Mobbinga har øderlagt meg! :(

[Gjest Gjest_anonym_*]

Hei, vet ikke helt om dette innlegger passer her, men jeg for skriver her alikevell:

I 5 klasse ble jeg fryst ut av jentene i klassen min, ingen ville prate med meg eller noe. Og jeg hadde problemer med prøver, lekser osv.. Jeg satt fra jeg kom hjem til jeg skulle legge meg vær dag, jeg var ikke så flink som de andre. Ble kjempe sliten av "mobbingen" og arbeidet.

I midten av 6 bytta jeg skole, men der ble alt bare et hælvete, jeg ble mobba av alle. Folk så stygge ord til meg, ville ikke være med meg eller noe. Jeg grua meg til skolen vær dag, det var en forferdelig opplevelse. Jeg måtte gå å grue meg til skolen helt til jeg gikk ut av 7 klasse.

Så jeg bytta skolen da jeg begynte i 8 klasse. Men selvfølgelig hadderyktene godt at jeg hadde blitt mobbet der. Så jeg ble mobbet i hele 8 også, jeg fikk flere gode venner der, men jeg ble kjempe lei me pågrunnav mobbinga.

Så slutta mobbingen i 9 klasse, men det går forsatt masse rykter om meg , Og folk ler når jeg har framføring og leser høyt. Og det er en jente som forsatt slenger masse shit til meg når vennen min ser det, og da støtter hun jenta og ikke meg

Jeg har så jævlig dårlig selvtillit, jeg har angst der det er mange mennesker, er deppa og ja.. karakterene går til helvete rett og slett.. vet ikke hva jeg skal gjøre

Har noen et tips eller no?? plis svar meg

[toyses]

Veldig, veldig trist å høre Hvor gammel er du nå? Det jeg kan si er at de som mobber er fryktelig barnslige som har så liten respekt for andre mennesker. Jeg jobbet i en interiørforretning for et par år siden, en av mine medarbeidere (som hadde jobbet i 7 år på forretningen) ble mobbet av den nye arbeidsgiveren som kom. Den snilleste jenta! Hun fikk støtte fra oss andre, i tillegg til de andre arbeidsgiverne i samme kjede i samme by. Og fikk heldigvis byttet arbeidsplass. Den nye arbeidsgiveren ble etterhvert sagt opp av kjeden sentralt. Mobbing skjer voksen som ung. Jeg tror du må snakke med noen om dette, foreldre er ofte gode lyttere, slik at det er flere som vet hvordan situasjonen på skolen din er. Jeg er glad du har fått deg nye venner, men må si det er dårlig gjort av vennen din å støtte hun som mobber. Jenter er ofte værst når det kommer til mobbing. Hva med å prøve å få deg noen guttevenner? Håper virkelig alt ordner seg for deg. Ingen fortjener å ha det sånn

[Gjest Gjest_Anonym_*]

Veldig, veldig trist å høre Hvor gammel er du nå? Det jeg kan si er at de som mobber er fryktelig barnslige som har så liten respekt for andre mennesker. Jeg jobbet i en interiørforretning for et par år siden, en av mine medarbeidere (som hadde jobbet i 7 år på forretningen) ble mobbet av den nye arbeidsgiveren som kom. Den snilleste jenta! Hun fikk støtte fra oss andre, i tillegg til de andre arbeidsgiverne i samme kjede i samme by. Og fikk heldigvis byttet arbeidsplass. Den nye arbeidsgiveren ble etterhvert sagt opp av kjeden sentralt. Mobbing skjer voksen som ung. Jeg tror du må snakke med noen om dette, foreldre er ofte gode lyttere, slik at det er flere som vet hvordan situasjonen på skolen din er. Jeg er glad du har fått deg nye venner, men må si det er dårlig gjort av vennen din å støtte hun som mobber. Jenter er ofte værst når det kommer til mobbing. Hva med å prøve å få deg noen guttevenner? Håper virkelig alt ordner seg for deg. Ingen fortjener å ha det sånn

Jeg går i 9 nå..

Men jeg burde ikke si det til foreldrene mine, de blir bare sure. Prøvde å snakke med helsesøster men det var drit flaut.

Det er synd at mobbing foregår over alt ja

[Gjest Gjest]

Kjære deg- nei, mobbingen har IKKE ødelagt deg. Den har selvfølgelig gjort noe med deg, bruk den kunnskapen og form ditt eget liv. Ikke la det ødelegge for deg. Du styrer ditt liv, dine valg.

Hvis du velger å la det ødelegge deg så vil det gjøre det. Hvis du velger å la et bli en erfaring, jobber med ditt eget selvbilde så betyr ikke mobbingen noe som helst. Mobberne vil merke det, de vil la deg være i fred.

Husk at mobbere sliter med dårlig selvbilde og irriterer andre for å føle seg bedre selv.

Du har livet foran deg, du er ung, håper du klarer å HEVE DEG OVER DET.

[Gjest Cipheria]

[...]

Du har livet foran deg, du er ung, håper du klarer å HEVE DEG OVER DET.

Eg trur ikkje det er så enkelt for ei som har blitt mobba ei stund. Hugsar sjølv korleis eg var då eg var 15, slike ting hadde ikkje hjelpt meg i alle fall. (Eg var deprimert på den tida).

Anonym/ ts; er det ingen lærarar eller personar du stolar på som du kunne snakke med?

Det er ikkje flaut å bli mobba! Det er ikkje deg det er noko gale med, det er dei som har behov for å rakke ned på andre! Du må ikkje vere redd for å snakke med nokon om det. Helsesøstera er der for å hjelpe deg. Ho har opplevd det meste, så ho kjem ikkje til å synes du er rar eller unormal. Med mindre ho er ei gala kjærring, men du fekk kanskje litt inntrykk av ho då du var der? Dersom du ikkje likte ho, finn nokon andre. Ein lærar, slektning, venn, søsken.

Dersom du føler for det, så kan du godt sende meg ein PM.

[Gjest strykebrett]

Støtter forrige innlegg her, det er IKKE deg det er noe galt med!! Jeg vet ikke om det er noen trøst, men hvem som er den kule på ungddomsskolen betyr absolutt ingenting videre i livet når man skal opp og fram.

Hvis du bor på ett større sted eller i en by kan du kanskje oppsøke noen aktiviteter der ingen av de fra skolen din er? Melde deg inn i ungsommens røde kors eller noe slikt, der ingen kjenner deg fra før?

Husk i alle fall på dette: de som mobber må leve med samvittigheten resten av livet, mens du kan gå med hodet hevet. Det er de som gjør noe galt, ikke du!

[Gjest Gjest]

Eg trur ikkje det er så enkelt for ei som har blitt mobba ei stund. Hugsar sjølv korleis eg var då eg var 15, slike ting hadde ikkje hjelpt meg i alle fall. (Eg var deprimert på den tida).

Anonym/ ts; er det ingen lærarar eller personar du stolar på som du kunne snakke med?

Det er ikkje flaut å bli mobba! Det er ikkje deg det er noko gale med, det er dei som har behov for å rakke ned på andre! Du må ikkje vere redd for å snakke med nokon om det. Helsesøstera er der for å hjelpe deg. Ho har opplevd det meste, så ho kjem ikkje til å synes du er rar eller unormal. Med mindre ho er ei gala kjærring, men du fekk kanskje litt inntrykk av ho då du var der? Dersom du ikkje likte ho, finn nokon andre. Ein lærar, slektning, venn, søsken.

Dersom du føler for det, så kan du godt sende meg ein PM.

Har selv vært mobbet til de grader at det knuste meg i en periode.

Jeg hadde ikke noe annet valg enn å jobbe med meg selv og heve meg over det. Det er IKKE lett, men hva skal man gjøre.. jeg NEKTET å la dem ødelegge for meg mer.

Til h,i, jeg vet det er vanskelig, forferdelig tøft og ensomt men jag har tro på at alle som vil får det til.

[Gjest Gjest_Denise_*]

Kjære, kjære deg! Det er, som flere andre her har nevnt IKKE din feil at du blir mobbet!! Noen mennesker har dessverre en indre trang til å kontrollere andre mennesker, noe får utløp for dette gjennom å plage/ mobbe andre. Dette er selvfølgelig forferdelig trist!!

Det at du har funnet denne siden og "tømt deg" her, kan kanskje være et skritt på riktig retning for deg?? Det er viktig å få utløp for din frustrasjon, samtidig som du trenger å få høre (OG si til deg selv!) at dette ikke er din feil, og at du er et flott menneske!!

Når dette er sagt, vil jeg informere deg om at skolen har PLIKT til å hjelpe deg!! Det er faktisk en del av jobben deres. Dersom de ikke ser ting selv, må du eller noen andre gi dem beskjed. Dersom de ikke oppfatter "situasjonen din" som et problem, kan de jo heller ikke gjøre noe for å hjelpe deg!

Du skriver at du har noen venner nå. Dette er jo også kjempebra! Tror du at de kunne ha blitt med deg til læreren, eve gått for deg? Du kan skrive et brev, lignende det du skrev i innlegget ditt. Er det enklere tror du? Eventuelt et anonymt tips?? Det viktigste er at noen voksne får vite om dette, det er viktig å få ordnet opp i disse tingene i livet!! Lykke til!!

[Guinevere]

For det foerste, du maa faa hjelp til dette, skolen er juridisk forpliktet til aa hjelpe deg. Og hvis det er slik at dine egne foreldre faktisk blir sure paa deg naar du forteller hva som skjer paa skolen, da har du uansett flere problemer enn en 14 (?) aar gammel jente skal behoeve aa takle alene. Du skal ikke vaere flau over aa fortelle disse tingene til en laerer eller helsesoster, for det som skjer er IKKE din feil og det vil aldri bli det heller. For det andre, jeg forstaar at du har det virkelig vondt og at mobbingen har odelagt mye for deg, det er en naturlig reaksjon. Men vaer saa snill, ikke tro at den har odelagt deg for alltid! Du er saa ung, du maa ikke gi opp haapet om at du faar det bedre en dag.

[Gjest Gjest_Heisan_*]

Hei.

For det første og det skal du ta til deg. Det er som flere har sagt her ikke din feil at du blir mobbet.

Jeg selv hadde det ikke bra på barne og ungdomskolen. Men det forandret seg når jeg begynte på vidregående. Folk der var mere voksne og inkluderende.

Du skal ikke la disse knekke deg... Du skriver at folk har sluttet og mobbe deg nå når du går i 9 klasse...

Mobbing over lang tid gjør også noe med selvtilliten og at en blir mere sårbar..

Kansje det at de ler av deg når du leser for klassen egentlig ikke er ment som mobbing men blir oppfattet slik for de du har lav selvtillit og er sårbar for dine opplevelser tidligere?

Jeg tror det er lurt av deg å snakke med helsesøster..... Ingen skal gå om det er på jobb eller skole å være plaget av mobbing og ha det fælt hver dag...

Når du skal på klasse fest om 10 eller 20 år så skal du se vilke som har kommet seg opp og frem i verden og vilke som er akterutseilte...

[Gjest Gjest]

Hei, vet ikke helt om dette innlegger passer her, men jeg for skriver her alikevell:

I 5 klasse ble jeg fryst ut av jentene i klassen min, ingen ville prate med meg eller noe. Og jeg hadde problemer med prøver, lekser osv.. Jeg satt fra jeg kom hjem til jeg skulle legge meg vær dag, jeg var ikke så flink som de andre. Ble kjempe sliten av "mobbingen" og arbeidet.

I midten av 6 bytta jeg skole, men der ble alt bare et hælvete, jeg ble mobba av alle. Folk så stygge ord til meg, ville ikke være med meg eller noe. Jeg grua meg til skolen vær dag, det var en forferdelig opplevelse. Jeg måtte gå å grue meg til skolen helt til jeg gikk ut av 7 klasse.

Så jeg bytta skolen da jeg begynte i 8 klasse. Men selvfølgelig hadderyktene godt at jeg hadde blitt mobbet der. Så jeg ble mobbet i hele 8 også, jeg fikk flere gode venner der, men jeg ble kjempe lei me pågrunnav mobbinga.

Så slutta mobbingen i 9 klasse, men det går forsatt masse rykter om meg , Og folk ler når jeg har framføring og leser høyt. Og det er en jente som forsatt slenger masse shit til meg når vennen min ser det, og da støtter hun jenta og ikke meg

Jeg har så jævlig dårlig selvtillit, jeg har angst der det er mange mennesker, er deppa og ja.. karakterene går til helvete rett og slett.. vet ikke hva jeg skal gjøre

Har noen et tips eller no?? plis svar meg

Sånn er livet, og det må altid være noen dritsekkere som mobber. Vist jeg var deg ville jeg ha ignorert alle som mobba meg og jeg hadde vært med vennene mine. Jeg ville også satset alt på karakterene mine. Du burde altså sitte og snakke med foreldrene dine om dette, dette her komer å gå ut over livet dit vist det fortsetter sånn. Du kan jo også begynne på et nytt skole, MEN SNAKK MED FORELDRENE DINE OM DETTE, DU MÅ FÅ ALT UT I DEG.

[sleazejenta]

Jeg synes også du bør snakke med foreldrene dine om dette her.

Jeg ble mobbet fra 6. - 10. klasse, og jeg følte meg helt jævlig jeg også, fikk høyt fravær fordi jeg av og til rett og slett ikke orket å gå på skolen. Karakterene var ikke noe å skryte av de heller. Spesielt muntlig karakterer, siden jeg utviklet angst for å snakke foran folk i en sånn sammenheng. I starten ville jeg ikke fortelle mine foreldre om det, for jeg syntes det bare var så pinlig, og følte at det var min egen feil. Men når jeg først gjorde det så følte jeg meg lettet.

Skolen gjorde absolutt ingenting for å hjelpe til, mente bare at det går nok over. Læreren min i 7. klasse bare sa til mobberne at mobbing er en uting, og det måtte de ikke gjøre [Han presterte også å si "Det er ikke hennes feil at hun er som hun er", thanks a lot, liksom..]. Som om det skulle hjelpe.

Jeg vet at det fortsatt er folk som snakker drit om meg rundt her jeg bor, selv om folka i en alder av 19-20 burde ha blitt voksne nok i huet nå til å slutte med sånt.

Men uansett: Jeg vet at det ikke alltid er like lett, hvis du bare prøver å heve deg over det, vise at du ikke bryr deg (uansett om du egentlig bryr deg), så viser du hvertfall at du er bedre enn dem, og at du er sterkere enn det kanskje de tror. Det å få deg noen gode venner utenfor skolen, gjennom f.eks fritidsaktiviteter hjelper også veldig godt.

Det er veldig mange som har blitt mobbet tidligere som har kommet ut av det som beintøffe, sterke mennesker, selv om de har følt seg ødelagt der og da, og det har jeg tro på at du kan klare også

[Gjest Fropessor Snurre]

Selv ble jeg mobbet og frosset ut siden jeg begynte i 2 klasse, og det varte gjennom hele barneskolen, ungdomsskolen og vgs. Heve seg over sånt, når man har dårlig selvtillit er ikke så enkelt som det blir sagt.

Mine foreldre visste ingenting, men de sa til meg senere at de gjerne skulle ha visst om det for da hadde de tatt tak i det.

Det aller beste er å få snakket med foreldrene sine- jeg var redd for at de skulle bli sure/sinte på meg. Det jeg sitter igjen med er riktignok at jeg har blitt mye sterkere, men jeg er blitt reservert og stille. Noen tolker dette som arroganse.

Det er ikke verdt å la noen mindre begavede møkkafolk ødelegge livet ditt.

[robotkalle]

Dette er tull, at det ikke er noe ved den som blir mobbet som forårsaker mobbing. Det er alltid noe, enten dialekt, kunnskapsnivå, stamming, vedkommende er pen, har bedre klær, er god i noe, er dårlig i noe, et eller annet, men det er alltid noe.

Det fins dessuten også solskinnsunger. Ikke alle bestemmer seg for å vende ryggen til samfunnet, selv om mange forståelig nok også gjør det.

[Gjest Fropessor Snurre]

Dette er tull, at det ikke er noe ved den som blir mobbet som forårsaker mobbing. Det er alltid noe, enten dialekt, kunnskapsnivå, stamming, vedkommende er pen, har bedre klær, er god i noe, er dårlig i noe, et eller annet, men det er alltid noe.

Jaha. I mitt tilfellet var det at en av foreldrene mine var professor i et realfag og det var ikke bra nok i motsetning til den verste mobberen hvis foreldre var tannleger...

[Guinevere]

Dette er tull, at det ikke er noe ved den som blir mobbet som forårsaker mobbing. Det er alltid noe, enten dialekt, kunnskapsnivå, stamming, vedkommende er pen, har bedre klær, er god i noe, er dårlig i noe, et eller annet, men det er alltid noe.

Det fins dessuten også solskinnsunger. Ikke alle bestemmer seg for å vende ryggen til samfunnet, selv om mange forståelig nok også gjør det.

Mange ganger er det dessverre slik at et barn blir mobbet for ting som han eller hun burde fått lov til å være stolt av istedet, som for eksempel det å være flink i noe, og det forekommer også at det er barn som har så sær oppførsel at de mer eller mindre ekskluderer seg selv. Men sistnevnte forsvarer uansett ikke mobbing, og jeg kjøper heller ikke den påstanden om at det ALLTID er noe ved offeret som forårsaker problemet, for det finnes klasser/grupper/gjenger som er mer eller mindre pillråtne uansett og som bare leter etter et eller annet særtrekk (og særtrekk har vi alle sammen) som de kan "ta" mobbeofferet på.

Endret 24. mai 2009 av Caron

[Gjest soffy]

Mobbing ja.. Har selv blitt mobbet i mange mange år, hele barneskolen var et helvette, og ungdomskolen var litt bedre, folk brydde seg ikke like mye lenger. Videregående er himmelsk i forhold!

Jeg tror absolutt ikke at det er noe "galt" med de som blir mobbet. Det er heller noe galt med mobberne. De tåler nemlig ikke at mennesker er litt annerledes enn dem selv.

Nå, som jeg går på universitetet har jeg det mye bedre, men merker at all mobbinga sitter igjen på selvtilliten min, dette kan jobbes med, og det skal det

Og jo, jeg ble mobbet fordi jeg hadde litt stor nese i forhold til resten av ansiktet mitt, hehe!

Lykke til TS.. Sykt, jeg vet ikke hva du burde gjøre for å få slutt på mobbinga. DU KAN NEMLIG IKKE GJØRE NOE MED DET, for det er IKKE NOE galt med deg! Jeg bet tennene sammen, tok til meg all dritten, og det var absolutt ikke lett..

Første steg er i alle fall å snakke med noen som kan hjelpe deg.

[mari4ever]

Jeg går i 9 nå..

Men jeg burde ikke si det til foreldrene mine, de blir bare sure. Prøvde å snakke med helsesøster men det var drit flaut.

Det er synd at mobbing foregår over alt ja

jeg ble mobbet nesten hele barneskolen, ungdomsskolen og på videregående. jeg har blitt slengt så mye dritt oppi trynet mitt gjennom livet, det er forferdelig hvorfor mennesker gjør dette, og faktiskt hvor lite mennesker tenker over hva de sier når de er så unge; og ikke minst gjør med en person:(

forferdelig å høre, jeg vet akkurat selv hva du gjennomgår siden det har foregått i maaange år. jeg var deprimert, grein hver dag fordi jeg ikke ville på skolen. vær sterk og ta kontakt med lærer eller foreldre! hvis lærer, du og de som mobber har et møte kan det hjelpe ganske godt. det gjorde jeg og mobbingen sluttet fra de værste jentene.

Det var spesielt en person som mobbet meg mye gjennom barneskolen og han hadde jeg møte med en lærer, etter det ble det verre. han sa unskyld og alt. nå den dag i dag så har jeg møtt han også på byen faktiskt og han ville si unnskyld, jeg klarte ikke å se han inn i øynene jeg begynte å grine og måtte bare springe på do for å ikke vise det. så dypt har mobbingen satt inni meg.

når jeg så han kom liksom alle minnene opp:( det var forferdelig

jeg har fått høre jeg må skyte meg fordi jeg er så stygg at verden ikke vil se meg og blitt spyttet på rett etterpå. dette var på videregående liksom. denne gutten får jeg skikkelig lyst å slå han ned når jeg ser han i dag. møtte han også på byen en dag , han bare; hei så hyggelig å se deg igjen

jeg sa selvfølgelig tilbake; ikke hyggelig å se deg igjen vertfall og pell deg vekk...

mye dritt med mobbing og det er maange som blir det desverre uten grunn:(

Håper du innser at du trenger støtte fra vennene dine når du bli mobbet, for det er ikke akseptabelt. si ifra til noen hvordan du føler det

[Chakoya]

Kjære ts!

Ikke gi opp og hold ut

Ikke tenk over at det er flaut å si ifra til helsesøster. Det er hennes jo og hennes interesse som gjør at hun er i den jobben hun er. Jeg er bombesikker på om at du forteller hvordan du opplever ting, hvordan dette går inn på deg osv så vil hun sikkert prøve å gjøre noe med det så du skal få en bedret hverdag! det kan og gjøre lærere mer bevisste på at mobbingen foregår slik at dem kan se etter tegn etter mobbing.

Bygg deg opp til å bli en sterk person, selv om det ikke er lett når man er på sitt svakeste.

Har selv blitt mobbet og fryst ut mye gjennom hele ungdomsskolen, og alltid blitt fryst ut av mange også på videregående.

På ungdomsskolen har dem begrunnet med at jeg var et barn som kom fra et narkoreir i byen til landet. Hadde også en del atferdsvansker på skolen med utagerende atferd p.g.a ingen tok det som skjedde seriøst og p.g.a den oppveksten jeg hadde hatt med foreldre som var narkomane.

På videregående skjønte jeg det selv p.g.a jeg manglet sosial erfaring med andre mennesker. Jeg hadde også opplevd mye som gjorde at jeg var den jeg var. Samtidig slet jeg på skolen i alle fagene omtrent, så det var ikke særlig morsomt for dem andre å få meg i gruppearbeid når dem måtte hele tiden ta hensyn til meg. Det gjorde til at mange trakk seg vekk fra meg og ikke inviterte meg til klassefest. Alle andre fikk greie på at det var klassefest hjemme hos elever, mens jeg ikke var bedt. Fikk plutselig høre det av andre elever i paralellklassen som spør: skal du ikke på klassefest?

Så da skjønte jeg at jeg ble holdt utenfor.

Fikk imidlertid noen få gode venner på videregående som jeg har kontakt fremdeles med i dag.

Det værste er;

At jeg sa til og med ifra til mange, men ingen gjorde noe som helst p.g.a det var mye skjult mobbing. Husker så godt en lærer som også ble mobbet av klassen en gang satte seg ned ved pulten min da jeg satt med hendene rundt ørene mine og var sur som søren, hun hvisket: Det er ikke din skyld dette...

Dem ordene har hjelpt meg mye!

Jeg vet og det at ingen kan tvinge noen til å ville tilbringe tid med noen på skolene. Der må man få lov til å velge sine venner. Desverre er det slik at noen blir fryst ut. Jeg var jo en av dem.

[Trampe]

Tråden er ryddet

Trampe -mod-