Gå til innhold

Tankespinn II


Ellevill

Anbefalte innlegg

Jeg er faktisk enig med deg i at det kan være forvirrende. Men vi tilbringer minimalt med tid sammen. Vi er sammen i bursdager og julaften, ellers er det en svært sjelden gang. Siden sommeren har vi bare møttes når barna har konkurrert i en idrett, dvs. et par ganger.

Greia nå var at det skjedde noe spesielt som faren deltok på i "min" helg. Og minsten ville gjerne se faren her, og jeg kjørte ham derfor dit. Og det er for meg helt meningsløst å da stå på et eller annet prinsipp om at ikke vi skal ses.

Jeg tror heller ikke det at han så oss sammen er det som utløser hans ønske om "felles omsorg". Jeg tror han konstant går med den sorgen i seg, og jeg synes det var bra (!!!) han viste den. Men jeg får jo så dårlig samvittighet. :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg vil bare si at jeg synes det er flott at du greier å ha et slikt forhold som du har til din eks. Selv hadde jeg foreldre som skilte seg da jeg var 13, og det at de har kunnet oppføre seg i hverandres nærvær, til tross for at pappa synes mamma er "teit og alternativ", har vært bra for min del.

Det er ikke alltid like lett å vite hva man skal/ikke skal, burde/ikke burde i forhold til "barnas beste". Men de fleste valg man gjør (hvertfall opplever jeg det i ditt tilfelle), gjør man fordi man tror og mener det er det beste for en totalsituasjon. Noen kameler må man svelge når det gjelder ekser, tror jeg.

Så får man heller justere litt etterhvert, om man ser at ting kanskje ikke var så lurt, ungene blir eldre eller noe slikt.

Så lenge ikke man blir selvutslettende eller gjør ting grunnet dårlig samvittighet, så tror jeg det meste går bra.

Og jeg hadde/har i mange år hatt dårlig samvittighet overfor min mor (jeg valgte å bo hos min far), og jeg har alltid ønsket at vi kunne være en felles familie. Litt fordi det faktisk er enklere, og dette tror jeg det er noe de fleste skilsmissebarn tenker, samtidig så er jeg veldig, veldig klar over at livet mitt/vårt overhodet ikke hadde blitt noe bedre om mine foreldre holdt sammen!

Det går seg som regel til! :klemmer:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Oj, du har begynt å skrive igjen! Oppdaget jeg først nå.

4) Minsten forsøker å få meg og faren til sammen å holde rundt ham og jeg føler så stort fysisk ubehag ved det at jeg har lyst til å grine. Og jeg får lyst til å grine ennå mer for minstens skyld som har foreldre som ikke bor sammen.

Det der har jeg også opplevd, flere ganger. Begynner å bli en stund siden nå, det finnes jo så få anledninger, men tidligere var det stadig. Særlig minsta, idet hun møtte faren og han løftet henne opp, så rakte hun ut armene til meg som liksom for å si hadet, mens hun dro meg mot dem og ville ha gruppeklem... Jeg vegret meg og trakk meg unna, klart hun merket det. :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du er en veldig snill og omsorgsfull person, Ellevill. Ikke la deg glemme det og ikke si dumme ting til deg selv. For det fortjener du ikke.

Også er jeg en sånn som eeeeelsker å reise... :sjenert:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sommersol: Lenken din i signaturen fungerer ikke?

O'Hara: Spennende å høre hvordan man selv har opplevd å være skilsmissebran. Skjønner godt dette med lojalitetsproblemematikk.

Tornerosa: Hjerteskjærende, ikke sant?

Don pedro: Så koselig å se deg her! Og takk, du lille, søte! ;)

Turen er for øvrig avlyst. Barna og jeg skulle være med for å få den fantastiske æren av å hente et nytt, lite familiemedlem. Men det forferdelige skjedde. Når de vordende foreldrene sto med ferdigpakkede kofferter samme dag som avreise (de skulle dra nedover to uker før barna og meg) fikk de kontrabeskjeden: Det var ikke noe barn å hente likevel.... :grine: Vil ikke gå inn på detaljer her, men det hele er bare så ufattelig for dem. Det fine ble ved en kort beskjed på telefonen til noe helt forferdelig trist.

(sletter dette senere)

Endret av Ellevill
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Må legge igjen spor her siden du helt har falt ut av listen min. Nå har vi jo snakket sammen på telefon, men igjen; utrolig hjerteskjærende at ting ble som de ble.

Ang dette med samvær mellom skilte foreldre, så tror jeg i allefall det er langt bedre at foreldrene kan gjøre ting sammen, sammen med barna, enn andre ytterlighet der foreldre for eksempel må ha separate utviklingssamtaler på skolen fordi de ikke kan sitte i samme rom i 20 minutter. Jeg syns du er forbilledlig i forhold til å sette barna dine foran egne følelser i fht eksen din, Ellevill. Det kan ikke alltid være like lett...

Håper natten ikke blir for lang, og at du får gjort alt du skal på rekordtid! :)

Og jobbsituasjon: Finn opp et firma vi kan starte da vel! Noe hyggelig og enkelt som vi tjener masssevis av penger på :fnise::vinke:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for mandagsklem! En uke for sent takket, men det er i det minste mandag i dag også... Klem tilbake. :klem:

Her er det ikke så mye å meddele....

Masse sosialt i helgen pga en viss begivenhet. Søndag inviterte jeg venninner, naboer og arbeidskollegaer - og til tross for under to dagers varsel på invitasjonen kom det mange. Det var hyggelig! Jeg hadde hverken nok kopper eller asjetter, men naboen løp over og hentet bade krus og kaffe som jeg fikk låne. Noen kjente ingen andre, noen kjente noen få - likevel ble det så artig og så mye latter. Min ene mannenabo var den siste som gikk - han ble i nesten fire timer. :)

Jeg har så mye å være takknemlig for! :hjerte:

I dag er barna hos eks, men eldstemann har vært her for å øve med meg på engelsk og matte til kommende tentamener. Helt utriolig hva den gutten har fått med seg til tross for å inneha verdensmesterskap i sløvhet og latskap. Hadde han jobbet en drøy time målbevisst og konsentert med lekser hver dag + fulgt med i alle timer, er jeg sikker på at han hadde hatt 5 i alle fag. Nå er ikke situasjonen akkurat slik kan man si, og det er så provoserende og ganske skremmende. :(

Han hadde så mye å bære på at jeg kjørte ham hjem til faren. og da løp minstemann ut til meg og jeg fikk sneket meg til et par rause klemmer. De var så blide og søte begge to, og jeg må bare innrømme at jeg gråt noen små vemodige tårer på vei hjem igjen, huff... Det er så trist å sende dem slik fra meg, selv om det selvfølgelig er godt med "fri" også, der jeg med god samvittighet kan jobbe ekstra, for eksempel.

Endret av Ellevill
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og jobbsituasjon: Finn opp et firma vi kan starte da vel! Noe hyggelig og enkelt som vi tjener masssevis av penger på :fnise::vinke:

Da kunne vi både ha tjent penger og vært sosiale! Supert!

Men hva... Hmmmm... :klø:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Så trist å lese om sjokkartet beskjed da de sto der med pakkede kofferter! :( Og jeg kjenner meg igjen i noe av det du skriver, og føler med deg i andre ting du skriver, eks. ex-relatert prat, samt skilte barn-prat. Det er en utfordring, for alle parter til tider. :(

Men hurra for finfin sosial sammenkomst! Det var deg vel unt!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei Potet, så fint å se deg igjen! :)

Ja, det er jammen ikke bare greit...

Men kjenner at egen sutring blir bare surr nå. Har hørt via ei venninne om et barn på alder med min yngste som ligger for døden.

Jeg aner ikke hvem dette barnet er, men det satt meg helt ut likevel. Jeg fikk bare lyst til å gråte. Jammen er jeg velsignet heldige, som ikke har et slikt mareritt å bakse med. :grine:

Ei annen venninne jobber på en avdeling med svært mange dødsfall grunnet alvorlig sykdom (i alle aldre) og hun sier hun aldri venner seg til å fortelle noen, eller personens pårørende, at alt håp er ute. Hvordan det er et lys som - bokstavlig talt - slokner i øynene deres. Hvordan blikket "vendes innover" og blir glassaktig. Hvordan enklete knekker sammen. De besvimer ikke, de bare knekker sammen. Bena klarer ikke å bære dem. Og hun er så flink til å filleriste meg litt når jeg klager på filleting. Det er bra.

Fy, så jævlig mange har det. En av mine foreldre var alvorlig syk i sommer, og hun som lå i nabosengen fikk beskjed om at hun snart skulle dø samme dag som legen sto gledestrålende ved sengen til min forelder og fortalte at operasjonen hadde vært fantastisk vellykket. Vanskelig å komme med et gledesutbrudd, da.... :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse
Gjest Miss O'Hara

Herlighet, jeg leste det siste innlegget først og trodde du bokstavelig talt stilte deg selv det spørsmålet - satt her og ble iskald fra topp til tå og kvalm på samme tid :(

Så kommer blandingen av lettelse og skam som gjerne følger av slike nyheter uansett hvem det gjelder, det er den vonde følelsen av sorg på andres vegne blandet med "kjære vene, takk for at det ikke er meg" :sukk:

Jeg tenker mye på det, alle som lever med noen som har en kronisk sykdom eller plage, hvor sterke mennesker er. Da vil jeg straks bli et bedre menneske, men kommer jammen stort sett til kort hver gang :sjenert: Kanskje i mitt neste liv?!

Ha en fin dag, Ellevill :klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvordan forteller man barnet sitt at det skal dø?

:grine:

Hvordan forteller man seg selv at barnet sitt skal dø... :tristbla:

Svaret på disse spørsmålene håper jeg du aldri må finne svar på, Ellevill. Æsj, nå ble jeg skikkelig trist... tror jeg reiser ut og henter de små englebarna mine her&der nå, jeg!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...
Gjest Miss O'Hara

Takk, Ellevill, og en til deg og :klem:

Jeg ønsker en fin og fredelig jul til deg og dine, og håper du får mange gode dager i det nye året.

:klemmer:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...