Leve livet uten barn?

[Gjest Gjest_gjest_*]

Man er mest fertil sånn 16-22. Deretter begynner fertiliteten å synke, og risikoen for komplikasjoner og genetiske sykdommer.

Det synker ikke bråkjapt, for de aller fleste vil det ikke utgjøre store forskjellen om man er 22 eller 28. Det er klart det kan være vanskeligere å få barn når man er 37, men slett ikke nødvendigvis veldig vanskelig. Derfor reagerte jeg på det tallet. Jeg er enig i at det er risiko-prosjekt å utsette reproduksjonen til kvinnen er 42, men 37 er ikke noe spesielt kritisk i forhold til 36 eller 38.

Risikoen for komplikasjoner og genetiske sykdommer har heller ingen magisk terskel ved 35. Det øker gradvis for alle kvinner, og øker fortere jo eldre man blir. Men 35 er i seg selv tatt ut av luften. (dette vil også variere fra kvinne til kvinne)

35 år er faktisk en grense som brukes så selv om det kanskje ikke er en magisk terskel som du kaller det så er det i alle fall en slags grense som er satt.

Svar fra lommelegen

Din side helse

[Gjest Gjest]

Klart man kan leve et lykkelig liv uten egne barn! ER jo mange som gjør det! Folk er forskjellig..

Jeg for min del har aldri vært sikker på om jeg noen gang kom til å få barn, det er jo f.eks mulig man ikke KAN få barn, at man ikke finner den rette mannen man ønsker barn med, eller at det av andre årsaker bare ikke BLIR slik! Jeg har tenkt at det blir som det blir, møter jeg den rette mannen så kanskje jeg får lyst på barn tenkte jeg alltid... men at også da kanskje det ikke gikk. Var åpen for begge deler, og det kunne aldri falle meg inn å "ta et standpunkt"-- bare bestemme å ikke få barn.. men kan godt forstå at noen gjør det.

vel.. jeg traff en mann som fikk fram følelsen av å ønske barn (med han), og sitter her med en baby på 3 mnd. og er utrolig takknemlig for å få oppleve å være mor (som 35-åring:) Hadde jeg ikke truffet en mann jeg ville ha barn med tror jeg ikke ønsket om å bli mor hadde kommet, og er helt sikker på at jeg også kunne levd lykkelig uten barn også i så fall.

[mjau-mjau]

Klart man kan leve et lykkelig liv uten egne barn! ER jo mange som gjør det! Folk er forskjellig..

Jeg for min del har aldri vært sikker på om jeg noen gang kom til å få barn, det er jo f.eks mulig man ikke KAN få barn, at man ikke finner den rette mannen man ønsker barn med, eller at det av andre årsaker bare ikke BLIR slik! Jeg har tenkt at det blir som det blir, møter jeg den rette mannen så kanskje jeg får lyst på barn tenkte jeg alltid... men at også da kanskje det ikke gikk. Var åpen for begge deler, og det kunne aldri falle meg inn å "ta et standpunkt"-- bare bestemme å ikke få barn.. men kan godt forstå at noen gjør det.

vel.. jeg traff en mann som fikk fram følelsen av å ønske barn (med han), og sitter her med en baby på 3 mnd. og er utrolig takknemlig for å få oppleve å være mor (som 35-åring:) Hadde jeg ikke truffet en mann jeg ville ha barn med tror jeg ikke ønsket om å bli mor hadde kommet, og er helt sikker på at jeg også kunne levd lykkelig uten barn også i så fall.

Måtte bare si meg enig her

[Gjest antigartner]

Single kvinner på 35+ kan velge karriere, jobbe utenlands og gjøre masse spennende ting...og affærer/dates/forhold kan de jo ha likevel, med mange ulike og spennende menn. De kan også reise hvor de vil når de vil. Men er mer fri som barnløs.

vel.. jeg traff en mann som fikk fram følelsen av å ønske barn (med han), og sitter her med en baby på 3 mnd. og er utrolig takknemlig for å få oppleve å være mor (som 35-åring:) Hadde jeg ikke truffet en mann jeg ville ha barn med tror jeg ikke ønsket om å bli mor hadde kommet, og er helt sikker på at jeg også kunne levd lykkelig uten barn også i så fall.

Det er mange fine innlegg her om frivillig barnløshet.

Jeg vil likevel komme med en liten presisering som går på årsakene bak det å frivillig avstå fra å få barn. For enkelte av oss er det faktisk så enkelt som at vi rett og slett ikke ønsker oss barn. (Punktum.)

Det ser ut til at enkelte har en oppfatning av at det er på grunn av den friheten det gir ikke å ha barn at enkelte velger å forbli barnløse. Dette gjerne med tanke på at en kan reise mange steder, ta jobb hvor en ønsker og ellers leve så fritt en vil.

For meg har ikke dette vært tilfelle. Jeg bor på det stedet jeg ønsker, har den jobben jeg ønsker å ha, noen få hobbyer jeg liker å drive med, har den mannen jeg ønsker å ha og lever et veldig fast og regelmessig liv. Likevel vil jeg ikke ha barn. Jeg har ingen ambisjoner eller ønske om å hoppe på et drikkevannsprosjekt i Sudan eller et års fri for å drive med klatring i Himalaya.

For min del tror jeg heller ikke at det finnes en eneste mann i verden som kan få fram et ønske hos meg om å bli mor. Jeg har virkelig funnet den mannen jeg ønsker å leve resten av livet sammen med, og selvom jeg er midt i tredveårene er det overhodet ingen melkespreng eller tikkende biologisk klokke å spore. Dette kan selvsagt også være forskjellig fra person til person, men for noen av oss er det ikke mer komplisert enn av vi ikke vil ha barn.

Det er ikke slik at jeg egentlig vil ha barn, men velger å prioritere annerledes av en eller annen grunn.

Innlegget er ikke ment som en kritikk til de innleggene jeg siterer, men som et eksempel på at frivillig barnløshet kan ha veldig ulike aspekter. De siterte innleggene synes jeg er gode eksempler på at bakgrunnen for de valgene en gjør kan være ulike, og at en gruppe som frivillig barnløse heller ikke kan skjæres over en kam.

[Gjest atn]

Det er mange fine innlegg her om frivillig barnløshet.

Jeg vil likevel komme med en liten presisering som går på årsakene bak det å frivillig avstå fra å få barn. For enkelte av oss er det faktisk så enkelt som at vi rett og slett ikke ønsker oss barn. (Punktum.)

Det ser ut til at enkelte har en oppfatning av at det er på grunn av den friheten det gir ikke å ha barn at enkelte velger å forbli barnløse. Dette gjerne med tanke på at en kan reise mange steder, ta jobb hvor en ønsker og ellers leve så fritt en vil.

For meg har ikke dette vært tilfelle. Jeg bor på det stedet jeg ønsker, har den jobben jeg ønsker å ha, noen få hobbyer jeg liker å drive med, har den mannen jeg ønsker å ha og lever et veldig fast og regelmessig liv. Likevel vil jeg ikke ha barn. Jeg har ingen ambisjoner eller ønske om å hoppe på et drikkevannsprosjekt i Sudan eller et års fri for å drive med klatring i Himalaya.

For min del tror jeg heller ikke at det finnes en eneste mann i verden som kan få fram et ønske hos meg om å bli mor. Jeg har virkelig funnet den mannen jeg ønsker å leve resten av livet sammen med, og selvom jeg er midt i tredveårene er det overhodet ingen melkespreng eller tikkende biologisk klokke å spore. Dette kan selvsagt også være forskjellig fra person til person, men for noen av oss er det ikke mer komplisert enn av vi ikke vil ha barn.

Det er ikke slik at jeg egentlig vil ha barn, men velger å prioritere annerledes av en eller annen grunn.

Innlegget er ikke ment som en kritikk til de innleggene jeg siterer, men som et eksempel på at frivillig barnløshet kan ha veldig ulike aspekter. De siterte innleggene synes jeg er gode eksempler på at bakgrunnen for de valgene en gjør kan være ulike, og at en gruppe som frivillig barnløse heller ikke kan skjæres over en kam.

jeg respekterer dette, har absolutt ingen problemer med det.

men forskjellen på deg og trådstarter er vel at du faktisk har reflektert nøye ove det.

du vet hva du vil, og du er klar over hva du "går glipp av".

men jeg tviler kanskje på at ei ung jente som starter innlegget med "hey girls" er veldig moden, og hun vil helt sikkert kunne endre mening om det meste i livet i løpet av en ti års tid.

jeg tror mange kan vite fra de er veldig unge at de ikke vil ha barn, men jeg tror ikke man er moden nok til å ta den endelige avgjørelsen(sterilisering e.l) før man har levd noen år med å faktisk måtte forholde seg reellt til spørsmålet.

men hvorfor folk skal legge seg direkte oppi om andre vil ha barn eller ikke, det har jeg aldri skjønt

[Gjest brutal_mann]

Hva er galt med å få barn når man er 37??

At når ungen er 20 så er forelderen 57, legg så til en unge til og en er 60+ når den ungen er 20. Ikke snilt mot ungen.

[Monica1968]

Jeg er 41 år og frivillig barnløs, og jeg har aldri ønsket meg barn. Kan ikke si at jeg bekymrer meg over tiden som pensjonist, heller, men så har jeg vitterlig andre ting for øye når jeg kommer i den alderen enn å sitte på et eldresenter i Norge, for å si det slik. Og med tanken på besteforeldrene mine, som henholdsvis har 3 og 5 barn, og hvor lite besøk de likevel får, er jeg ikke akkurat overbevist om at barn sørger for en bedre alderdom(man har ikke tid til å stikke innom foreldre/besteforeldre flere ganger ukentlig, heller, for å si det på den måten).

[hverdagslykke]

Folk uten barn har bedre tid, mindre stress og mer rom for egentid og refleksjon.

Single kvinner på 35+ kan velge karriere, jobbe utenlands og gjøre masse spennende ting...og affærer/dates/forhold kan de jo ha likevel, med mange ulike og spennende menn. De kan også reise hvor de vil når de vil. Men er mer fri som barnløs.

Det er som antigartner sier, det er stor forskjell på hva som er viktig for folk og hva som er bakgrunnen for de valgene man tar.

Jeg synes faktisk at det er utrolig spennende og lærerikt å følge utviklingen til de to guttene jeg har vært så heldig å bli mamma til. Jeg setter utrolig stor pris på å være i det fellesskapet som familien er. Jeg hadde nok vært mer fri som barnløs, men jeg tror ikke jeg ville vært lykkeligere.

Til trådstarter: Jeg synes det er en god egenskap å tenke på ting på forhånd! Du må finne de svarene som er riktige for deg. Det finnes ingen standardoppskrift på hvordan man blir lykkelig.