er jeg den eneste som synest det er ubehagelig å diskutere penger

[Gjest diskresjon]

Jeg begynner å lure på om jeg er den eneste som er ukomfortabel å diskutere lønn og penger. I det siste er det så mange som har begynt å få ut informasjon av meg hvor mye jeg tjener (de kommer med uttalelser som "du tjener vel godt du" eller så spør de rett ut). Venligvis svarer jeg bare at "jo, jeg tjener helt greit", men jeg er virklig fristet til å si at dette er personlig. Det virker også som folk er ivrige etter å "frivillig" informere hvor mye huset deres koster eller hvor mye de har i årsinntekt. Er dette et slags kulturskifte innen norsk samfunn som jeg ikke har fått meg før.

[Gjest Gjest]

Både inntekten din og huspriser er offentlig informasjon. Ser ikke hvorfor man skal holde dette hemmelig da det ikke er vanskelig å finne ut hva du eller naboen tjener eller kjøpte huset sitt for.

[robotkalle]

Både inntekten din og huspriser er offentlig informasjon. Ser ikke hvorfor man skal holde dette hemmelig da det ikke er vanskelig å finne ut hva du eller naboen tjener eller kjøpte huset sitt for.

Er du interessert i å skjønne hvorfor TS ikke liker å snakke penger, eller skal du bare i din dumhet få fram hvor teit du syns TS er som ikke liker å diskutere $$???

Penger er en målestokk på hvor vellykket en er i samfunnet. Folk i sin alminnelighet er svært pengefokuserte. Å spørre om hvor mye du tjener, er som å be om å få kompromitterende opplysninger av deg, de senere kan bruke til å dømme deg. Det samme gjelder i og for seg også utdannelse.

Hvis du ikke har lyst til å framstå som vrang eller bitchy, kan du svare unnvikende. "Jeg er fornøyd med lønna mi ,jeg tjener nok synes jeg. Osv, og kanskje henge på direkte: er du stolt av hvor mye du tjener/mannen din tjener/velstanden din? Gjerne uten kritisk tone. Hvis du har tenkt litt over det på forhånd, så blir du ikke så perpleks.

Jeg har ikke prøvd ut slike varianter i pengediskusjoner, fordi jeg ikke har noe problemer med å innrømme at jeg tjener lite. Jeg er opptatt av akademisk status og ikke penger. Pengeforfengelighet ser jeg på som mindreverdig og noe for enkle mennesker. Det er digg å ha god råd, det er digg å slippe å stresse med å planlegge når en kan kjøpe brødrister pga lånekasse-avdragene, men som status-målestokk syns jeg det å ha penger er svært lite imponerende. Du kan bli rik på rosa dassruller. Og du kan være dønn fattig samtidig som du har publisert i New England Journal of Medicine.

Endret 19. mai 2009 av robotkalle

[Gjest Gjest_Ylva Virvla_*]

Jeg liker heller ikke å si hvor mye jeg tjener i alle fall. Fordi jeg ikke liker å få kommentarer på lønna mi.

[Gjest Elastica]

Både inntekten din og huspriser er offentlig informasjon. Ser ikke hvorfor man skal holde dette hemmelig da det ikke er vanskelig å finne ut hva du eller naboen tjener eller kjøpte huset sitt for.

Inntekten som sådan er strengt tatt ikke offentlig informasjon. Det som legges ut via skattelistene er alminnelig inntekt, det vil si nettoinntekten. Noe som igrunn sier lite om en persons inntekt.

For øvrig er jeg enig med ts - det virker som fler og fler er komfortable med å oute inntekten sin, selvom jeg synes det er litt rart.

[feuerstein]

Både inntekten din og huspriser er offentlig informasjon. Ser ikke hvorfor man skal holde dette hemmelig da det ikke er vanskelig å finne ut hva du eller naboen tjener eller kjøpte huset sitt for.

Inntekt og inntekt... Er forskjell på lønn som jeg får inntrykk av at ts henviser til og samlet inntekt som havner i skattelistene. Når man begynner å regne med diverse fradrag og tilfeldig inntekt fra f.eks. aksjesalg kan man ende med et tall som er nokså langt fra hva man har i lønn fra hovedarbeidsgiver.

[Gjest Gjest]

Hvorfor skal man være ukomfortabel med å snakke om inntekten sin? Jeg kan godt fortelle hva jeg tjener, hva huset mitt koster og hva vi kjøpte bilen vår for. Har jeg gått glipp av noe?

[Sunshine]

Jeg er vel en av de som aldri har skjønt hvorfor det skal være så hemmelig hva man tjener. Og hittil har jeg bare møtt rike mennesker som nekter å si noe om det.

Nå pleier ikke jeg å gå rundt å spørre om inntekt, men de fleste i min vennegjeng har akkurat kommet seg ut i jobb etter lang studietid, og da er lønn et ganske normalt samtaleemne i forbindelse med ansettelsesprosessen og til sammenligning.

[Gjest Gjest]

Hvorfor skal man være ukomfortabel med å snakke om inntekten sin? Jeg kan godt fortelle hva jeg tjener, hva huset mitt koster og hva vi kjøpte bilen vår for. Har jeg gått glipp av noe?

Ja, en ordentlig oppdragelse. Man snakker ikke om penger, det er vulgært. Å spørre andre hva de tjener, er direkte frekt.

[Gjest gjest- silje]

Senest idag fikk jeg spm. om hva jeg og mannen hadde utb. etter skatt tilsammen i måneden.

Jeg svarte på spørsmålet, men hadde ALDRI kunnet spurt om det selv!

Jeg vet ikke hvorfor, men tenker at det er litt privat og jeg bryr meg ikke om hva andre tjener.

[cypress]

Å ikke snakke om lønn med kolleger eller andre med samme utdannelse/stilling gavner bare arbeidsgiverne, så det syns jeg er en uting. Men bortsett fra det, merker jeg også at jeg syns det er litt ukomfortabelt å snakke om lønn. Spesielt med folk jeg ikke kjenner spesielt godt.

[Gjest Lamia Lenis]

Er du interessert i å skjønne hvorfor TS ikke liker å snakke penger, eller skal du bare i din dumhet få fram hvor teit du syns TS er som ikke liker å diskutere $$???

Penger er en målestokk på hvor vellykket en er i samfunnet. Folk i sin alminnelighet er svært pengefokuserte. Å spørre om hvor mye du tjener, er som å be om å få kompromitterende opplysninger av deg, de senere kan bruke til å dømme deg. Det samme gjelder i og for seg også utdannelse.

Hvis du ikke har lyst til å framstå som vrang eller bitchy, kan du svare unnvikende. "Jeg er fornøyd med lønna mi ,jeg tjener nok synes jeg. Osv, og kanskje henge på direkte: er du stolt av hvor mye du tjener/mannen din tjener/velstanden din? Gjerne uten kritisk tone. Hvis du har tenkt litt over det på forhånd, så blir du ikke så perpleks.

Jeg har ikke prøvd ut slike varianter i pengediskusjoner, fordi jeg ikke har noe problemer med å innrømme at jeg tjener lite. Jeg er opptatt av akademisk status og ikke penger. Pengeforfengelighet ser jeg på som mindreverdig og noe for enkle mennesker. Det er digg å ha god råd, det er digg å slippe å stresse med å planlegge når en kan kjøpe brødrister pga lånekasse-avdragene, men som status-målestokk syns jeg det å ha penger er svært lite imponerende. Du kan bli rik på rosa dassruller. Og du kan være dønn fattig samtidig som du har publisert i New England Journal of Medicine.

Åh, godt sagt

[Gjest Gjest_Ylva Virvla_*]

Å ikke snakke om lønn med kolleger eller andre med samme utdannelse/stilling gavner bare arbeidsgiverne, så det syns jeg er en uting. Men bortsett fra det, merker jeg også at jeg syns det er litt ukomfortabelt å snakke om lønn. Spesielt med folk jeg ikke kjenner spesielt godt.

Enig! Å snakke med andre i samme bransje om lønn skjønner jeg godt poenget med. Det er bare lurt.

Men ofte kommer spørsmål om lønn fra folk som driver med noe komplett annet enn meg.

[Ciara]

Det er uhøflig å spørre om penger. Det ville aldri falle meg inn å spørre hva folk tjener, og jeg ville aldri fortalt hva jeg tjener selv. Jeg vet ikke engang hva faren min tjener, selv om jeg jo vet hvilket sjikt det ligger i.

Forøvrig synes jeg ikke det er så interessant å vite hva folk tjener heller.

[Strix]

Jeg disluterer i blant lønn med andre i lignende situasjon. Men spør aldri andre hva de tjener og det bryr meg ikke så mye.

Men vi har noen venner som er veldig interessert i hva mannen min tjener... De hadde nok omtrent betalt for å få se selvangivelsen hans

[cilja]

Jeg begynner å lure på om jeg er den eneste som er ukomfortabel å diskutere lønn og penger. I det siste er det så mange som har begynt å få ut informasjon av meg hvor mye jeg tjener (de kommer med uttalelser som "du tjener vel godt du" eller så spør de rett ut). Venligvis svarer jeg bare at "jo, jeg tjener helt greit", men jeg er virklig fristet til å si at dette er personlig. Det virker også som folk er ivrige etter å "frivillig" informere hvor mye huset deres koster eller hvor mye de har i årsinntekt. Er dette et slags kulturskifte innen norsk samfunn som jeg ikke har fått meg før.

Nei, du er ikke den eneste! Jeg har bodd utomlands i mange år, og der var det fy-fy å diskutere inntekt o.l. Nå bor vi i Norge, og jeg visste ikke at man ikke har et valg når det kommer til å stå på offentlige skattelister. For tiden tjener jeg ikke spesielt godt, og har heller ikke lyst til å rope høyt om det. Jeg blir helt satt ut når folk frivillig diskuterer i detalj hva de tjener, hvor mye lån de har etc. Jeg er ikke vant til det og jeg liker det ikke.

[Kamikatze]

I vår familie var det sånn at penger er noe man har, ikke noe man snakker om. Det er noe "lottomillionærer" av Cowboy-Laila-avstøpning gjør. Jeg blir litt paff, når jeg får direkte spørsmål. Oppfatter det i samme kategori som om de spør etter lengden på "redskapen".

- Og jeg sjekker heller ikke ligningstallene for andre. Der finns jo mengder av ting på nettet, fra dyreporno til kjendissladder. Men det er ikke alt man MÅ klikke seg innom, blott fordi man kan.

Skjønner trådstarters ubekvemhet godt jeg. Tror bare det er et spørsmål om dannelse og oppdragelse.

[Gjest Gjest]

Jeg diskuterer det villig med mine venninner, men det er gjerne pga at jeg ikke har noe å "skjule" - dvs jeg tjener ikke en ublu sum som ikke står i forhold til arbeidsoppgaver/utdannelse/andre ting.

Nå er jeg statsansatt akademiker på universitetet, og tjener omtrent like mye som mine venninner som er sykepleiere, flyvertinner, sekretærer og andre diverse yrker. Det er altså liten lønnsforskjell, og da er det interessant å sammenligne hvordan andre har det med lån, utgifter etc, om det er verdt det å bo kjempeflott med høyt lån, eller om det er bedre å bo litt kummerlig men unne seg flere goder i hverdagen, etc. Synes vi har interessante samtaler om dette temaet. Men skjønner godt at noen med svært avvikende inntekt i en eller annen retning ville følt seg litt utilpass i en samtale der vi andre er så like.

[Gjest nobilian]

***

Er som deg, synes ikke folk har noe med hva jeg tjener. Jeg har riktignok ikke noen uvanlig lønning, men ser ikke helt hva andre enn skatteetaten skal med den informasjonen. Ikke spør eller søker jeg etter andres lønn heller.

Folk kan riktignok enkelt finne ut av lønna mi, og strever de nok finner de ut ganske mye annet om mitt privatliv også. Noe av det defineres jo som informasjon tilgjengelig for offentligheten, men i mine øyne er slike som søker å regne for sladrekjerringer.

Liker forøvrig best at folk spør meg rett ut, så jeg får en anledning til å si et par ord om enkeltes manglende sosiale intelligens.

edit:typo

Endret 20. mai 2009 av nobilian

[Gjest nobilian]

Jeg har ikke prøvd ut slike varianter i pengediskusjoner, fordi jeg ikke har noe problemer med å innrømme at jeg tjener lite. Jeg er opptatt av akademisk status og ikke penger. Pengeforfengelighet ser jeg på som mindreverdig og noe for enkle mennesker. Det er digg å ha god råd, det er digg å slippe å stresse med å planlegge når en kan kjøpe brødrister pga lånekasse-avdragene, men som status-målestokk syns jeg det å ha penger er svært lite imponerende. Du kan bli rik på rosa dassruller. Og du kan være dønn fattig samtidig som du har publisert i New England Journal of Medicine.

***

Jøss, du legger ut..

Pengeforfengelighet er for enkle menesker, for deg er det akademisk status som betyr noe.

News flash: akademisk forfengelighet er for enkle mennesker med høy utdanning.

Å bli rik på rosa dassruller krever innsats, målrettethet, indre driv, god dømmekraft, forretningssans - en rekke personlige kvaliteter som ikke er nødvendige for å bli akademiker.

I starten av innlegget ditt snakker du om disse som spør etter "kompromitterende informasjon" så de skal kunne dømme deg. Huff, for noen folk.

Litt lenger ned tyter det ut fordommer mot dem som har gått egne veier og skapt egne verdier.

Uttrykket "åndssnobb" virker betegnende for folk med dine meninger. Det sier litt om din personlighet at du er i stand til å snakke nedsettende om dem som faktisk jobber, i og med at det er dem som gir andre sjansen til å være heltidsstudenter.

Det blir som en av mine lærere engang sa. Før var utfordringen å få de smarte til å begynne på høyere utdanning, nå er utfordringen å få idiotene til å slutte..

Du kan forøvrig være et bedritent menneske uansett hva du har publisert. Der finnes eksempler.

(Du kan få et tips med på kjøpet, siden du åpenbart er på vei til høy akademisk status. Les deg opp på etikk, så slipper du å bli til latter for sosieteten. Lykke til.)

Endret 20. mai 2009 av nobilian