Han bor "hjemme" fortsatt!

[Gjest Kvinge]

Nå vet vi ikke helt tilfelle her, men dere som synes TS overreagerer. Hva synes dere om å få en kjæreste som dere må mase huden full på, for at han skal ta oppvasken? Eller for at han skal vaske klærne, eller rydde?

Synes dere det er tiltrekkende med et mannfolk som slenger seg ned i sofaen, og venter på at maten skal komme på bordet? Ville dere virkelig turt å utsette dere selv for å måtte være reservemamma for "din store kjærlighet"?

Jeg har bodd alene siden jeg var 16 år. Da jeg og min kjære flytta sammen, så var jeg vet et tidspunkt nødt å fortelle han at "Knuste lasagneformer, med god lasagne smurt utover glassbitene, ikke skal ligge på gulvet mens hunden er alene i rommet!" Joda, mannen hadde sett lasagneformen knuse, men sprunget opp fordi han måtte se noe på tv. Bikkja stod nede alene og hadde fri tilgang til lasagne med glassbiter på. Jeg har også måtte tatt gjentatte diskusjoner om at "mamma ikke bor her lengre". Jeg er kjæresten, og jeg vil bli tatt vare på, jeg vil ikke mase på at han skal vaske gulvet, eller ta oppvasken, eller vaske klær, eller skifte på senga. Slike ting skal skje av seg selv, eller ved at jeg minner på. Ikke maser.

(Dette er i utgangspunktet en veldig fornuftig mann)

( vil også legge til at jeg selvfølgelig også tar del i husarbeidet, men at jeg ikke vil være nødt til å mase om at han skal ta sin del)

Videre vil jeg nevne broren til min kjære. Som bor i kjellerleiligheten til foreldrene sine. I en alder av 27 år. Han betaler betydelig mye mindre enn han ville gjort andre steder. Dette er en mulighet han har fått slik at han skal kunne spare til egen bolig. Nå har han bodd der i 2 år, hvor han har hatt god lønn, og lite utgifter. Men han er enda ikke klar for å flytte ut. Han handler inn på dyre sykler, pcer og spillkonsoller. Kan også nevne at han er singel.

Av en eller annen grunn synes jeg dette er feil. Kanskje p.g.a. at jeg selv flyttet ut tidlig, og ikke har hatt slike muligheter. Men jeg føler at tanken bak denne muligheten er god, men at det ikke fungerer i praksis. Han har det bra slik han bor nå. Lav leie, og høyt forbruk. Hvorfor i alle dager skal han stresse med å komme seg ut, når han har det godt der han bor nå?

Jeg blir rett og slett irritert over slikt. Bortskjemte er de!

[Gjest Gjest]

Jeg synes det er helt forunderlig at så mange hardnakket tror at det å bo nært foreldrene betyr at man løper til mamma for å få hjelp til absolutt alt. Det er jo helt feil.

Er det slik dere selv ville oppført dere? Holdt dere virkelig på slik da dere fremdeles bodde hjemme? Allerede da jeg gikk på barnsekolen hadde jeg fullt ansvar for å vaske mine egne klær, jeg laget middag to faste dager i uken, vasket og støvsuget hele underetasjen en gang i uken, osv. Jeg fikk ukepenger, og disse skulle jeg selv bruke til å kjøpe klær og annet jeg trengte. Og dette trodde jeg faktisk var helt vanlig, de fleste andre vennene mine hadde det også slik da de vokste opp.

Jeg kjenner folk som bor i underetasjen hos folkene sine. Og jo, det er faktisk akkurat som et vanlig leieforhold, bare at de får lov til å betale mindre enn foreldrene ville krevd av en villt fremmed. Hvorfor i alle dager skulle et voksent menneske løpe til mamma for å få hjelp, bare fordi om mamma bor i etasjen over?

Jeg kjenner én person som har mamma som sin personlige tjener. Det er konen til min onkel (omtrent på min alder). Men hun flyttet hjemmefra da hun var 18. Selv om hun bodde tyve minutter fra mamma, kom likevel mamma innom og vasket klær og hus for henne.

Det er slett ikke slik at alle som bor nærmt foreldrene bruker mamma som personlig tjener, mens ingen som bor et stykke unna gjør det.

Det at dere mener at bo hjemme = være bortskjemt drittunge sier vel mer om dere selv. At dere ble vant til å ha mamma som personlig tjener da dere bodde hjemme, betyr ikke at det er slik alle andre har vokst opp.

[Wildy]

hva syntes mannen din om å bo sånn? Ville du ha bodd sånn om det var mannen din sine foreldre?

Jeg kunne godt ha bodd slik også om det gjaldt hans foreldre. For det er ikke slik at man ikke har privatliv eller eget liv selv om man bor i samme hus. Det er hva man gjør det til selv. Her er døren inn til min leilighet alltid låst, jeg vil ha den friheten til å vase rundt i undertøyet uten å møte mine foreldre i stua. Vi spiser middag sammen rett som det er, ja, men vi er ikke forpliktet til å ha mine foreldre til kaffe hver dag, eller til å være fast selskap.Vi griller i hagen, og noen ganger sammen mine foreldre. Eller sammen naboen. Eller venner. Eller alene. Er ikke det egentlig ganske normalt?

Min kjære trives godt her, og jeg opplevde aldri at han var skeptisk til denne boformen. Kanskje fordi han så at vi bor ikke sammen selv om vi bor i samme hus?Fordelen har vært at veien er kort etter at mine foreldre ble mindre selvhjulpne. Og dette er en periode som kommer for de aller, aller fleste. Folk blir gamle eller syke, eller begge deler, og trenger mere hjelp. For min del har jeg fått perioden med omsorgen for barn og syke foreldre samtidig. Og dette har gitt spesielle utfordringer. Skulle jeg ut av døra hver gang det er noe tror jeg at jeg hadde blitt tullete her. Nå kan jeg hjelpe uten at det tar hele hverdagen min. Mine foreldre har et godt liv, og kan bo hjemme. Min barn vokser opp med et nært forhold til sine besteforeldre. Og jeg har ( nå) god økonomi.

Som sagt, her har det vært en vinn-vinn situasjon for begge parter.

[Gjest Kvinge]

Jeg synes det er helt forunderlig at så mange hardnakket tror at det å bo nært foreldrene betyr at man løper til mamma for å få hjelp til absolutt alt. Det er jo helt feil.

Er det slik dere selv ville oppført dere? Holdt dere virkelig på slik da dere fremdeles bodde hjemme? Allerede da jeg gikk på barnsekolen hadde jeg fullt ansvar for å vaske mine egne klær, jeg laget middag to faste dager i uken, vasket og støvsuget hele underetasjen en gang i uken, osv. Jeg fikk ukepenger, og disse skulle jeg selv bruke til å kjøpe klær og annet jeg trengte. Og dette trodde jeg faktisk var helt vanlig, de fleste andre vennene mine hadde det også slik da de vokste opp.

Jeg kjenner folk som bor i underetasjen hos folkene sine. Og jo, det er faktisk akkurat som et vanlig leieforhold, bare at de får lov til å betale mindre enn foreldrene ville krevd av en villt fremmed. Hvorfor i alle dager skulle et voksent menneske løpe til mamma for å få hjelp, bare fordi om mamma bor i etasjen over?

Jeg kjenner én person som har mamma som sin personlige tjener. Det er konen til min onkel (omtrent på min alder). Men hun flyttet hjemmefra da hun var 18. Selv om hun bodde tyve minutter fra mamma, kom likevel mamma innom og vasket klær og hus for henne.

Det er slett ikke slik at alle som bor nærmt foreldrene bruker mamma som personlig tjener, mens ingen som bor et stykke unna gjør det.

Det at dere mener at bo hjemme = være bortskjemt drittunge sier vel mer om dere selv. At dere ble vant til å ha mamma som personlig tjener da dere bodde hjemme, betyr ikke at det er slik alle andre har vokst opp.

Så da sier du at min erfaring faktisk ikke kan stemme fordi det er jeg som er den bortskjemte?

Jada, mange er bortskjemte, og det trenger ikke alltid å være dem som bor i foreldrenes hus.

For min kjæres del, så har det aldri handlet om at han sitter å venter på at moren skal gjøre ting for han. De handler om at hun til alle tider har fortalt han når han skal gjøre det. Jeg synes det er drøyt å måtte fortelle en mann i 20 årene at han er nødt å huske å rydde rommet sitt.

[Gjest Gjest]

Så da sier du at min erfaring faktisk ikke kan stemme fordi det er jeg som er den bortskjemte?

Jada, mange er bortskjemte, og det trenger ikke alltid å være dem som bor i foreldrenes hus.

For min kjæres del, så har det aldri handlet om at han sitter å venter på at moren skal gjøre ting for han. De handler om at hun til alle tider har fortalt han når han skal gjøre det. Jeg synes det er drøyt å måtte fortelle en mann i 20 årene at han er nødt å huske å rydde rommet sitt.

Jeg sier at din generalisering om at alle som bor hjemme er bortskjemte mammadalter ikke stemmer. Det at du tror det er slik, må jo bety at du selv var en bortskjemt mammadalt til du flyttet hjemmefra. Det at du mener å bo hjemme er ensbetydende med at mamma maser om at man må rydde rommet sitt, må jo bety at din mamma måtte mase på deg da du bodde hjemme. Jeg for min del vokste opp med at det å holde et ryddig rom var en selvfølge.

At moren til din kjæreste maser på ham, har da ingenting med alle de andre som bor hjemme å gjøre. Det er forøvrig ikke hans feil at moren maser heller. Det er mange, mange som bor hjemmefra som ikke bryr seg om å ha det ryddig. Det er sikkert mange av dem som har foreldre som blander seg opp i hvor ryddig de har det hjemme, og maser på dem. Er man voksen, så kan man selv velge hvor ryddig man vil ha det i sitt eget hjem.

[Gjest Gjest_tine_*]

Jeg forstår ts godt.

For det første har jeg og litt "svigers-skrekk". Jeg synes ikke det er kult å måtte forholde meg til foreldre på 2. date. I tillegg er jeg veldig seksuell, og vil helst at man skal kunne henge i taklampene og skrike og ligge nakne på balkongen etterpå uten at svigermor har utsikt til det.

En annen ting er at jeg mener det er en bra erfaring å flytte ut. Og med flytte ut så mener jeg helst flytte til en helt annen by. Noen bor samme sted hele livet, det synes jeg er forferdelig kjedelig og trist. Men man skal jo ikke dømme fyren etter hvor han bor, selvsagt kan man bli et bra menneske selv om man bare har sett en by i sitt liv.

Jeg er likevel litt skeptisk og kanskje litt mer på linje med folk som har gjort som meg, nemlig flyttet et godt stykke fra foreldrene og fått noen år på universitetet e.l. De erfaringene man får som nyinnflyttet student i Oslo er ganske så annerledes enn de man får om man flytter 2 meter fra mamma og pappa og fremdeles er i samme by, henger med samme mennesker og er i samme jobb. Jeg får inntrykk av at de har grodd litt fast og er noe uselvstendige, lite eventyrlystne og verdsetter det trygge og kjente så høyt at de sjelden begir seg ut på ukjent grunn. Totalt motsatt av meg, altså.

[Gjest Gjest]

Jeg forstår ts godt.

For det første har jeg og litt "svigers-skrekk". Jeg synes ikke det er kult å måtte forholde meg til foreldre på 2. date. I tillegg er jeg veldig seksuell, og vil helst at man skal kunne henge i taklampene og skrike og ligge nakne på balkongen etterpå uten at svigermor har utsikt til det.

En annen ting er at jeg mener det er en bra erfaring å flytte ut. Og med flytte ut så mener jeg helst flytte til en helt annen by. Noen bor samme sted hele livet, det synes jeg er forferdelig kjedelig og trist. Men man skal jo ikke dømme fyren etter hvor han bor, selvsagt kan man bli et bra menneske selv om man bare har sett en by i sitt liv.

Jeg er likevel litt skeptisk og kanskje litt mer på linje med folk som har gjort som meg, nemlig flyttet et godt stykke fra foreldrene og fått noen år på universitetet e.l. De erfaringene man får som nyinnflyttet student i Oslo er ganske så annerledes enn de man får om man flytter 2 meter fra mamma og pappa og fremdeles er i samme by, henger med samme mennesker og er i samme jobb. Jeg får inntrykk av at de har grodd litt fast og er noe uselvstendige, lite eventyrlystne og verdsetter det trygge og kjente så høyt at de sjelden begir seg ut på ukjent grunn. Totalt motsatt av meg, altså.

Har du hørt om begrepet "reise på ferie"? Jeg har bodd i samme byen hele mitt liv, faktisk også i samme bydel. Jeg har likevel vært i rundt 35 land, i fire verdensdeler. Jeg kom nylig hjem fra en måneds backpakking Australia - helt alene. Jeg tror ikke noen har kalt meg uselvstendig og lite eventyrlysten før

Kjekt med fordommer og generaliseringer, gitt... At noen har levd livet sitt annerledes enn deg, betyr ikke at de har kjedelige og/eller triste liv.

[bubbissa]

En annen ting er at jeg mener det er en bra erfaring å flytte ut. Og med flytte ut så mener jeg helst flytte til en helt annen by. Noen bor samme sted hele livet, det synes jeg er forferdelig kjedelig og trist. Men man skal jo ikke dømme fyren etter hvor han bor, selvsagt kan man bli et bra menneske selv om man bare har sett en by i sitt liv.

Jeg er likevel litt skeptisk og kanskje litt mer på linje med folk som har gjort som meg, nemlig flyttet et godt stykke fra foreldrene og fått noen år på universitetet e.l.

Jeg er enig. Jeg hadde nok vært meget skeptisk til å date en fyr som bor hjemme når han nærmer seg 30 år. Alle har godt av å være litt selvstendige, måtte skrape sammen penger til husleie, kjøpe sine egne ting etc.

I tillegg syns jeg at foreldre til disse guttene har misforstått litt. Ja, de er snille. Men kanskje på grensen til dumsnille? Tenker på at det er en bjørnetjeneste å gi folk alt opp i hendene. Hvor selvstendig blir man da? Og hvilke jenter vil ha uselvstendige latsabber som ikke kan steike grandiosa en gang?

De guttene jeg vet av som bor hjemme, har faktisk høyere utdanning, gode jobber og er fullt oppegående. Problemet deres er at de er late og har ingen som stiller krav til dem i heimen (dvs sokkelleiligheta). De spiser middag som foreldrene lager og kan ellers spille dataspill og late seg på sofaen.

Jeg hadde aldri godtatt at mine voksne barn skulle bo gratis hjemme når de tjener godt. Greit nok, noen gjør det kanskje en kort periode fordi de skal spare opp penger til å kjøpe noe eget, men goodwill-perioden bør ikke strekkes ut over flere år. I min verden er det dessverre sånn at menn som bor hjemme er litt tafatte, og slike vil man ikke ha.

[Fjesingen]

Likheten mellom dagens menn og Jesus: De bor hjemme til de er 30 og hvis de gjør noe vettugt er det et under!

[Gjest Kvinge]

Jeg sier at din generalisering om at alle som bor hjemme er bortskjemte mammadalter ikke stemmer. Det at du tror det er slik, må jo bety at du selv var en bortskjemt mammadalt til du flyttet hjemmefra. Det at du mener å bo hjemme er ensbetydende med at mamma maser om at man må rydde rommet sitt, må jo bety at din mamma måtte mase på deg da du bodde hjemme. Jeg for min del vokste opp med at det å holde et ryddig rom var en selvfølge.

At moren til din kjæreste maser på ham, har da ingenting med alle de andre som bor hjemme å gjøre. Det er forøvrig ikke hans feil at moren maser heller. Det er mange, mange som bor hjemmefra som ikke bryr seg om å ha det ryddig. Det er sikkert mange av dem som har foreldre som blander seg opp i hvor ryddig de har det hjemme, og maser på dem. Er man voksen, så kan man selv velge hvor ryddig man vil ha det i sitt eget hjem.

Haha, føler du deg angrepet, siden du går på direkte personangep på meg?

Nå vil ikke jeg utbrette meg selv, men jeg har vært et selvstendig individ så lenge jeg kan huske, med en psykisk syk mor, som ikke kunne ta skikkelig vare på seg selv eller meg. Ikke snakk til meg om å være bortskjemt! Jeg for min del vokste opp med å lage middag til meg selv i en alder av 10 år (så og si hver dag), jeg vokste opp med en mor som aldri fortalte meg at jeg skulle rydde. Jeg flytta ut i en alder av 16 år, og har laga middag til meg selv, rydda når det behøvs, betalt regninger når de skal betales osvosvosv.

Jeg har allerede vært omsorgsperson for min mor, og er ikke interessert i å måtte være "mamma" for min kjære.

Du sier at hvis man er voksen, så kan man velge hvor ryddig man vil ha det i hjemmet sitt?! Ja, men hvis man bor to sammen, så skal begge to delta. Det nytter ikke at en setter seg på ræva, fordi h*n mener at det er ryddig nok.

Jeg mente aldri å generalisere, men jeg sier at JEG er skeptisk, på bakgrunn av MIN erfaring.

makan til å hoppe i strupen på folk...

[Gjest Eurodice]

Likheten mellom dagens menn og Jesus: De bor hjemme til de er 30 og hvis de gjør noe vettugt er det et under!

Hahaha, jeg kjenner flere eksemplarer av arten . Takke meg til å ha bare meg selv å sørge for, slippe å irritere seg over sendrektighet og sprikende oppfatning av når det er nødvendig å få ting gjort.

[Anglofil]

Min kjære bodde hjemme til han var i midten av 20-åra, og jeg ser ikke nødvendigvis noe galt i det, det kan være ulike grunner til at man bor hjemme. Selv har jeg bodd hjemme til jeg var 22 år. Det som derimot er viktig for meg, er at han er moden i hodet, for man trenger ikke å være mammadalt for å bo hjemme. Hadde dog reagert om min kjære hadde bodd hjemme til han var 35 år, det synes jeg blir noe annet igjen.

Mvh Yvonne

[skanky]

Har du hørt om begrepet "reise på ferie"? Jeg har bodd i samme byen hele mitt liv, faktisk også i samme bydel. Jeg har likevel vært i rundt 35 land, i fire verdensdeler. Jeg kom nylig hjem fra en måneds backpakking Australia - helt alene. Jeg tror ikke noen har kalt meg uselvstendig og lite eventyrlysten før

Kjekt med fordommer og generaliseringer, gitt... At noen har levd livet sitt annerledes enn deg, betyr ikke at de har kjedelige og/eller triste liv.

Nå er det jo en gigantisk forskjell erfaringsmessig på å dra på ferie et sted og å flytte et sted. OK, man kan være eventyrlysten som i at man liker å reise rundt selv om man bor hele livet med mamma og pappa i Indre Lortefjord. Å backpacke i Australia i en måned er likevel noe helt annet enn å etablere seg for godt et sted langt borte fra mammas kjøttkaker og barndomsvenner.

[Gjest Kvinge]

Det er egentlig ganske interessant å se hvordan vi reagerer på at folk lever livet sitt anderledes enn oss. Jeg begynner også å tenke på hvorfor vi absolutt er nødt å bo for oss selv før vi etablerer oss skikkelig (med hus, mann, barn, og stasjonsvogn). Hva er egentlig poenget? Som det er nevnt tidligere så er det vanlig i andre land å bo hjemme frem til de gifter seg. Noen land bor folk sammn med besteforeldre, tanter og onkler. Men her i Norge, her gjelder det å være selvstendig fra den dagen en fyller 18. Individualismen. Vi er alene. Vi er individer, som skal klare oss selv. Vår motgang er vårs alene, våre valg slår automatisk tilbake på oss selv. Hvis vi tar et dårlig valg er det vår egen skyld, det må vi ta i egen hatt.

Ensomhet sies å være et problem i Norge. Ja, da kan man jo begynne å tenke på hvorfor?

Så hva er egentlig årsaken til at folk ønsker å flytte ut i tidlig alder. Hva er tanken bak å "lære seg å bli selvstendig før man binder seg"?

Jeg kan bare svare for min egen del, hvorfor jeg ville flytte ut tidlig. For min del handler det om at jeg ikke har et godt forhold til mine foreldre, rettere sagt min mor (det var hun jeg bodde med). Min mor har psykiske problemer, og jo lengre jeg bodde sammen med henne, jo mer ble hennes oppførsel, tankegang, og reaksjonsmønster trykket ned over hodet på meg. Så pass ille at jeg etterhvert begynte å tro at hun var min definisjon av meg selv.

Så for min del handlet det om å bryte et mønster. Utvikle meg selv i en annen retning enn henne. Jeg trengte å bli selvstendig for å unngå å gå i samme fellene. Men det betyr ikke nødvendigvis at alle må gjøre som meg for å bli selvstendige.

Bare noen tanker rundt emnet..

[stjernekyss]

Instant turn-off. Helt og holdent uinteressant

[Nynaeve]

Instant turn-off. Helt og holdent uinteressant

Stiller meg bak dette

[Gjest Mann26]

Instant turn-off. Helt og holdent uinteressant

Hvorfor det? Syntes det er mange kvinner her som er utrolig dømmende ovenfor oss som ønsker å spare penger ved å bo i familiens bolig, eller nabobolig eller noe slikt som gjør til at vi slipper å gå ut på eiendomsmarkedet og kaste vekk pengene våre.

Om jeg ikke hadde budd forsiden av mine foreldre kunne jeg aldri hatt råd til å dra på konserter, dra på ferie og ha en relativt bra og ny bil i min alder. Andre på min alder sliter med studielån og ser nesten aldri foreldrene sine. Jeg ser mine foreldre nesten hver dag, og spiser middag med dem flere ganger i uken og vi har et veldig godt forhold.

Er helt utrolig at ikke norske kvinner ser at det er bedre å bli sammen med oss som velger å bo hjemme som ikke har tonnevis med gjeld bak oss og som har ressurser til å gjøre som vi vil. Vi har et godt forhold til foreldrene våre og dere får også bo gratis i vårt hus om dere blir sammen med oss, alle tjener på det, hva er egentlig galt med dette?

Og vi er nok like uavhengige som alle andre uansett hvor ofte vi drar bort til foreldrene våre, eller hvor ofte de kommer bort til oss. Det er ikke slik at vi ikke kan gjøre ting selv bare fordi vi velger å heller samarbeide med familien om driften av hjemmene våre. Det er faktisk bedre for alle parter og alle har mer tid til seg selv.

Men det holder vel ikke, vi skal heller få gjeld, flytte bort og få et elendig forhold til foreldrene våre og gjøre alt hjemme sammen med kona i stedet for å dele på ansvaret sammen med andre... Kanskje kan vi til og med kjøpe oss hushjelp, eller kanskje vi bare kan krangle om husarbeidet som vi må slite med? I stedet for å dele på å spise middag hos hverandre noen ganger i uken med foreldrene våre...

Nei, jeg er glad jeg ikke har møtt noen av dere merkelig kvinner enda. De fleste jeg har datet har ikke hatt noe i mot at jeg har bodd nært foreldrene mine. Og de har vært glad for at jeg har hatt råd til å ta dem med på ferietur slik at vi kan opplve noe nytt sammen. Når jeg en dag finner meg en partner som blir med meg som jeg kan gifte meg med så regner jeg med at hun og så kan sette pris på det.

[stjernekyss]

Hvorfor det?

Erfaring.

Jeg er glad for familie, men det er ikke familien jeg skal date.

Jeg blir ikke imponert over at noen betaler ferietur for meg, jeg kan betale min egen billett. Det er det voksne mennesker gjør.

Når jeg skal date noen, er jeg ute etter et voksent menneske som er i stand til å ta vare på seg selv. Voksne barn som bor hjemme tar ikke vare på seg selv.

"Spare penger"-argumentet er for dårlig. Enten så er man voksen, eller så er man det ikke. I mine øyne er ingen voksne barn som bor hjemme voksne. De er bare barn med en alder som tilsier at de skulle vært voksne.

I mine øyne er det instant turn-off, og helt og holdent uinteressant.

[Gjest Gjest_tina_*]

Erfaring.

Jeg er glad for familie, men det er ikke familien jeg skal date.

Jeg blir ikke imponert over at noen betaler ferietur for meg, jeg kan betale min egen billett. Det er det voksne mennesker gjør.

Enig.

Jeg blir heller ikke særlig imponert når grunnen til at han har råd til ferieturen er at han bor hjemme hos sine foreldre.

OK, gjør det for å spare penger til egen kåk for all del, men da er det en svært midlertidig ting. Dessverre ser det ofte ut til at det ikke er midlertidig og at fyren har null hastverk med å flytte ut, og pengene går ofte til en 40" flatskjerm (eller ferieturer) i stedet for inn på BSU-kontoen. Noe som er helt ekstremt lite imponerende.

[Gjest Gjest]

Synes ikke dette er noe kjempeproblem før det event. blir et seriøst forhold man vet om man vil satse på jeg da! La han nå bo i nabohuset.. han kan sikkert vaske og lage mat siden han bor i eget hus?

OM det skulle bli seriøst så tar dere det derifra... men jeg mener du hadde nok oppdaget allerede nå om han var en mammadalt. Tro meg man kan være mammadalt med 30 mils avstand også!

For mange år siden så datet jeg en som bodde i sokkeletasjen... han var ikke mammadalt *lol* Og han måtte både vaske, rydde og lage mat. Og tro meg - eneste mamman passet på var at han var snill nok og hjelpsom nok mot meg. Hadde det moro jeg. Han var ikke mammadalt.

Men jeg har også datet en som har bodt flere mil fra mamman sin.... og han var mammadalt han. Fy fader.

Det er ikke avstanden til mamma som bestemmer hvor mammadalt de er altså. Det har jeg for lengst lært!