Antidepressiva

[Gjest Gjest]

Jeg er ei jente på 22 år. Har spiseforstyrrelser, og er deprimert. Det har vært slik (litt av og på) i ca. 5 år.

Jeg går til psykolog, men føler ikke det hjelper så mye. Trener også en del, men det gir meg ikke overskudd og energi som "lovet".

Jeg vurderer å prøve antidepressiva. Har vært veldig kritisk til slike piller lenge, men hvorfor ikke? Livet er for kort til å slite seg gjennom hver dag. Har egentlig ingenting å tape på å prøve det ut.

Noen som har slitt med depresjoner, og har gått på antidepressiva? Ble hverdagen lettere for deg?

[Gjest Gjest]

For meg var i all fall antidepressiva en fantastisk løsning. Jeg forsøkte lenge terapi for å bekjempe depresjon etter en lang periode med sterk psykisk press. Terapi hadde ingen virkning, og gjorde nesten ting verre. Psykologen forklarte dette med at det kunne tenkes at depresjonen i stor grad satt i kroppen min, og ikke like mye i tankene mine (jeg var ikke så sterkt preget av negative tanker eller negativt selvbilde, slik som er vanlig ved depresjon). Grad av kroppslike symptomer varierer fra person til person, og antidepressiva kan være essensiellt for å komme ovenpå igjen for noen.

Det som likevel er viktig å huske er at antidepressiva egentlig bare skal være en hjelp på veien, og at man likevel må komme til grunnkjernen i vanskene sine og jobbe med disse slik at man kan få seg verktøy til å takle hverdagen også etter at man slutter på antidepressiva igjen. Det å bare ta antidepressiva leder til mindre bedring enn det å bare ha terapi, og å bare ta antidepressiva leder i stor grad til tilbakefall etter at man slutter på medikamentet. Antidepressiva skal altså bare være et ledd i behandlingen, noe mange leger desverre glemmer, slik at de gir pasienten antidepressiva uten å også sende dem til psykolog.

[Gjest Gjest]

Jeg vet i hvert fall om flere som har hatt god effekt av antidepressiva, blant annet zoloft. Forøvrig finnes det en rekke urtemedisiner, fra Kina og India særlig, som har ganske god effekt mot psykiske lidelser, men har mindre bivirkninger samtidig som de heller ikke er like effektive. Foreløpige studier tyder på at en rekke av disse kan ha rimelig god effekt.

Siden du ikke har opplevd den helt store effekten av vanlig trening vil jeg foreslå at du prøver yoga eller tai Chi/qigong en stund. Det er dokumentert en rekke ganger å gi stor psykologisk gevinst. Jeg kan også som langtids praktiserende yogi si at det også gjør en rekke ting for å rydde opp i kroppslige problemer som annen trening ikke gjør. Siden du har slitt med spiseforstyrrelser er det antageligvis oppstått en rekke forstyrrelser i organer som milt og pancreas, i tarmsystemet og i andre deler av kroppen som er knyttet direkte til mat. Yoga stillinger masserer organene på en måte annen trening i liten grad gjør, skviser dem som svamper så blodet blir skiftet ut etc. etc. I det hele tatt er yoga suverent på å gjennoprette en optimal funksjon av alle deler av kropp og psyke.

Meditasjon har også svært gunstige effekter på kropp og sinn. Hvis du googler vil du finne en haug med forskning. Blant annet har man funnet enormt mye høyere aktivitet i de sentrene av hjernen some r knyttet til lykke hos de som mediterer. Også kroppen vil bli lindret i stor grad.

Spesielt med dine problemer er antageligvis det mest gunstige mindfulness meditasjon/vipassana. Søk på shinzen young så kan du lese om det. Synes du at du ikke får det til etter en stund med prøving så gå til aypsite.org og prøv meditasjon med mantra.

akkupunktur kan også hjelpe deg noe både psykisk og kroppslig.

Jeg tror du kan ha stor glede av behandlingene de tilbyr her:

verkstedet.no

Disse behandlingene har dyp psykologisk effekt, de rydder på en måte opp i nervesystemet og de harmoniserer også kroppens øvrige funksjoner. Virkelig sterkt annbefalt.

Du kan eventuelt også prøve andre kroppslige terapier som rosenterapi som går dypere inn i å løse opp psykologiske traumer og låste følelser i kroppen. Men, jeg annbefaller å gjøre tingene de har på verkstedet først og dernest bruke rosenterapi.

Er behandlingen din basert på kognitiv terapi? Såvidt jeg vet skal det være det mest effektive mot spiseforstyrrelser.

Jeg kan forøvrig også annbefalle denne veldig sterkt. Den ne terapien baserer seg på en slags syntese mellom kognitiv terapi og meditasjon og har vist eksepsjonelt gode resultater i de første studiene som er gjort på den:

http://www.amazon.com/Mindfulness-Acceptan...pd_bxgy_b_img_c

Massasje av magen er svært gunstig for å rense ut vonde følelser, men også for å gjenopprette korrekt funksjon i organene der noe som antagelig er viktig for deg. Merethe Kvernrod tilbyr en form for mavemassasje som heter chi nei tsang og som er meget effektiv. På dragonfly i oslo har de også mavemassasje og på vekrstedet har de en form for organmassasje.

Hvis du begynner med meditasjon og liker det vil jeg annbefalle deg å prøve meditasjonene inner smile, six healing sounds og secret smile (google) i tillegg til vanlig meditasjon på pust eller mantra (pust eller mantra bør være kjernen i meditasjonen din). Disse tre er spesilt gunstige for psyken og for organene og fokuserer indirekte veldig på forholdet man har til kroppen sin.

[Cata]

Det å bare ta antidepressiva leder til mindre bedring enn det å bare ha terapi, og å bare ta antidepressiva leder i stor grad til tilbakefall etter at man slutter på medikamentet. Antidepressiva skal altså bare være et ledd i behandlingen, noe mange leger desverre glemmer, slik at de gir pasienten antidepressiva uten å også sende dem til psykolog.

Det er en sannhet med modifikasjoner. Jeg har selv gått på antidepressiva i 2,5 år (Citalopram) og hadde ikke terapi ved siden av. Prøvde psykolog først, men det skar seg. Ikke desto mindre så er jeg nå antidepressivafri og har vært det i 3 måneder og så langt er jeg også helt depresjonsfri. (Prøvde å slutte en gang før men da kom depresjonen tilbake etter 3 pillefrie uker.)

For ordens skyld - dette innlegget er ikke for å forherlige medisinering og rakke ned på terapi, for jeg er sikker på at for mange er terapi en god løsning, mens for atter andre er kombinasjonen av terapi og antidepressiva den beste løsningen. Men for noen av oss så funker det faktisk fint med kun medisinering også.

Må tilføye at jeg hadde ingen bivirkninger av medisinen mens jeg gikk på den (kanskje med unntak av en smule munntørrhet) og jeg hadde heller ikke problemer med nedtrappingen.

[Gjest Gjest]

Det er en sannhet med modifikasjoner. Jeg har selv gått på antidepressiva i 2,5 år (Citalopram) og hadde ikke terapi ved siden av. Prøvde psykolog først, men det skar seg. Ikke desto mindre så er jeg nå antidepressivafri og har vært det i 3 måneder og så langt er jeg også helt depresjonsfri. (Prøvde å slutte en gang før men da kom depresjonen tilbake etter 3 pillefrie uker.)

Jo, det er igrunn det jeg også sier. Noen har en mer "biologisk" depresjon eller det som diagnostisk sett betegnes som en atypisk depresjon, hvor medikamenter kan ha langt bedre virkning en medikamenter. Men likevel generlllt sett har medikamenter gjennomsnittlig langt bedre effekt i kombinasjon med psykologisk behandling. Det er en grunn til at depresjoner, som den jeg hadde og kanskje også som den du hadde blir betegnet som atypisk; nettopp fordi vi ikke havner i samme kategori som majoriteten.

Alt som handler om psykiatri og psykologi er en sannhet med modifikasjoner. Det finnes ikke noe som gjelder for alle, på samme måte som annen medisinsk og somatisk behandling så finnes det ikke en metode som gjelder for alle. Likevel er det slik at i de aller fleste tilfellene leder antidepressiva alene til mindre effekt enn antidepressiva sammen med psykologisk behandling. Dette henger sammen med nettopp det du beskriver, nemlig at sannsynligheten for tilbakefall etter medisinslutt er langt større om man har mottatt bare medikamentell behandling uten psykoterapi ved sioden av. Dette gjelder majoriteten. Selv havnet jeg over på medisiner, fordi behandling ikke fungerte. Jeg har ikke erfart tilbakefall etter at jeg sluttet på medikamentene etter nermere to år. Altså er allt en sannhet med modifikasjoner, men modifiasjonene gjelder likevel bare de få unntakene. Det er viktg å forsøke terapi sammen med medikamenter først før man konkluderer med at medikamenter er den beste behandlingsmetoden. Akkurat dette er noe mange leger desverre velger å se bort i fra, noe som leder til mange tilbakfall.

[Cata]

Jo, det er igrunn det jeg også sier. Noen har en mer "biologisk" depresjon eller det som diagnostisk sett betegnes som en atypisk depresjon, hvor medikamenter kan ha langt bedre virkning en medikamenter. Men likevel generlllt sett har medikamenter gjennomsnittlig langt bedre effekt i kombinasjon med psykologisk behandling. Det er en grunn til at depresjoner, som den jeg hadde og kanskje også som den du hadde blir betegnet som atypisk; nettopp fordi vi ikke havner i samme kategori som majoriteten.

Hey, endelig noen som meg . Og jeg er enig med deg - terapi bør absolutt forsøkes. Tror også en mulig indikasjon på atypisk depresjon kan være om man har flere tilfeller av depresjon i familie. I min familie (på den "ene siden") er det flere tilfeller - både i nær og litt fjernere sammenheng. De som jeg kjenner innen familien som har blitt medisinert har det akkurat som jeg - null bivirkninger og klar bedring av medikamenter. Men så vidt jeg vet er jeg den eneste som har greid å komme meg vekk fra medikamentene. *bank i bordet* Mulig enkelte familier er mer biologisk disponert for depresjoner?

Beklager avsporingen - det er litt kjepphesttendenser hos meg på det punktet .

[Gjest amu]

Den første gangen jeg fikk antidepressiva ble jeg ikke bedre. Jeg gikk på disse i ca 6 måneder, men fikk mye hjerteklapp og var "rar" i kroppen. Etter å ha fått ny lege fikk jeg en annen type medisiner og ble hensvist til psykolog. I starten ble jeg veldig mye verre. Fikk mer angst, selvmordstanker og følte meg gal. Dette hadde legen advart om, og det ga seg etter den første uka.

Nå har jeg gått på medisiner ei god stund, og ja - livet mitt har blitt bedre. Jeg kommer meg ut av huset, studerer og jobber. Jeg har selvfølgelig dårlige dager, men faller ikke ned i det dypeste hullet.

Planen var at medisinene skulle hjelpe meg ut av det verste mørket slik at jeg ikke skulle sove bort livet. Men nå er jeg redd for å slutte på dem. Samtidig som jeg er redd for å ta dem pga. bivirkninger. I starten var jeg flink til å jobbe mye med meg selv, kartlegge hvordan jeg tenkte og reagerte i visse situasjoner osv. Nå føler jeg meg så bra at dette har sklidd ut. Frykten min er at alt skal rase sammen når jeg slutter på pillene, at jeg ikke er i stand til å være frisk på egen hånd.

Så, hverdagen er enklere, men jeg har blitt usikker på hvor syk jeg egentlig er, og om jeg noen gang kan bli helt frisk.