Jeg har angst.

[Gjest Gjest]

Jeg sliter med angst, type uvirkelighetsfølelse(detter ut av alt og skjønner ingen ting), panikkangst (plutslig hyperventilering o.l), sosialangst (men dette er lettere å kontrollere, bare å late som), presentasjonsangst...

Fram til nå har jeg vært inaktiv i samfunnet, så angsten har ikke vært for plagsom med tanke på jobb, venner osv (har ikke jobb el venner)

Men nå skal jeg gjøre noe som har med andre mennesker å gjøre, kurs ink kundebehandling, andre kursdeltakere og ikke minst at jeg vil ha noe ut av dette, og jeg vil gjerne komme igjennom det uten å måtte risikere å bli sett på som en pasient fra psykiatrisk eller et svakt menneske.

Noen tips om hva jeg kan gjøre?

Evt medisiner som kan hjelpe som jeg kan spørre legen om å få.

[Poppzy]

Jeg sliter mye med den samme angsten som du gjør og har vært sykemeldt i 1 år nå. Når jeg skulle begynne i jobb for ca 1 mnd siden så viste jeg ikke om jeg klarte det. Jeg fikk da resept på en type antidepreseiv som har god virkning på angst. Det jeg fikk heter Venlafaxin og er det samme som Efexor. Det har hjulpet meg masse og nå prater jeg som bare det med andre. Litt for mye til tider syns jeg selv!

Du kan jo prøve det. Det eneste negative jeg har opplevd fram til nå er at jeg ble skikkelig dårlig de første dagene og skikkelig kvalm og uvel i magen. Spesielt om natten. Jeg må gå på Afipran mot kvalmen, men så lenge den virker mot angsten så får det være sånn.

[Gjest Gjest]

Det at du har vært inaktiv er gjerne en del av angstbildet det også - man unngår det meste av situasjoner hvor man er redd for å føle angst. Så det kan bli et skritt videre i riktig retning å skulle delta slik du beskriver Jeg vil anbefale deg denne boka som jeg har blitt tipset om her inne, den skulle være midt i blinken for deg - den er løsningsorientert og det handler ikke om å vinne, unngå eller medisinere, men å klare å gjøre de tingene man ønsker selv om man har angst.

(det handler heldigvis selvsagt også om hvordan man kan få angstsymptomene til å bli mindre overveldende)

Om det er kort tid til du skal stå oppi alle disse situasjonene er det ikke sikkert du føler du rekker å lære gode strategier. Det kan kanskje være lurt å gå til lege og snakke om løsninger i så måte, medisiner e.l. Jeg ville imidlertid vært innstilt på at medisinering er en midlertidig løsning (jeg har lest at ofte blir avhengighet et større problem enn angsten med slike medisiner), og fortsatt å jobbe med dette. Kognitiv terapi kan f eks være virkningsfullt. Synes det er kjempefint at du tenker på å ta noen sjanser

[Gjest Gjest]

Tillegg: medisinene jeg har lest om er angstdempende og beroligende. Antidepressiva er vel ikke kjent for å være avhengighetsskapende på samme måte. Men fortsatt lurt å jobbe med det på flere plan.

[Gjest ts]

Poppzy-

Så fint at det virket for deg.

Jeg prøvde efexor for noen år siden men synes ikke det hadde noen effekt, og så fikk jeg sjokk-legnende greier i hodet av de.

Kanskje jeg skal prøve de igjen... Kan jo hende det virker annerledes nå.

Gjest-

Jeg har egentlig gitt litt opp selvbehandling, selv om jeg var stor fan av det før...

Selv synes jeg faktisk det hadde vært mer ok å være avhengig av medisiner enn å ha det sånn som jeg har det nå.

Hehe ja det er vel bare positivt at jeg tar denne sjansen, men jeg har en ekkel følelse av at jeg har driti litt på leggen..

[ninuska_]

ts skrev:

Gjest-

Jeg har egentlig gitt litt opp selvbehandling, selv om jeg var stor fan av det før...

Selv synes jeg faktisk det hadde vært mer ok å være avhengig av medisiner enn å ha det sånn som jeg har det nå.

Hehe ja det er vel bare positivt at jeg tar denne sjansen, men jeg har en ekkel følelse av at jeg har driti litt på leggen..

Hvor lenge har du prøvd selvbehandling? Eller terapi for den saks skyld (hva enn finner ut fungerer best)

Endret 14. mars 2018 av ninuska_

[Gjest Gjest]

Poppzy-

Så fint at det virket for deg.

Jeg prøvde efexor for noen år siden men synes ikke det hadde noen effekt, og så fikk jeg sjokk-legnende greier i hodet av de.

Kanskje jeg skal prøve de igjen... Kan jo hende det virker annerledes nå.

Gjest-

Jeg har egentlig gitt litt opp selvbehandling, selv om jeg var stor fan av det før...

Selv synes jeg faktisk det hadde vært mer ok å være avhengig av medisiner enn å ha det sånn som jeg har det nå.

Hehe ja det er vel bare positivt at jeg tar denne sjansen, men jeg har en ekkel følelse av at jeg har driti litt på leggen..

Selvbehandling kan helt klart ha dårlige sider, og ofte føler man seg sikkert dobbelt dårlig når man ikke lykkes heller. Så terapi er sikkert lurere. Men ville anbefalt å i det minste lese litt om metodene som brukes i boka, og se om du har prøvd det før, og om det virker bare teit.

Når det gjelder medisiner og/eller terapi så snakk med legen Du har ikke driti på leggen, men angsten er fæl til å få deg til å tro at du har det

[Gjest Gjest]

Ninuska_-

Jeg har ikke prøvd store opplegg når jeg sier selvbehandling, men har prøvd å lære meg opp gjennom interenett og av å tenke annerledes.

Noe jeg ser nå at har vært totalt bortkastet når det kommer til stykket, jeg har vel ikke utfordret meg selv nok.

Egentlig er jeg i mot piller selv, tar ikke paracet engang.

Men begynner å bli passe lei og desperat...

Gjest-

Jeg har prøvd behandling, uten hell.

Kurset er rett rundt hjørnet så det haster litt... =/

Jeg har nok tatt meg vann over hodet...

Dette er et kurs hvor jeg må være en tid i utlandet og dele sovesal med de andre kursdeltagerne... Jeg er pissredd. Haha.

[lillelady]

Jeg har egentlig gitt litt opp selvbehandling, selv om jeg var stor fan av det før...

Selv synes jeg faktisk det hadde vært mer ok å være avhengig av medisiner enn å ha det sånn som jeg har det nå.

Hehe ja det er vel bare positivt at jeg tar denne sjansen, men jeg har en ekkel følelse av at jeg har driti litt på leggen..

Jeg synes det som Ninuska skriver høres fornuftig ut.

Ellers vil jeg bare ønske deg lykke til!

Endret 17. juni 2009 av lillelady

[ninuska_]

Gjest skrev:

Ninuska_-

Jeg har ikke prøvd store opplegg når jeg sier selvbehandling, men har prøvd å lære meg opp gjennom interenett og av å tenke annerledes.

Noe jeg ser nå at har vært totalt bortkastet når det kommer til stykket, jeg har vel ikke utfordret meg selv nok.

Egentlig er jeg i mot piller selv, tar ikke paracet engang.

Men begynner å bli passe lei og desperat..

Hvis jeg var i dine sko - ville jeg gått til legen og sett hva han anbefaler. 

Endret 14. mars 2018 av ninuska_

[Gjest gare]

medisiner er jo den kortsiktige løsningen, men vil ikke hjelpe deg på lang sikt.

du har jo latt dette gå i veldig lang tid, så du trenger også langvarig terapi/samtaler.

selv har jeg hatt det i ett år ca(på et plan hvor jeg har unngått flere og flere ting) - og jeg går i terapi en gang i uken, leser mye litteratur(blandt annet den boken som er linket til med mindfullness...tror også det finnes en slags norsk versjon av det.), avslapningsøvelser hver dag.

tar ikke medisiner fordi jeg vil lære med å leve med det istedetfor å fortrenge det/utsette det.

om man er virkelig dårlig så støtter jeg selvsagt medisiner, eksempelvis om man ikke klarer å komme seg ut døren hjemmefra osv, men utover det er en bred enighet om at medisinering av angst ikke er det mest optimale løsningen i lengden.

anbefaler deg også å sjekke ut behandlingstilbud i psykiatrien på ditt sykehus, her jeg bor finne sdet intensive behandlingsopplegg - men det krever mye tid.

selv har jeg tenkt å vente til jeg har fått fast jobb, og hvis jeg fortsatt er slik som i dag tross vanlig behandling og "selvhjelp" så søker jeg meg inn.

tålmodighet er dit viktigste verktøy:=)

[lillelady]

Jeg støtter selvfølgelig også å få et behandlingstilbud, og å jobbe med angsten for å bli kvitt den på sikt. Desverre tar det ofte lang tid før man kommer inn i psykiatri systemet, fanstlegen må henvise til DPS hvor man får utredning og kanskje noe gruppeterapigreier, og så må man finne seg en behandler selv og det ventelistene er lange. Mulig det er jeg som har dårlig erfaring, men...

Det å gå til fastlegen å høre hva han sier og vente å få behandling av han, medisinsk eller ikke, har jeg SVÆRT LITEN TRO PÅ! De fleste fastleger vet veldig lite om psykiatri, det de lærer i medisinstudiet uten fordypning i faget, er bare helt grunnleggende. Fastleger flest ville nok bare komme med noen trøstende ord og skrive ut en resept på beroligende (SOM JEG ALTSÅ FRARÅDER PÅ DET STERKESTE) og kanskje si at du burde bli henvist videre.

Men langsiktig behandling, kognitivt eller lignende har jeg stor tro på, medisiner bør bare være en midlertidig løsnin når det er helt nødvendig.

[Gjest Gjest]

Det at du har vært inaktiv er gjerne en del av angstbildet det også - man unngår det meste av situasjoner hvor man er redd for å føle angst. Så det kan bli et skritt videre i riktig retning å skulle delta slik du beskriver Jeg vil anbefale deg denne boka som jeg har blitt tipset om her inne, den skulle være midt i blinken for deg - den er løsningsorientert og det handler ikke om å vinne, unngå eller medisinere, men å klare å gjøre de tingene man ønsker selv om man har angst.

(det handler heldigvis selvsagt også om hvordan man kan få angstsymptomene til å bli mindre overveldende)

Ja det er en veldig bra bok. Sterkt annbefalt.

Hvor gamel er du og hvorfor har du ikke jobbet før? Kan du si litt mere om situasjonen din? Veldig bra at du tar tak med dette kurset. Du kan prøve disse pusteteknikkene for å roe ned angsten:

This exercise is utterly simple, takes almost no time, requires no equipment and can be done anywhere. Although you can do the exercise in any position, sit with your back straight while learning the exercise.

les mer her (side 128-129)

Exercise 3:

Breath Counting

If you want to get a feel for this challenging work, try your hand at breath counting, a deceptively simple technique much used in Zen practice.

les mer her

Det er mange måter å jobbe med pusten på. En av de beste og samtidig

enkleste er å ha hendene liggende på maven omtrent ved solar plexus eller

nedenfor navlen og kjenne pusten gå fritt. Man skal ikke prøve å puste på

noen spesiell måte, pusten kan gjerne gå fort, sakte, uregelmessig etc,

poenget er at du ikke griper inn i den på noe vis, men lar pusten gå som

den vil. Du lar pusten være noe som skjer med deg ikke noe du gjør.

En annen metode er å bruke ulike tellemønstre. Her styrer man inn og ut

pust bevist slik at pusten følger et vist mønster. Man kan telle til, for

eksempel, fire på inn pust, holde pusten og telle til 2, puste ut og telle

til 4 og så holde og telle til 2 før man starter på nytt. Man kan også

bruke andre tall som 6 på inn og ut pust og 3 mens man holder eller 8 og

4. Poenget er bare å få pusten til å gå i et fast mønster og så sakte som

mulig samtidig som det er komfortabelt. Det er derfor bedre å finne en

rytme som ikke presser lungekapasiteten din noe særlig enn at du bruker en

rytme som blir vanskelig for deg. Når det det føles komfortabelt kan man

endre rytme slik at pusten blir lengre og roligere. Selv om man i denne

øvelsen kontrolerer pusten prøver man samtidig å la pusten være så fri som

som mulig. Det er mere snakk om å geleide pusten mykt inn i et mønster enn

å presse den.

Telleteknikken kan også brukes med forskjellige lengder på inn og ut pust.

En veldig god metode er såkalt en til to pust. Her puster man ut dobbelt

så lenge som man puster inn. Dette er svært beroligende. Du kan puste inn

4 og ut 8 eller bruke andre forholdstall. Selv synes jeg denne er

vanskelig å gjennomføre med presise tall og gjør den derfor uten, men

prøver å få til en røff en til to rytme ved å bremse utpusten litt.

En av de enkleste og beste, men også helt i begynnelsen vanskelige, måtene

å meditere på er å meditere på pustens naturlige bevegelser. Her sitter

man i en hvilken som helst rimelig stabil stilling, gjerne på en stol med

bena på baken, man trenger ikke sitte i lotus, og fokuserer på pusten. Man

kan konsentrere seg om fornemmelsene av pusten mens den beveger seg

gjennom nesen eller på at den får maven og brystet til å bevege seg. Jeg

fokuserer ofte enten på bevegelsene i hele magen. Når man mediterer

fokusrerer man ikke hardt. Hvis man fokuserer hardt så får man en liten

gevinst i konsentrasjon, men så stopper det og det blir umlig å komme

lenger. Man må derfor ha et relativt mykt nærvær. Men, man må også ha et

visst fokus for å ikke bli for trøtt og sløv eller helt miste fokus. Not

too soft not too hard pleier mange å si. Når man merker at man er

distrahert av tanker, følelser eller fornemmelser i kroppen så skal man

forsøke å ikke bli frustrert over det, men i stedet kunn registrere helt

nøytralt at man er distrahert av tanker, og så mykt og forsikitg bringe

fokus tilbake til pusten. Hvis man prøver å dytte tankene bort eller blir

frustrert så låser man seg og blir ute av stand til å komme dypere. Det er

evnen til nøytral aksept av det man til en hver tid opplever som gir evnen

til å la det passere raskt og dermed gir grunnlag for å komme dypere. What

you resist persists er et ordtakk som fanger dette godt. Når man er

distrahert så observerer man som sagt bare at man er distrahert og man lar

de distraherende tankene være der samtidig som man forsiktig bringer

fokuset litt tilbake til pusten. Man skyver ikke tankene bort man bare gir

pusten en viss preferanse som konsentrasjonsobjekt i forhold til alt annet

man opplever. Så lenge man kan akspetere all støyen i bakgrunnen så vil

den etter en stund dø ut av seg selv og da blir man mere absorbert av det

obejktet man konsentrerer seg om. Man skal la tanker og følelser være som

skyer på himmelen som bare får flyte forbi av seg selv. Å gi dem

oppmerksomhet fungerer i praksis som å gi dem næring og energi slik at de

blir værende og blir mere intense. Det er egentlig veldig likt som

barneoppdragelse der man ignorerer negativ adferd heller enn å skjefte

fordi man vet at det er viktigere for barnet med oppmerksomhet enn om

oppmerksomheten er positiv eller negativ.

I løpet av dagen er det en bra ting å ta kontekt med pusten og bare kjenne

hvordan den beveger seg av seg selv.

1. Begin by sitting in the fudosai meditative posture. The mudra of choice to rest the fingers of the right hand within the fingers of the left hand, palms facing upwards with the thumb tips touching each other. The hands should be then resting comfortably in the area of the genitals.(dette er ikke så viktig. du kan droppe dette men sitte vanlig og men hendene vilende nederst ved maven)

les mer her

Trenger du trening i å være sosial og støtte til å utfordre deg selv på det så annbefaller jeg forumet de har på denne siden her: charismaarts.com

HVa leger har av angstedemepende medisin kan jeg ikke så mye om, men det finnes gode urtemedisiner brukt i flere tusen år mot angst som kan dempe den i moderat grad. Akkupunktur hjelper også en del.

Innlegget er endret iht KGs regler.

mrs_bond, mod

Endret 21. mai 2009 av mrs_bond