Lykkes ikke med noe

[Gjest Gjest_Lilje_*]

Jeg føler meg så mislykket og ensom, og det til tross for at jeg bor sammen med verdens snilleste mann og egentlig "burde" ha det bra. Jeg har liksom ikke noe særlig å klage på, og likevel føles det som om alt faller fra hverandre.

Jeg mistet begge foreldrene mine for noen år siden, og har liten kontakt med familien som er igjen. Det var foreldrene som holdt oss samlet. Samboeren min har heller ikke familie her vi bor (unntatt barna sine), så jeg savner å bli invitert til familiemiddager og andre sammenkomster. Jeg har gode venner, men de er veldig opptatte på sine kanter. Vi treffes ikke så veldig ofte.

I tillegg er det vanskelig å finne en fast jobb her, og jeg har følt meg mislykket i de midlertidige jobbene jeg har hatt.

Det er også kjempedyrt å leie et sted å bo. Vi lever litt på kanten hele tida, med akkurat såvidt nok til å få det til å gå rundt hver måned. Noe så enkelt som en sydenferie å se fram til kunne hjulpet på, tror jeg. Men det har vi ikke økonomi til. Nå i disse dager virker det som om alle vi kjenner har store planer om å reise til utlandet, bare ikke vi.

Jeg har lyst til å flytte fra byen, nærmeres samboers familie. Der er det bedre jobbmuligheter, billigere å bo og samtidig ville vi fått et større nettverk. Men pga barna hans kan vi ikke flytte på noen år ennå. Jeg lurer også litt på om jeg narrer meg selv ved å tro at ting kan bli bedre et annet sted. Jeg har bare et sterkt behov for miljøforandring.

Akkurat nå sitter jeg her med en stor klump i magen og savner mamma og pappa ekstra mye. Jeg er i midten av 30-årene, og føler meg veldig som et foreldreløst og fortapt lite barn iblant. Samboeren min er støttende og snill, men han skal jo ikke være en foreldrefigur for meg. Jeg sliter sånn, og føler at selvtilliten daler. Jeg har tidligere hatt diagnosen deprimert, og vet at det ikke er sånn jeg har det nå. Dette er mer en midlertidig nedstemthet, tror jeg. Men det er så vanskelig å finne veien tilbake til pågangsmot og livsglede til å gjøre det jeg må for å skape et godt liv.

[Gjest Gjest]

Jeg føler meg så mislykket og ensom, og det til tross for at jeg bor sammen med verdens snilleste mann og egentlig "burde" ha det bra. Jeg har liksom ikke noe særlig å klage på, og likevel føles det som om alt faller fra hverandre.

Jeg mistet begge foreldrene mine for noen år siden, og har liten kontakt med familien som er igjen. Det var foreldrene som holdt oss samlet. Samboeren min har heller ikke familie her vi bor (unntatt barna sine), så jeg savner å bli invitert til familiemiddager og andre sammenkomster. Jeg har gode venner, men de er veldig opptatte på sine kanter. Vi treffes ikke så veldig ofte.

I tillegg er det vanskelig å finne en fast jobb her, og jeg har følt meg mislykket i de midlertidige jobbene jeg har hatt.

Det er også kjempedyrt å leie et sted å bo. Vi lever litt på kanten hele tida, med akkurat såvidt nok til å få det til å gå rundt hver måned. Noe så enkelt som en sydenferie å se fram til kunne hjulpet på, tror jeg. Men det har vi ikke økonomi til. Nå i disse dager virker det som om alle vi kjenner har store planer om å reise til utlandet, bare ikke vi.

Jeg har lyst til å flytte fra byen, nærmeres samboers familie. Der er det bedre jobbmuligheter, billigere å bo og samtidig ville vi fått et større nettverk. Men pga barna hans kan vi ikke flytte på noen år ennå. Jeg lurer også litt på om jeg narrer meg selv ved å tro at ting kan bli bedre et annet sted. Jeg har bare et sterkt behov for miljøforandring.

Akkurat nå sitter jeg her med en stor klump i magen og savner mamma og pappa ekstra mye. Jeg er i midten av 30-årene, og føler meg veldig som et foreldreløst og fortapt lite barn iblant. Samboeren min er støttende og snill, men han skal jo ikke være en foreldrefigur for meg. Jeg sliter sånn, og føler at selvtilliten daler. Jeg har tidligere hatt diagnosen deprimert, og vet at det ikke er sånn jeg har det nå. Dette er mer en midlertidig nedstemthet, tror jeg. Men det er så vanskelig å finne veien tilbake til pågangsmot og livsglede til å gjøre det jeg må for å skape et godt liv.

jeg har selv vært/er deprimert. jeg er bare 19 år, og vet at jeg antageligis ikke vet like mye som deg, og kanskje ikke kan gi noen særlig gode råd. men jeg har lært utrolig mye om meg selv dette året, og måten jeg ser på livet på. jeg har opplevd mye i livet som har vært tøft, og dette har jeg bygget på og gjort at jeg har vært deprimert store deler av livet mitt. men nå er ting mye bedre. det som har hjulpet masse for meg er å skrive en dagbok. der har jeg snakket med meg selv om hva jeg har tenkt og hvorfor jeg har tenkt sånn. prøvd å finne ut av mine egne problemer. tolke meg selv på en måte. jeg har også funnet ut at jeg må slutte å være så bitter på ting som har skjedd meg, for det gjelder ikke bare meg . andre opplever også slike ting.

vet ikke helt hvordan jeg skal forklare meg selv for deg, men det har blitt mye lettere for meg å innse at jeg har et bra liv nå. og om det skjer noe negativt prøver jeg å finne ut hva som kan være positivt ved det. hvis noen sier noe negativt til meg, prøver jeg å finne ut hvorfor de føler slik. jeg skjønner også hvor heldig jeg er på mange måter.

hvis du vil bli glad/ lykkelig, må du gjøre noe for å bi det også. når jeg har dårlige dager tenker jeg: nå må jeg skjerpe meg og ikke synes så synd på meg selv. så tenker jeg hva er det som gjør at jeg er lei meg nå?

hvis man prøver å være mer glad, blir man det også! er ikke vits å gå gjennom livet å være ulykkelig heller..

håper du skjønte noe av det jeg prøver å forklare!