Er helt fortvilet....

[la Flaca]

Her kommer du faktisk til roten av mange av problemene rudt samvær/barnefordeling.

Det er nettopp pga instillinger som dette, som er helt vanlig, at utgangspunktet er så voldsomt skjevt, og konfliktene bare vokser.

Etter hva du har beskrevet her, er jeg ikke enig i dette. Du har skapt denne situasjonen like mye som han, og er like ansvarlig til å finne en løsning som alle kan leve med.

Mine barn har en 50/50 ordning, der de tilbringer like mye tid hos oss begge. Dette setter de veldig stor pris på! Rett etter bruddet hadde vi en ordning med "vanlig samvær", og dette ga de klare signaler på at de ikke var fornøyd med. Først tenkte jeg som deg "de må jo ha EN hovedplass å bo", og "de vet ikke sitt eget beste", men jeg måtte etterhvert innse at dette var først og fremst ut fra mine interesser, ikke deres.

Det blir jo faktisk like mye "styr" omkring flytting av barna fram og tilbake, uavhengig om det er for 3, 4 eller 7 dager. Og hvis man i tillegg praktiserer 1 ettermiddag/natt den uka det ikke er samværshelg, ja da blir det faktisk MER styr.

En annen fordel er at barna nå føler at de bor like mye hos faren som hos meg. Tidligere var de mer "på besøk" hos han og alt var mye mer midlertidig.

Nå har de opparbeidet seg egne venner hos far også.

Barnefaren bor i en annen skolekrets, så han har funnet en ordning med skyss/kjøring til og fra skolen. Dette fungerer fint

Du sier at 60/40 er helt i orden for deg. men ikke 50/50.

Forskjellen på 40 og 50% for far er 3 dager pr mnd...

Du sier at barnet må få mere ro i livet sitt, derfor er 50/50 uaktuelt. Hvordan gir en økning fra 40 til 50% mindre ro?

Jeg vil råde deg til å gå med på en 50/50 ordning. Men da må far ha en god plan for skyss til og fra skolen. Det vil umidelbart dempe konfliktnivået, og om en stund kan dere kanskje til og med få til et nogenlunde godt samarbeid...

Dette her kunne jeg også tenkt meg å høre en forklaring på...

[Gjest K]

Kjære deg.

Synes du får ufortjent mange negative kommentarer her. Jeg synes du virker som en svært oppegående mor som vil din datters beste. Det at du flyttet fra henne og så gi far mer omsorg viser hvor viktig du synes det er med far-barn kontakt. Såklart tror du på sakkyndige i dette, de som setter spørsmålstegn ved dette vet virkelig ikke hva de snakker om. Det er ikke gunstig for et barn og ha en 50-50 løsning der samarbeidet mellom mor og far ikke er bra og der de ikke bor nærme hverandre. Dette har flere fagfolk gått ut og sagt.

Synes det som er trist her er at far vil ta steget så langt. En rettsak viser tydelig at delt samvær ikke er noen god løsning. Det beviser jo at det ikke er noe godt samarbeid mellom foreldrene.

At han også nekter å flytte til hennes skolekrets er jo også trist. Man bør være villig til å strekke seg langt for barnet sitt. Og det vil jo være mye bedre for henne å beholde nettverket sitt rundt seg uavhengig om hun bor hos mor eller far.

Jeg skjønner godt du er sliten og lei, dette tærer på all energi. Håper virkelig det ordner seg. Ønsker deg lykke til av hele mitt hjerte.

[Gjest Gjest]

Jeg må si jeg sitter her med vondt i magen etter og ha lest dette innlegget samt mange av svarene her. Jeg synes det virker som om du tenker på datteren din, mens far kun ser seg selv.

Jeg er selv skilsmissebarn, mamma og pappa gikk fra hverandre da jeg var 8 år. Det var en vond og vanskelig skilsmisse og som barn havner du midt oppi. Du elsker foreldrene dine og er dypt lojal. Men en 50-50 løsning der foreldrene ikke klarer å samarbeide er absolutt ikke bra for barnet. Jeg vet dette. Og selv om de voksne prøver å skjerme barna for konflikten vil de merke den. Jeg vet også dette.

Jeg støtter deg fullt ut og håper virkelig det ordner seg. Skjønner godt du er sliten.

[Gjest Gjest]

Ja, helt urimelig av faren og forlange en 50/50 ordning!

(spiller ingen rolle om han har hatt omsorgen i 1 år)

Han må jo skjønne at dette er mors barn, og at hun er grei og sjenerøs som tilbyr ham 40% samvær.

Hvorfor bråke så mye rundt dette? Han kan jo bare få seg et nytt barn.

[Gjest lakerol]

Det er ikke gunstig for et barn og ha en 50-50 løsning der samarbeidet mellom mor og far ikke er bra og der de ikke bor nærme hverandre. Dette har flere fagfolk gått ut og sagt.

Synes det som er trist her er at far vil ta steget så langt. En rettsak viser tydelig at delt samvær ikke er noen god løsning. Det beviser jo at det ikke er noe godt samarbeid mellom foreldrene.

At han også nekter å flytte til hennes skolekrets er jo også trist. Man bør være villig til å strekke seg langt for barnet sitt. Og det vil jo være mye bedre for henne å beholde nettverket sitt rundt seg uavhengig om hun bor hos mor eller far.

Da kan det ikke være gunstig med 60/40 heller. Men personlig så tror jeg (på generelt grunnlag) at samarbeid mellom to fraskilte foreldre vil bli enklere og bedre dersom de stiller likt og er likeverdige ift barna.

(Og da ser jeg bort fra de tilfellene der den ene parten ikke ønsker å være det.)

Og husk: En sak har alltid 2 sider. Her får vi lagt fram saken fra mors side, og da blir den også farget deretter.

Hun nevner noe om mye styr og rabalder da hun ønsket hovedomsorgen tilbake i 2008 men far nektet. Det tyder på at begge er villig til å gå ganske langt for å få være med barnet sitt (og barnet med dem).

Men en 50-50 løsning der foreldrene ikke klarer å samarbeide er absolutt ikke bra for barnet. Jeg vet dette. Og selv om de voksne prøver å skjerme barna for konflikten vil de merke den. Jeg vet også dette.

Beklager at jeg motsir deg her, men dette gjelder faktisk også ved en 60-40 løsning.

Det er uansett ikke bra for barna at foreldrene ikke klarer å samarbeide, eller at foreldrene ikke klarer å skjule konflikten seg imellom.

Det er begge foreldrenes ansvar og sørge for at barna ikke opplever dette.

[Cilicon]

Dette er veldig vanskelig uansett hvordan man snur og vender på saken. Jeg har prøvd å legge frem saken så objektivt som mulig, fordi vi begge har gjort feil i denne saken. Det jeg ikke skjønner hvorfor dette har gått så langt, når vi kunne løst dette hos en familierådgiver. Da hadde vi spart oss for mange konflikter og ikke minst penger, for dette koster!!!

Jeg har aldri snakket med min datter om denne saken, og prøver å skjerme henne så godt jeg har kunnet. Snakker positivt om faren, samboeren og hans familie. Det skulle bare mangle!

Jeg er selv et skillsmissebarn og det var et helvete på jord, og dette ønsker jeg ikke for min datter.

Jeg ønsker bare at hun skal få stabilitet og ro. Få være sammen med vennene sine og drømmen er at hun en dag bare kan sykle til sin far når hun har lyst til å være med han.

Den sakkyndige mente at i vår sak er 60/40 den beste akkurat nå, og da velger jeg å stole på dette. Men jeg håper at dette kan endres etterhvert. Barna våre vokser heldigvis opp og får klarere meninger på hva de ønsker og det blir lettere å kommunisere med dem.

[Gjest Gjest]

Jeg har vært i en ganske lik situasjon som din og jeg skjønner deg veldig godt. Dette tærer på alle krefter. Og det må det jo gjøre for far også. Krefter og overskudd dere begge kunne brukt på barnet.

Da jeg var i din situasjon snakket jeg med flere fagfolk: helsesøstre, en barnepsykolog og en psykiater - alle var udelt enige i at 50-50 er ingen god løsning når samarbeidet mellom mor og far er dårlig. Samt når de ikke bor i nærheten av hverandre og selvfølgelig når barna er under 3 år. Jeg synes det er rimelig arrogant å motsi det fagfolk sier om dette. Hvis man ikke kan stole på dem, hvem kan man stole på da? De har jo den ekspertisen og erfaringen som er viktig i slike saker.

Ønsker deg lykke til av hele mitt hjerte. Vet du ikke har det lett. Men stå på og hold på det magefølelsen din sier deg.

Varm klem

[Cilicon]

Jeg har vært i en ganske lik situasjon som din og jeg skjønner deg veldig godt. Dette tærer på alle krefter. Og det må det jo gjøre for far også. Krefter og overskudd dere begge kunne brukt på barnet.

Da jeg var i din situasjon snakket jeg med flere fagfolk: helsesøstre, en barnepsykolog og en psykiater - alle var udelt enige i at 50-50 er ingen god løsning når samarbeidet mellom mor og far er dårlig. Samt når de ikke bor i nærheten av hverandre og selvfølgelig når barna er under 3 år. Jeg synes det er rimelig arrogant å motsi det fagfolk sier om dette. Hvis man ikke kan stole på dem, hvem kan man stole på da? De har jo den ekspertisen og erfaringen som er viktig i slike saker.

Ønsker deg lykke til av hele mitt hjerte. Vet du ikke har det lett. Men stå på og hold på det magefølelsen din sier deg.

Varm klem

Tusen takk!! Er godt med støtte fra en som har vært der hvor jeg er nå. Dette er så vanskelig for alle parter og jeg må bare prøve å legge fortiden bak meg og fokusere på fremtiden. Men det er ikke lett, så mye stygt som BF har både har sagt og gjort.

[Gjest Gjest]

Ja, men hvordan kan dette brukes som argument for å nekte 50/50?

Det betyr ikke lite. Det betyr at begge er likeverdige som foreldre. Og det betyr at barnet bor like mye hos mor og far. Det er ganske viktig.

Jeg er enig. Forskjellen mellom 50/50 og 60/40 er IKKE liten. Det betyr nettopp at begge foreldre skal ha like mye å si, at de må bli enige om alt og samarbeide om alt.

Det er dermed ikke slik som mange hevder her, at har man 60/40 kan man like gjerne ha 50/50. Med 60/40 har den ene det avgjørende ordet. Det kan være nødvendig når konfliktnivået er høyt.

Urettferdig for den som får 40? Mulig det. Men roligere hverdag for barnet.

Det jeg har sett på nært hold av praktisert 50/50 mellom foreldre i konflikt, har vært en ren katastrofe for barna.

[Blowers daughter]

Jeg kan være enig i at siden barnet nå er etablert i en skolekrets og far ikke vil flytte til den så er det best om barnet får bli der det er. Men jeg skjønner ikke hvorfor det var greit at du krevde tilbake omsorgen da barnet hadde bodd ett år hos faren og trivdes der? Og da var du snill fordi du hadde latt ham ha barnet i utgangspunktet.. :klø:

[Daiquiry]

Huff, jeg føler med deg!! Håper det ordner seg for deg...klem

Endret 28. mai 2009 av Daiquiry

[Cilicon]

Jeg kan være enig i at siden barnet nå er etablert i en skolekrets og far ikke vil flytte til den så er det best om barnet får bli der det er. Men jeg skjønner ikke hvorfor det var greit at du krevde tilbake omsorgen da barnet hadde bodd ett år hos faren og trivdes der? Og da var du snill fordi du hadde latt ham ha barnet i utgangspunktet.. :klø:

Vi hadde 50/50 til å begynne med, men dette fungerte ikke, så BF gav meg daglig omsorg. Så flyttet han til en annen kant av byen med sin samboer. Tre mnd senere ombestemte han seg og ville ha 50/50. Jeg foreslo at vi gradvis kunne øke samværet slik at det ble en myk overgang, samt at vi skulle gå til familierådgivning for å bedre samarbeidet, men dette nektet han, så han saksøkte meg for å få full omsorg. Han mener at han er en bedre omsorgsperson enn meg, men den sakkyndige mener at vil er like gode begge to. Hun mente at 60/40 var den beste løsningen for oss, og hvis far flytter hit, kan vi ha 50/50.

[Gjest Gjest]

Jeg synes saken er et godt eksempel på hvordan foreldre krangler om barn etter samlivsbrudd. Og dette kan pågå fordi barnets behov og ønsker er av mindre betydning.

I utgangspunktet mener jeg at barnefar faktisk ber om mindre enn det ts gjør ettersom det er snakk om å be om 50/50 vers. 60/40. Når det er sagt må jeg også si at barnefar burde bodd vesentlig nærmere for å kunne praktisere 50/50. Helst innenfor samme skolekrets slik at jenta kan ha sine faste venner. Om kort tid vil venner bli viktigere enn foreldrene.

Samtidig mener jeg at begge foreldrene bør ha mer fokus på jenta og hennes ønsker. Barnet er sikkert like glad i begge foreldrene og ønsker bare at foreldrene skal slutte å krangle.

Om jeg har forstått tråden riktig synes jeg at jenta skal ha mulighet til 50/50 slik en sakkyndig har signalisert. Men da må foreldrene bo nærmere hverandre.

[Gjest Gjest]

Om jeg har forstått tråden riktig synes jeg at jenta skal ha mulighet til 50/50 slik en sakkyndig har signalisert. Men da må foreldrene bo nærmere hverandre.

Med andre ord - du er enig med mor. Det er jo dette hun sier at hun også ønsker. Far derimot, nekter å flytte på seg.