Sliter skikkelig

[Gjest Gjest]

Hei!

Jeg har vel egentlig ikke noe spørsmål. Men trenger å lufte tankene mine litt.

Jeg har fått to diagnoser; Bipolar lidelse og Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse. Ganske tøffe saker å leve med. Jeg har gått, og skal gå mer til behandling, men jeg synes det er veldig, veldig vanskelig å jobbe med meg selv. Jeg hadde en utrygg barndom, og har masse vanskelige følelser overfor mamma. Hun på sin side, nekter å innse at jeg er syk. Hun velger å se på meg som en frisk person. Jeg synes det er fint at hun vil styrke de friske sidene ved meg. Men jeg synes ikke det er fint at hun tar avstand til den syke delen av meg. Jeg trenger å bli sett som et helt menneske, og jeg er syk også. Til tider sliter jeg skikkelig, og jeg skjønner at jeg er veldig vanskelig og sær. Men hun får meg til å føle meg ond og slem. Hun får meg til å føle meg dum og vanskelig. Hun får meg til å føle meg lite verdt. Og hun tar avstand.

Jeg skyver mennesker fra meg. Ikke fordi jeg ikke liker dem, men jeg blir veldig fort såret og skuffet. Derfor er det bedre at jeg holder meg for meg selv. Jeg orker heller ikke følelsen av å være annerledes og sær. Men jeg vil ikke skyve folk unna. Jeg vil omringes av mennesker som jeg kan stole på, og som jeg føler meg trygg på, noen som annerkjenner at jeg er syk, men som er glad i meg likevel. Mitt største ønske er at jeg klarer å legge alle vonde og vanskelige følelser bak meg. At jeg ikke skal bære nag til mamma på grunn av det som skjedde i barndommen. Men jeg klarer ikke. Det gjør for vondt. Og følelsen forsterkes på grunn av det jeg opplever fra henne nå i voksen alder også.

Jeg er følelsesmessig ustabil. Og jeg hater. Men jeg elsker også! Jeg må finne ut hvordan jeg kan gi av meg selv og ikke støte folk bort. Men hver gang jeg prøver så skjer det noe, en ubetenksom handling, et skjeivt ord, et eller annet som får meg tilbake til start. Noe som gjør at jeg trekker meg raskt tilbake, såret og skuffet og med fryktelige smerter. Jeg isolerer meg fra alt og alle, blir sengeliggende til jeg har samlet krefter og mot til å ta kontakt igjen. Det er et helvete. Og jeg vet at det ikke er alle andre sin feil. Men jeg skulle så gjerne ønske forståelse fra de som står meg nærmest.

[Gjest Am]

Kjære deg!!

Jeg skal svare deg senere. Nå står jeg på farten ut.

Ikke gi opp, det er håp.