Diabetes type 1

[milja]

Er dt noen med diabetes type 1 der ute? Jeg finner ikke noe diabets forum på nettet og jeg trenger å prate med noen som har diabetes.

Gjerne hvis du er som meg og ikke er "flink" til å ta vare på deg selv og sykdommen din.

[Arkana]

Du kan godt snakke med meg. Jeg har riktignok sykdommen under kontroll, men ikke la det være en hindring. Det er dårlig med diabetesforum på norsk i allefall. Det eneste jeg vet om er et underforum på DoktorOnline, men det er lite brukt. Ellers vet jeg kun om utenlandske (f.eks. diabetesforum.com), men deltar ikke selv på slike.

[milja]

Hei! Takk fro svar!

Hvor lenge har du hatt diabetes? har du alltid hatt den under kontroll? Jeg ser at du har barn? Gikk graviditet bra?

Jeg er vel en sånn leges og diasykepleirs største mareritt som ikke klarer overhode og ta meg sammen til å få til noe som helst. Vært sånn i mange år og finnes ikke motivert...

[Arkana]

Jeg har ikke hatt det så veldig lenge faktisk. Det ble oppdaget for 2½ år siden. Jeg har vel hatt kontroll mer eller mindre hele tiden, og det er mye fordi jeg er vant til å passe på sånt (var kronisk syk som yngre) samt at diabetesen ble oppdaget pga en alvorlig ketoacidose, og det var så forferdelig at jeg ikke har lyst at noe sånt skal skje igjen.

Svangerskapet gikk veldig greit. Det mest slitsomme var i grunnen kontroller annenhver uke. Blodsukkeret var greit, trengte å øke dosene litt, men ikke så mye som fryktet (det er jo ikke uvanlig å trenge dobbelt og tredobbelt så mye insulin når man er gravid). Litt kjedelig å bli så fullstendig overvåket da (jeg er litt sånn som ikke vil passes på), men man overlever det også.

Jeg tror nok leger og diabetessykepleiere har sett det meste. Fra folk som har steinkontroll til de som fullstendig gir blaffen, og alt innimellom. Det er vel en balanse mellom å prøve å motivere folk til å ta vare på seg selv samtidig som man bør ha litt forståelse for hvordan det er å ha en slik sykdom i bakgrunnen hele tiden og vite at man aldri blir kvitt det. Jeg håper du finner motivasjonen til å få bedre kontroll. Jeg falt litt av lasset en stund etter fødselen. Når man ammer trenger man mye mindre insulin. Jeg tok utelukkende langtidsvirkende og trengte ikke ta hurtigvirkende. Jeg kunne spise og drikke akkurat det jeg ville uten å ta insulin og blodsukkeret var alltid stabilt. Det var herlig. Men så sluttet det, og det var tungt å begynne å måle oftere og ta insulin igjen, samtidig som jeg i min travle hverdag måtte prøve å tenke bevisst på det for jeg glemte det hele tiden. Hadde en periode med forferdelig svingende blodsukker. Det var ganske nedtur å gå tilbake til å være "syk" igjen etter å ha fått en smakebit på et nesten diabetesfritt liv.

[milja]

Spennende at når du ammet så gikk dt så bra, interesant at kroppen fungerer sånn:)

Jeg er en av de som før har gitt blaffen, er mer bevisst nå. Dvs jeg er ikke den som måler så mye men innimellom slår jeg til med en måling. Det jo litt sånn at når du vet tallet er høyt har du ikke spesielt lyst til å vite det.

Jeg skal begynne med pumpe til høsten så det"gleder" jeg meg til, håper dt skal gjøre dt litt enklere for meg å få i meg nok insulin. For jeg er under dosert.

Dt frustrerende med det er at jeg har et vannvittig og da mener jeg vanvittig sukker behov. Og jeg går å tenker på mat hele tiden, dt har jeg gjort siden jeg fikk diabetes for 11 år.....siden.At jeg må spise og at jeg må spise mye. Det er jo helt feil at en diabetiker må spise mye menger mat. Men dt var litt det jeg lærte når jeg lå på sykehuset den gangen.

jeg må også lære meg å spise mer regelmessig til faste måltider.

Vekt....jeg er ca 13 kg for mye. Er 1.63 høy og vier 73kg. en skulle tro at jeg som ikke tok insulin nesten ville være veldig tynn pga høyt sukker osv, men nei...ikke jeg.

Vanskelig med masse følinger når jeg prøver meg på en lav karbo diett.

Barn...ønsker meg veldig barn og mange venninder rundt meg nå kommer med nyheten at de er gravide med nr 1 eller med nr 2. Jeg har vært sammen med mannen min i 13 år nå, er 29 år så dt er jo virkelig på tide. Ønske t er stort og sårt men jeg kan ikke engang motivere meg selv til å ta tak i sykdommen min selv om jeg vil så gjerne ha barn!

Ble mye det her, håper du ikke er helt sjokkert over meg...jeg er flau over meg selv.

[Arkana]

Pumpe kan være lurt ja. Har en nevø som ikke er så flink å måle og passe på og han begynte med pumpe og fikk langtidsblodsukkeret ned ganske kraftig.

Man skal nok ha ganske høyt blodsukker over lang tid før det synes på vekten. Jeg gikk i flere måneder med diabetes før det ble oppdaget. Raste ned i vekt og da jeg ble syk hadde jeg HbA1c på 15, som vil si at jeg gjennomsnittlig hadde over 20 i blodsukker. Da var det jo ikke så rart. Jeg gikk jo opp det meste igjen da jeg begynte på insulin (dessverre, for jeg er ikke spesielt tynn i utgangspunktet). Sukkerbehov kjenner jeg godt til selv. Vet ikke hvorfor jeg har det og viljestyrken er ikke den største på det punktet dessverre, men du er i allefall ikke den eneste.

Jeg synes ikke du skal være flau over at du har problemer med å kontrollere diabetes. Det er en vanskelig sykdom, det er noe man må tenke på flere ganger om dagen. I tillegg er det en sykdom hvor man ikke merker problemene med en gang. Man blir ikke akutt syk av én dag med høyt blodsukker, ikke av ti eller tyve heller. Det er det som er så skummelt, problemene kommer langt fram i tid og det er veldig vanskelig å forholde seg til. Det blir rett og slett veldig fjernt.

Og så det med barn. Ja, man bør jo ha blodsukkeret under kontroll før man blir gravid. På sykehuset jeg hadde alle kontrollene og fødte på var de skikkelig strenge. HbA1c skulle til enhver tid være under 7 og alt over 9 ble sett på som farlig. Men samtidig er man så godt passet på, med hyppige kontroller, flere ultralyder osv at de fanger opp alt som kunne være et problem. Det var flere der jeg gikk som ikke hadde så god kontroll på blodsukkeret, noen fikk tilbud om å legges inn noen dager slik at de kunne få litt mer hjelp med blodsukkeret. Det er nok litt avhengig av hvor høyt det var i utgangspunktet. De er jo ikke der for å skjenne på oss, de er der for å hjelpe. Husk også at selv om det er større sjanse for komplikasjoner når man har diabetes, så er sjansen bare litt større. Kanskje er pumpe nettopp det som skal til for at du får ned blodsukkeret ditt, og da er ikke veien lang til dere kan tenke seriøst på barn. Jeg er sikker på at det kommer til å gå bra. De aller fleste som har diabetes får friske, fine barn med få komplikasjoner i svangerskapet, for man blir passet så godt på. De tar ingen sjanser, og det er bra.

[sl77]

Hei.

Jeg vet ikke om det er lenge siden du har vært her inne, men jeg kunne veldig gjerne snakke mer sammen med kvinner som har diabetes type 1 og er gravid.

Jeg er selv 33 år og venter mitt første barn. Har hatt diabetes i 20 år

Pumpe kan være lurt ja. Har en nevø som ikke er så flink å måle og passe på og han begynte med pumpe og fikk langtidsblodsukkeret ned ganske kraftig.

Man skal nok ha ganske høyt blodsukker over lang tid før det synes på vekten. Jeg gikk i flere måneder med diabetes før det ble oppdaget. Raste ned i vekt og da jeg ble syk hadde jeg HbA1c på 15, som vil si at jeg gjennomsnittlig hadde over 20 i blodsukker. Da var det jo ikke så rart. Jeg gikk jo opp det meste igjen da jeg begynte på insulin (dessverre, for jeg er ikke spesielt tynn i utgangspunktet). Sukkerbehov kjenner jeg godt til selv. Vet ikke hvorfor jeg har det og viljestyrken er ikke den største på det punktet dessverre, men du er i allefall ikke den eneste.

Jeg synes ikke du skal være flau over at du har problemer med å kontrollere diabetes. Det er en vanskelig sykdom, det er noe man må tenke på flere ganger om dagen. I tillegg er det en sykdom hvor man ikke merker problemene med en gang. Man blir ikke akutt syk av én dag med høyt blodsukker, ikke av ti eller tyve heller. Det er det som er så skummelt, problemene kommer langt fram i tid og det er veldig vanskelig å forholde seg til. Det blir rett og slett veldig fjernt.

Og så det med barn. Ja, man bør jo ha blodsukkeret under kontroll før man blir gravid. På sykehuset jeg hadde alle kontrollene og fødte på var de skikkelig strenge. HbA1c skulle til enhver tid være under 7 og alt over 9 ble sett på som farlig. Men samtidig er man så godt passet på, med hyppige kontroller, flere ultralyder osv at de fanger opp alt som kunne være et problem. Det var flere der jeg gikk som ikke hadde så god kontroll på blodsukkeret, noen fikk tilbud om å legges inn noen dager slik at de kunne få litt mer hjelp med blodsukkeret. Det er nok litt avhengig av hvor høyt det var i utgangspunktet. De er jo ikke der for å skjenne på oss, de er der for å hjelpe. Husk også at selv om det er større sjanse for komplikasjoner når man har diabetes, så er sjansen bare litt større. Kanskje er pumpe nettopp det som skal til for at du får ned blodsukkeret ditt, og da er ikke veien lang til dere kan tenke seriøst på barn. Jeg er sikker på at det kommer til å gå bra. De aller fleste som har diabetes får friske, fine barn med få komplikasjoner i svangerskapet, for man blir passet så godt på. De tar ingen sjanser, og det er bra.