Erfaringer med barnevernet?

[Gjest Bananflue]

Hva er dine erfaringer med barnevernet? Jeg vil høre både negative og positive!

Saken er at jeg har en lillebror som går på barneskolen, og foreldrene våre er alkoholikere. Mor jobber, mens far har mistet jobben (finanskrise). Han hadde en god stilling, og var vel takket være det at han ikke har fått sparken pga alkoholismen.

Jeg har nå tatt valget om å melde foreldrene mine til barnevernet, for jeg føler ikke at jeg kan sitte å se på lengre. Dette har foregått hele livet til lillebror, ihvertfall med vår far. Mor hang seg på litt senere.

Jeg har prøvd å prate en del med far. Og han skjønner nok hvor mye han ødelegger, men klarer kanskje ikke helt å ta det innpå seg? Han sier han har dårlig samvittighet og tanken på lillebror alltid kverner rundt. Mor er det ikke noe vits i å prate med, da hun ikke innser at hun har problemer.

Jeg bor ikke hjemme lenger, men er en del innom de. Jeg er også 15 år eldre enn lillebror, og kanskje derfor også føler et ekstra ansvar for han?

Men jeg er redd for barnevernet faktisk, redd for at jeg også skal miste kontakten med bror.

Endret 24. mai 2009 av Bananflue

[Gjest strykebrett]

Barnevernet skal ALLTID prøve i det lengste å hjelpe barna der de er. Jeg skjønner at du er skeptisk, det er jo mange som snakker høylytt om hvor forferdelig barnevernet er. Men nå er det nå sånn at barnevernet er ikke her for å ta hensyn til de voksne, det er her for å gjøre det beste for barna.

Det beste for barna er somregel ikke å bli flyttet på og dette prinsippet jobber barnevernet etter. Barnervernet må også følge lovverket, og de har ikke anledning til å gå inn å hente unger uten videre. De må ha hjemmel i loven.

Jeg syns du bør ta kontakt dersom du syns din bror blir forsømt eller ikke har det bra på andre måter. Det er han som er den du skal tenke på i denne situasjonen, ikke dine foreldre eller deg selv.

Her finner du barnevernloven.

[Gjest Bananflue]

Barnevernet skal ALLTID prøve i det lengste å hjelpe barna der de er. Jeg skjønner at du er skeptisk, det er jo mange som snakker høylytt om hvor forferdelig barnevernet er. Men nå er det nå sånn at barnevernet er ikke her for å ta hensyn til de voksne, det er her for å gjøre det beste for barna.

Det beste for barna er somregel ikke å bli flyttet på og dette prinsippet jobber barnevernet etter. Barnervernet må også følge lovverket, og de har ikke anledning til å gå inn å hente unger uten videre. De må ha hjemmel i loven.

Jeg syns du bør ta kontakt dersom du syns din bror blir forsømt eller ikke har det bra på andre måter. Det er han som er den du skal tenke på i denne situasjonen, ikke dine foreldre eller deg selv.

Her finner du barnevernloven.

Det er jo det at man hører alt annet enn solskinns historier i media, og det skremmer meg!

Det skal sies at jeg har vært i kontakt med barnevernet før. Da ville jeg være anonym, men fortalte hvem jeg var og hvordan jeg viste så mye om hjemmesituasjonen. Men da ble jeg fortalt at siden jeg ville være anonym,så ble nok saken henlagt. Og det ble den. ingenting skjedde!

Men på en måte så er jeg glad for det også, jeg vil på en måte være rettferdig ovenfor mine foreldre (selvom de kanskje ikke fortjener det) og fortelle de på forhånd hva jeg har tenkt til å gjøre. Gruer meg til den samtalen!

[absinthia]

Hva med å spørre barnevernet om hva de kan tilby til familier i en slik situasjon?

Jeg har brukt barnevernet selv som støtte i forhold til skolesituasjonen til min eldste sønn ( med adhd) , og er fornøyd med samarbeidet der. De hjalp meg til å få inn en observatør i klassen (som ikke jobbet for barnevernet til vanlig) , var med på møter med skola fordi samarbeidet med dem gikk i vranglås. Jeg fikk full støtte på alle punkter der det var uenighet og følte at jeg fikk en slags oppreisning i forhold til hvordan jeg var blitt stemplet av sønnens klasseforstander som igjen påvirket andre lærere og også baksnakket meg på lærerrommet.

Jeg hadde begynt å tvile på om jeg selv i det hele tatt var egnet som mor, fordi jeg ble tilskrevet så mye negativt fra denne ene læreren, men heldigvis fikk jeg støtte på at det ikke var meg det var noe galt med. - Noe jeg forsåvidt også har fått støtte på hos kontaktlæreren min sønn fikk etterpå.

Jeg var såpass fornøyd med samarbeidet at jeg valgte å bruke dem som konsulenter i forhold til småting ang. min sønns diagnose, rettigheter, videre kommunikasjon med skola osv. ... men samtidig vet jeg at andre har et helt annet og svært negativt forhold til den samme ansatte som var til stor hjelp for meg, gjennom å være en objektiv 3.part. Men det kommer vel litt an på situasjonen man er i.

[lighter]

Hei!

Jeg kan så godt som 100% sikkert garantere deg at du ikke vil miste kontakten med lillebroren din om du tar kontakt med barnevernet. De prøver alltid i det lengste å la barn bo i eller nær sin egen familien, evt med avlastning. Barn er jo alltid glad i sin familien sin uansett hva de har vært igjennom, og det er derfor som regel best for barna om de kan ha mest mulig kontakt med dem. De prøver også å unngå å flytte barna langt fra venner, skole og hjemmemiljø. Dersom du mister kontakten vil det i så tilfelle vere broren din sitt valg og han må aktivt gå inn for det.

Nå har ikke jeg erfaring med barnevernet overalt i landet, men jeg tror dette skal gjelde generelt. Om du tror broren din ikke har det bra, vær så snill å prøve å hjelpe ham!

[absinthia]

Hei!

Jeg kan så godt som 100% sikkert garantere deg at du ikke vil miste kontakten med lillebroren din om du tar kontakt med barnevernet. De prøver alltid i det lengste å la barn bo i eller nær sin egen familien, evt med avlastning. Barn er jo alltid glad i sin familien sin uansett hva de har vært igjennom, og det er derfor som regel best for barna om de kan ha mest mulig kontakt med dem. De prøver også å unngå å flytte barna langt fra venner, skole og hjemmemiljø. Dersom du mister kontakten vil det i så tilfelle vere broren din sitt valg og han må aktivt gå inn for det.

Nå har ikke jeg erfaring med barnevernet overalt i landet, men jeg tror dette skal gjelde generelt. Om du tror broren din ikke har det bra, vær så snill å prøve å hjelpe ham!

Dette er vel en sannhet med modifikasjoner, jeg vet om flere tilfeller der barn har blitt flyttet til en annen kommune der mor bare har begrenset omgang og bare et par der de blir i lokalmiljøet hos slektninger e.l.. I den ene saken vet jeg at saken ikke dreide seg om vold mot barnet på noen måte og tanter, onkler, søskenbarn eller venner fra før barnevernet overtok omsorgen ikke får treffe barnet, fordi de mener at det er til barnets beste. Hører med til historien at det viste seg at gutten hadde adhd, tourettes og dysleksi og at det ikke var hjemmemiljøet som førte til at han var slik, men nå mener barnevernet at det er best at han bor hos fosterfamilien likevel. Moren har hele tiden hatt ansvar for de to yngste barna og man mener tydeligvis at hverken hun eller faren er skadelige for dem. Heldigvis har moren nå fått lov til å ha litt mer kontakt enn før, men ikke mye. Kjempetrist sak fra lokalmiljøet..

Til tross for dette synes jeg at du skal hjelpe han, saker som den jeg snakker om er ikke det det er mest av. Har faktisk lurt litt på hvorfor de ikke griper kraftigere inn i enkelte familier der rus er et tydelig problem.

Jeg tror at jeg ville ha henvendt meg anonymt til barnevernet og først spurt hva slags tiltak de ville ha anvendt i en slik sak, bare for å få et innblikk. Før du melder synes jeg at du skal oppfordre dine foreldre til selv å ta kontakt med barnevernet, fortelle om tiltakene du har hørt om hos barnevernet og forklare hvorfor du mener at de trenger hjelp. Dersom de ikke søker hjelp selv, synes jeg at du kan trå til og melde dem. Kan tenke meg at det ikke blir populært , men det er ihvertfall en fair måte å gjøre det på. Jeg vet at de først og fremst satser på familiearbeid og at omsorgsovertakelse er siste utvei, men jeg ville likevel ha hatt i bakhodet hva man skulle ha gjort dersom foreldrene ikke klarer å få skikk på seg selv og de forebyggende tiltakene ikke fører frem? Kan han bo hos deg da? Slektninger? Andre?

[Vera Vinge]

Så modig at du har kommet fram til et slikt valg. Det er ikke lett å skulle melde når man selv er i familie, og det står virkelig respekt av deg om du velger å melde, når du ser at lillebroren din lider.

Når det gjelder videre kontakt med lillebroren din, forsøker Barnevernet så langt det lar seg gjøre å legge til rette for fortsatt kontakt med familie. Med mindre du skulle vurderes å være til skade for ham (noe jeg tviler på, siden du ser ut til å føle et slikt ansvar for hans ve og vel), ville jeg ikke bekymret meg for å miste kontakten med ham. Når han har alkoholiserte foreldre, vil de antakeligvis anse deg som en ekstra viktig ressurs i hans liv, dersom dere har god kontakt.

Når det gjelder omsorgsovertakelse, vil jeg bare påpeke at det kun skjer i en brøkdel av sakene Barnevernet er inne i. De forsøker nesten alltid tiltak i hjemmet først. Mange vil vel si at problemet er at mange barn blir hjemme for lenge.

[Gjest strykebrett]

Det er jo det at man hører alt annet enn solskinns historier i media, og det skremmer meg!

Det man får intrykk av gjennom media trenger på ingen måte å stemme. Media tar som regel foreldres parti fordi det er disse som kan si noe. Barnevernet har taushetsplikt og kan ikke uttale seg om sakene. Derfor er det bare en brøkdel av sannheten som kommer fram, og en veldig ensidig framstilling.

Husker jeg leste dommen i "Svanhildsaken" og det viste seg å være ganske mye mer enn det som kom fram i media i den saken.

Endret 24. mai 2009 av strykebrett

[Gjest Bananflue]

Tusen takk for svar!

Lillebror lider ikke av omsorgssvikt på den måten at han ikke får kjærlig,klær og mat hjemme. Men foreldrene våre svikter han på den måten at de ofte bryter avtaler, er slitne, grinete og ikke tilstede på den måten foreldre bør være.

Lillebror snakker ikke så ofte om hvordan han opplever situasjonen med drikkingen, men han har fortalt meg at han ikke liker at de drikker så mye. Men han tør ikke å si noe.

Han har mye aggresjon inni seg, som gjør at han ofte er i "slåsskamper" (i den grad ti åringer slåss )

Min mor har gjentatte ganger også prøvd å ta livet sitt, og den siste gangen førte til at barnevernet var innom. Dette ble jeg fortalt av min farmor igår. Da hadde barnevernet kontaktet skole, og blitt fortalt at han var faglig sterk, og de ikke så noe grunn til bekymring. Så det skjedde ikke noe mer. Dette, og det at jeg har kontaktet barnevernet før uten at noe har skjedd, gjør at jeg ikke helt stoler på de.

Men da jeg snakket med barnevernet, sa de også at de ikke var ute etter å fjerne barnet fra familien, men hjelpe mor og far med å få hjelp.

Pappa har vært lagt inn et par ganger, men da mente han at han skulle lære seg å drikke igjen. mamma innser ikke at hun har problemer, og mener selv at hun ikke har behov for noe hjelp.

Nå har pappa sagt at han skal bli frisk helt på egenhånd, for det klarer han vist. Men det gjør han jo på ingen måte.

Det jeg også er veldig redd for , er hva mamma kommer til å gjøre når barnevernet blir blandet inn. Hun har alltid vært veldig redd for barnevernet, og jeg er veldig redd for at hun igjen skal prøve å ta livet sitt, og denne gangen klare det. Hun er veeeeldig knyttet til lillebror. Litt for mye også, da hun ofte bruker han som en slags søplebøtte hver gang hun er deprimert. Dette bekymrer meg også veldig.

Om det viser seg at barnevernet mener at det beste er om lillebror blir tatt ut av hjemmet for en stund, vil jeg mer enn gjerne at han blir boende hos meg. Men jeg vet ikke om det egentlig er noen god løsning? Jeg bor i samme by som mine foreldre, og det vil derfor være lett å bli overtalt til å la de møtes? Jeg vet ikke..

Mye tanker som surrer frem og tilbake, det vises vel litt i dette rotete innlegget også. Men jeg har bestemt meg for at nå MÅ jeg kontakte barnevernet. jeg vil at lillebror skal få en trygg og god oppvekst, sånn som jeg hadde.

Jeg har bestemt meg for at jeg skal prate med pappa først, for jeg tror han innerst inne kommer til å skjønne beslutningen min. men det spørs om han velger å høre på den indre stemmen sin. Så det kan nok ende med en skikkelig familie feide. Men hvordan legger man frem noe sånt for foreldrene sine? At jeg har tenkt til å melde de til barnevernet, fordi jeg ikke syns de er gode foreldre?

[absinthia]

Men hvordan legger man frem noe sånt for foreldrene sine? At jeg har tenkt til å melde de til barnevernet, fordi jeg ikke syns de er gode foreldre?

Kanskje du ikke må fokusere på at de ikke er gode nok foreldre, men heller si at du har lenge sett på at de sliter og at dette også sliter på lillebroren din og at begge disse tingen sliter på deg? Fokuset ditt i denne tråden er jo også på din families velvære og ikke på at du fordømmer sine foreldre på grunn av problemene de har.

Fokuser så videre på hvordan ting kan bli om de får hjelp, dersom du finner en måte å gjøre dette på. Dette kan være noe slikt som at: jeg vet jo at dere kan, men at dere kanskje er for slitne akkurat nå osv. Din mors selvmordsforsøk betyr jo at hun har problemer og trenger hjelp, likeså din fars drikkeproblemer, selv om det er utolig vanskelig å hjelpe mennesker som ikke vil hjelpe seg selv.

Jeg hadde kanskje spurt barnevernet om hvordan jeg kunne ta disse tingene opp, de skal ha opplæring i slike ting og burde ha noen tips å komme med.

Jeg tror at måten man legger det frem på har mye å si for om folk tar det som en fornærmelse, eller skjønner at man faktisk vil at de skal ha det bra.

[Gjest Bananflue]

Nå har jeg fortalt pappa, at jeg ikke så noen annen mulighet til å melde de til barnevernet om de (han og mamma) skaffet seg hjelp. Jeg sa at jeg ikke kunne sitte rolig og se på dette lenger, at jeg følte meg råtten innvendig som hadde sitti rolig i så mange år. Han skjønte meg.. Han ble ikke sint. Han spurte om han kunne vente til mamma hadde flyttet ut. Han har mange ganger bedt henne om å flytte ut, og jeg tror det er best for alle parter, om de bor fra hverandre en stund. Jeg svarte ikke direkte på spm, men sa at tidsfristen ikke var så lang.

Jeg sa til han at det var viktig for meg at jeg hadde han på laget når jeg fortalte mamma det. For hun kommer virkelig til å hate meg. Men han skulle støtte meg sa han.. samtalen med henne skal jeg ta neste uke. Men da er første steg i riktig retning gjort, føler jeg.

[Vera Vinge]

Nå har jeg fortalt pappa, at jeg ikke så noen annen mulighet til å melde de til barnevernet om de (han og mamma) skaffet seg hjelp. Jeg sa at jeg ikke kunne sitte rolig og se på dette lenger, at jeg følte meg råtten innvendig som hadde sitti rolig i så mange år. Han skjønte meg.. Han ble ikke sint. Han spurte om han kunne vente til mamma hadde flyttet ut. Han har mange ganger bedt henne om å flytte ut, og jeg tror det er best for alle parter, om de bor fra hverandre en stund. Jeg svarte ikke direkte på spm, men sa at tidsfristen ikke var så lang.

Jeg sa til han at det var viktig for meg at jeg hadde han på laget når jeg fortalte mamma det. For hun kommer virkelig til å hate meg. Men han skulle støtte meg sa han.. samtalen med henne skal jeg ta neste uke. Men da er første steg i riktig retning gjort, føler jeg.

Så flink du har vært. Bra at faren din reagerte som han gjorde, og at du hvertfall har noen som ser ditt ståsted.

[frihed]

Jeg har selv ringt dem og lagt fram en sak. Ingenting å utsette på måten det ble tatt imot på. Dersom du føler at broren din ikke har det noe bra så er det grunn nok til å ringe-følg magefølelsen din!

[Gjest Gjest]

Hva med å spørre barnevernet om hva de kan tilby til familier i en slik situasjon?

Jeg har brukt barnevernet selv som støtte i forhold til skolesituasjonen til min eldste sønn ( med adhd) , og er fornøyd med samarbeidet der. De hjalp meg til å få inn en observatør i klassen (som ikke jobbet for barnevernet til vanlig) , var med på møter med skola fordi samarbeidet med dem gikk i vranglås. Jeg fikk full støtte på alle punkter der det var uenighet og følte at jeg fikk en slags oppreisning i forhold til hvordan jeg var blitt stemplet av sønnens klasseforstander som igjen påvirket andre lærere og også baksnakket meg på lærerrommet.

Jeg hadde begynt å tvile på om jeg selv i det hele tatt var egnet som mor, fordi jeg ble tilskrevet så mye negativt fra denne ene læreren, men heldigvis fikk jeg støtte på at det ikke var meg det var noe galt med. - Noe jeg forsåvidt også har fått støtte på hos kontaktlæreren min sønn fikk etterpå.

Jeg var såpass fornøyd med samarbeidet at jeg valgte å bruke dem som konsulenter i forhold til småting ang. min sønns diagnose, rettigheter, videre kommunikasjon med skola osv. ... men samtidig vet jeg at andre har et helt annet og svært negativt forhold til den samme ansatte som var til stor hjelp for meg, gjennom å være en objektiv 3.part. Men det kommer vel litt an på situasjonen man er i.

Hei, har en med adhd..blitt stemplet alvorlig fra ansatte i barnehage og skole, orket ikke mer en dag og måtte ty til hjelp fra rettsvesenet for å få fred. Jeg har ALLTID satt min sønn først, stimulert ferdigheter, interesser, jobbet med ham selv og er høyskoleutdannet innen retning barn, fikk ikke fred likevel. Gikk så langt at jeg tenkte på selvmord.

[Black Eyed Susan]

Du har ryggrad som våger å kjempe for din brors rettigheter. Du kommer på ingen måte til å miste kontakten med broren din, men det er kaskje ikke den beste løsningen at han bor hos deg.

Ikke utsett kontakten med barnevernet, la de vurdere hvor viktig det er å gripe inn og evt når. Slik det høres ut for meg er det nok vanskelig akkurat nå, og da er det nå det er behov for hjelp. Som en over her sier så er det ytterst skjeldent at en sak ender med omsorgsovertakelse. Det rådende paradigmet b.v nå arbeider under, er det "biologiske prinsipp", noe som betyr at det anses som best for barnet å være hos mor og far (noe som ofte går på bekostning av barn som skulle vært tatt ut før det er for sent, og barnet har fått store skader). Fordi det er vanskelig å si noe om hvor mye det enkelte barnet tåler er det nødvendig at fagfolk kommer tidlig inn for å vurdere hva som er det enkelte barns beste. Antakelig vil det bli satt inn hjelpetiltak i forhold til din brors behov slik at han er trygg.

Du kan kontakte b.v og si at du ønsker å være anonym. Da oppgir ikke b.v hvem melder er før en evt fylkesnemdsak. Ønsker du full anonyitet må du sørge for at ingen ting kan spores tilbake til deg, feks tlf.nr eller navn. Kjenner b.v til dette er de pliktig til å oppgi melders identitet.

[Gjest Gjest]

Hva er dine erfaringer med barnevernet? Jeg vil høre både negative og positive!

Saken er at jeg har en lillebror som går på barneskolen, og foreldrene våre er alkoholikere. Mor jobber, mens far har mistet jobben (finanskrise). Han hadde en god stilling, og var vel takket være det at han ikke har fått sparken pga alkoholismen.

Jeg har nå tatt valget om å melde foreldrene mine til barnevernet, for jeg føler ikke at jeg kan sitte å se på lengre. Dette har foregått hele livet til lillebror, ihvertfall med vår far. Mor hang seg på litt senere.

Jeg har prøvd å prate en del med far. Og han skjønner nok hvor mye han ødelegger, men klarer kanskje ikke helt å ta det innpå seg? Han sier han har dårlig samvittighet og tanken på lillebror alltid kverner rundt. Mor er det ikke noe vits i å prate med, da hun ikke innser at hun har problemer.

Jeg bor ikke hjemme lenger, men er en del innom de. Jeg er også 15 år eldre enn lillebror, og kanskje derfor også føler et ekstra ansvar for han?

Men jeg er redd for barnevernet faktisk, redd for at jeg også skal miste kontakten med bror.

spør din far hva som skal til for at han skal slutte. trenger han hjelp,og er han villig. Følg han gjerne til legen. også din mor. Kan de ike ta en avgjørelse på to timer,så sier du at u ringer bv. Det siste sier du ikke før du vet at de ike vil ha hjelp.

Bv er ok, men ikke alltid. ikke sikkert din bror får det så ok om han må flytte. prøv hjemme først

[Gjest tare]

vil bare si at jeg håper du fulgte dine egne tanker....

jeg har selv vokst opp med foreldre som var rusmisbrukere, og min mor klarte å skremme oss fra å fortelle barnevernet noesomhelst fordi vi angivelig ville miste kontakten med lillebroren vår.

slik manipulerte hun oss alle.

mitt eneste ønske som barn var at jeg skulle komme i fosterhjem, jeg ba faktisk om dette titt og ofte, og drømte om hvordan det ville være.

i dag er jeg nærmere 30, og merker enda veldig godt på kroppen hva denne oppveksten har gjort med meg.....

det er en enorm belastning og vokse opp med konstante bekymringer og stress, og jeg merker ettervirkningene på dette nå. klarer desverre ikke å kvitte meg med med det....

skulle gjerne ønske noen hadde gjort mer, men det gjorde de altså desverre ikke.

hadde noen venner som var i midlertidig fosterhjem inntil foreldrene var i bedre form, og dette hjalp med mye på vei.

jeg var misunnelig på dem ja:=)

men husk på ta vare på deg selv også, det er ikke bare broren din som trenger å bli sett!

selv har jeg gått i samtale spesifikt for voksne barn av rusmisbrukere, og kan anbefale dette på det varmeste.

[Gjest Gjest]

Jeg syns du er kjempeflink, som tar ansvar i denne vanskelige situasjonen! Når det gjelder barnevernet, så er det i dag ca. 40 000 barn i Norge som har en eller annen form for tiltak fra barnevernet, og "bare" 6000 av disse bor utenfor hjemmet. Sålenge barnet ikke er i akutt fare, så strekker man seg langt for å hjelpe i hjemmet. Når du melder fra, så har barnevernet en ukes frist på seg til å vurdere om det skal åpnes undersøkelse, eller om saken skal henlegges. Hvis det åpnes undersøkelse, så har de en tre-måneders frist på seg til å vurdere situasjonen før de setter inn eventuelle tiltak. (Unntaksvis seks måneder). Så det blir uansett ikke gjort noen hastebeslutninger i forhold til din bror. Hvis du først skal vente i flere måneder på at din mor skal flytte ut, og så i flere måneder på at barnevernet skal bli ferdige med undersøkelsen, så er det lang tid for din bror å leve i utrygghet! La fagfolkene ta vurderingsansvaret, slik at du kan konsentrere deg om din viktigste oppgave, og det er å være en støttende storesøster. Det kan veie opp for mye av de risikofaktorene din bror lever med! Jeg føler virkelig med deg i denne vanskelige situasjonen.

[Rotemor]

HVa vil broren din??

Vil han ha hjelp?

Hvordan har han det?

Tror dette ville vært avgjørende for meg.

det sagt - føler med deg i situasjonen. Du vil sikkert ha lojalitetsproblemer uansett hva du gjør her..