Hva skjer med spiseforstyrrelsen a?

[Gjest Hoppogsprett]

Vet du hva..

Jeg skjønner bare ikke hvordan man skal bli frisk fra spiseforstyrelser for godt. Begynner å lure på om det er en ikke reversibel sykdom.

Først fikk jeg anorexi etter gjeng-overgrep og påfølgende mobbing. Men når kiloene raste av skjønte jeg at det var farlig å ikke spise. Da begynte jeg å spise, men da klarte jeg ikke å stoppe.

Nå har jeg overspist i ti år. Helt utrolig hvor denne sterk denne sykdommen er. For jeg kjenner meg selv som ganske sterk. Men jeg er maktesløs. Ennå det er jeg som spiser, altså går på butikken, velger varere, kommer hjem og sier til musklene mine, putt maten i munnnen, tygg og svelg.

Så utrolig rart!!!!!!!

Ellers er jeg en oppegående jente som er ganske så livsglad og burde klare å slutte å overspise.

Det har gjort meg ufør. Hallo!!!

Jaja, jeg fortsetter å håpe, og forsøker hver morgen å si idag skal du klare det. Jeg går til lege og venter på psykolog. Men de har jeg vært til før uten at det har hjulpet på overspisingen. Jeg trener, har venner, er fornøyd med utseendet. Ja, det er riktig, jeg er fornøyd med utseendet, spiseforstyrrelsen har ingen ting med vekta mi å gjøre.

Æsj så mye jeg har mistet i løpet av ti år.

Forundelig sykdom! Noen som vil dele noen tanker?

[Erle84]

Ikke annet enn at det er en form for avhengighet. Mat blir dop, på en måte.

Heldigvis ikke sånn for meg. Men bestevenninna mi har vært syk i mange år. Det er som dop.

[Gjest Hoppogsprett]

Er nok riktig. Som dop. Sprøtt er det ihvertfall. Sprøtt å ikke klare å styre sine egne handlinger.

Men løsningen blir vel å ta tak i grunnen til at man behøver å "dope" seg og så gå igjennom en "avrusning".

Skulle funnet et sånt sted. Jeg har søkt 4 ganger på en avdeling på Modum Bad samt på det lokale psykiatriske sykehuset. Men siden jeg ikke har et forvrengt kroppsbilde har ingen av psykologene latt meg få en plass.

Greit nok det da, det er jo mange som holder på å medgå fordi de ikke spisser så det er fint at de får hjelp.

Jeg tenker faktisk at hvis jeg lager en slags logg og følger meg selv igjennom de to trinnene (fortså grunnen og dernest avrusning), så kan jeg kanskje bli frisk og så hjelpe andre med det samme. For det ideelle for slike som meg, og jeg er sikker på at det er flere som meg der ute, hadde vært å ha en personlig "trener", som bodde, trente og terapeuterte med deg 24t i døgnet. Etter noen uker/mnd kunne man redusert arb.tiden til terapeuten gradvis, samt overlappet det med gruppeterapi, dagtilbud..

Det ville ha kostet samfunnet mindre å sette inn slike tiltak enn å ha oss dinglende nepå nav i ti år..

Kanskje jeg kan klare å gjennomføre dette?? Tyne ut alt jeg har av viljestyrke og bare gå for det!!