Vi har et vanskelig barn, sambo vil ikke bruke "mine metoder"

[Gjest Gjest]

Å oppdra barn er vanskelig, å oppdra barn med adferdsvansker er vanskeligere.

Det blir mye negativt i en familie hvor man har barn med adferdsvansker. Det er stadige konflikter om små bagateller.

Jeg kan ikke snakke for alle andre som har barn med adferdsproblemer, men jeg kan snakke om hvordan vi opplever dette med vårt barn.

Mitt barn er veldig viljesterk. Han har store problemer med autoriteter og hater å bli fortalt hva han skal gjøre og når det skal gjøres. Men det sier seg selv at det går ikke at han bestemmer alt. Han kan ikke st opp når det passer ham, for han skal faktisk på skolen.

For oss startet det med små konflikter. Etter hvert eskalerte problemene og det var konflikter fra han slo opp øynene om morgenen til han lukket dem om kvelden. Jeg var sliten før jeg gikk på jobb, utslitt når jeg kom hjem fra jobb, og da kan man jo bare selv tenke seg hvordan kveldene var.

I begynnelsen prøvde vi å finne løsninger og finne ut hvor i oppdragelsen vi feilet, etter hvert kom det mange tårer over situasjonen og til slutt begynte jeg å utvikle ett hatforhold til mitt eget barn.

Jeg har bestandig lest for barnet mitt når han skal legge seg. Men når barnet stadig finner på "sprell", som å klappe igjen boka, putte fingrene i ørene og slå boka i ansiktet på meg, da oppleves alt som negativt og du gidder ikke mer.

Hos oss gikk dette så langt at jeg ble sykemeldt i nesten 1 år, først fullt sykemeldt og deretter gradert mens vi fikk hjelp til å ordne opp i problemene.

Barn med adferdsvansker har mange negative handlinger, og til slutt føler man at alt med barnet er negativt og man er inne i en ond sirkel. De får alt for mye kjeft og alt for lite ros. Og til slutt også altfor lite oppmerksomhet.

Hele familien holdt på å gå i oppløsning, og til slutt valgte vi å ta kontakt med barnevernet for å få ham plassert i fosterhjem. Det høres helt forferdelig ut, men virkeligheten er faktisk verre. Heldigvis så barnevernet situasjonen som den var, og vi ble hjulpet inn på noe som kalles pmto kurs. Det tok oss 11 mnd å fullføre kurset, men situasjonen hjemme ble drastisk endret.

I dag 2 år senere, har vi fortsatt ett barn med adferdsvansker, men vi har kontroll på det og har lært oss å hanskes med det på en helt annen måte.

Jeg må leve resten av livet med skyldfølelsen for at jeg nesten gav fra meg mitt eget barn.

Jeg måtte si fra meg hovedomsorgen pga ett barn med adfersvansker. For meg var ikke adferden det værste, jeg fikk hets og ble beskyldt for å være en dårlig mor. Ble utslitt pga det og barnet tok helt kontroll. Faren fikk mer av ansvaret her, slet med skyldfølelse..men vet du hva, situasjonen har snudd seg..barnet lyer meg mer og vi har det bedre enn på flere år. Av og til må man bryte tunge mønstre, det kreves kanskje hjelp utenfra..som i ditt tilfelle barnevernet. Du skal ikke ha skyldfølelse for det, du vil ditt barns beste..ved å ta en slik beslutning du gjorde fortjener du respekt, vet hvor tøft det er !

Mitt barn får hjelp nå, håper også du får han utredet slik at han får hjelp. Barn med nevnt adferd skriker etter grenser, mange av dem har sanseforstyrrelser..de blir ikke forstått.

[Gjest Kari]

Jeg må bare få presiere at min sønn ikke har adhd eller andre problemer, bare en meget sterk vilje... (Jeg vet jo godt hvor han har den fra også... :sjenert) Og vi bruker dette som en forsterkning når han gjør noe fint, f eks å stå opp og kle på seg og smøre mat med en gang han står opp, eller om han gjør det jeg sier uten at jeg må gjenta meg selv og slike ting.

Vi har aldri brukt noe metode hvor vi tar vekk allerede opptjente goder, men snakker en del om hvorfor det hender at det drøyer å få flere goder. Om han har hatt en dag med bare trass og utprøving av grenser så snakker vi om det, og om hvem som kan være med å forbedre dette. Vi snakker også mye om hva som faktisk er bra når han får brakort. Generelt snakker vi mye.

Og også datteren min, som ikke trasser noe særlig liker å få brakort og belønninger, så vi har det rett og slett som positiv forsterkning.

[Gjest Gjest_Mor_*]

Gi ham Omega3!!! Min sønn - som både hadde konsentrasjonsvansker og aldri ville gjøre ting som vaske seg, pusse tenner, gjøre lekser +++ fikk en helt ny væremåte (og vi et nytt liv) etter at han hadde gått på Omega3 en stund.

[Ellevill]

Nei, ts, jeg mener at det kan være lurt å løse et problem om gangen, og poenget med kryss er jo at de er oppnåelige.

Hvis dere har en konflikt i forhold til å kle seg om morgenen, så ville jeg fokusert på å løse dette først, selv om det kanskje tar litt tid.

Så ville jeg tatt neste problemområde, f.eks. leggesituasjonen.

Når det gjelder lesing, så kan du kansje si at nå skal vi gå på badet, og hvis du klarer å bli ferdig på en halv time, så kan vi lese. Bruk varslingsur hvis han ikke kan klokken.

Er du med på badet for at det skal gå smertefritt? Hvis ikke, kan du kanskje prøve å være det.

Jeg synes også det burde fokuseres på en ting av gangen.

Og jeg synes at lesing og lignende samvær burde være en selvfølgelighet (!!), ikke en premie. Og spesielt når det er snakk om et urolig barn.

Blir litt trist av denne tråden, egentlig. Jeg synes det høres ut som et mareritt å være et barn (eller voksen for den saks skyld) i en familie der jeg fikk/ble fratatt poeng for lister med gjøremål/oppførsel, og tilogmed at det skal telles ned: 5 4 3 2 1...

Er det rom for å ha en dårlig dag?

Være sliten?

Være sint når man kommer hjem fra skolen fordi det har skjedd noe leit - som man ikke vil fortelle om?

Jeg er ingen psykolog og det er mulig dette er anerkjente metoder, men for meg høres det ut som en dårlig løsning.

Hvis din sønn "egentlig er snill og god, men sta og vil ikke høre" eller hva du sa i åpningsinnlegget og dette tydeligvis kommer til syne gjennom hele dagen, synes jeg du som voksen i like stor grad skal vurdere din egen oppførsel som barnets. Kanskje det er noe i barnets umiddelbare miljø som trigger en slik oppførsel. Er dere villige til å søke ekstern hjelp? Er dere villige til å endre egen adferd trinn for trinn på samme måte som du vil lage et opplegg for barnet?

Jeg har selv hatt et 'stritt' barn, og har vel gått noen runder før jeg innså at noe av skylden var min. Jeg var ikke konsekvent nok og han hungret etter oppmerksomhet (selv om han fikk mye oppmerksomhet, og lesing ble gjennomført minst en gang om dagen som en naturlig del av vår hverdag). Jeg endret litt på egne rutiner/oppførsel og jeg var veldig tydelig på konsekvens/grenser, og han endret seg som følge av dette.

Vi hadde også belønningssystem, men dette var mye mindre detaljorientert og i en helt annen skala.

[Chakoya]

@chakoya

Ja de vet helt sikkert hva de driver med, men det der er stikk motsatt av hva vi lærer i pmt.

Jeg reagerer mest på det at barnet får ett valg, men at han ikke får velge fritt. Da blir det helt feil å stille spørsmål. Hva er vitsen med valg, når barnet egentlig ikke får velge.

Men man må gjøre det som funker for sitt barn om det er den ene eller den andre metoden. Ingen er like.

Min eldste har diagnosen adhd og asperger syndrom. Her fungerer ikke belønningsskjema i det hele tatt. Ikke trenger han det egentlig heller. Men vi bruker dagtavle som er oppsatt etter hvordan han gjør ting, for at det skal bli forutsigbart og etter hans rigide levemønster.

Min yngste har foreløpig ingen diagnose, men det heller mot add. Han har i tillegg adferdsvansker. Språkbruk, vold og konflikter er det vi sliter mest med. Belønningsskjema her fungerer utmerket. Gutten er 7 år, men har evner på nivå med 14 årsalderen. Understimulering fra skolen kan være en medvirkende årsak til adferdsvanskene. I tillegg til dette er han meget sterkt medisinert for astma som også kan være en medvirkende årsak til uroligheten.

Jeg har selv adhd, oppdaget i voksen alder. Jeg har lært meg å leve med det, og valgte å ikke bruke medisiner etter medisinutprøving. Bivirkningene var værre enn "toppene".

Selv om både jeg og min eldste har adhd er vi utrolig forskjellige. Han fungerer best med medisiner, jeg uten. Eneste likheten mellom oss er behovet for forutsigbarhet. Men vi reagerer allikevel forskjellig på "overraskelser".

Ja du må gjerne få reagere så mye du vil på dette. Og selvfølgelig er det mange uenigheter i hvordan ting skal ordnes. Men det finnes ingen fasit over hva som er 100 % riktig her..

Så lenge det det fungerer på våres barn og han får oppleve mestring, positivitet fremfor negativitet og ikke mestring, og vi ser at han blir mer engasjert og er engasjert i våres poengsystem så velger vi og ha det. Det gir dessuten endelig fred i huset, og gnager ikke så mye på samlivet mellom meg og samboer heller.

Før fungerte ikke belønning lenger heller. Det ble som en vane og rutine for han.

Og han gikk lei hele det belønningskjemaet vi drev med.

Han brydde seg ikke om belønningene heller og fortsatte med å gjøre som han selv hadde lyst til uten å høre på oss. Men derimot nå er ting forandret.

Hadde han hatt valget til å velge fritt om gjøremålsoppgavene vi ønsker han skal gjøre hadde han ikke gjort noen av oppgavene vi ber han om p.g.a han er en gutt som hele tiden skal teste grenser og prøve og ta over styringen og leke ''voksen'' for å kunne gjøre som han vil.

Etter samtale med barnet mange ganger er han glad for at poengsystemet er til og at han får konsekvens. Dette skjønner han må gjøres for at han skal lære.

Han støtter seg ofte til poengsystemet.

Det er ikke alltid vi stiller spørmål om han kan være snill og hjelpe til eller gjøre ditt og datt, men vi prøver også og være høflige og snille med barnet da barnet selv har kommentert at han ønsker og har behov for at vi kunne snakket høffligere til han.

Noen ganger sier vi det rett ut og, i en strak beskjed. Men rett ut setningene fungerer ikke så mye på denne gutten. Fungerer ca 50 % / 50 % med strake og vennlige setninger. Derimot etter prøvelse av systemet vi har fått inn via psykologer osv har dette fungert veldig godt på våres gutt.

Vi har barnet i både PPT tjenesten og BUP tjenesten. Og går på foreldrekurs for barnet for å lære enda mer. Og andre kurs. Barnet går på medisiner i tillegg og er sen i mentaliteten.

Der er det selvfølgelig bivirkninger, men det hjelper barnet til å mestre skolestituasjonen og hjemmesituasjonen mye bedre enn han ville ha gjort uten medisiner. Det er mer positive sider hos oss ved bruk av medisinbruk fremfor uten medisinbruk foreløpig. Barnet er selvfølgelig i utvikling, og medisinbruk og måter og se om ting forandrer seg må også utforskes. Kanskje med tiden har barnet utviklet seg slik at det kan slippe å bruke medisner.

Som jeg skrev tidligere har vi endt opp med å få ny gutt! Som ikke skal teste grensene og slite oss ut hele dagen lang, men som gjør det han blir bedt om innen rimelig kort tid. Som rapporterer med glød i øynene og et stort smil om munnen når oppgaven er fullført og gjerne vil ha poengbetaling med en gang.

Fra å være en som ikke skjønte vitsen med å hjelpe til og hele tiden skulle teste grenser og få mye negative konsekvenser har dette nå snudd til å bli veldig positivt for han.

Det samme har flere på dette kurset opplevd at noen av barna faktisk greier å komme seg på skolen, greier og gjøre lekser og ikke stikker av fra skolen.

Og det at barna da får oppleve denne mestringen og får engasjemang ut av dette må vel på høyest plan være det aller viktigste for disse barna.

Har man sett et barn med adhd har man sett bare et barn. Ingen er like.

Det samme gjelder andre syndromer, og atferdsvansker. Noen ting fungerer for noen, andre ting fungerer for andre. Det må være rom for å se hva som fungerer på hvert enkelt barn så lenge barnet ikke tar skader av det.

Det er andre rundt om i landet og som har fått forbedring i hjemmene sine etter og ha gått på disse kursene som vi går på.

Dette kan leses om her:

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article1253160.ece

Endret 4. juni 2009 av Chakoya

[Gjest E_20]

Jeg er personlig veldig imot at barn skal få belønning for å oppføre seg slik vi vil... Men selvfølgelig funker det, både for barn og voksne. Jeg jobber selv litt ekstra hardt for å få bonus på jobben, noe som sjefen min selvfølgelig er bevisst på. Over til barna så tror jeg man kan komme langt med positive kommentarer. Ikke bare av typen "du er så flink." Men fortelle barnet hvorfor du syntes det gjorde noe bra, hva gjorde barnet i denne situasjonen? Hvis du tenker å gå for ett belønningssystem, mener jeg det er veldig viktig at du forteller barnet hvorfor det får ett kryss og ikke bare gi det ett. Det kan virke selvsagt for oss voksne, men for barnet er det ikke alltid det.

En bok er ingen fasit, det virker som det er veldig uenigheter blant teoretikere. Så hva som står blir da farget av hva denne teoretikeren mener...

Men i hvert fall det jeg prøver å formidle her er at uansett hvordan du gjør det, så er det viktig å være bevisst på hvordan og hva slags belønning du gir til barnet. Kanskje dette kan være aktuelt å ta opp med faren, slik at dere sammen kan komme frem til en måte som kanskje fungerer for begge parter.