mitt manns barn

[Gjest Anonymous]

Er det riktig av meg å føle lettelese for at min samboer ikke har kontakt med et barn, han har fra før?

Dette barnet ble unfanget i en peride, vi var fra hverandre.Han har vært på megling,og prøvd det meste for å få ha barnet,men gav opp,da dette ikke førte hen.Barnets mor kjenner han knapt.

Jeg har hele tiden støttet han,på veien om få kontakt,for jeg vet at det er til det beste for barnet.Men kan alikevel ikke nekte for at jeg,syntes det er delig, å ikke ,trenger å forholde meg til mor og barn.

Vi har selv et barn nå,og snakker mye om gutten.Han har lyst til å prøve å få kontakt,han har aldri sett sin sønn,og vil selvfølgelig bli kjent med han.Dette støtter jeg , og vil aksptere det.Klarer bare ikke innrømme for han at jeg syntes vi har det greit uten.Føler meg skikkelig ond,og uærlig.På en måte vil jeg,men på en annen måte er alt lettere slik som det er nå.

- ikkenå

[Cassandra]

Hei du

Jeg tror ikke du skal innrømme det ovenfor ham heller. Det bør nok være tanker og følelser du deler med andre enn ham. Jeg forstår at du har skyldsfølelse for å ha slike tanker, men jeg tenker at det trenger du ikke. Jeg synes det virker som du håndterer dette ganske så elegant. Du støtter ham og forstår hans ønske om å treffe sønnen sin. Det virker også som du er klar for å ta i mot ham hvis han skulle bli en sentral person i deres liv. At gutten har en mor som forkludrer guttens rett til å være en del av sin far og søskens liv er ikke DIN feil. Det er ikke noe annet enn å støtte din mann du kan gjøre. Og det gjør du jo!!

Det livet du lever nå er kjent for deg. Du har rutiner osv som passer dere. Redsle for hvordan ting skal bli ved forandringer er helt normalt. Jeg tror enhver kvinne i din situasjon hadde tenke som du. Fordi du er bekymret. Du VET at det ikke trenger å være ukomplisert å være noens "ste mor", og det er ingen skam i det å være redd!! Jeg tror at du har en helt normal reakjon på en dessverre altfor vanlig problemstilling!

Kanskje du skal prøve å ikke gruble for mye på dette og heller ta i mot gutten og lure på hvordan du skal gripe det hele an HVIS eller NÅR det blir aktuelt?12

[Gjest Anonymous]

Syntes du oppfører deg dårlig ovenfor ditt manns barn.Har ikke han rett til å ha kontakt med faren.Det er ikke du som bestemmer det,og hva med barnet deres har ikke det rett til å bli kjent med faren.

Nei,slike egoister liker vi ikke.Alle barn har rett på sin mor og far.

[Gjest Anonymous]

Jeg kan på en måte skjønne det godt. Det er nok enklest - for deg i hvert fall - slik det er nå. Men dette med din manns barn vil alltid være der, uansett. Han vil alltid mangle et barn og ønske å ha kontakt med det. Tenk om det var deg...

Det å ha de følelsene du har er vel naturlig. Men ikke si det til han. Det vil bare såre han unødvendig.

[Sun]

Jeg synes det er feil å kalle deg egoist slik som anonym gjør. Følelsene dine er helt normale og lovlige, vel og merke hvis du holder dem for deg selv. Det viktigste i denne situasjonen er at du fortsetter å støtte samboeren din og at du er innstilt på å ta godt imot gutten dersom han skulle komme inn i livet deres. Du høres ut som om du er i stand til å tenke på guttens og din samboers beste.

[Cassandra]

Helt enig med deg Sun!!12

[Gjest Anonymous]

Jeg skjønner godt hvordan du føler. Jeg er selv stemor til ei jente, og vi har hatt en del problemer med moren. Vi har alltid hatt kontakt med datteren til min mann, men det har vært et styr uten like med advokater og styr for i det hele tatt å få til en skriftlig avtale om samvær.

Jeg er blitt glad i min stedatter, og hun er en fantastisk storesøster til vår sønn. Og han er kjempelykkelig når hun er hos oss.

Men av og til så tar jeg meg i å tenke på moren når jeg ser på stedatteren min. Hun likner en del utseendemessig, og av og til kommer det ord og uttrykk fra henne som helt klart kommer fra moren. Da kjenner jeg at jeg blir litt irritert, men jeg gjør så klart ikke noe med det.

Situasjonen din er jo litt spesiell. Regner med at du ikke har noe positivt forhold til moren til dette barnet (akkurat som jeg ikke har til min manns ex som har trakkasert meg på telefonen og snakker dritt om meg til datteren), og at hele situasjonen med at mannen din var sammen med henne i mellom dere kan være litt sår å tenke på. Spesielt siden det resulterte i et barn. Jeg vet hvordan det er å skulle forholde seg til en mor som tar helt av, og ikke har noen som helst skrupler når det gjelder å dra ungen inn i konflikten. Det er tøfft, og det er veldig lett å gi opp. Spesielt for faren. Han tenker kanskje at det minste av alle ondene er å gi opp slik at barnet ikke skal lide.

Etter å ha strevet med advokater og en sykelig sjalu og bitter exkjerring, og et system som ikke støtter fedrene i det hele tatt, så skjønner jeg at en del fedre gir opp og kapitulerer. Opprivende rettsaker er ikke bra for barna.

Og siden du ikke en gang har møtt dette barnet, så skjønner jeg at du synes det er vanskelig og at du er litt glad for at du ikke har noe med barnet (og moren) å gjøre. Det er helt normalt.

Til slutt et råd min mann fikk mens han var midt oppi den verste striden:

Husk at du skal kunne se ditt barn i øynene om 20 år og si at du gjorde det du mente var best for barnet.

~Enda en stemor~

[Gjest Anonymous]

tusen takk for velmente ord.føler meg lettere nå.

[Gjest Anonymous]

x

[Gjest Lea]

Jeg har en onkel som ble født utenfor ekteskap (da min far var 1-2 år gammel). Denne onkelen vokste opp hos moren sin, men hans far (min bestefar) hadde jevnlig kontakt med ham fra han var ca 10 år.

Etterhvert tok også min bestemor ham inn under vingene og aksepterte ham. Det var sikkert tøft, men jeg tror aldri at de har angret på dette.

I dag er onkelen min i 50-årene og har et fantastisk forhold til sine halvsøsken. Han er ofte på besøk, selv om han bor et stykke unna og alle setter pris på ham.

Jeg håper at du kan godta denne gutten, dersom din mann tar kontakt. La ham bli en del av familien, men det er jo ikke opplagt at han skal flytte inn. Hvis du bare åpner hjertet og blir kjent med ham tror jeg at både du, din mann og deres barn vil ha glede av dette!

[Gjest Anonymous]

Gjør det som er best for BARNET. et stakkars uskyldig lite vesen....

hvis du er så bitter å innerslutta at du ikke fikser et forhold til hans barn - da bør du snakke åpent om dette med han. så får dere ta et valg. enten må du jobbe med deg selv for å ta imot et uskyldig barn og behandle dette med respekt, eller så må dere - hvis dere blir enig i fellesskap - frarøve barnets rett til hans far - ellers må du pakke snippeksen din og komme deg bort og la barnet få beholde faren sin (eller bli kjent med).

jeg synes faktisk at det er grusomt at voksne mennesker sneversynhet skal ta fra uskyldige barn rett til både mor og far.

hilsen en mor som har to barn og en ex

[Gjest Anonymous]

Tror du skal lese innlegget litt bedre.

Jeg har aldri nektet ham samvær,det er det moren til banet som har.Vi har hele tiden vært innstilt på å ha dette barnet hos oss i helger osv.

Problemet mitt er at nå som det har gått så mange år,og vi aldri har sett dette barnet,det er slutt på truseltelefoner osv osv osv,føler jeg meg ond som tenker at vi har det jo tross alt bra nå.

Les innlegget en gang til du,så ser du gjerne hva jeg mener.

[Gjest Anonymous]

Slutt og tenke på det, og la livet gå sin gang.