Krangler dere ofte med foreldrene deres?

[Gjest Dora Flanica]

Er vel ganske heldig. Har aldri kranglet med foreldrene mine etter at jeg ble voksen. Mamma og jeg kan gå hverandre på nervene hvis vi er sammen lenge, men stort sett velger vi å overse tingene. Kan ha store og høylytte diskusjoner med henne om verdensproblemene, religion, politikk, meningen med livet og sånt, men det blir ikke krangler av det, selv om vi kan være uenige. Er mer synd på pappa og lillesøs, de stikker når mamma og jeg er i gang med en filosofisk diskusjon.

Endret 12. juni 2009 av Dora Flanica

[Caramela]

Jeg krangler ikke med foreldrene mine lenger, det hender vi er uenige, men da sier vi bare i fra. Samme om vi er skuffet, så sier vi i fra. Alt dette går begge veier. Det går helt fint an å ta opp kjipe ting uten å måtte krangle.

[~~Akasha~~]

Nei, det er mange år siden vi kranglet.

[MissStiles]

Jeg krangler ofte med familien om jeg besøker dem. Men det er ofte fordi at jeg føler meg urettferdig behandlet og at jeg står opp for meg selv, viser min grense og mitt forsvar.

I tillegg er jeg lei av å være en som hele tiden skal ta hensyn bestandig.

Fra da jeg var 3 år og oppover har jeg vært den som har måttet ta hensyn til familien og alle rundt meg hele tiden... Nå handler livet om meg for en gang skyld, og det takler ikke folk like bra. Desverre som jeg sier... Dem har hatt mange år på seg å rette det opp, men greier ikke p.g.a dem er syke av forskjellige problemer gjennom livet. Så nå er jeg ganske streng og viser hvor jeg står.

Det tåler ikke dem alle like bra og blir kjempe sure. Da er det nok for dem at jeg tilstede, som er galt... Kan det virke som i kranglingens hete.

Når kranglingen oppstår pleier jeg somregel og holde kjeft, men da blir det også galt at jeg ikke ønsker å kommentere noe... Men det gjør jeg av erfaring p.g.a da om noen av oss åpner munnen blir det enda mer krangling. Det beste er egentlig bare å trekke seg helt ut av situasjonen, vekk fra familien og alt.

Det pleier jeg å gjøre, men da får jeg selvfølgelig pepper for det også... Men igjen av erfaring vet jeg at det er det lureste så dem gærningene får seg en liten timeout.

Ja det hender at vi ikke har vært på talefot på flere mnder.

I begynnelsen var dette selvfølgelig trist for meg... Men jeg er vant til det og føler ingenting lenger omtrent. Bare i kampens hete kan jeg bli følsom, men etterpå føler jeg ingenting for familien... Skulle ønske det gikk an å ha tettere og mer vanlig familieforhold, men jeg må nøye meg og sette grensa slik at det blir hyggelig fremfor uhyggelig.

Har selv kuttet kontakten med min far, og det har jeg ikke angret på. Har skjønt at det er ikke lønnsomt og ha kontakt med en løgner, kriminell og rusaktivt menneske som manipulerer andre mennesker. Ikke ønsker jeg å stå vitne til alt dette.

Litt greit å vite at det er noen som krangler med foreldrene sine. Lurte på om det bare gjaldt meg.

Problemet mitt er at de blander seg inn i alt når det gjelder livet mitt. Selvom jeg ikke bor hjemme lengre. Jeg er voksen og bor ikke under dems tak lengre. Dvs at jeg kan gjøre hva jeg vil. De bryr seg mest om økonomien min. Jeg skjønner ikke hvorfor de skal bry seg så mye. De har ikke noe med det å gjøre. Jeg kan bruke penger på hva jeg vil og så mye jeg vil. Jeg prøver å si at jeg har kontroll over alt men de vil ikke høre. Herregud, jeg blir skikkelig irritert!

Det er ikke det at jeg vil bryte kontakten med dem men jeg trenger avstand. Jeg orker ikke å høre på flere råd og meninger fra dem om alt. De mener at jeg skal gjøre alt som de sier. Hvorfor det?! Jeg bor ikke hjemme lengre!

[Silmarill]

Nei, jeg krangler ikke med foreldrene mine nå lenger - ikke mine søsken heller for den saks skyld!

Da jeg var yngre kranglet jeg en del med foreldrene mine (særlig pappa), men vet jo nå at det var jeg som var "teit" da jeg var "fjortis"

Før i tennårene så kranglet jeg masse med min eldste søster, men hun kranglet jo med alle! (vi er "bestiser" i dag da)

Jeg har aldri kranglet med søsteren min som er 1 år eldre enn meg!

Tenk det - aldri kranglet vi og jeg var forlover da hun giftet seg ;-)

Lillebroren min har jeg egentlig heller aldri kranglet med - han er født 77 og jeg 70 så jeg er endel år eldre enn han. Han har jeg mere vært irritert på fordi han ble så bortskjemt og sær - Han er nå gudskjelov giftet seg med ei dame med bein i nesa og han er pappa til 3 stk.

Endret 12. juni 2009 av Silmarill

[Helen]

Jeg krangler aldri med faren min (mora mi er død), vi kan ha mange hete diskusjoner men det blir aldri noen krangel ut av det.

[latin_8]

Jeg har ett sterkt og godt forhold til både mamma og pappa. Da jeg var i 15-16 års alderen kranglet jeg mye med faren min og lillebroren min. Har en bror, og to yngre søstre. Så pappa tok alltid parti med lillegutten sin, UANSETT. Derfor førte dette til sinnsykt mange usaklige og dumme krangler. Men det gikk over når jeg ble 18 og flyttet ut. Nå har vi ett veldig godt forhold. Besøker de annenhver mnd og snakker med de daglig på tlf

[Anglofil]

Vi krangler sjeldent, har egentlig aldri kranglet mye, og vi blir som regel fort venner igjen.

Mvh Yvonne

[Chakoya]

Litt greit å vite at det er noen som krangler med foreldrene sine. Lurte på om det bare gjaldt meg.

Problemet mitt er at de blander seg inn i alt når det gjelder livet mitt. Selvom jeg ikke bor hjemme lengre. Jeg er voksen og bor ikke under dems tak lengre. Dvs at jeg kan gjøre hva jeg vil. De bryr seg mest om økonomien min. Jeg skjønner ikke hvorfor de skal bry seg så mye. De har ikke noe med det å gjøre. Jeg kan bruke penger på hva jeg vil og så mye jeg vil. Jeg prøver å si at jeg har kontroll over alt men de vil ikke høre. Herregud, jeg blir skikkelig irritert!

Det er ikke det at jeg vil bryte kontakten med dem men jeg trenger avstand. Jeg orker ikke å høre på flere råd og meninger fra dem om alt. De mener at jeg skal gjøre alt som de sier. Hvorfor det?! Jeg bor ikke hjemme lengre!

I mitt tilfelle er det slik at min mor angrer veldig på den tiden hun lagde for meg da jeg var barn. Da jeg gikk glipp av å være et barn uten mye problemer de årene jeg bodde hos henne. Hun ønsker så gjerne og gjøre opp for seg dem årene. Kan nok hende det er mye sorg i hjertet hennes av det hun har stelt i stand. Jeg tror og det at foreldre ofte ønsker å overbeskytte oss og være stadig rådgivere.

Min mor gir meg stadig økonomiske råd selv om jeg har 100 % orden i min økonomi. Sparer jeg penger over lang tid og forteller om alle ting jeg har kjøpt, ja da får jeg den samme leksa om at penger blablabla. Men det hun ikke forstår bestandig er at jeg har spart opp disse pengene nettop til det formålet jeg ønsket meg. Når det er slik pleier jeg å kutte samtalen om det økonomiske. For uansett hvordan jeg vrir og vender på det for at hun skal forstå så skjønner hun det på en eller annen måte ikke og greier ikke forholde seg taus. Hun må gi råd hele tiden og er redd jeg skal feile.

Hun vil også dra meg inn i gjengen hennes som rett og slett ikke er noe for meg. Så jeg forklarer henne stadig at jeg nå er voksen, har mitt eget liv og ta vare på. Med familie, ''stemorsrollen'' og barn. Og at det er på tide at hun slipper taket og nyter over at jeg faktisk greier meg såppas som jeg gjør.

Jeg skjønner det at du ikke vil bryte kontakten. Det er ikke så gøy å stå uten dem som man liksom skal kalle foreldre. Men i mitt tilfelle måtte jeg det med ene parten. Men jeg tror mitt tips til deg er å stadig fortelle dem at du har ditt liv og at dem burde være glad for at det går så bra med deg. Si dem kan slippe taket, og kutt samtaletema dersom dem beveger seg inn på ømt område og ikke forstår/respekterer det området. Slik unngår man kraftige konflikter.

I mitt tilfelle må jeg bare gå hjem igjen for at konflikten skal kutte ut, eller når vi snakker på telefon må jeg legge på for at min mor ikke skal gå totalt bananas på andre siden. Slik er det for meg å ha en mor som kommer til å være syk resten av livet. Bare husk på at disse personene også har gode sider, så man ikke fokuserer så mye på det negative selv om det også er der.

Og irritasjon, ja den har jeg full forståelse for!

[MissStiles]

I mitt tilfelle er det slik at min mor angrer veldig på den tiden hun lagde for meg da jeg var barn. Da jeg gikk glipp av å være et barn uten mye problemer de årene jeg bodde hos henne. Hun ønsker så gjerne og gjøre opp for seg dem årene. Kan nok hende det er mye sorg i hjertet hennes av det hun har stelt i stand. Jeg tror og det at foreldre ofte ønsker å overbeskytte oss og være stadig rådgivere.

Min mor gir meg stadig økonomiske råd selv om jeg har 100 % orden i min økonomi. Sparer jeg penger over lang tid og forteller om alle ting jeg har kjøpt, ja da får jeg den samme leksa om at penger blablabla. Men det hun ikke forstår bestandig er at jeg har spart opp disse pengene nettop til det formålet jeg ønsket meg. Når det er slik pleier jeg å kutte samtalen om det økonomiske. For uansett hvordan jeg vrir og vender på det for at hun skal forstå så skjønner hun det på en eller annen måte ikke og greier ikke forholde seg taus. Hun må gi råd hele tiden og er redd jeg skal feile.

Hun vil også dra meg inn i gjengen hennes som rett og slett ikke er noe for meg. Så jeg forklarer henne stadig at jeg nå er voksen, har mitt eget liv og ta vare på. Med familie, ''stemorsrollen'' og barn. Og at det er på tide at hun slipper taket og nyter over at jeg faktisk greier meg såppas som jeg gjør.

Jeg skjønner det at du ikke vil bryte kontakten. Det er ikke så gøy å stå uten dem som man liksom skal kalle foreldre. Men i mitt tilfelle måtte jeg det med ene parten. Men jeg tror mitt tips til deg er å stadig fortelle dem at du har ditt liv og at dem burde være glad for at det går så bra med deg. Si dem kan slippe taket, og kutt samtaletema dersom dem beveger seg inn på ømt område og ikke forstår/respekterer det området. Slik unngår man kraftige konflikter.

I mitt tilfelle må jeg bare gå hjem igjen for at konflikten skal kutte ut, eller når vi snakker på telefon må jeg legge på for at min mor ikke skal gå totalt bananas på andre siden. Slik er det for meg å ha en mor som kommer til å være syk resten av livet. Bare husk på at disse personene også har gode sider, så man ikke fokuserer så mye på det negative selv om det også er der.

Og irritasjon, ja den har jeg full forståelse for!

Takk! Det hjelper å lese at noen har problemer med sine foreldre og.

Nå har det gått 2 uker siden jeg snakket med foreldrene mine sist. Uvant! Fordi jeg pleier å snakke med moren min et par ganger i uka. Jeg har ikke hatt ork til å snakke med dem enda. Venter til jeg er klar. Du har rett i at det er jo en grunn til at man har foreldrene og de skal jo være der som støtte. Men jeg kan ikke huske sist jeg brukte dem som støtte. I det siste jeg vil bare si at de har på en måte vært en byrde. Dumt å si det men det er sant! Jeg har tenkt til å ta en prat med dem om dette men aner ikke hvor jeg skal begynne fordi det er så mye jeg har lyst til å si til dem.

[Gjest imli]

Det er veldig skjelden... Har vel aldri krangla skikkelig med dem, men noen diskusjoner hender det jo det blir.