Tegn på at jeg begynner å bli desperat

[Gjest Gjest]

jeg er ei jente på 29år som har vært singel snart ett år, ingen barn. Er ganske gira på å få meg en kjæreste snart, men samtidig er det veldig få jeg faller for... Men så plutselig dukker det opp en som jeg ser har potensial, og da får jeg nærmest "panikk".. jeg blir på en måte veldig redd for at "byttet" skal slippe unna, og sender sikkert ut skikkelig desperat-signaler..huff...

Hvordan skal jeg unngå dette? ... på en måte så vil jeg jo satse på at det skjer når det skjer, og at jeg blir sammen med den personen det er meningen jeg skal bli sammen med osv., litt tro på skjebnen... men samtidig så er jeg redd for at jeg aldri skal få noen jeg virkelig liker, og må ta til takke med en som er grei nok...

Flere som tenker sånn?

[Gjest gjest-jente]

Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver! Er like gammel som deg og har nå vært singel i over 3 år...!!!! De første 2 årene hadde jeg det helt supert alene og hadde også veldig godt av litt alene-tid. Når man har hatt en del kjærster og samboer nesten siden ungsomstiden tror jeg det bare er sunt. Men NÅ begynner jeg å føle meg desperat... og liker det absolutt ikke! Skikkelig kjip følelse rett og slett, og vil gjerne finne tilbake til der hvor jeg var for ett halv års tid siden (satser på sommer og sol hjelper :gjeiper: )

Sender også ut fryktelig rare signaler når jeg (sjelden) treffer en bra kar. Men jeg får panikk jeg, så bare oppfører meg fryktelig rart og sier masse rare ting... he he, lurer litt på om jeg er redd for å bli innvolvert og såret igjen og at jeg da skyver de litt bort med å oppføre meg som en idiot. Men har jo samtidig lyst på at den ene skal dukke opp da. Har ikke lyst til å være alene lenger. Og de om sier at han kommer når du minst venter det tar bare feil, har "minst ventet det" lenge nå - resultatet = begynnelsen av desperasjon

Men føler jo at jeg må beholde troen på at en dag, ja da skjer det. Så vi får holde ut og håpe at mannen som er riktig for oss kommer en vakker dag. Er han riktig for oss så holder han ut alt våset vårt he he

[Gjest Gjest]

At den rette dukker opp når du minst aner det,og at du har så god tid atte har jeg hørt i mange år nå.og jeg er 34år.

Men faktisk dukket han plutselig opp for ett halvt år siden.og jeg bare vet at dette er det riktige..så faktisk ja..Når man minst aner det.

[Wunderbarbara]

At den rette dukker opp når du minst aner det,og at du har så god tid atte har jeg hørt i mange år nå.og jeg er 34år.

Men faktisk dukket han plutselig opp for ett halvt år siden.og jeg bare vet at dette er det riktige..så faktisk ja..Når man minst aner det.

Innlegget ditt begynte skikkelig deprimerende, men det tok seg heldigvis kraftig opp!

Man må bare slutte og lete. Slutte å sitte på byen og scanne lokalet med despo-radaren. Ha det morsomt, slapp av, tenke på hvor ung og flott man er. Så dukker han plutselig opp!

Det er hvertfall det jeg skal satse på i sommer

[Cognizance]

1. Gi slipp på tanken om at det må en mann til for å gjøre deg lykkelig eller fullendt.

2. Ta initiativ ovenfor menn du treffer og liker, bli avvist, og oppdag etterhvert at det er helt ufarlig og at det finnes praktisk talt uendelig mange menn.

Eller

3. Drit i hele kjærestegreiene, lev livet og fokusér på andre ting.

Eller

4. Lag profil, flytt til Bergen og send PM til meg.

Endret 27. april 2009 av Cognizance

[Rexina]

Det at man skyver de bort når det begynner å bli seriøst, tror jeg er vanlig om man er blitt brent endel ganger før.. Da er man nok redd for å bli "byttet ut" eller avvist. Men møter man en person det er full klaff med og som man virkelig liker og som liker deg tilbake, vil all fornuften forsvinne og det vil bli helt naturlig å innlede et forhold. Han vil gi deg bekreftelse på at han bare har øyne for deg og du vil ikke noe annet enn å se inn i høyene hans, høre stemmen hans og holde rundt ham:)

[Gjest kristian82]

jeg er ei jente på 29år som har vært singel snart ett år, ingen barn. Er ganske gira på å få meg en kjæreste snart, men samtidig er det veldig få jeg faller for... Men så plutselig dukker det opp en som jeg ser har potensial, og da får jeg nærmest "panikk".. jeg blir på en måte veldig redd for at "byttet" skal slippe unna, og sender sikkert ut skikkelig desperat-signaler..huff...

Hvordan skal jeg unngå dette? ... på en måte så vil jeg jo satse på at det skjer når det skjer, og at jeg blir sammen med den personen det er meningen jeg skal bli sammen med osv., litt tro på skjebnen... men samtidig så er jeg redd for at jeg aldri skal få noen jeg virkelig liker, og må ta til takke med en som er grei nok...

Flere som tenker sånn?

Tror mange tenker sånn, både av gutter og jenter..Aldri helt skjønt det der "desperat" greiene jeg...eller for å si det på en annen måte da, så har jeg aldri helt skjønt hvorfor man ikke om man møter en jente/ en gutt som man liker og er interessert i, ikke bare kan gi uttrykk for dette? Mener ikke 10 sms på 15 minutter eller stalker tendenser, men at man i alle fall viser den andre parten at man er interessert, så vet jo motparten hvordan det ligger ann å "ror seg enten vekk" eller gjengjelder interessen...Syns det er så fjernt at om en jente liker en gutt da, så skal hun ikke være for interessert/ gjerne tilbakeholden og hard to get, selv om hun egentlig er veldig interessert...ender vel sikkert ofte med at gutten ikke tror han har noe sjangs/ føler at hun var uinteressert og bare går videre...er vel en del av "the game" hehe, men syns det er litt barnslig jeg as...kanskje bare jeg som tenker sånn...

[Gjest Gyrid, 36]

1. Gi slipp på tanken om at det må en mann til for å gjøre deg lykkelig eller fullendt.

2. Ta initiativ ovenfor menn du treffer og liker, bli avvist, og oppdag etterhvert at det er helt ufarlig og at det finnes praktisk talt uendelig mange menn.

Eller

3. Drit i hele kjærestegreiene, lev livet og fokusér på andre ting.

1. Lett å si. Visst kan man være lykkelig selv og alene, er enig i det. Men jeg føler nå at lykken ville ha blitt mer hyggelig og komplett med en likeable mann.

2. Visst. Gjør så på en diskret og feminin måte, uten å skremme menn. Og mange slår til. Men de er ikke i riktig modus: de er kjekke og jeg faller for dem...ja da...men de er enten gift, nyskilt eller ikke klar for forhold og barn (slik jeg er, men jeg sier det jo ikke, så det kan ikke ha skremt).

3. Nei, det kunne ikke jeg leve med. Har hatt så mange småforhold, flyttet så mye, reist så mye, at jeg vet at jeg vil ha en passende kjekk og intelligent mann. Som er ledig. Og som vil ha seriøst forhold med alt det innebærer.