Gjest Gjest_trist_* Skrevet 1. juni 2009 #1 Del Skrevet 1. juni 2009 mamman min døde lørdag av kreft etter et halvt års sykdom. Jeg sitter lammet. Føler meg så liten. Samtidig er jeg jo voksen (27) og må ta meg sammen og leve videre... Det er så vanskelig. Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest Gjest Skrevet 1. juni 2009 #2 Del Skrevet 1. juni 2009 Mine tanker går til deg, jeg er veldig lei for at du mistet mamman din. Det gjør vondt, uansett hvilken alder man er i! :klemmer: Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest Gjest_Tine_* Skrevet 1. juni 2009 #3 Del Skrevet 1. juni 2009 Sender deg varme tanker. Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
lille_mei Skrevet 1. juni 2009 #4 Del Skrevet 1. juni 2009 Jeg føler med deg! Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest Surfs Skrevet 1. juni 2009 #5 Del Skrevet 1. juni 2009 Jeg føler med deg! Så skrekkelig. Ikke "ta deg sammen", tillat deg å sørge. Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Black Eyed Susan Skrevet 1. juni 2009 #6 Del Skrevet 1. juni 2009 Føler med deg. Faren min døde av kreft når jeg var 19 år. Bruk tiden å tillat deg selv å være i sorgen selv om den er krevende. Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest gjest1 Skrevet 1. juni 2009 #7 Del Skrevet 1. juni 2009 (endret) alt det der fikser folk heldigvis for oss. Penger til begravelsen har hun satt av selv. hun har til og med planlagt den. Endret 1. juni 2009 av Veslejenta Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest Kari Skrevet 1. juni 2009 #8 Del Skrevet 1. juni 2009 Tråden er ryddet iht KGs regler. Kari, mod Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
breathless* Skrevet 1. juni 2009 #9 Del Skrevet 1. juni 2009 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Pialill Skrevet 1. juni 2009 #10 Del Skrevet 1. juni 2009 mamman min døde lørdag av kreft etter et halvt års sykdom. Jeg sitter lammet. Føler meg så liten. Samtidig er jeg jo voksen (27) og må ta meg sammen og leve videre... Det er så vanskelig. Tankene mine går til deg å miste mammaen sin er vondt uansett, håper du har folk rundt deg som kan hjelpe deg gjennom det. Sender eg god til deg Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest soffy Skrevet 1. juni 2009 #11 Del Skrevet 1. juni 2009 Så fælt Det var leit å høre.. Klemmer til deg Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest Gjest Skrevet 1. juni 2009 #12 Del Skrevet 1. juni 2009 Veldig trist! Jeg føler med deg Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
robotkalle Skrevet 1. juni 2009 #13 Del Skrevet 1. juni 2009 Tråden er ryddet iht KGs regler. Kari, mod *rister på hodet. Hvis det praktiske ordner seg, så er du langt på vei. Det kommer nok til å ta et halvt år før det ikke lenger gjør vondt å tenke på henne, om det tar mer enn et år bør du se lege. Lykke til. Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest Gjest_Vibeke_* Skrevet 1. juni 2009 #14 Del Skrevet 1. juni 2009 Først og fremst vil jeg si: kondolerer!!! Det er lov å sørge. Jeg knakk sammen på jobb ikke så altfor lenge siden over at katten min døde. DET VAR EN KATT!! Jeg er 26 år.... Ta den tida du trenger. Dersom du føler at du må snakke med noe, snakk gjerne med venn, familiemedlem, kjæreste, lege eller psykolog. Snakk om minner, gode minner:) MEN også dårlige.. jeg tror det kan være greit å bearbeide dei også.. Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest LanaLane Skrevet 1. juni 2009 #15 Del Skrevet 1. juni 2009 (endret) Jeg føler også med deg! Mammaen min døde plutselig i går, så jeg er i omtrent samme båt(prøver ikke å kuppe tråden altså, ville bare gi trøst) Endret 1. juni 2009 av LanaLane Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Black Eyed Susan Skrevet 1. juni 2009 #16 Del Skrevet 1. juni 2009 *rister på hodet. Hvis det praktiske ordner seg, så er du langt på vei. Det kommer nok til å ta et halvt år før det ikke lenger gjør vondt å tenke på henne, om det tar mer enn et år bør du se lege. Lykke til. Det vi nok ta mye lengre tid før det ikke er vondt å tenke på, men det vil mildnes etterhvert. Folk har veldig individuelle reaksjoner på å takle kriser så å angi tid er vel bortkastet. Jeg regner med du tenker i forhold til psykopatologi, men da dreier det seg om ikke å komme seg tilbake livet igjen uten depresjon, og i et tidsperspektiv på 1 år +. Jeg føler også med deg! Mammaen min døde plutselig i går, så jeg er i omtrent samme båt. Kondolerer. Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest Euforia Skrevet 3. juni 2009 #17 Del Skrevet 3. juni 2009 Kondolerer. Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest Gjest Skrevet 3. juni 2009 #18 Del Skrevet 3. juni 2009 Hei og kondolerer til dere som har mistet mammaen sin. Min mor døde for 5 år siden. Jeg var da 28 år, og følte på en måte at jeg ikke hadde rett til å sørge ordentlig siden jeg var voksen og hadde flyttet hjemmefra. Alle spurte hvordan det gikk med faren min, mens jeg følte jeg ble litt glemt. Sliter fremdeles mye med sorg og savn. Mammaen min var den jeg følte meg nærmest og som jeg kunne snakke sammen om alt mulig. Lenge etterpå syntes jeg stadig jeg så henne og skulle mange ganger til å ringe til henne. Sorgen har nok blitt litt lettere å bære med årene, selv om den plutselig blir som kastet på meg og hele meg verker. Sorgen vil nok aldri forsvinne og man vil aldri komme helt over tapet, men det blir stadig lettere å leve med den. Tror det er viktig å ta seg tid til å sørge. Ønsker dere alt det beste i tiden som kommer! Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest Gjest Skrevet 4. juni 2009 #19 Del Skrevet 4. juni 2009 Hei og kondolerer til dere som har mistet mammaen sin. Min mor døde for 5 år siden. Jeg var da 28 år, og følte på en måte at jeg ikke hadde rett til å sørge ordentlig siden jeg var voksen og hadde flyttet hjemmefra. Alle spurte hvordan det gikk med faren min, mens jeg følte jeg ble litt glemt. Sliter fremdeles mye med sorg og savn. Mammaen min var den jeg følte meg nærmest og som jeg kunne snakke sammen om alt mulig. Lenge etterpå syntes jeg stadig jeg så henne og skulle mange ganger til å ringe til henne. Sorgen har nok blitt litt lettere å bære med årene, selv om den plutselig blir som kastet på meg og hele meg verker. Sorgen vil nok aldri forsvinne og man vil aldri komme helt over tapet, men det blir stadig lettere å leve med den. Tror det er viktig å ta seg tid til å sørge. Ønsker dere alt det beste i tiden som kommer! verden forventer at man når man har flyttet ut bare skal riste på hodet og gå videre. Gå videre må man. Men når? Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest Gjest Skrevet 5. juni 2009 #20 Del Skrevet 5. juni 2009 *rister på hodet. Hvis det praktiske ordner seg, så er du langt på vei. Det kommer nok til å ta et halvt år før det ikke lenger gjør vondt å tenke på henne, om det tar mer enn et år bør du se lege. Lykke til. det er 14 år siden min far døde, og innimellom gjør det så vondt at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg når jeg tenkerpå han. jeg var 6 år da han døde.. ikke meningen å få deg TS til å miste motet nå altså.. men et sånt tap er alltid med deg, men det er bra også.. man vil ikke glemme den personen som man er så glad i! Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå