Når en møter veggen

[Wepsa]

Er det noen som virkelig har opplevd ei livskrise?

En normal dag ser sånn ca slik ut:

En våkner grytilig med en fryktelig angst. Og kommer seg opp av sengen men føler seg helt utrolig hysterisk innvendig hele dagen. Noe som gjør at den enkleste ting er utrolig vanskelig. Panikk anfall flere ganger til dagen.

Alt er så uvirkelig. Griner så og si hele dagen og sånn har det vært i ca elleve uker nå. Sykemeldingen har vart like lenge og alt er bare svart og utrolig vondt.

Er det rart en føler en har et nervøst sammenbrudd så og si hele tiden, er det rart at en har tanker om å ikke orke leve mere? Mens det som egentlig en vil er å få vekk smerten og ubehaget som styrer tankene også!

En føler seg som en innesperra fugl som flakser rundt i et lite rom på jakt etter veien ut. Hysterisk og redd.

En kan beskrive det sånn:

Ingenting gir trygghet lengre, spenningen stiger mot det uutholdelige øyeblikk og en må gjøre noe, en klarer ikke sitte stille og slappe av og se på tv eller lese. Da løper jeg ut men uten noen mening med noe som helst. Bare hysterisk grinende løpende rundt i gatene...

Det føles ut som om alt jeg har oppnådd til nå i livet ikke har betydning. Fagbrev, gjort det bra på jobb osv.

Handlingsevnen er lammet men noe inni meg arbeider ødeleggende og verkende inni meg dag og natt hele døgnet uten stopp. Hvor lenge skal en klare dette her?

Prøver jeg å sove rives jeg ut av søvnen etter ett par timer av angstfylte drømmer.

Jeg drukner, ingenting er som det skal lengre. Livet er plutselig helt forandret, og gråten er den som har kontrollen sammen med det forferdelige ubehaget.

Krisen er så sterk at jeg vet ikke om jeg overlever en eneste dag til, sånn føles det ut og det er da de mørke tankene kommer snikende, som jeg nekter å høre på for langt langt inni meg er det et håp om at ting blir bedre, at det er jeg som er utolmodig og tenker feil?

Er det noen som har gjennomlevd en krise eller er oppe i en nå? Som vil dele sine råd erfaringer eller bare få ut å ille det er! Skriv please!

[Lumina]

du er absolutt ikke alene om det og møte veggen.

jeg opplevde det selv bare som 18 år gammel, (er nå 21).

trodde jeg hadde det bra men det var helt motsatt.

orket ikke kjempe for å klare hverdagen mere, orket ikke noen ting.

masse angst og frykt for alt!!

helt grusomt! man føler seg så hjelpesløs og det føles som om det aldri vil gå over!

jeg måtte gå inn i meg selv og se på livet mitt den gang da, hva det var som dro meg ned og hva som måtte endres for at jeg skulle få det bra.

det viste seg at jeg gjorde ikke det som føltes rett for meg, men det som føltes tryggest.

jeg hadde store forandringer på kort tid i livet, og alt gikk fort...flytting til storbyen, ny jobb som lærling, det var masse stress, 2 dødsfall på kort tid og mye press på jobb og spenningen hjemme med kjæresten min over 2 år var sånn at jeg ikke ville dra hjem en gang.

da jeg bestemte meg for å gjøre det slutt med han da jeg en dag ikke klarte dette lengre, måtte jeg flytte hjem til mine foreldre på landet hvor jeg er vokst opp.

og ting ble værre...dagene mine var og ligge på sofaen og turde ikke reise meg opp for da fikk jeg masse angst!

men jeg fikk etterhvert komme inn til psykolog, og jeg fikk også en psykriatisk hjelpepleier (som er den som har hjulpet meg mest!)

og ting begynte sakte men sikkert og gå bedre og bedre!

hun psykriatiske hjelpepleieren brukte kognitiv terapi på meg og det hjalp utrolig mye for meg. og hun var også med meg og utfordret min frykt for ting (dvs ALT! bare det og hente posten, sitte i bil, gå på butikk!)

etter masse trening med hun, og også samtaler med psykolog så sitter jeg her 2,5 år etter mitt møte med veggen der alt var svart, har flyttet 70 mil unna mine foreldre, bor alene med min skjønne hund som foresten også har hjulpet meg mye, bor i en leilighet og er i jobbtrening (yrkesrettet attføring) og på tur ut i arbeidslivet igjen.

jeg har det mye bedre enn da jeg møtte veggen og livet før det.

det er i ettertid man virkelig skjønner hvor ulykkelig man har vært og hva som har vært det som har dratt en ned, og man lærer utrolig mye av det!

men veien dit kan være lang og tung...men det går an.

så mitt råd er at du går inn i deg selv og er fullstendig ærlig med deg selv, og ser på hva det er som drar deg ned og hva det er som drar deg opp?

hva er det som må til for at du skal bli lykkelig?

og du må sikkert ta noen vanskelige valg (det måtte jeg også!), men du må gjøre det som må til!

håper det var til noe hjelp

lykke til

[Wepsa]

du er absolutt ikke alene om det og møte veggen.

jeg opplevde det selv bare som 18 år gammel, (er nå 21).

trodde jeg hadde det bra men det var helt motsatt.

orket ikke kjempe for å klare hverdagen mere, orket ikke noen ting.

masse angst og frykt for alt!!

helt grusomt! man føler seg så hjelpesløs og det føles som om det aldri vil gå over!

jeg måtte gå inn i meg selv og se på livet mitt den gang da, hva det var som dro meg ned og hva som måtte endres for at jeg skulle få det bra.

det viste seg at jeg gjorde ikke det som føltes rett for meg, men det som føltes tryggest.

jeg hadde store forandringer på kort tid i livet, og alt gikk fort...flytting til storbyen, ny jobb som lærling, det var masse stress, 2 dødsfall på kort tid og mye press på jobb og spenningen hjemme med kjæresten min over 2 år var sånn at jeg ikke ville dra hjem en gang.

da jeg bestemte meg for å gjøre det slutt med han da jeg en dag ikke klarte dette lengre, måtte jeg flytte hjem til mine foreldre på landet hvor jeg er vokst opp.

og ting ble værre...dagene mine var og ligge på sofaen og turde ikke reise meg opp for da fikk jeg masse angst!

men jeg fikk etterhvert komme inn til psykolog, og jeg fikk også en psykriatisk hjelpepleier (som er den som har hjulpet meg mest!)

og ting begynte sakte men sikkert og gå bedre og bedre!

hun psykriatiske hjelpepleieren brukte kognitiv terapi på meg og det hjalp utrolig mye for meg. og hun var også med meg og utfordret min frykt for ting (dvs ALT! bare det og hente posten, sitte i bil, gå på butikk!)

etter masse trening med hun, og også samtaler med psykolog så sitter jeg her 2,5 år etter mitt møte med veggen der alt var svart, har flyttet 70 mil unna mine foreldre, bor alene med min skjønne hund som foresten også har hjulpet meg mye, bor i en leilighet og er i jobbtrening (yrkesrettet attføring) og på tur ut i arbeidslivet igjen.

jeg har det mye bedre enn da jeg møtte veggen og livet før det.

det er i ettertid man virkelig skjønner hvor ulykkelig man har vært og hva som har vært det som har dratt en ned, og man lærer utrolig mye av det!

men veien dit kan være lang og tung...men det går an.

så mitt råd er at du går inn i deg selv og er fullstendig ærlig med deg selv, og ser på hva det er som drar deg ned og hva det er som drar deg opp?

hva er det som må til for at du skal bli lykkelig?

og du må sikkert ta noen vanskelige valg (det måtte jeg også!), men du må gjøre det som må til!

håper det var til noe hjelp

lykke til

Hei:)

Ja det var fint og kjenne seg igjen og ikke minst se at du er kommet gjennom krisen.

Jeg har vell levd på en løgn i halvannen år og jobbet meg i hjel for å slippe å takle samboerskapet hjemme! Det har nå vært slutt siden Februar og vi har ingen kontakt. Det var da jeg møtte veggen. Men ville ha han ut av livet mitt, siden han har såret meg så utrolig masse men visste ikke det skulle bli sånn! Jeg også er flyttet hjem igjen til mamma og pappa, noe som ikke er så gøy etter å bodd vekke noen år. Og ting ble verre og verre ja. Tok det to og et halvt år før du ble frisk?

Disse fire månedene har gått så fort men samtidig så utrolig sent. Jeg har vært hos lege, går til psykriatisk sykepleier og vært på legevakten tusen ganger hysterisk, det er så flaut å føle seg som en liten baby som plutselig ikke klarer seg på egen hånd! Gikk du på noen medisiner?

[Lumina]

ja jeg er helt enig...man blir så sårbar plutselig og man blir så avhengi av noen andre, noe som føltes som et slags "nederlag". for man vil jo være selvstendig!

altså...jeg vil nok aldri bli kvitt angsten og de tingene jeg sliter med i dag vet jeg ikke om jeg noen gang vil bli kvitt, men det er tusen gang mindre enn hva det var for 2,5 år siden.

jeg tåler ikke stress nå for eksempel, hukommelsen er værre, og det er vanskeligere og konsentrere seg, pluss at jeg har perioder hvor jeg er så sliten psykisk og fysisk at jeg bare sitter inne og ikke orker og møte folk.

men det er i perioder, og jeg kommer meg alltid opp igjen og klarer og leve et normalt liv fordi.

jeg flyttet jo i egen leilighet etter et halvt år hjemme hos foreldrene mine, i en leilighet ikke langt unna de, sånn at jeg fortsatt var avhengi av de (som å komme meg på butikken og ellers andre steder) men jeg samtidig fikk kjenne på det og begynne og klare seg selv igjen.

så da jeg hadde bodd der i et år så flyttet jeg 70 mil derifra som jeg nevnte i mitt første svar.

og jeg kjenner fortsatt at det er litt vanskelig og gå i butikken så jeg har som regel med meg noen. og jeg har fortsatt psykriatisk hjelpepleier som jeg møter nesten hver uke, og hun er med meg og utfordrer ting (som å handle mye i butikken alene som vi forøvrig jobber med enda, og det og ta tog har vært noe av det hun har hjulpet meg med).

nei jeg valgte og ikke bruke medisiner fordi jeg er imot sånt, er sikkert derfor det tok så lang tid for meg og komme meg til hektene. men jeg tenker som så at da trengte kroppen min den tiden på og komme meg tilbake til det normale liv.

jeg har ikke orket en ny utfordring igjen med og avvenne meg medisiner og bli avhengi av de. nå sier jeg ikke at alle medisiner er sånn for det vet jeg ikke, det finnes mange meninger om det.....men for meg føltes det unaturlig og tilsette kroppen noe som ikke er meningen skal være der. da vil jeg heller jobbe med meg selv og lære meg og takle ting uten medisiner! noe jeg har gjort, det har vært knalltøft men verdt det!

jeg også levde på en løgn...jeg var aldri forelsket i min kjære..men jeg ble avhengi av han. jeg begynte som kontorlærling bare for å "ha noe"...det var absolutt noe jeg ikke hadde lyst til og gjøre.

og selvtillitten var på bunn og livslysten, gnisten og gleden var borte...! kjente meg ikke selv igjen, dette var ikke meg!

husker mamman min sa en gang at hun såg stor forskjell på meg etter noen mnd etter jeg flyttet hjem hos de, "du smiler nå!" sa hun...jeg må innrømme jeg får litt tårer i øyekroken når jeg tenker på det nå!!

håper virkelig du går inn for å jobbe masse med deg selv nå, glem alt av jobb og ting du BURDE gjøre...det du må gjøre nå er å ta vare på DEG, tenk på dine behov og ønsker.

jeg gikk hele tiden i begynnelsen og bekymret meg om jeg måtte tilbake i jobb, om de (arbeidsgiver, lege, nav, psykolog) ville begynne og foreslå om jeg skulle begynne i jobben igjen fordi jeg var "frisk nok" eller om de mente at jeg måtte det snart, for jeg ville IKKE tilbake dit! men jeg bekymret meg for ingenting egentlig...det er du som bestemmer det og bare du som vet om du klarer det eller ikke. kanskje er det på tide med forandringer ift jobb for eksempel?

[Wepsa]

Hei igjen. Vet ikke om du følger dagboken min, men jobb er noe jeg føler jeg må prøve meg på... Noen timer i uka...

Får det vondt inni meg når jeg tenker på det, men er vell bare å prøve...

Men det jeg lurte på var vell egentlig om du hadde slitt med no før du møtte veggen?

[Lumina]

hei igjen ja:)

jeg også jobber noen timer i uka, på jobbtrening funker for meg ihvertfall så langt!

så for å svare på spm ditt, jeg fikk angst første gang da jeg var 12 år...sleit skikkelig den gang og tok verken buss, bil (bare mamma sin), og hadde et rom på skolen jeg kunne få gå til om det ble for mye.

dette var i slutten av 7. og i hele 8. klasse....i 9. klasse så ble jeg mye friskere og jeg var så og si helt frisk i 10. klasse.

men litt sånn småangst for ting hadde jeg litt på vgs, som enkelte dager så kunne jeg få angst i små klasserom med masse "ukjente" folk.

men jeg fungerte helt normalt og det var ikke ofte at det var sånn, hadde kjæreste, var med venner, festet og var en helt vanlig ungdom.

men så begynte jeg jo som lærling etter 2 år på vgs, og det var da ting ble værre og værre....angstsymptomene kom sakte men sikkert, fikk et skikkelig panikkanfall på en buss i byen en gang og har ikke siden den gang tatt buss faktisk!

og det bygget seg opp på noen mnd før veggen kom!

kroppen begynte og reagere på ting, som buss, masse folk i rommet, og diverse ting...uten at jeg skjønte hva som skjedde med meg, før da altså den veggen kom.

har du hatt noen symptomer eller lignende før du følte at du møtte veggen da?

eller slitt med noe før?

[Wepsa]

Hei igjen.

Nei jeg har aldri slitt før i mitt liv med noe som helst.

Men det siste halvannen året har jeg bare vært utrolig sliten osv.

Jeg har sovet vekk dagene og jobbet....

Men også det siste året har jeg begynt å føle meg ukomfortabel når jeg tenker etter, det er det eneste. Følt at jeg helst vil være hjemme..

[Gjest kokkelura]

Heisann !

Ligger her lysvåken nok ei natt...Tenker samme tanker som tusen gang før.

Hvorfor føler jeg meg så trist? Hvorfor er alt som før var spennende og gøy et ork og nesten helt uoverkommerlig? Hvorfor er jeg sjelden gla?

Kjenner meg så igjen i det dere skriver og i dag skal jeg til doktoren å prøve å forklare dette rare som skjer inni meg. Kommer sikkert til å begynne å gråte med en gang jeg åpner munnen...

Har en krevende og til tider stressende jobb som kokk uti nordsjøen .Veldig mye fokus på det jeg gjør og får stadig høre at jeg er den beste kokken de noen gang har hatt. Det er fordi jeg hele tiden strever for å gjøre alle til lags.

Sliter rett å slett ræva av meg:P

Hjemme har jeg en datter på 19 og et barnebarn på fem måneder.

Har ei datter på 16, med samboer som leier underetg.

Har en sønn på 11 og en mann som er uføretrygdet .

Jeg forguder ungene og gjør alt som står i min makt for at de skal ha det bra.Har verdens snilleste mann som jeg er veldi gla i.

Utfordringen til min mann og meg er at han har "tourette syndrom "og lager en del ufrivillige lyder, og spenner seg mye for å prøve å holde igjen disse .Resultatet blir at han får mye smerter og humøret påvirkes hos oss begge.

Vi har vært i lag i 19 år og jeg har enormt skyldfølelse pga at jeg ikke takler syndromet og alt som følger med det godt nok.

Er utslitt av hele livssituasjonen.

Så nå er grensen nådd...har brutt sammen utalllige ganger iløpet av årene og nå har jeg helt mistet grepet på det meste i hverdagen.

Så hva gjør man ?