Hun brøt kontakten

[Gjest Trulselinemor]

Jeg fikk en tekstmelding av min søster for ei uke siden. Hun vil ikke ha noe mer kontakt med meg.

Det var klar tale at hun ikke ville høre et pip i fra meg så lenge jeg er sammen med samboeren. Hun mener jeg har forandret meg mye i det siste.

Jeg har alltid tatt i mot spydigheter og stykke sleng bemerkninger i fra henne. Hun har til og med slått meg.

For mange år siden reddet jeg henne fra et selvmord. Jeg gikk da i 5 klasse.

Jeg har prøvd å stilt opp for henne når hun har trengt det.

Jeg ble overrasket og skuffet over oppførselen hennes. Jeg blir 28 år og hun er 31 år.

Hun kalte samboeren en psykopat og meg ei røy. Samboeren min er syk, men det vet vel de fleste her inne.

Jeg har ikke sagt noe til mine foreldre. Jeg bor 36 mil unna slekta og var nettopp hjemme på ferie. Det var da dette skjedde. Jeg hadde da ikke vært hjemme på 2 1/2 år.

Jeg har kanskje forandret meg litt. Jeg godtar ikke å bli bestemt over, jeg har bestemt meg for å vise at jeg er voksen. Jeg er minste jenta i søskenflokken og det merkes. Jeg ser kanskje litt annerledes på livet så lenge han er syk.

Hun påstår at jeg ikke bryr meg om andre en samboeren og at det så ikke ut som jeg brydde meg om meg selv en gang.

Jeg knakk sammen i gråt, synes dette var veldig vondt.

Jeg vet det nytter ikke å prate med henne, for hun er sta som et esel.

Hva ville dere ha gjort?

Kan være jeg har glemt noe nå, men dersom jeg kommer på noe så skriver jeg det inn.

[ellapille]

Jeg er også den personen i familien som er minst av mange søsken.

Den 4 september 2000 ble jeg ranet og banket opp av søsteren min på en offentlig plass mitt på en ukedag.

Henne har styrt meg i alle år.På absolutt de tenkelige verste spydige måter.

Jeg sa meningen min til henne for første gang,da smalt det.

Politiet tok håret mitt i en pose,tok bildet av ansiktet mitt og nakken,det var kvelningsmerker,kloremerker og en utrolig stor håven leppe.

Jeg anser ikke henne som min søster lenger.

I mange år var jeg avhengig av henne og alle andre familiemedlemmer for å føle meg noe verdt.

Det skulle koste meg dyrt å stå på egne ben,ha egne meninger og ta avgjørelser uten å spørre pappa først.

2 søstre,en bror,pappa og stemor er ikke lenger endel av livet mitt.

Jeg som var som en zombie blandet med en gråtebombe på grunn av nerver klarer meg meget bra i dag,men det tok meg 3 år med behandling og litt medisiner.

For 2 dager siden ringte broren min etter nesten 3 år og spurte om vi kunne ha kontakt,jeg svarte:jeg vil ikke det og så la jeg på røret.

Nå er det jeg som setter krav og tar avgjørelser. Haddet det vært for 3 år siden så hadde jeg grått hele tiden,bedt om unnskylding for noe jeg ikke hadde gjort,unnskyldt min eksistens og hoppet om de ba meg om det også.

At familiemedlemmer er så harde er ikke oppbyggende.

Ikke vær lei deg du.

Dette går så bra skal du se. Det er du som vil komme som en vinner ut av dette her når søsteren din skjønner at du mener alvor.

Sett foten ned og legg det vonde og dets ansvar på henne.

Jeg støtter deg fult ut.

[Gjest Trulselinemor]

Tusen takk!

Jeg skrev et innlegg tidligere i uken, men det la jeg aldri inn. Jeg var redd for hva slags kommentarer jeg skulle få. Etter å ha tenkt litt, fant jeg ut at jeg må legge det inn, så jeg tok motet til meg i dag.

Jeg vet jo at dere er her for å hjelp oss.

Det var vondt å lese historien din. Håper det går bra med deg nå.

Dersom du ønsker det så kan du sende PM til meg.

Det er godt det finnes personer som vil hjelpe.

[ellapille]

Ikke tenk på meg nå,nå er det deg det gjelder.

Jeg er over smertene de påførte meg.

Nå er det bitterheten som av og til tar overhånd,men heller det enn tårer,mareritt,savn,sinne,hat og hevntanker.

Lillebroren min døde for snart 3 år siden,han lærte meg noe helt fantastisk.

Han sa:blod er tykkere enn vann.......,men rettferdighet er tykkere enn blod.

Og det lever jeg etter til fulle.

Da tar jeg vare på ungene mine,noen få familiemedlemmer og gode venner(som er i flertall i forhold til familie).

Uansett om det er familie så har man ikke lov til å hersje med hverandre,aller minst familien ville en jo fornuftig sett tenke ikke sant.

Så vær sterk,sett en stopper for det som har skjedd.

Sørg for at hun aldri vil kunne gjøre slikt mot deg igjen.

Til slutt vil hun måtte bite i det sure eplet. Det vil sikkert ta tid,men det vil skje.

Søsteren min som ranet og banket meg opp hilste på meg for noen uker siden og hun smilte,jeg smilte ikke,hilste ikke bare snudde meg vekk og fortsatt handlingen med barna mine.

Jeg har diskutert dette med eoi anna søster og vi er enige om at hun gale graia faktisk begynner å bli litt ensom.

Men det er forsent. Jeg er ferdig med henne.

Jeg fyller 32 i dag,ikke en telefon kommer fra søsken eller øvrig familie,ikke et kort,ingenting.Det er stille som mus her i huset.

Til jul er det like stille.Ungene mine er også kuttet ut. Men det de ikke tenker på er nemlig det,at når de kanskje vil gjenoppta kontakten med meg ,så er det de som driter på draget.

Jeg vil nemlig ikke.

JEG HAR MITT LIV NÅ. DET ER FORSENT.FOR MYE HAR SKJEDD.

SÅRENE ER FOR DYPE.

[Gjest Tex]

Kjære ellapille, Gratulerer med dagen!!!

Sender også gode trøsteklemmer til dere begge to,

og varme solskinnsklemmer.....

[Maxine Grey]

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen:

Man har ingen plikt til å elske sin familie, heller ikke til å like dem.

ER kontakten negativ, så bryt!

Det samme råd har jeg gitt til personer i min egen nære familie, og det er det eneste som har fungert i DET tilfellet.

Det er vondt å måtte akseptere at man er alene i verden.

Men som jeg har sett at noen har til undertekst:

Det som ikke tar livet av deg, gjør deg sterk.

Trøsteklem til både

Trulselinemor

og

Ellapille

[Gjest Trulselinemor]

Uten samboeren sin støtte disse dagene så vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. Senest i dag knakk jeg sammen. Jeg vet ikke hvorfor det gjør så vondt, for vi har aldri vært noe særlig gode venner og vi er som natt og dag. Men tanken på at jeg kanskje aldri får se barna hennes igjen, gjør meg veldig vondt.

[Gjest Anonymous]

Huff, skjønner godt at du tar dette tungt. Selv om dere er ulike og alt det der, så er det jo trossalt et nært familiemedlem av deg, så det er da helt normalt å bli så såret.

De andre her sier mye fornuftig. Selv om det er familie, er det ingen som sier at man MÅ ha kontakt med de. Gir de deg ikke noe godt, er det bedre å kutte ut kontakten.

Jeg har heller ikke kontakt med en liten del av min familie, nå er dette gudsjelov ikke søsken, men jeg har mine grunner for at jeg har tatt det valget jeg også.

Har du noen kontakt med resten av din familie, eller er forholdet like dårlig til dine foreldre også som til henne? Siden du ikke har vært "hjemme" på 2 og et halvt år mener jeg?

[Gjest Tiit]

Jeg vet hva du mener..... har vært der! Egentlig er det verre enn å miste noen i et dødsfall. Slik har jeg opplevd det.. Et dødsfall er iallefall noe man har felles med andre, og noe barna også kan ta del i. Å miste noen i form av å bli avvist for den man er, er verre. Smerten har så mange kanter.... og blir så ensom. Det er så vondt. Jeg føler med deg, og sender deg de aller beste tanker og ønsker som fins!! Tillat deg selv å sørge, for det trenger du.

[Gjest Trulselinemor]

Tusen takk for god støtte.

Kontakten mellom meg og mine foreldre har vært ganske bra. Noen små ting har det alltid vært. For 7 år siden flyttet jeg mange mil vekk fra der jeg vokste opp. Jeg måtte bare bort. Følte at jeg ble kontrolert heletiden. Jeg søkte skole langt vekke og takket ja til skoleplassen.

Etter 4 år på den nye plassen så flyttet jeg igjen, det var pga samboeren. Vi skulle flytte i lag.

Vi var hjemme en tur ca et halvt år etter vi ble i lag, så gikk det 2 og et halvt år til neste gang. Det har egentlig ingen ting med foreldre eller søsken å gjøre. Vi hadde gammel bil og samboeren min har store problemer med ryggen. Så han klarte ikke å sitte i bilen så langt. Jeg ville aldri reise alene. Så det ble til at foreldrene mine kom hit.

På disse to og et halvt årene så har jeg mistet kontakt med to søsken ( det var de som brøt kontakten) og jeg har snudd litt ryggen til min bror, pga at han ble stoff misbruker og mistet derfor retten til barna sine. Jeg klarer ikke å se at han ødelegger livet sitt på den måten.

Jeg føler at de hjemme tror det er samboeren sin feil at jeg har forandret meg. Men det er det ikke. Etter å ha bodd vekke i så mande år, så begynner enn å tenke litt på hvordan situasjonen er.

Jeg føler at søskene mine forteller mye "dritt" om meg til mine foreldre. Jeg klarer ikke å se helt hvor jeg har foreldrene mine akkurat nå.

Jeg kan høre den ekle latteren hennes om natten og jeg ser for meg ansiktet med et ekkelt smil. Er det noe rart jeg har mareritt???

[Gjest Trulselinemor]

På bursdagen min så snakket jeg med foreldrene mine. Mamma spurte ikke, men far spurte om jeg hadde hørt noe i fra søstera mi. Jeg svarte bare nei det har jeg ikke. Da sa han, hun bruker nå ikke glemme dagen din hun, jeg svarte hun er sikkert opptatt med noe annet. Jeg sa ingenting om at hun hadde brøtet kontakten, det får hun gjøre.

Det er ikke lett å vite hva en skal svare i slike situasjoner. Selvfølgelig burde jeg ha vært ærlig, men jeg var redd for at han skal bli skuffet.

Før eller siden må hun se meg, for vi kommer fortsatt til å reise hjem på ferie.

[Marianne]

Nei ikke si noe du, men høres jo ut som om de kanskje vet noe da når de spurte sånn.

Sånn er ikke kjekt Trulselinemor. Men etterhvert kommer hun nok tilbake skal du se

[Skusla]

Jeg forstår hvor vondt dette må være for deg..

MEN, la henne være i fred, kanskje hun innser at det faktisk er HUN som gjør noe feil her.

Det virker som om hun er ganske sjalu på samboeren din, hun ser at du er blitt ett menneske med egne meninger og som hun ikke kan hersje med lenger. Det er for noen ett ganske hardt slag. Hvertfall om hun er vant til at du lar henne gjøre det.

Jeg syntes det er FLOTT jeg, at du tar deg av samboeren din når han er syk, tenker på deg selv og lever ditt eget liv.

Ikke la noen prøve å fortelle deg hva du skal gjøre og hvordan du skal være.

Det kan ikke ha vært enkelt?

Jeg har opplevd ting jeg også, som gjør at jeg måtte "frigjøre" meg fra enkelte personer innen familien. Å de tok det på noenlunde samme måte som søsteren din.

Det er bare å fortsette å være sterk, for det er du. Fortsette å ikke gi etter..

Det er viktig tror jeg. For at søsteren din skal forstå at du er ett selvstendig individ som ikke hun har kontroll over.

Hun skal ikke få bruke deg som en frusrasjonsball lenger, som hun kan slå løs på ( indirekte) når hun føler for det.

Du vet hun ikke er bra for deg tror jeg, men selvfølgelig er det trist at du ikke får sett ungene hennes. Men det er HUN som trenger å vokse opp her.. Ikke du..

Bare fortsett å være deg selv, fortsett å støtte samboeren min og være en flott person.

Kanskje innser hun hvor dum hun er, kanskje ikke. Men etter min mening er det opp til henne. Det er HUN som har gjort noe galt her, ikke du...

Sender deg en trøsteklem jeg...

[Gjest lurven]

søstra di hortes ut som en skikkelig bitch.

eller kanskje hun ikke er helt god..

emn uansett så tror jeg det hadde vært greit for meg hvertfall

ville ikke hatt kontakt med en søster som er sånn

så jeg tror du bare skal være glad til

skjønner jo at det kan være vondt å miste familien liksom men..

noen ganger er gode venner bedre enn familie

[Gjest Anonymous]

Hold hodet ditt hevet og vis din styrke!

Hvorfor skal du ha mennesker i livet ditt som benytter en hver anledning til å tråkke deg ned?

Hvis dette var en venn hadde du brutt kontakten for lenge siden, hadde du ikke?!

Som jeg leser av innleggene dine VET du at det er du som har rett, så stå på ditt! Ikke la en (misunnelig???) manipulerende søster forsure livet ditt! Livet er for kort til å ha det på denne måten!

Stå på! Og hold ditt hode hevet!