble det bare for mye for deg, og angsten kom som kastende på deg? Eller var det mere at du følte deg overvåket, alle så på deg, målte deg opp og ned, og lignende? Følte du deg ille til mote blant de rundt deg?

Slik jeg syns du beskrev situasjonen, så tror jeg også som Kine, at du hadde et anfall av panikkangst, og ikke sosialangst..

takk for svar alle sammen!

da jeg stod i køen var jeg redd for å snakke med hun som skulle hjelpe meg i kassa. aner ikke hvorfor. fikk samme følelse som jeg får før jeg skal holde et foredrag eller en presentasjon for en stor gruppe (altså nervøs, det blir jeg alltid for sånt). jeg følte ikke at noen stirret på meg, eller at det ble for mye på noe vis. jeg bryr meg ikke så mye om hva folk tenker om meg så lenge jeg er fornøyd selv, og det er jeg stort sett. det var bare det at jeg måtte snakke med personen. angsten hadde vært der hele dagen, i forskjellig grad. rett før det ble min tur ble jeg kjempenervøs. men den første gangen jeg opplevde angsten (tidligere samme dag) kom den derimot som kastet over meg ja! jeg fikk helt sjokk! tror at det er som andre sier her, at når det først har skjedd en gang er man kjemperedd for at det skal skje igjen, -og da skjer det.

forresten, i dagene nå i ettertid kjenner jeg meg litt urolig og nervøs i kroppen ganske ofte. det kommer i bølger. jeg klarer hele tiden å kontrollere det, og ikke la det synes og å ikke la det gå utover personligheten min. men det er jo en ubehagelig følelse å være nervøs. jeg er vanligvis veldig avslappet, så det er virkelig veldig uvant å føle nervøsitet og stress for meg. jeg er veldig forvirret når det gjelder hvofor jeg føler det sånn. jeg lurer på om jeg er urolig for å få et nytt anfall og derfor kjenner meg nervøs, eller om dette er små utgaver av slike anfall. men jeg merker at med en gang jeg "glemmer" at jeg hadde et sånt anfall, så er jeg helt rolig og vanlig. men så kommer jeg på det, og da blir jeg kanskje nervøs igjen. så det er nok lurt å ikke tenke på det, som noen andre nevnte her.

noe jeg tenker mye på, er hvorfor jeg putselig får slike anfall. eller, fikk det den gangen. det har ikke skjedd igjen enda. vet ikke hva som skal være så galt. føler meg ganske fornøyd med livet mitt, og det jeg er misfornøyd med har alltid vært som det er. altså ingen endringer

[kristian82]

Det høres jo ut som et angst"anfall", man kan i utgangspunktet skille mellom mer generell angst og uro, og det som kalles sosial angst. Det du forklarer høres kanskje ut som en lett blanding, i tillegg henger de ofte sammen. Har man først f.eks fått et panikkanfall ren angst ut av det blå i en butikk, blir man ofte veldig redd for å få det igjen - unnvikker sosiale settinger/gruer seg - å da kan utvikle en mer sosial angst. Dette er jo noe de fleste kan oppleve en eller annen gang i livet, at man i en ukes tid f.eks brått ble veldig ukomfortabel og nervøs her og der, men så forsvant det igjen og kom ikke tilbake. Tror ikke du bør bekymre deg siden du er så sosial ellers og aldri har opplevd slike angstplager før, høres ut som en lur strategi å legge det bak deg, fortsette å være sosial osv. Tiltar plagene kan jo en kontakt med legen være lurt, tror i alle fall det er lettere å få gjort noe med det jo tidligere man oppsøker hjelp. Går man med sosial angst i f.eks 2-3 år, isolerer seg mye osv, blir det fort en snøball som begynner å rulle i negativ retning, og en kan få tilleggsplager som depresjon osv.

Forøvrig vil jeg si at det å være en usikker person, ikke nødvendigvis har noe sammenheng med angst å gjøre. Det er folk som er usikre å ikke har psykiske plager som angst/sosial angst, å folk som er usikre og har sosial angst. En selvsikker person kan få akkurat like sterk angst osv som enhver annen, det er veldig fordømmende og svært feil i forhold til forskning og fakta om psykisk helse å tro noe annet.

Det er desverre ikke så lett at man alltids klarer å styre psyken sin selv. Ved moderate/små plager som kommer her og der, kan man klarer å kontrollere det og jobbe seg igjennom det slik at det forsvinner. De fleste som imidlertid f.eks er sterkt plaget av angst/sosial angst har ofte en kjemisk ubalanse i hjernen, at kroppen får feil signaler (for mye eller for lite av et stoff, husker ikke hva det het) som gjør at man blir ekstremt dårlig i form. Dette er noe man ikke klarer å kontrollere, å noe som man f.eks ved eksponeringstrening og terapi kan klare seg å mestre/redusere, men i alle fall i de mest alvorlige tilfellene gjerne må ha medisiner for å fungere.

Blir litt samme som om man har høyt blodtrykk, man klarerer ikke å regulere ned blodtrykket sitt med psyken, da trengs det i utgangspunktet medisiner.

En person kan også utvikle angst, sosial angst, depresjon uten noen tilsynelatende "grunn", altså bør ikke være pga personen er trist og lei, få venner, savner en kjæreste osv. Mange av disse psykiske plagene utløses rett og slett av en kroppslig kjemisk ubalanse, så blir på samme måte i prinsippet som at man kan få høyt blodtrykk (og trenger hjelp til det) uten at man er lei seg osv.

Men lykke til i alle fall

Endret 15. juni 2009 av kristian82

[Gjest Gjest]

Det høres jo ut som et angst"anfall", man kan i utgangspunktet skille mellom mer generell angst og uro, og det som kalles sosial angst. Det du forklarer høres kanskje ut som en lett blanding, i tillegg henger de ofte sammen. Har man først f.eks fått et panikkanfall ren angst ut av det blå i en butikk, blir man ofte veldig redd for å få det igjen - unnvikker sosiale settinger/gruer seg - å da kan utvikle en mer sosial angst. Dette er jo noe de fleste kan oppleve en eller annen gang i livet, at man i en ukes tid f.eks brått ble veldig ukomfortabel og nervøs her og der, men så forsvant det igjen og kom ikke tilbake. Tror ikke du bør bekymre deg siden du er så sosial ellers og aldri har opplevd slike angstplager før, høres ut som en lur strategi å legge det bak deg, fortsette å være sosial osv. Tiltar plagene kan jo en kontakt med legen være lurt, tror i alle fall det er lettere å få gjort noe med det jo tidligere man oppsøker hjelp. Går man med sosial angst i f.eks 2-3 år, isolerer seg mye osv, blir det fort en snøball som begynner å rulle i negativ retning, og en kan få tilleggsplager som depresjon osv.

Forøvrig vil jeg si at det å være en usikker person, ikke nødvendigvis har noe sammenheng med angst å gjøre. Det er folk som er usikre å ikke har psykiske plager som angst/sosial angst, å folk som er usikre og har sosial angst. En selvsikker person kan få akkurat like sterk angst osv som enhver annen, det er veldig fordømmende og svært feil i forhold til forskning og fakta om psykisk helse å tro noe annet.

Det er desverre ikke så lett at man alltids klarer å styre psyken sin selv. Ved moderate/små plager som kommer her og der, kan man klarer å kontrollere det og jobbe seg igjennom det slik at det forsvinner. De fleste som imidlertid f.eks er sterkt plaget av angst/sosial angst har ofte en kjemisk ubalanse i hjernen, at kroppen får feil signaler (for mye eller for lite av et stoff, husker ikke hva det het) som gjør at man blir ekstremt dårlig i form. Dette er noe man ikke klarer å kontrollere, å noe som man f.eks ved eksponeringstrening og terapi kan klare seg å mestre/redusere, men i alle fall i de mest alvorlige tilfellene gjerne må ha medisiner for å fungere.

Blir litt samme som om man har høyt blodtrykk, man klarerer ikke å regulere ned blodtrykket sitt med psyken, da trengs det i utgangspunktet medisiner.

En person kan også utvikle angst, sosial angst, depresjon uten noen tilsynelatende "grunn", altså bør ikke være pga personen er trist og lei, få venner, savner en kjæreste osv. Mange av disse psykiske plagene utløses rett og slett av en kroppslig kjemisk ubalanse, så blir på samme måte i prinsippet som at man kan få høyt blodtrykk (og trenger hjelp til det) uten at man er lei seg osv.

Men lykke til i alle fall

Tusen takk for at du skrev dette innlegget, spesielt de siste avsnittene. Var akkurat det jeg ville si uten evne til å formulere det selv.