innlegelse for spiseproblematik

[Gjest Gjest_vesla_*]

hei!

jeg har hatt anorkesi, bulimi, overspising og slikt i ca 9 år.

har tilsammen vært innlagt i to år pga andre psykiske diagnoser. men maten har ALDRI blitt tatt alvorlig, selvom det er et stort problem for meg.

jeg har lenge vært overvektig nå, men har gått ned ca 20 kg. veier nå 64 kg og er 155 høy.

ønsker fortsatt å gå ned 20 - 30 kg, altså et sted på 30 tallet.

jeg vet intelektuelt at dette er SYKT!!! men jeg skjønner det ikke inni meg.

og det som skremmer meg at nesten den eneste grunnen til at jeg ønsker å se meg selv så tynn er for å vise helsepersonell at jeg og får det til, og at jeg og har et behov for hjelp.

jeg går fast hos behandler og ernæringsfys. og de hører på meg og ser at jeg går ned. men jeg er jo ikke akkurat farlig tynn, mer normal. men tanken bak kiloene som går vekk er jo "feil".

hvorfor skal det bli slik at man må "vise seg frem" for helsepersonell for å bli sett at jeg har et problem?

jeg ønsker å bli innlagt, faktisk. men jeg er i følge psyk avd ikke syk nok. og uansett vil jeg ikke ha noe hjelp. det vet jeg jo, jeg kommer jo til å gå i graven med denne dritten uansett hvor gammel jeg blir.

men alt dette for Å BLI SETT!

jeg blir gal, eller jeg er gal...... men jeg skulle ønske jeg kunne sluppet å være det.

[Gjest Gjest]

Uff, det høres ikke noe godt ut å være deg.

Kanskje kan det være slik at følelsen av å ikke bli forstått av andre, er akkurat det du trenger å jobbe med i terapi. Noen mennesker har det slik, og en følelse av at ingen helt forstår hvor vondt det er å være "meg" - vil være tilstede uansett hvor mye andre prøver å forstå, og at det dermed må jobbes med i terapi. Jeg vet jo ikke om det er slik for deg, men hvis det er slik - så vil en "evig" leting etter å bli forstått være nyttesløs, og det vil være en tragisk måte å leve livet sitt på.

I og med at du både har samtalebehandling og oppfølging av ernæringsfysiolog, så får du den behandlingen som du har krav på - selv om det sikkert ikke føles nok. I dag vil de fleste forsøke å behandle spiseforstyrrelser poliklinisk, så langt det går - fordi det gir best resultater.

For de som i tillegg har en personlighetsforstyrrelse, er det kanskje enda mindre til hjelp med innleggelse (vet ikke om du har det) - og viktig å "holde ut" i terapi over tid. Terapi er veldig hard jobbing, og man må kjenne på enormt mye vondt - før det kan bli bedre.

Lykke til!